Thursday, December 31, 2009

femhundre tjuefem tusen sekshundre minutter

I år er nyttårssangen viktigere enn juleklippet. Etter å ha sett den fremført to ganger på et halvt år, begge gangene i en magisk oppføring av Bolla og Lillebillmennesker, etter å ha grått meg gjennom to forestillinger og så enda mer, fordi ikke bare selve musikalen, men vel så mye nettopp denne fremføringen ikke vil gå fra meg - har jeg valgt ut det som for meg er tidenes sang om den dagen året snur. Flere ganger i løpet av et år slår denne sangen ned i meg. Av alle Rentlåtene er dette én som treffer meg mest, for hvordan regner man et år? Er det minutter, dager, måneder - netter, tekopper, solnedganger, soloppganger?

Jeg tror det som gjør at denne sangen treffer meg sterkere enn noen andre i denne musikalen - og strengt talt, mer enn de aller, aller fleste sanger, musikal eller ei, er at den handler om den formen for nyttårsaftener jeg har hatt de siste årene.
31 Desember 2006 gikk jeg rundt i ørske. Året hadde vært fælt. Mange, mange av de jeg var gladest i hadde hatt det fælt hele året gjennom. To av dem forsøkte å ta livet av seg i desember. Ingen døde. Denne nyttårsaftenen gikk jeg rundt i ørske, fordi jeg hadde vært så redd, så bekymret, at jeg ikke kunne tro at året skulle gå over i det neste uten at jeg mistet noen. Jeg kunne ikke tro at 2006 var gått forbi uten at noen døde, bortsett fra Saddam - og i hemmelighet tenkte jeg at det kanskje var han som måtte dø, for at jeg skulle få beholde alle mine. Da rakettene føk opp sto jeg og gråt i hemmelighet, fordi alle overlevde.

Året etter, mellom 2007 og 2008, var jeg i Oslo og feiret. Jeg laget magisk sjasminte som et kreativt, alkoholfritt tilbud til alle som måtte ønske, og kvelden ble avsluttet med lydbok. Men ved midnatt knakk en jente jeg er kjempeglad fullstendig sammen. Hun hadde hatt det året jeg hadde i fjor, og hun drakk seg full, så hun gråt ikke i hemmelighet. Jeg er helt sikker på at hun heller ikke hadde trodd at alle skulle overleve 2007, og når likevel ingen døde ble nyttårsaftenen et eneste stort antiklimaks.

I 2008 døde de, alle sammen. Gamle venner jeg ikke hadde sett på årevis, døde av overdoser. Flinke forelesere forsvant i fjellet. Nye venner hang seg, og mennesker jeg ikke kjente, men som var knyttet opp til sjefen og psykologen og flere venner forsvant på havet. Og noen ble reddet, noen la seg inn på psykiatrisk i stedet for å kutte opp pulsåren, noen greide å ikke sulte seg ihjel, noen greide å overvinne rusmisbruk og noen greide å oppsøke psykolog da de trengte det mest. Nyttårsaftenen i fjor sto jeg ved midnatt ved siden av Silje, for første gang. Vi var trivelig beruset på hvitvin, vi hadde danset i diskolys i flere timer allerede og det med både kjendiser og lærRonnyer. Jeg traff mennesker jeg engang gikk på barneskole med og som jeg nettopp derfor pleier å være kjemperedd for, og en av dem lånte oss jakken sin og delte rødvin med oss, mens vi så opp på rakettene. I fjor, det året alle døde, var første gang jeg så opp på rakettene og kjente meg trygg på at de aller, aller nærmeste ville overleve til 2009.

Poenget er at nyttårsaftener er blitt det for meg, som denne sangen handler om. Jeg ser på raketter og mennesker som klemmer hverandre og sier "takk for det gamle", og jeg synes at nyttårsaftenen skal minnes "a year in the life of Friends". Det blir så tydelig, synes jeg, at nyttårsaftenen ikke skal handle om fyrverkeri eller champagne, men om det året som nettopp gikk, om alle de øyeblikkene med kjærlighet en har hatt, det være seg over tekopper, i løpet av netter eller i forbifarten en tilfeldig dag. 2009 er overstått, og det har vært fullt av overraskelser, kunstneriske utslag, krangler, tekopper, nære samtaler, tårer, vanskelige samtaler, lette samtaler, musikk, fordelt på mange tusen minutter,


Wednesday, December 30, 2009

ære blant pirater

Det finnes mange gode grunner til å være pirat på det store nett. Piratisme er solidarisk, det er effektivt, det er miljøvennlig, det er riktig på flere nivå enn jeg kan ramse opp her. En av de grunnene som gjør meg aller mest glad er likevel piraters humor.

Saturday, December 26, 2009

På perrongen

I did not ask for this
oh, yes you did



Jeg snakket med en kjær venn om akkurat dette, for bar noen få uker siden. Vi snakket om hvordan Tori Amos skriver sangtekster som rommer hele romaner, bare gjennom to, tre vers. Vi snakket om hvordan hun av og til skriver små linjer som treffer perfeksjon, linjer som er så sanne, linjer som består av ordinære ord, som er sammensatt slik at de blir magiske, ren språklig perfeksjon. Vi snakket også om at det som kanskje er aller vakrest ved Tori Amos' sangtekster er at de handler om så sterke kvinner, kvinner som ikke nødvendigvis vet at de er sterke.

For noen år siden fikk jeg en hjemmebrent cd med Tori Amoslåter som handlet om meg. Tori Amos synger nemlig ganske ofte om meg, om mitt liv. Winter handler om meg. Spark handler om meg. Girl handler om meg. Girl Disappearing handler i alle fall om meg. Og akkurat i kveld handler Smokey Joe, i alle fall akkurat de linjene over, om meg. I did not ask for this - oh, but yes you did.

Friday, December 25, 2009

De er overalt!

Hjembyen gjør meg alltid litt ustabil, og jeg ender opp med å tenke over hvilke små og store hemninger det bringer med seg å være bipolar. Det er ikke noe jeg tenker mye på i hverdagen, men å være tilbake i hjembyen får det til å fremstå som viktigere. Kanskje det handler om at jeg merker svingninger mindre, men handler mer på dem, kanskje det handler om at jeg er i selskap med andre som ikke er redd for medisinering, og at jeg derfor kommer nærmere mitt eget pillebrett, kanskje det handler om noe helt annet. Jeg har i alle fall nettopp gravd frem det kanskje nyttigste diskusjonsforumet jeg har vært innom, angående bipolaritet. Forumet heter "BipolarNorge" og er et lukket forum, og jeg har ikke vært innom på eviglenge. Nå gravde jeg det som sagt frem, fordi jeg hadde noen spørsmål og fordi, som sagt, dette er et flott sted å utveksle erfaringer. Der, under kategorien "bipolaritet i hverdagen", fant jeg en link til wikipediasiden over kjente personer som enten er diagnostisert eller antatt berørt av bipolar lidelse. Noen av dem visste jeg om fra før, de mest kjente og åpenbare. Jeg har skrevet før om Stephen Fry, Englands mest fantastiske mann. Jeg har i årevis trykket Van Gogh til mitt bryst, fordi han maler verden akkurat slik jeg ser den og fordi han er antatt å ha vært bipolar. At Kurt Cobain var bipolar er vel heller ingen stor overraskelse, og Van Gogh tatt i betraktning er vel Edward Munch nesten selvsagt. Men så kommer altså de navnene jeg ikke visste om, og som jeg ikke ventet å se. Jeg skal gi dere noen:

Mel Gibson er bipolar. Det var også Florence Nightingale. Ray Davies, vokalist i The Kinks, har også forstyrrelser i hjernens signalstoffer. Macy Gray, som på slutten av nittitallet regjerte norske radiokanaler med sangen "I try" er bipolar. Edgar Allan Poe, Ozzy Osborne, Axl Rose, Nina Simone og Brian Wilson, faller inn i kategorien. Det gjør også forfatterne Graham Greene, Kurt Vonnegut og Patricia Cornwell, samt Terminatorskuespilleren Linda Hamilton. Den tidligere gitaristen i Evanescence er bipolar. Sinead O'connor er selvsagt bipolar, men visst du at det også gjaldt Kerry Katona, som pleide å synge i Atomic Kittens? Til og med Carrie Fisher, som spilte Prinsesse Leia i Star Wars, er bipolar!

Jeg så denne listen, og ble forunderlig glad. Noen av disse menneskene er bare antatt bipolare, ettersom de døde lenge før en oppfant psykiatrien. Noen av dem har vært åpent bipolare i årevis, og noen av dem kom ut så sent som for to år siden. -De er fotballspillere, matematiskere, regissører, musikere, forfattere, skuespillere, forretningsmenn/kvinner, psykologer, racersykkelkjørere, journalister, kort sagt er de hva som helst. Flere av dem nevnes i sammenheng med teorien om at bipolaritet og kunstneriskhet ofte er sammenknyttet, men det er underordnet i den sammenhengen jeg vil inn i, den som gjorde meg så glad. Saken er den at bipolare folk regnes med å få forsinkelser i høyere utdanning - bachelorgraden min er allerede et år på etterskudd.: Bipolare folk får veldig ofte trøbbel senere i arbeidslivet, og jeg har prøvd å forberede meg på noe sånt de siste par årene. Derfor var det så deilig å se denne listen, så veldig oppmuntrende: de er hva som helst, overalt. I følge denne listen kan vi hva som helst, og ikke fordi vi er småsprø og med tanker om overmennesklighet, men fordi vi faktisk kan. Det er fantastisk.

Og til slutt - jeg kommer bare ikke helt over det. Florence Nightingale?!

Thursday, December 24, 2009

årets julesnutt

Noen av oss har ventet i ambivalent spenning på årets julaften, ikke fordi det innebærer gaver under treet eller god mat, men fordi BBC slipper den nestsiste av årets Doctor Whoepisoder 25 desember. Noen av oss har grugledet oss veldig til David Tennants nestsiste opptreden som den tiende doktoren, og nå er den her, en julehilsen til alle oss fangirls og sannsynligvis en og annen fanboy fra BBC. Årets julefilm er utrolig klisset og en smule flau, men den inneholder "god jul" fra verdens hotteste skotte. God Jul.

Tuesday, December 22, 2009

julegodter

Noen juleøyeblikk:

Rundt lille lungårdsvannet, første søndag i advent. Flere hundre mennesker med fakler som speiler seg i mørkt vann, og i midten av vannet står et enormt juletre med lys. En varm jentehånd i min, smak av pepperkake i munnen og statlig fyrverkeri i øynene.

På kjøpesenteret, bittelillejulaften. Jeg skal handle inn siste skrik. Utenfor butikken med flest dingser treffer jeg to tidligere skolekamerater, mennesker jeg ikke har sagt hei til på årevis. En av dem unnskylder seg, forsvinner inn i butikken og kommer ut med en liten, blå eske full av mangote. Til meg.

Førjulsforberedelser. Pepperkakebaking med familie og venner. Julemusikk, den virkelige julemusikken, på høyttalerne. Merry Xmas kommer på, og en av gjestene utbryter i ekstase Slaaaade! Og deretter, siste refrenget, skriker vi alle den fine strofen, it's Chriiiiiiiistmaaaaas!
Hun får en brent plate med seg hjem.

Julaften 2008. Inn døren kommer Kristian med en stor sekk ved, egenhendig hugget, så vi kan sprengfyre hele julekvelden og jeg kan være varm.

I kø, på vei inn i Johanneskirken. Noen dager til jul, og mange, mange mennesker vil på julekonsert med Herborg Kråkevik og Julian Berntzen. Smaken av gløgg i munnen og veldig kalde tær i skoene, for vi har stått i snøen i en time. Vel inne synger Kråkevik om Fairytails of New York.

Julen har noen perler.

Uten bakkekontakt

Å være bipolar er akkurat slik benevnelsen tilsier, en har to ulike motsatser i hver sin ende.

Jeg er vant til å tenke at det er nedturene som er de vanskelige punktene, den depressive polen er den som skaper problemer i hverdagen. Nedturer gjør at jeg ikke orker noenting, og selv når jeg gjør ingenting er jeg så sliten at det gjør vondt. Nedturer gjør at verden fremstår som ulidelig smertefull, og alt jeg vil er å krype under en dyne og vente på at det skal gå over. Nedturer får hele uker til å forsvinne i en tåke av grå smerte, søvn og uklarhet - jeg husker som regel lite etterpå. Nedturer gjør at jeg ikke får gjort ting jeg har lyst til å gjøre, og nedturer gjør vondt, følgelig er nedturene det jeg vil bort fra.

I like stor grad har jeg vært vant til å tenke på oppturer som det motsatte, en positiv del av min personlighet, en pol som forsøker å veie opp for depresjonens uvirksomhet. Jeg pleide å gjenkjenne en opptur ved en plutselig, voksende blomst i brystet, en blomst som sprengte på og ville ut i allverdens positive uttrykk. Jeg gjenkjente oppturene ved økt kreativitet, flere impulser, mer sosial og lettere sosial omgang, større evne til å konsentrere seg om mange ting på en gang, munterhet og en følelse av at alt i verden var fantastisk, alt i verden lå for mine føtter. Kort sagt kjente jeg oppturene som en forsterkning av mange ting jeg likte ved meg selv, og lenge forsøkte jeg å gjøre oppturene like langvarige og like sterke som depresjonene, fordi jeg tenkte at ved å gjøre dem jevnbyrdige kunne jeg på et vis uskadeliggjøre begge.
Jeg har jo skjønt at det ikke fungerer slik. Jeg har skjønt at en nedtur ikke kan uskadeliggjøres ved hjelp av en uke eller to med ustoppelig energi. Hverdagen kan ikke justeres slik, jevnlige nedturer tapper deg for mer energi enn du kan samle opp igjen mellom bølgedalene og en opptur bruker mer energi enn du egentlig har. Å være bipolar innebærer gjerne at du er sliten av dine egne følelsesutbrudd.

Jeg er diagnostisert som bipolar type to. Det betyr at jeg veksler mellom depresjoner og hypomani, som utarter seg som perioder med mindre alvorlig oppstemthet og lettere mani. Ved bipolar type to er det depresjonene som er virkelig problematiske, det er i all hovedsak de som utgjør det mest merkbare problemet for den bipolare. Nedturene er sterkere, mer langvarige og det som hovedsaklig setter den bipolare ute av stand til å fungere normalt. Oppturene kan gli nesten umerkelig inn i et hverdagsliv. Mange med bipolar lidelse type to går lenge uten å få en skikkelig diagnose, nettopp fordi oppturene kan være vanskelige å oppdage.

Det er viktig for meg at jeg aldri mister kontroll over min egen bipolaritet. Det jeg er mest redd for ved å være bipolar, er at jeg en dag skal oppdage at jeg har mistet kontakt med virkeligheten rundt meg. Jeg er opptatt av at jeg bestandig skal være i stand til å se meg selv mentalt utenfra, også under en opptur eller nedtur, og at jeg med en liten anstrengelse skal klare å vurdere meg selv og deretter forsøke å legge bånd på meg selv.
Nedturene er den delen av psykommen som er vanskelig å håndtere, sånn på overflaten. Nedturene er den alvorlige delen av bipolar lidelse type to. Jeg har lært å beskytte meg selv under en nedtur. Når jeg kjenner at jeg er sliten uten grunn, at jeg er pessimistisk uten synlige årsaker, at alt jeg vil er å glo i veggen - da avlyser jeg avtaler, går hjem tidlig, reduserer arbeidsmengden, gjør noe som er avslappende og hyggelig. Jeg treffer mindre mennesker når jeg er nedstemt, både fordi det å være sosial krever så mye krefter, men også fordi jeg vil beskytte mine medmennesker mot mine nedturer. Jeg vet at når jeg er nedstemt blir jeg apatisk og fjern, jeg får problemer med å følge med i samtalen og dersom jeg sier noe som helst har jeg impulser som driver ethvert samtaleemne inn på noe sørgelig noe. Jeg beholder kontroll ved å ta kontroll over situasjonen, ved å plassere meg selv i situasjoner hvor nedturen er lettere å håndtere. I en bølgedal kan jeg få problematiske tvangstanker om selvskading, men jeg handler ikke, jeg er i stand til å diskutere med mine egne tvangstanker og deretter stanse meg selv før jeg skader meg. Jeg mister aldri bakkekontakten, og dette er i følge mine nærmeste en stor trygghet, fordi de vet at uansett hvor fælt jegser ut til å ha det har jeg alltid et snev av kontroll igjen. Når jeg kapitulerer, er det ved å gå til legen og erkjenne at jeg holder på å miste kontrollen. Jeg vet at jeg er i en nedtur, og denne vissheten gjør at jeg kan skape en ironisk distanse. Det kan gjøre så vondt at jeg har problemer med å konsentrere meg om noe annet, men en del av meg vet bestandig hva det er som skjer. Jeg har kontroll over nedturene, og selv om de er plagsomme, skremmer de meg ikke. Det gjør oppturene.

På en bølgetopp er det nemlig ikke sikkert at jeg vet at jeg er på topp.
En opptur likner på en munter dag, en dag full av overskudd. For meg kjennes ikke en opptur, jeg kjenner meg vanlig, kanskje med litt ekstra krefter, litt ekstra pågangsmot. Ofte merker jeg ikke oppturen før jeg er i den tyvende våkne timen, og jeg fremdeles er ute av stand til å roe ned og sove. Mens depresjonene har ganske merkbare trekk som økt søvnbehov og en fysisk følelse av smerte, er oppturene merket med tegn jeg ikke øyeblikkelig registrerer. Jeg er bestandig glad i kos, så jeg merker ikke at behovet for kos vokser seg større, jeg reflekterer ikke over at jeg gir og krever mer fysisk kontakt enn ellers. Jeg merker ikke at jeg prater hele tiden. Jeg hører ikke at stemmeleiet mitt er høyt, selv om det er midt på natten. Jeg registrerer ikke at jeg mister sosiale hemninger, for de sosiale hemningene eksisterer ikke under en opptur - hvordan kan en vite om noe som ikke eksisterer? En opptur er mindre, mer kortvarig, mer usynlig - for meg.

De er mer synlige for andre, har jeg etterhvert skjønt. Og det er da jeg blir virkelig, virkelig redd. Det er så viktig for meg å kontrollere min egen bipolaritet, men hvordan skal jeg kunne kontrollere det når jeg ikke oppdager det selv, før det er for sent? Det er lett å holde en nedtur fra andre mennesker, fordi den er mer merkbar, men også fordi jeg rett og slett ikke orker selskap. Oppstemthet fører til det motsatte - det fører til at jeg får mer lyst på sosialt samvær. Dermed inviterer jeg mennesker over en lav sko, uansett tidspunkt på døgnet, og jeg avslører meg selv. Slik føles det. Jeg avslører meg selv. Jeg avslører min egen bipolaritet, min egen galskap. Jeg mister kontrollen, ikke fordi jeg ikke kan mestre følelsen, men fordi jeg ikke vet at det er noe å mestre, der og da. Tidligere tenkte jeg på oppturer som en forsterkning av positive deler av meg, nå blir de det motsatte - en opptur fremhever elementer av meg jeg skammer meg over. Det er vondt å komme ned på jorden igjen, og innse at du har vært i sosiale sammenhenger uten et snev av sosial intelligens. Det er vondt å innse - for sent - at en har vært høylytt, snakkesalig, pågående, plagsom. Det er fryktelig, fryktelig skummelt å innse at for en liten stund avslørte en seg som virkelig gal, og en hadde ikke kontroll over seg selv og over situasjonen. Og det som er mest skremmende er at jeg ikke vet om oppturen selv. Jeg kjenner til alle tegnene, men i en opptur glemmer jeg å se etter dem.

Jeg blir lettere paranoid, redd for å treffe mennesker igjen, etter en oppstemt episode. I hvor stor grad avslørte jeg meg selv? Hva vet de om meg nå? Det er ikke et spørsmål om hva jeg har fortalt dem, det er svært få opplysningsfakta jeg er redd for å dele med andre. Det jeg er redd for, er at jeg har vist meg selv hudløs, at jeg har latt andre se meg selv uten at jeg var i stand til å se meg selv samtidig. Hva har de sett? Hvor ville var øynene mine, hvor unormalt høy var stemmen min? Hvor pinlige ble stillhetene, uten at jeg merket det? Hvor urolig ble de andre, når jeg begynte å skjelve på stolen min? Hvor påtrengende ble jeg, og ubehagelig stemning skapte jeg? Jeg har avslørt for mye av meg selv. Jeg har sett andre i hypomaniske perioder, og det er ikke pent - det er slitsomt for andre, det skaper en masse pinlige situasjoner og det er et glimt inn i en verden uten bakkekontakt, fordi den maniske ikke vet om det selv. Det blir merkbart at det er noe galt.

Jeg er så redd
for å miste bakkekontakt, for å miste kontrollen. I en nedtur tviholder jeg på denne kontrollen, jeg holder så hardt på den at de mentale knokene mine blir hvite og støle. En opptur fungerer som en gassballong, og det eneste jeg kan holde meg fast i er tråden som knytter meg til den. Før eller siden går luften ut, og jeg treffer bakken. Hardt.

Sunday, December 20, 2009

hvorfor jeg har kastanjenøtter i lommene

I går lekte jeg i snøen med min søster. Vi skulle ake, men snøen var så kram at vi kom ingen vei. Derfor lekte vi snøballkrig i stedet, og med snø i nakken begynte jeg på en snøball som endte opp som en isbjørn. Vi pyntet isbjørnen med kastanjenøtter, og på vei hjem måtte jeg snu meg for å vinke adjø. Den smilte tilbake, og jeg tenkte at klimaforstyrrelser eller ei, min søster og jeg har produsert en isbjørn.

Thursday, December 17, 2009

Innrømmelse


Javisst, jeg svarer
nonsjalant
når du kommer med
innrømmelser
betroelser
men sannheten er
at hver lille betroelse
hvert kjærlig ord fra din munn
gjemmer jeg som mine
mest verdifulle
skatter i en kiste
innerst i brystet
Jeg tar den ofe frem
for å minnes
Pantsetter dem en gang i blant
for å beholde min kjærlighet
som er dyr i drift

Wednesday, December 16, 2009

Take your Carriage Clock and Shove it

Belle & Sebastian har de beste låtene, og de vakreste melodiene. Jeg tror til stadighet at jeg har hørt de beste, rett før det dumper en ny og magisk låt i fanget mitt.
Jeg spilte gjennom albumet "Push the Barman to open old wounds" og registrerte fiolinen på denne. Deretter hørte jeg teksten, og innså at dette kanskje er den beste teksten de har. Dette er en roman i miniform, og det er faktisk for vakkert til at jeg finner ord. Dere finner teksten her. Den gamle mannen som holder en tale, og hvilken tale! Og den reaksjonen han får. Jeg forteller dere, hør!

Tuesday, December 15, 2009

blekkverden

Allerede da jeg leste første side av Cornelia Funkes "Blekkhjerte" visste jeg at jeg nettopp var begynt på en blivende favoritt. Sist gang jeg hadde den samme opplevelsen var da jeg leste prologen til "Harry Potter og de vises stein", og alle vet hvordan det endte. Det er en egen følelse å begynne på en bok med gulhvite sider og hardperm, og vite at den boken du begynner på er en fantastisk bok, en bok som kommer til å krype inn i hjertet ditt lenge før du har fullført den. Denne boken var en flere hundre sider tykk barnebok i rød innbinding med små tegninger av underlige figurer og snirklete bokstaver utenpå, og jeg . Jeg leste den i store jafs, og deretter leste jeg den andre boken i triologien - og i fjor høst kom den siste og avsluttende boken, og jeg brukte resten av månedens studielån på den, for å lese den i høstsolskinn med en kopp te. Siden jeg leste denne første siden av den første boken har jeg anbefalt triologien, og da særlig den første, til absolutt alle jeg har truffet. Boken er helt enkelt fantastisk.

La meg gi deg noen av grunnene til at den er så fantastisk.
For det første er den bygget opp rundt metafiksjon. Jeg er veldig, veldig glad i metafiksjon, og særlig elsker jeg bøker som handler om andre bøker. Denne boken handler om en spesifikk bok, "Blekkhjerte. Boken åpner med at Meggie, vår heltinne på elleve år, ikke får sove om natten. Hun oppdager en mann utenfor vinduet, en mystisk mann som står i regnet og ser på huset hun bor i. Da hun gjør faren oppmerksom på ham, inviterer faren den fremmede inn, men han er tydelig motvillig. Meggie sendes i seng, men hun er for nysgjerrig til å ikke spionere. Den fremmede, som heter Støvfinger, og faren snakker lavt og alvorlig om en som heter Capricorn, og de snakker om en bok. Det er i og for seg ikke så merkelig, for faren til Meggie er bokbinder, det vil si at han jobber med å "gi gamle bøker ny drakt", han restaurerer gamle bøker. Meggie er vokst opp i et hjem fullt av bøker, og under soveputen har hun alltid en bok, "for å gi henne gode drømmer". Men den boken som Støvfinger og faren snakker om, er ikke en bok Meggie har hørt om, og faren som elsker bøker virker motstrebedende, nesten redd. Meggie skjønner ingenting. Enda mindre skjønner hun neste morgen, da faren vekker henne, ber henne pakke sammen en liten koffert med bøker og klær. De skal besøke Tante Elinor, får Meggie vite. De skal reparere Elinors bøker, og det skal de gjøre nå, i dag, nå, med en gang. I porten står Støvfinger og prøver å overtale faren til noe Meggie ikke forstår, men faren kjører videre, videre. Slik er første kapittel i Blekkhjerte.

Handlingen i "Blekkhjerte" er en slik handling som gjør deg forelsket i universet, forelsket i karakterene og forelsket i forfatteren som har skapt alt sammen. Blekkhjerte handler om å bevare det siste eksemplaret av den fiktive romanen "Blekkhjerte", om å elske bøker med en intensitet bare bokelskere kan gjenkjenne og om å lengte så voldsomt etter andre virkeligheter at det gjør vondt. Og aller, aller mest: romanen handler om å lese, om grensene mellom fiksjon og virkelighet og om å bryte ned disse grensene.

Videre er romanen er perfekt komponert, bygget opp etter samme formel som alle de beste romanene er, men sjelden forutsigbar. Hele romanens handling er et mesterverk, både de ulike karakterene, historiens ofte uventede vendinger. Etter hvert gir også tegningene på forsiden mer og mer mening, ettersom de opptrer som illustrasjoner. Hun tegner dem forresten selv, Funke, og de er absolutt riktige.

Jeg har sjelden, om aldri, lest en roman som jeg så gjerne skulle ha skrevet selv. Den er så veldig riktig, både handling og form er akkurat slik jeg vil at en roman skal være, og den spiller på en fantasi som gir meg akkurat slike univers som jeg har inni meg. Ikke bare er bøkene kreative og deilige, de oppfordrer også til å skape egne fantasifigurer, i alle fall hos meg - dette er litteratur som gir meg lyst til å skrive selv. I ettertid har jeg lest alle de store romanene av Cornelia Funke, i det minste alle som er oversatt til et språk jeg kjenner, og alle er nydelige. Hun skriver om drager, bøker og magiske karuseller. To av bøkene hennes er filmatisert det siste året, "Tyvenes Herre" og nettopp "Blekkhjerte", som rullet over norske kinolerret for noen måneder siden. Hun er blitt et godt argument for å lære meg tysk. Hun har vært sammenliknet med Michael Ende, og både felles nasjonalitet og det metafiktive aspektet gjør sammenlikningen naturlig. Jeg er likevel skeptisk til sammenlikningen. Når en sammenlikner en ny forfatter med en eldre klassiker har nykommeren en tendens til å falle i skyggen av den førstes mesterverk, særlig når det er snakk om et så genialt forfatterskap som Michael Endes. Cornelia Funke er ikke Michael Ende, hun er seg selv, og forfatterskapet hennes fortjener å stå alene. "Blekkhjerte" er ikke "Den Uendelige Historie", den er "Blekkhjerte". Hun er en egen størrelse, en ny forfatter i Lindgren, Jansson, Dahl og javisst, Endes tradisjon, hver og en av dem unike, hver og en av dem fantastiske. Romanene hennes flommer over av fantasi og fortellerglede, og "Blekkhjerte" er den aller beste av dem.

Saturday, December 12, 2009

Engeline er søt og sterk og aldeles i rute

Aaah... Den søte smaken av å få noe til, noe du ikke hadde trodd på forhånd at du skulle klare. I dag har jeg brutt ned to barrierer, vist meg i stand til stilige ting, og jeg kjenner stive nakkemuskler og godt brukte armmuskler som et bevis på det.

Når jeg sier søt smak, så mener jeg virkelig søt smak og ikke nødvendigvis billedlig talt. I dag har jeg bakt fem typer julekaker. Det betyr at når jeg snurrer sammen den siste kakedeigen i morgen, og når jeg kjevler ut (den riktignok kjøpte) pepperkakedeigen som står i kjøleskapet, vil jeg ha greid noe jeg aldri har greid før: jeg vil ha bakt syv kakesorter før Luciadagen er over. Dere vet, julebaksten skal egentlig være overstått til Lucia, men jeg har som regel aldri hatt tid eller overskudd til å bake julebakst før godt etter lucia. Ikke for det, julebaksten skal være ferdig innen den trettende, og jeg er slett ikke sikker på at jeg er ferdig - men jeg er i mål med det viktigste. Jeg har bakt syv sorter før Luciadagen. Hva tror dere det betyr for julen? Syv julekakesorter bringer lykke, det vet alle som kjenner til norske juletradisjoner, og for meg er syv sorter en tvingende nødvendighet for at det skal bli jul, det har jeg bestemt meg for. Et menneske må ha sine tradisjoner, og julebakst er en av mine - men jeg har som sagt aldri greid det i henhold til den gamle folketradisjonen. I år er jeg stolt. Veldig stolt. Jeg er julekakebaker deluxe, og jeg ser ikke bort i fra at jeg må bake min egen pepperkakedeig litt senere - for som sagt, jeg er i mål, men slett ikke ferdig av den grunn. Jeg føler meg full av inspirasjon og pågangsmot, hvilket sikkert betyr at jeg kommer til å lande hardt om noen dager, men hvem bryr seg? Jeg er superjulekakebaker deluxe!

Og det er ikke bare fordi jeg har greid å bake så masse julekaker at jeg er kry. Det er også hvilke type julekaker jeg har bakt. Mine venner og lesere, en helt meningsløs opplysning til dere som bare skal fortelle dere hvor kry jeg er over min egen bragd: i dag har jeg pisket marengs med bare hendene.

Til dem som ikke måtte vite det, marengs består av eggehvite og sukker som piskes så stivt at du kan snu bollen på hodet. Deretter stekes marengs i små knopper på et stekebrett på lav varme - maks hundre grader - i lang, lang tid. Da får du gyldne, sprø og litt seige kaker som bokstavelig talt smelter i munnen. I årevis har jeg tenkt at for å piske eggehvite så stivt trenger en enten kokkearmer fra middelalderen eller en miksmaster. I dag har jeg bevist det motsatte. Med fiskebollearmer har jeg pisket en svær porsjon nydelig marengs, og jeg er så kry at jeg har måtte se på mitt eget verk flere ganger i løpet av kvelden. Og tatt en bit. Som sagt, søt smak.

Disneys julefilm

Som tidligere nevnt var jeg på kino nylig. Vi så, som også tidligere nevnt, Disneys nye julefilm.

Jeg har en tradisjon for å se film på kino i førjulstiden, så sant jeg kan finansiere det. De store filmselskapene har en tradisjon for å sende ut en julefilm hvert år, og i år er det Disney som går av med seieren. I år er det til og med en film som omhandler julen. I år har Disney hentet frem enda en klassiker, denne gangen en gammel, engelsk klassiker de har lånt av Charles Dickens, og med den har de blandet sammen nytt og gammelt, blått og pent som om det var et bryllup de arrangerte. Resultatet?

Jeg tilhører den generasjonen som vokste opp under Disneys andre gullperiode, med Løvenes Konge, Pochahontas, Den Lille Havfrue og Skjønnheten og Udyret. Foreldrene mine pleide å ta meg med på kino, og vi hadde noen små ritualer; vi så en Disneyfilm og deretter - hvis vi hadde råd - spiste vi en kebab fra en av de uttallige kebabsjappene som leker ugress rundt kinolokalet. Fremdeles når jeg går på kino kjenner jeg på den følelsen av fest, spenning, varme som holdt til rundt oss på disse kinoturene. Jeg mistenker at en av grunnene til at jeg elsker kino slik, bunner i dette. Jeg husker følelsen av å være fire år gammel og se Skjønnheten og Udyret for første gang på kino. Jeg husker første gang jeg så scenen i biblioteket, jeg husker å bøye meg mot mamma og hviske et ærefryktig åååh. Ja, kino er en frydesak for meg, mer enn jeg greier å uttrykke i ord, og en kinotur er nødvendig i adventstiden.
Med unntak av Narniafilmatiseringene, de siste årene har julefilmen som regel blitt laget av andre, det være seg Harry Potter eller Ringenes Herre. Disneys gullalder av nydelige tegninger har passert, og de beste filmene de har utgitt har generelt vært utgitt i mai og er derfor til liten hjelp i adventstiden. Derfor var det med en ekstra spiss av fryd at jeg satt meg ned i kinosalen og så denne filmen.
Det er lenge siden jeg var på kino og fikk den gamle, gode følelsen av Disneyfilm. Ikke engang den første Narniafilmen, med all den snøen og all leken den førte med seg - ikke engang den ga meg en så stor følelse av jul. Dette var en julefilm i ordets rette forstand, og trass i at den åpenbart var produsert for 3D, hadde den nok av de gamle Disneytrekkene til at den føltes hjemmekoselig.

"Et Juleeventyr" i Disneyformat åpner med en bok. Dere vet, den typen Disneyåpninger som er en bok som åpner seg, og som begynner å fortelle fra første side og de første linjene? Slik åpner denne filmen! Selvsagt, kan du si, hva annet kan en vente når den bygger på et mesterverk av tidenes største forteller? Jo, kan jeg fortelle deg, du kan vente deg mye rart av amerikanske filmskapere, men her, her får vi noe så absurd som en film som gir meg julestemning, og ikke på grunn av andel juletrær og snøslaps, og en viktig del av det er nettopp dette, at filmen åpner med en bok, dette metafiktive trekket jeg alltid har elsket i Disney.
Filmen er perfekt skummel. Vi satt omgitt av veldig små tenåringer, og de hvinte for alt de var verdt hver gang det var farlig, men jeg tror det var lykkelig hvining, for de fniste da de gikk. De ulike åndene hadde karakter, fra den veldig homofile ånden for tidligere juler til den veldig skremmende, lattermilde mannen og hans to krek. Handlingen er riktig fortalt, akkurat slik en modernisert og trofast gjenfortelling av en Dickensroman skal være, med akkurat passe respekt for teksten og akkurat passe forståelse for samtiden til å gjøre den fattbar for hvinene tenåringer. I tillegg spiller den lett gjenkjennbare skuespillere. Og her kommer vi inn på animasjonen - animasjonsteknikkene er endelig kommet opp på et nivå som svarer til tegningene de engang var i stand til å skape. Enda bedre, animasjonsteknikken gjør dem i stand til å gjenskape skuespillerne som spiller de ulike rollene, slik at en får både følelsen av autensitet og følelsen av animasjon. Jim Carrey gjør en strålende jobb som Scrooge og Colin Firth gjør seg uunværlig i enda en julefilm, men overraskende nok er det Gary Oldman som gjør den mest merbare prestasjonen i rollen som Robert Cratchit. Og ettersom filmen ruller over lerretet, merker jeg hvordan de elementære grepene i filmen river meg med, og jeg lar meg rive med, til jeg får tårer i øynene og klump i halsen. Tiny Tim og Crachits åpenbare sorg, Scrooges begynnende forståelse og medfølelse og generelt historiens drama bygger seg opp til akkurat det klimakset du venter på - og her blir det virkelig deilig. For Disneys tolkning av A Christmas Carol ender ikke med en nyfødt, klok og angrende Scrooge, en Scrooge som endrer seg så fundamentalt at du ikke gjenkjenner ham. Disneyversjonen ender med en riv, ruskende sinnsyk Scrooge, og dette passer historien langt bedre. Ikke slik å forstå at ikke han endres fundamentalt, for all del! Midt i galskapen blir han munter og gavmild, akkurat slik han skal være - men det blir ikke tåredryppende, det blir ikke klamt. En del av klimakset består i at filmen plutselig lokker frem latteren igjen, slik at du forlater kinosalen med et fjollet smil og luft under beina. Jeg forlot kinoen akkurat slik jeg foretrekker å forlate kinoen, en smule ruset på lykke. Og hele veien til kafeen vi skulle til etter filmen sang jeg julesalmer. Jeg sang julesalmer. Det, kan jeg fortelle, skjer ikke ofte.

Du kan trygt gå på kino og se Disneys julefilm i år. Hvis du har småunger som ikke elsker kino, bør du tenke deg om, for filmen er som sagt skummel nok - nok til at du som voksen, og ungene dine over ti, vil elske det. Jeg gjorde det. Til jul tror jeg at jeg ønsker meg kinobilletter.

Wednesday, December 9, 2009

tretti sekunders adventssnop for doktorentusiaster

Jeg er nostalgisk. Den tiende doktoren har i dag nøyaktig tre uker igjen å leve, den tiende doktoren med hans stripete dresser, brune, lange frakker, kjærlighet til bananer og små butikker, doktoren med entusiasme for alt i verden. Tre uker igjen med galskap, ordleker og fordekt skotsk aksent - i det hele tatt, David Tennants doktor. Jeg blir nostalgisk og jeg gleder meg helt vilt til julaften, fordi den nest siste episoden kommer der, like mye som jeg grugleder meg til nyttårsaften når han dør. Og - spoilers, spoilers - Billie Piper skal på scenen en gang i løpet av de tre ukene. Rose Tyler is back to say goodbye - again. Jeg elsker Billie Pipers Rose. Jeg elsker David Tennants doktor. De to sammen får tærne mine til å krølle seg av fryd, og jeg kjenner at jeg blir tenåringsfrelst igjen, jeg må holde tilbake små hikst av glede.

Og i mitt nostalgiske humør har jeg trålet youtube igjen, først og fremst for å finne dette klippet. Dette er et halvt minutt med en helt korrekt tittel, den skjønneste, slettede scenen noensinne.


Mary på bussen

Her om dagen satt jeg på bussen. Jeg skulle på kino. Vi skulle se Disneys versjon av "Et juleeventyr", og jeg tenkte på Dickens og Disney og på julen. Da kommer Mary Poppins inn på bussen.

Hun har rund hatt med brem og lang, mørk kåpe, alt sammen i mørk blåaktig farge. Hatten hennes gjemmer håret, og hun har strengt ansikt og et lite smil i munnviken. Munnen er farget i nøyaktig den samme rødfargen som kler Julie Andrews så god. Ryggen hennes er rett som en påle, og hun har en mørk paraply i den ene hånden, selv om det ikke regner ute akkurat nå. Mary Poppins vandrer opp bussgangen og setter seg ved siden av meg. Der blir hun sittende og se stivt fremfor seg, mens jeg skotter bort på henne og kjenner at det er deilig at hun finnes, og at hun sitter der, og at eventyrverden av og til kan bli virkelig, slik som nå. Jeg lurer på hvem hun er.

Da jeg går av bussen, går hun også av, og hun krysser gaten sammen med meg. Da først demrer det for meg - hun er medlem av Frelsesarmeen.

Saturday, December 5, 2009

Et enkelt ønske

Jeg husker ikke når jeg så denne filmen første gang, men jeg husker at jeg elsket den fra første øyeblikk. Den er laget i 1997 og heter "A simple Wish". Hovedrolleinnhaveren heter Mara Wilson og er for evig og alltid blitt til Roald Dahls Mathilda, men her gjør hun en vel så god jobb som Anabel. Sammen med den eneste mannlige gudfeen (i sitt kull, i det minste) setter hun igang et storprosjekt som skal skaffe faren hennes en velfortjent hovedrolle i muikalen "A Tale of Two Cities", basert på romanen av Charles Dickens. Planen kompliseres av en slem gudmor, økonomisk ansvarlige som har lovet hovedrollen bort til rikere mennesker og sist, men ikke minst, en klønet gudfe ved navn Murray, som roter vekk tryllestaven sin. Magisk, lettfattelig, deilig og lett forglemmelig, med andre ord.

Det er bare en ting ved denne filmen jeg aldri har greid å riste av meg, og det er farens tolkning av den musikalen han skal spille. Teksten er en videreføring av noen linjer i romanen, og melodien på denne sangen har forfulgt meg i årevis. Jeg tar meg i å synge på refrenget, og jeg har lett og lett etter en eller annen musikkfil som jeg kunne piratlaste. Dette ville vært en av mine musikalfavoritter, hadde den eksistert i virkeligheten. Det bitreste av alt er at Broadway faktisk har satt opp denne musikalen - de bare lot være å bruke akkurat denne - den er derfor ikke å oppdrive.

Annet enn i youtubeformat. Hva skulle verden gjort uten youtube? Derfor, mine venner, deler jeg klippene jeg fant i kveld med dere her. Her er to ulike klipp fra A Simple Wish, knyttet sammen. Tis' a far, far better thing that I do now, than I've ever done before. Broadway, til jul ønsker jeg meg denne sangen.

Farens audition:



og farens endelige fremføring:

Friday, December 4, 2009

Puppet doll


Og så, hvis noen skulle gi meg en julegave jeg ville flire godt av:




Spike i puppetform. Han mangler hjørnetennene, men ansiktsuttrykket er på plass.

mine beste vampyrer

Jeg sluker vampyrromaner til frokost, middag og kvelds. Jeg suger dem som blod. Helt siden True Blood vekket opp gamle lidenskaper har jeg tatt til meg absolutt alt jeg har kommet over. Jeg har lest Twilight, jeg har lest Sookie Stackhouse, jeg har lest Darren Shan, jeg har lest Victoria Nelsonbøker og Anita Blake, jeg har lest Anne Rice igjen, jeg har lest Carmilla og Dracula og Låt den rätta komme inn. Jeg har til og med lest noen av de dårligste dameromanene noensinne, med navn som "lover Eternal" og "The vampire who loved me". (Ja, de to siste var enda verre enn de høres ut, men de hadde vampyrer i seg.)

Med andre ord, jeg pløyer gjennom vampyrlitteratur, og registrerer at av alle bøkene er det kun fire som faktisk er gode. Jeg tenkte jeg skulle gå gjennom dem og fortelle litt om hva det er som gjør at de står ut fra mengden, og hva som gjør dem glitrende.


Den første vampyrromanen jeg leste, var skrevet av Angela Sommer- Bodenburg. Kjenner du et menneske mellom åtte og tolv, som liker å lese og som liker frydefulle, fantasifulle grøss - da skal du vurdere å gi dem den første boken i serien om "Den vesle Vampyren".
"Den vesle vampyren" handler om Anton og vennene hans. Anton er ni år gammel og elsker å lese vampyrbøker. En kveld er han alene hjemme - og dette er han glad for, det skal nemlig gå en skrekkfilm på tv, og det har han ikke lov til å se egentlig - da han blir forstyrret av en skikkelse i vinduskarmen. En skikkelse som er kledt i en gammel, stygg kappe som lukter mugg. En skikkelse med kritthvitt ansikt, ringer under øynene og lepper røde som blod.
Slik blir Anton kjent med Rydiger Von Schlotterstein, barnevampyren. Han introduseres for Anna, lillesøsteren til Rydiger, den eneste av vampyrene som drikker melk - fordi hun fremdeles hadde melketenner da hun ble bitt, for storebroren Lumpi, som for evig er fanget i tenårenes humørsvingninger og tante Dorothea, som veldig gjerne skulle spise tantebarnas bestevenn. Vennskapet byr på problemer også fra Antons familie, som gjerne vil introduseres for Rydiger - og som på ingen måte, under noen omstendigheter, må få vite hva Rydiger egentlig er. Vennskapet mellom Anton og Rydiger, og med tiden også en gryende romanse mellom Anton og Anna, skjer for det meste i hemmelighet, med all den spenningen hemmelighold fostrer.

Disse bøkene er blant mine største leseropplevelser. Bøkene var svarte, sidene gule og de luktet av godbok. De kan ikke leses av voksne, til det er de for enkle. Et barn vil derimot aldri glemme dem.


For voksne finnes det også en vampyrbok -Dracula av Bram Stoker. Ja, jeg vet det er en klassiker, og jeg vet at den er filmatisert en million ganger og at karakteren Dracula dukker opp i populærlitteraturen støtt og stadig, det være seg Buffy the Vampire Slayer eller "League of Extraordinary Gentlemen". Jeg vet at den er åpenbar og at du, dersom du ikke har lest den allerede, tror at den er kjedelig - en av forhistoriens gotiske romaner, forlengst utgått på dato i alt annet enn nyere former. Du tar feil.
Forfatteren av Dracula var ire. Konen var ekskjæresten til Oscar Wilde, og Wilde selv var en kamerat av den godeste Bram. (Det er det jeg alltid sier, de bra folkene kjenner hverandre.) Det spekuleres i om romanen, i tillegg til å bygge på alt av folkediktning verden har kunnet by på, også er en inspirert kritikk av Sir Henry Irving, venn og skuespiller full av sjarm, eleganse og sans for skurker.
Riktignok er ikke Dracula den første vampyrromanen. Bram Stoker oppfant ikke vampyrer. Det han gjorde, var å feste den ultimate vampyren til papiret, så grundig at det skulle gå tiår før noen greide å tilføre legenden noe nytt. Det er gode grunner til at Dracula er en klassiker.
La oss starte med fortellerstilen. Dracula føyer seg inn i en samtidsmessig populær stil; brevromanen. En brevroman er en roman som består hovedsaklig av brev som sendes frem og tilbake mellom de ulike karakterene i romanen. Gjennom disse brevene skal leseren forstå handlingen i romanen, samt de ulike relasjonene mellom karakterene. Brevromanen var populær, men særlig innen sentimental litteratur - det er en vanskelig sjanger å opprettholde spenning gjennom, og du finner ikke mange gotiske brevromaner. Bram Stoker presterer med glans. Dette er en skummel bok.
Jonathan Harker sender brev til sin forlovede, Wilhelmina. Han er nyutdannet sasbehandler, og nå er han på vei til en greve som er bosatt i Transylvania. Greven vil skaffe seg et hjem i London, og Harker er en invitert gjest som skal fikse et slikt hjem. På vei til greven treffer han lokale mennesker, som prøver å hindre ham, prøver å advare ham, men han blåser bort bekymringene deres. En av dem gir ham et lite kors, som han tar i mot av ren medfølelse. Deretter ankommer han grevens slott - og den virkelige spenningen begynner.

En kan lese Dracula utelukkende som en genial vampyrroman, en roman som har destillert alt det skumleste, deiligste ved vampyrlegenden og festet det i ord. Dette er romanen der vampyren er allergisk mot sollys og hvitløk, der vampyren er blek og har røde lepper, der vampyren kan hypnotisere og kan omskape seg til en flaggermus, der vampyren er tvers gjennom ond. Dersom du ønsker deg et dypdykk i den tradisjonelle, legendariske vamyrmyten, er Dracula stedet å begynne.
En kan også myse med blikket og oppdage de ulike spørsmålene som behandles i romanen. Seksualitet blir et vikig, underliggende tema. Romanen bruker det viktorianske synet på seksualitet til å underbygge og fremheve skrekken, både gjennom Draculas dørte/elskerinner og gjennom Draculas egen uimotståelige utstråling, som gjør romanens kvinner til hjelpeløse ofre. Romanen har også andre politiske dyp, en kan finne temaer som imperialisme, kvinners rolle i samfunnet og innvandring.

Som sagt, det skulle gå litt tid før noen greide å skape noe nytt etter Dracula. I 1973 skrev Anne Rice "Interview with the Vampire", og gjorde dermed noe utrolig spennende ved vampyrmyten; hun gikk til dybden og psykologiserte den.
Inntil nå hadde vampyren for det meste vært nettopp den sjelløse, ondskapsfulle demonen som "Dracula" både bygge på og skapte. Selv om alle visste at vampyrer ble til ved at et menneske ble bitt og foret til en annen vampyr, hadde ingen - så vidt jeg vet - reflektert over nettopp dette at menneske ble forvandlet til noe annet, bokstavelig talt over natten. Anne Rice tok tak i dette øyeblikket, denne forvandlingen, og gjorde det til en bok.
Interview with the Vampire handler, som tittelen avslører, om et intervju med en vampyr. Dermed kan historien som fortelles vise kampen Luis kjemper, da han innser at han er vampyr, og hva dette innebærer. Han forteller om hvordan han desperat forsøker å beholde noe av menneskligheten, og om smerten da han omsider mister taket på dette siste som knyttet ham til menneskelivet sitt. Anne Rice skildrer nettopp dette, at et menneske en dag ikke lenger er menneske, men et blodtørstig vesen som langsomt må løsrive seg fra sitt tidligere liv. Og med tiden, når menneskligheten er tapt og livet har vart i hundrevis av år, skildrer hun kjedsomheten, ensformigheten og ensomheten i et liv som varer evig. Hun tar med andre ord en klassisk skrekkmyte og omformulerer den til en roman om eksistensielle spørsmål, hun nyanserer en inntil nå temmelig flat karakter og baner vei for en helt ny tolkning av vampyren. Angel i Buffy, Edward Cullen i Twilight, Bill Compton i True Blood - de er alle et resultat av Anne Rice.


Den neste, og siste, er en sensasjon innen vampyrlitteratur. Jeg oppdaget den først som en trailer på kino, hvor allerede under første bilde sidekvinnen min hveste ut "Det må være en filmatisering av John Ajvide Lindqvists "Låt den rätta komme in"! Det bare må!" Filmen er laget av sønnen til Hasse Alfredsson, Thomas, og han viste seg å være vel så talentfull som faren - filmen er god og vel verdt å se. Boken er likevel bedre.
Dette er en roman som ikke likner noen andre vampyrromaner jeg har lest i mitt liv, og det er befriende, oppfriskende. Omsider lager noen en vampyr som ikke er en flere hundre år gammel mann som blir kjæreste med en eller annen mennesklig jente, som for øvrig gjerne har en eller annen magisk egenskap selv, og til overmål er romanen svensk, ikke engelsk eller amerikansk. Dette er en historie om Eli, tolv år, og Oskar, tretten, som blir bestevenner da Eli flytter inn i naboleiligheten i Stockholm. I ugangspunktet er dette en historie jeg nesten kan tro på. I tillegg til å ha vampyrer i seg er det en drivende god bok, garantert en av de beste jeg leste i 2008. Menneskeskildringene som omgir vampyrhistorien er hjerteskjærende og realistiske, et ærlig innblikk i fattigdom, pedofili, rusmisbruk, omsorgssvikt og ikke minst kjærlighet - i voldsomt ulike former. Skrekkinnslagene, som vel og merke ikke nødvendigvis kommer fra vampyren, fungerer som lettere surrealistiske elementer som gjør at boken ikke blir deprimerende lesning likevel. Og så, halvveis ut i boken, når du endelig tror at du har skjønt hva grunnhistorien om vampyren er, da snus alt på hodet og plutselig kastes du inn i queerteori og kjønnstematikk. Plutselig innser du at dette egentlig slett ikke er en roman om en gryende romanse mellom en trettenårig vampyr og bestevennen, dette er en roman som egentlig handler om helt andre ting. Dette er en roman med så mange elementer, så mange temaer som ligger nedgravd i teksten, at det blir en fryd å lese. Det er en vampyrbok jeg ikke ventet meg.

En kan godt lese Twilight, Sookie Stackhouse, The Vampire Diaries, Darren Shan, Victoria Nelson, Anita Blake og gudene vet hva annet - det gjør jeg - men ingen av disse kommer til å utgjøre en merkbar forskjell for litteraturhistoriens vampyrer. Bill, Shan, Stefan, Damon, Edward, Jean Claude og Henry -hver eneste en av disse attraktive herremenn kommer til å gli sammen til den stereotype vampyrhelten. Rydiger er morsommere, og bedre i stand til å introdusere unge mennesker for vampyrer enn noen amerikansk tvserie. Dracula er mer brutal, mørkere og mer tiltrekkende enn alle vampyrhelter sammen. Luis er mer torturert, angrende og følsom enn noen av dem kan klare, selv om flere av dem prøver hardt. Og Eli - Eli er mer nyskapende enn dem alle til sammen. Dette er de vampyrbøkene som ikke er populærlitteratur, men kunst.