Tuesday, February 9, 2010

Eve, Stuart og jeg - litterære vesner

I romjulen kjøpte jeg fire forsinkede julegaver til meg selv. De tre første var nesten identiske hettegensere i rosa nittitallsstil, presanger jeg bodde i den neste måneden. Dette var kalkulerte julegaver, jeg hadde bestemt meg for dem på forhånd.
Den siste julegaven var spontan, og brukte opp den siste rest av julegavebudsjettet. Jeg kjøpte meg en cd.

Litteraturstudenter lærer raskt å skille mellom forfatter og verk. Dette skillet er essensielt for å forstå litteraturteori, og for å kunne operere med litteratur på et vitenskapelig nivå må en ha litteraturteori i hjernebarken. Den franske litteraturteoretikeren Roland Barthes fastsl0 en gang i forrige århundre at forfatteren er død, og dette er kanskje den mest kanoniserte grunnsetningen i hele faget mitt. Det kunstneriske verket skal stå fritt fra forfatterens biografi eller intensjoner ved verket. Hvis forfatteren mente å skrive en morsom tekst, og teksten egentlig bare er sørgelig - da vil en litteraturviter lese teksten som sørgelig, fordi det er det som står der. Og hvis forfatteren er født og oppvokst på sørlandet, eller i Skottland for den del, har dette ingenting med saken å gjøre, knapt nok en gang dersom en finner eksempler på nettopp dette i teksten - forfatteren står utenfor, verket er gitt videre til kritikerne og deres dom.
Denne regelen, hvor forfatter og kunstnerisk verk står adskilte, har jeg opprettholdt - inntil nå, inntil denne fjerde julegaven. Og med denne julegaven falt hele mitt omhyggelig konstruerte avstandsforhold til trivia om Belle & Sebastian sammen.
Mannen bak mitt nye album er selvsagt Stuart Murdoch, hjerne og hjerte bak B&S. Mannen er skotte, han er lyriker og han har vært min helt i mange, mange år, utelukkende i kraft av poesien sin - men min litterære utdanning tro, jeg har unngått biografien hans. Jeg ville ikke at den skulle påvirke hvordan jeg opplevde tekstene. Jeg har med vilje ikke lært meg alle navn på musikere han samarbeider med, med vilje ikke lært meg hvor han er født eller hvem han ligger med, med vilje ikke studert utdanningen eller foreldrenes yrker - rett og slett fordi det ikke vedkom meg, det var ikke interessant informasjon. All informasjon jeg trengte, fant jeg i sangtekstene. Nå kom altså et album som er laget av ham alene, og ettersom dette er et soloprosjekt falt alle mine litterære intensjoner bort og jeg fordypet meg i videoer, intervjuer og artikler om prosessen bak albumet. Det er nemlig et så veldig, veldig interessant album.

