Friday, January 15, 2010

Bussgleder

På den tiden jeg bodde i Bergen, hadde jeg en hobby som gikk ut på å følge med på busstoppsignalene. Bergensbussene har forskjellige stoppesignaler, og jeg ga de ulike signalene ulik sympati.
De kjedeligste bussene hadde "Stopp"skilt, enten på norsk eller engelsk. Det er ikke så mye en kan si om et "stopp"skilt. De er rett på sak, nøkterne og profesjonelle, men heller lite serviceinnstilte. Disse skiltene gjorde meg nesten litt frustrert, dersom jeg trengte noe å irritere meg over, fordi de ikke ga meg noe - hverken godt eller vondt. Det var ingenting å mene om "Stopp"skilt.
Derimot var det ganske mye en kunne mene om noen av de andre. I noen busser kunne du trykke på stoppknappen og få reklame slengt i trynet. VG! eller BA! kunne det stå, dersom nå Verdens Undergang eller BergensAvisen hadde bidratt økonomisk til kollektivtrafikken. Dette var de kjipeste bussene. Jeg likte ikke reklamebusser, men jeg likte å ikke like dem.
Til sist var det favorittbussene mine, de bussene som gjorde meg glad. Dette var "På gjensyn"bussene. "På gjensyn" blinket de, når jeg signaliserte at jeg skulle av. Høflige busser, tenkte jeg, sympatiske busser. Velvillige busser, som får deg i godt humør. Alle bussene burde ha "på gjensyn"skilt, for det er det en burde ha.

Trondheimsbussene har stort sett "stopp"skilt, og derfor må en ty til andre bisarre observasjoner. Jeg har tre alternative, som jeg kan benytte meg av alt etter hvilken buss jeg havner på.
Den første er selvsagt en jeg benyttet meg av i Bergen også. Jeg ser på mine medpassasjerer og funderer. En sjelden gang, som i eksempelet med filifjonka, møter en på en medpassasjer som er så vakker og hentet fra en bok du er glad i, at det nesten blir som å lese. Det er ikke så ofte, men det hender, og da er hele bussturen allerede vellykket. Men også når de ikke er mummikarakterer kan de varme deg i brystet. I dag, for eksempel, satt jeg på bussen og betraktet to eldre herrer. De var ikke i selskap med hverandre, men de var begge to interessante. Den første herren var først og fremst vanskelig å plassere. For det første: hvilken verdensdel kom han fra? Huden hans var læraktig og mørk, men han kunne være svart afrikaner, hvit amerikaner, same, nordmann eller udefinerbar østeuropeer, og jeg kunne ikke bestemme meg. (Jeg helte mot østereuropeer.)
Videre - hvor gammel var han? Var han førti? Femti? Seksti? Sytti?
Og til sist, det som gjorde meg mest av alt nysgjerrig - hadde han veldig markerte kinnben, eller veldig, veldig store poser under øynene? Jeg brukte femten minutter på å betrakte ham i smug, og da han gikk av hadde jeg enda ikke løst koden "den fremmede mannen". Var det poser, eller var det kinnben?
Den andre fremmede mannen var ikke et mysterium, men han var søt. Jeg tipper han var i sekstiårene, og han var en klassisk eldre herre, maskulin, velkledd og anstendig. I den høyre hånden holdt han en rosa, hjerteformet håndveske. I den andre hånden holdt han en bitteliten, rosakledt barnehånd. De gikk av bussen sammen.
Men å skape historier om de andre passasjerene er likevel ikke nok, jeg må ha noe jeg kan synse om. Og ettersom bussene ikke tilbyr meg noe å synse om, ender jeg opp med å synse om sjåførene. Er de høflige? Er de reklameorienterte? Er de frekke og fortjener min forakt? Og jeg sier dere - sjåfører er så mye mer enn stoppeskilt!

Det første året mitt i Trondheim lærte meg å avsky den ene sjåføren, som pleide å kjøre bussruten min halv to. Ikke bare var han bestandig sur og gretten, det kan jeg leve med. (De får selvsagt minuspoeng.) Det som gjorde denne sjåføren spesielt usympatisk, var at jeg en gang satt på med ham på vei til sentrum, en lørdag ettermiddag. Lørdager går bussen en gang i halvtimen på det meste, og dette var vinterstid, det var kaldt ute. Vi kjørte, og nærmet oss et busstopp. Ved stoppet sto en eldre dame med gåstol, og straks hun så oss prøvde hun å karre seg på beina, så hun kunne komme på. Hun grep etter gåstolen og var i ferd med å reise seg - da bussen sveipet kjapt og ubekymret forbi henne. Jeg sverger - det var hakket før han aksellererte. Den gamle damen ble stående igjen i kulden, med minst en halvtime igjen vente, fordi han ikke gadd stoppe og vente på at en dame som var dårlig til beins skulle komme seg opp. Det hender denne sjåføren kjører meg til Dragvoll, men jeg har aldri tilgitt ham denne ene episoden. Han er en av få sjåfører jeg ikke hilser på.
En annen sjåfør som pleier å kjøre meg til Dragvoll, har snurrbart. Han er gretten av og til, men jeg kan tilgi ham nesten hva som helst, bare fordi han har snurrbart. Han er mitt bevis på at myten om trønderen faktisk har rot i virkeligheten. Dessuten er han jovial og hyggelig, en ekte trønder, størsteparten av tiden.

Dette er de to personlige sjåførene mine. Resten dømmer jeg etter hver tur, uavhengig av tidligere erfaringer, og de kan få pluss og minuspoeng alt etter hvordan de behandler sine passasjerer. La meg illustrere med dagens bussreise hjem fra sentrum, i sekstiden. Det er minusgrader ute (skjønt færre enn det var) og det er mørkt. Vi kjører forbi en butikk, og jeg ser to skikkelser som ser oss og løper for harde livet. De løper! Og jeg tenker at de nok vil på denne bussen her. Jeg ser opp og tenker at jeg skal plinge stoppknappen, slik at de får en viss sjanse - men noen har allerede gjort det for meg. Dessuten ser jeg at det står et menneske ved holdeplassen, og som sannsynligvis på denne bussen, så de to har en sjanse. Jeg ser dem løpe når bussen svinger forbi dem, og jeg ser at de ikke er kommet frem i tide når vi stanser. Personen på holdeplassen går på, og akkurat i det vedkommende har betalt og er på vei for å sette seg, akkurat da sjåføren lukker dørene - da kommer den første frem. Hun signaliserer til sjåføren, og sjåføren trykker på gasspedalen. Jeg blir sint. Dette er en av de sjåførene! skjønner jeg, en av de sjåførene som synes at alle skal være presise til bussen, uansett hvor ute av rute de selv er, og som morer seg med å vente til løpende folk er kommet frem - bare for å kjøre fra dem. Dette er type sjåfør nummer én på hatlisten min. Dette er de sjåførene jeg merker med rød tusj i min mentale bussjåførfjesbok, og som jeg slutter å hilse på. Jeg vurderer om jeg skal reise meg og gå frem og blande meg.
Damen som har løpt og løpt får det litt oppgitte uttrykket i ansiktet som folk får, når de har løpt og trodd at de akkurat har rukket bussen, bare for å oppleve at sjåføren er en drittsekk. Hun banker litt på ruten mens sjåføren kjører noen meter - og mirakelet skjer!
Sjåføren er ikke av den verste sorten. Sjåføren er bare distré og uoppmerksom. Han åpner døren og hun velter inn, tett fulgt av venninnen. De plinger kortene sine og tumler på plass, mens de puster tungt og smiler. De er begge to gyllenbleke i ansiktet, har svarte øyne og svart hår, og den ene av dem har håret satt opp i en rund ball på toppen av hodet, slik jeg bare har sett i japanske filmer. De snakker på fremmed tungemål og er muntre, og jeg kjenner at brystet mitt veller opp av takknemlighet, fordi jeg alltid må synse om sjåførene og denne sjåføren ikke sviktet. Dette var en sympatisk busstur, og når jeg selv tumler ut av bussen, roper jeg med munter stemme "takk for turen!".

9 comments:

  1. Jeg elsker de sjåførene som bruker prateanlegget til mer enn å bare annonsere bussholdeplassene. Har flere ganger blitt ønsket god helg og slikt over anlegget. Kjempetrivelig!

    Jeg blir veldig irritert på de sjåførene som riktignok slipper på passasjerer som kommer løpende etter bussen, men som så velger å kjefte på dem når de kommer på bussen. "Neste gang får du være ute i god tid!" Tenk hvis jeg hadde slengt det i trynet til en bussjåfør når jeg mener jeg har ventet for lenge...uff.

    ReplyDelete
  2. Enig! De sjåførene burde vært nevnt i posten. Pratmakerne er nydelige, men der er den beste bosatt i Bergen - sjåføren på nittiruten, halv åtteavgangen på hverdager - han har sine egne favorittspøker, og han går aldri lei av dem. Hver eneste morgen, uten unntak, når han kommer til skolestoppet der alle skal av: utgang på høyre side! Jeg anbefaler å ikke gå av på venstre side, da møter dere veggen! Hohoho.

    Og ja, de får både pluss og minuspoeng, de som føler de må moralisere. Særlig fordi det knapt nok aldri skjer at en buss er i rute selv. Og jada, jeg vet at det er fordi sjåførene får dårlig tid pr rute, men de kan vel la være å klage på oss? I det minste slipper de passasjerer på. Det er den viktigste biten.

    ReplyDelete
  3. Ja, det er mitt poeng også, det er nemlig ikke så lett å være buss-sjåfør, men noen ganger er det ikke så lett å være kunde heller. Jeg prøver å være snill mot servicefolk. For ingenting er mer ydmykende og kjipt enn å yte service mot folk som behandler deg som dritt, det vet jeg.

    ReplyDelete
  4. Eg likar sjåførar som køyrer mjukt og snildt og tidt og ofte sjekkar spegelen når ei mor (ofte utanlendsk) med barnevogn og ørten bereposar og ein liten storebror på slep kjem inn på bussen og styrer for å få på bremsar og setja ifrå seg og finna plass til eldstemann.

    ReplyDelete
  5. De sjåførene liker jeg også. Særlig de sjåførene. I det hele tatt liker jeg aller best de som viser omtanke for folk, som gjør små ting for å gjøre livet bedre. Sånne sjåfører - og sånne mennesker - gjør meg så varm, så varm i brystet. Og det trengs, for bussene i Trondheim er ofte temmelig kalde.

    ReplyDelete
  6. Det er mange av de flotte og snakkende på Dragvollbussen, det savner jeg iblant. De som sier "Så flinke dere er, som er på åtte-bussen på en fredag!" eller kommer med spøker som "Vet dere hva studenter gjør når de lurer på om de har feber? Tar en doktorgrad!". Nesten like fantastisk som knallbonboner.

    PS, jeg tror mister anonym engelskperson er en spamrobot. Ingenting den sa henger det minste på greip.

    ReplyDelete
  7. Jeg merket det, jeg også - men jeg trodde det var Kadri. (Hun tok kontakt på fjesbok, så nå har jeg en ny bille, og bekreftet at det ikke var henne.)

    Men spamfolkene pleier jo å skrive "sjekk ut bloggen min!"?

    ReplyDelete
  8. ÅH! Like før jul satt jeg på Dragvollbussen (nr. 5). Rett før vi stoppa på Dragvoll ønska sjåføren oss en god dag , og i samme slengen ønska han oss lykke til på eksamen! :D Det var koselig å høre syns jeg.

    Enkelte av sjåførene er ordentlig koselige. Jeg liker han unge som snakker trønder i prateanlegget, men som egentlig er nordlending. Han kjører ofte buss 20 og har visst en kjæreste som bor i høyblokka på Valentinlyst! Hvordan jeg vet det? Høhø, jo. Han hoppa ut fra førersetet og stilte seg for å prate med meg da vi sto og venta på Valentinlyst. Jeg var den eneste passasjeren.. Han kunne fortelle ganske mye rart, sånn som at kjæresten hans brukte å komme ned på stoppet når hun visste han skulle passere og sånn. Jeg kunne se han ble skuffa da vi stoppa der, fordi hu ikke kom. Men vi antok det var fordi klokka var rundt halv tolv om kvelden/natta.. Spurte og om hvordan min dag hadde vært, og om jeg hadde vært på jobb (han så Rema-uniformen min) nå nettopp og blabla. Snedig kar! Og tydelig veldig, veldig forelsket... ;)

    ReplyDelete