Tuesday, March 9, 2010

Wrapped up in books

Jeg hadde middagsbesøk nylig, og ettersom jeg må ha min daglige dose Belle&Sebastian/God Help the Girl og jeg hadde vært på en forelesningssal uten internett hele dagen måtte jeg, måtte jeg, sette den på mens vi laget mat. Og hver gang(for én gang er ikke nok daglig dose) spor nummer åtte på GHTG kom på måtte jeg avbryte matlagingen for å synge med; "it's part of my induction into the literate world - I am a literate girl. I string the words together softly, I lay my love upon you with each line (...) I make a daisy chain from phrase, verse and punctuation". Middagsgjesten min så opp fra boken hun leste i og kommenterte at "dette må jo være den ultimate B&Slåten for deg!"

Og hun har selvsagt rett, jeg blir lykkelig av en sangtekst full av litterære, språklige fraser og grammatiske referanser. Så først nikket jeg og sang med, i omtrent tretti sekunder, før jeg måtte riste på hodet og si, "nei, dette er ikke egentlig den eneste ultimate B&Slåten for meg! Det finnes nemlig mer!"
Sangtekster er også litteratur, for meg. Jeg er glad i litteratur. Jeg er glad i metalitteratur, litteratur som på en eller annen måte tematiserer seg selv. Metafiksjon er et velkjent begrep, og det brukes av mange; Michael Endes "Den uendelige Historie" er en bok om en bok, Shakespeares "Hamlet" har en akt kjent som "the play within the play" og J.K. Rowling endte opp med å skrive en metafiktiv bok om til en faktisk bok. Selv Twilightbøkene benytter seg av metafiksjon, når Bella og Edward først identifiserer seg med Romeo & Julie, og deretter med Cathy og Heathcliff fra "Wuthering Heights". (Ingen skal si hun ikke har ambisjoner, den godeste Stephanie Meyers.) Belle & Sebastian benytter seg også av metafiksjon dette - hele tiden.
Å lage gjengående karakterer er ikke uvanlig for gode sangtekstforfattere, men det er et litterært grep jeg har veldig sansen for. Stuart Murdoch er en ekte kunstner på dette området, og kanskje nettopp derfor blir det så tydelig når han lar karakterene sine være litterære vesner i mer enn én forstand. Som regel er karakterene hans opptatt av egne, litterære prosjekter; Judy skriver en sang om en drøm hun har hatt, Sebastian depper fordi boken hans blir refusert og en ikke navngitt katolsk prest skriver boken"the State I'm in" basert på noens bekjennelser, hvorpå boken blir lest av flere av de øvrige karakterene hans. (Tittelen "the State I'm in" er forøvrig navnet på en faktisk roman, som handler om amerikansk politikk, men det er ikke den samme boken Mary Jo leser.) En gang i blant har du også intertekstuelle referanser til reelle tekster, som for eksempel i "Marx and Engels", som ikke overraskende handler om en jente som leser nettopp gamle teoretikere, og som avviser tilnærmelser fra en fattig, sliten servitør. Referansen til Marx og Engels fungerer som en nydelig, subtil kritikk av kommunister som forleser seg på teori og som glemmer praksis, og på samme tid river den opp i kjente kjønnsrollemønstre - med andre ord blir den lille linjen "That the girl just wants to be
Left alone with Marx and Engels for a while" langt mer betydningsmettet enn noe du ville fått, hadde du fjernet metaperspektivet.
"Get me away from here I'm dying" var lenge min favorittlåt, dersom en kan velge ut noe sånt, og det var delvis nettopp på grunn av metafiksjonen. Ikke bare har den et litterært motiv, en person som leser en bok og forteller om leseropplevelsen, den har også direkte henvendelser til lytteren, i ekte Dickensk stil; linjen "Oh, that wasn't what I meant to say at all" var min favorittlinje i årevis. Det er en linje som river leseren litt opp fra innlevelsen, og poengterer at du, som leser, leser en tekst, skrevet av noen andre. Gode metafiktive elementer hever god litteratur, fordi du gjennom metafiksjon kan fremheve eller forsterke den tematikken du vil ha frem i teksten. Når hovedpersonen i "Get me away from here, I'm dying" leser en bok om en karakter som er "akkurat som ham selv", blir de neste skildringene av den metafiktive karakteren en indirekte skildring av hovedpersonen, og hovedpersonens egne skjebne blir automatisk sett i relieff til den metafiktive fortellingen.

Det finnes mer, mye mer, men jeg tenkte jeg skulle avslutte med denne sangen. Den er også en av mine favoritter, og den skulle kunne dokumentere mitt metafiktive poeng innen B&S. Og dere ser den pene, pene og androgyne damen med mutt ansiktsuttrykk, uten briller og med rar hårklipp? Hun er en av Godhelp...vokalistene.

2 comments:

  1. Yaay! Så kjekk en video! Nå har jeg et nytt prosjekt: pløye meg igjennom B&S-videoer. Jeg merker at jeg gleder meg mer og mer til konserten!

    ReplyDelete
  2. Akk, det er så mange prosjekter å fullføre til juli! Annette og jeg pløyer oss gjennom alle sangtekstene, og driver massiv analyse. Har du lagt merke til at "The state I'm in" sannsynligvis handler om syndsforlatelse? Jeg fikk en åpenbaring om det sist uke, og jeg satser på flere.

    Jeg mener å huske at "is it wicked not to care" har fin video, sjekk ut om jeg husker rett!

    ReplyDelete