Albumet heter "God help the girl", består av fjorten spor (og noen få singlespor en kan få tak i andre steder.) Det er et konseptalbum som etter planen skal utvikles til en film i løpet av det neste året, og som et hvert album laget av Stuart Murdoch består det nærmest utelukkende av gode melodier og sterke tekster, med rim som slår André Bjerke i støvlettkamp. Det er også et album hvor en finner mye forfatterbiografi i både tekster og historie, hvilket er hovedårsaken til at jeg måtte grave litt i den faktiske biografien hans. Hvor mye var selvbiografisk? Hvor mye var rent poetisk geni? Hvor kom Eve fra?
Jeg ville kanskje ikke forgapt meg i forfatterbiografien likevel, hvis ikke det var for noen youtubevideoer som ble laget om prosessen bak albumet. Der er nemlig Stuart Murdoch intervjuet, og trass i at jeg visste at han var skotte ble jeg fullstendig betatt da jeg skjønte at han snakker finere enn John Hannah. Det ville jeg egentlig ikke trodd var mulig. Og derfra ble det bare bedre. Jeg visste jo at mannen hadde laget et indieband med strykere, koringer og verdens beste tekster, og at dette indiebandet hadde valgt ut navn fra en fransk barnebok (jeg tror faktisk ikke at jeg kan dikte opp et mer perfekt band!), men jeg visste ikke at mennesket bak er miljøforkjemper, personlig kristen og i bresjen for homokamp i Skottland, samt at albumet "God help the girl" er inspirert av hans egne tyveår, der han lå på et mørkt kott og så i veggen, diagnostisert med ME. Albumet er helt tydelig inspirert av disse årene, men som han sier, i sin varme, lett tørre og humoristiske tone, et album om ME ville ikke være spesielt spennende, det ville stort sett handle om en person som gjorde virkelig ingenting.
I stedet for en MEpasient har han laget Eve. "God help the girl" er en historie om en jente, en flink pike etter alle notene, som kommer fra en vanlig familie, som gjør det godt på skolen, som i det hele tatt gjør som hun skal - til hun begynner på universitetet. Og i begynnelsen går alt som det skal der også, men gradvis skyves hun utenfor, til hun ikke lenger har kontroll over sitt eget liv, uten at hun vet hvorfor. Hun går ikke på forelesninger, mister kontakt med vennene sine, og i et forsøk på å kontrollere noe kontrollerer hun matinntaket sitt - med andre ord slutter hun å spise. Hun slutter å sove også, og til slutt får foreldrene henne tvangsinnlagt på psykiatrisk. Her, mer eller mindre, begynner fortellingen om Eve.
Historien om hva som førte til sammenbruddet, skildres i en oppklarende tekst i begynnelsen. Det er bra, for sangene på albumet er en uklar kombinasjon av sanger som åpenbart handler om den prosessen hun må gjennom mens hun er innlagt, og den tilvenningsfasen hun må gjennom etter at hun slippes ut. Nettopp dette, at det ikke er en lineær, kronologisk handling, gjør historien mer troverdig - albumet består av kaotiske episoder som gir mening hver for seg, som egentlig ikke helt henger sammen sett i kombinasjon, men som absolutt gir mening dersom du leser dem som tankemønstre, som et innblikk i nettopp en veldig syk persons kamp for å lære å leve igjen. Nettopp fordi historien er fragmentarisk, trer Eve tydelig frem for deg. Du ser henne for deg, enda hun aldri skildres rent fysisk. Du ser den kampen hun kjemper uten helt å vite det selv, for å få grep om livet igjen. Eve lærer seg å spise, men så vidt jeg forstår blir hun vegetarianer. Hun lærer seg å sove, men begynner å trene, hun gjenoppdager sin egen seksualitet og hun begynner å komponere musikk - underforstått er albumet Eves egne komposisjoner. Tre av de beste låtene fra det forrige B&Salbumet, "the Life Pursuit", er opprinnelig skrevet for dette albumet, og to av dem har fått plass her i nye versjoner, hvilket gir dem helt nye dimensjoner. Jeg liker det. Selvsagt har han også hentet inn Belle & Sebastianfolket til noen av låtene, og jeg vet at særlig noen av disse kommer til å forbli favoritter i spillelistene mine. Jeg blir svimmel, så fine er de.

Dersom du ser bort fra at min granskning av Stuart Murdoch gjør meg mo i knærne og gir meg upassende drømmer om å snappe Marissas ektemann opp og innlate meg i et forhold til en mann dobbelt så gammel som meg, har ikke trivia skadet mitt omdømme. Tvert i mot synes jeg tekstene i akkurat dette albumet trer enda klarere frem, og med fare for å holde forfatteren levende der han burde være død, jeg synes at bakgrunnshistorien til forfatteren gir enda mer dybde og farge til historien. Dette er ikke et eventyr, dette er en ektefølt og intens bearbeidet kamp mot lys. Ikke minst er det veldig, veldig riktig at historien har en kvinnelig protagonist, ettersom det stadig er sterke, vakre, sårbare og til tider tilbakevendende kvinneskikkelser i Murdochs forfatterskap. Jeg kan skildre flere lettere kaotiske kvinneskikkelser fra Belle & Sebastianlåter, karakterer som Chelsey, Lisa, Hillary, Judy og Lazy Jane. Dersom en samler nok B&Salbum kan en på sikt forme hele livshistorier på bakgrunn av enkelteksempler og episoder hentet fra ulike låter om de samme karakterene, samt deres interaktivitet med hverandre. Jeg har bestandig sett på dette som en vennlig gest mot trofaste lyttere, og jeg har alltid likt det. Dette, derimot, er et befriende album der alle de ulike episodene er samlet til et album, en historie. Jeg gleder meg veldig til å se hva som blir av filmprosjektet, for jeg tror det kan bli en klassiker - dette albumet er i alle fall det.

Helst skulle jeg gitt dere youtubevideoen av mitt favorittspor, Musician, please take heed, men copyright har kverket den. I stedet får dere Stuart og og hovedvokalist/ "Eve" Catherine Ireton, i duetten om paraplyer og optimisme.

2 comments: