Saturday, August 29, 2009

in order to hold on

Et av mange, og de er så nydelige at det ofte nesten gjør vondt, og av og til ikke bare nesten. Alice Walker er fantastisk, og dette diktet er et sånt dikt som får meg til å mumle for meg selv, små linjer som går dypt i meg.
I et forord til en diktsamling av henne jeg har lest, står det om hvordan hun har overrasket seg selv ved å bli en middelaldrende dame, hun som tvilte på at hun ville overleve tretti. Hun trekker frem diktene sine og sier at de har reddet henne. Hun har skrevet ned alt og sjelden redigert mye, resultatet har vært de ukjente følelsene i skrevet form. Jeg kjenner meg igjen.



Letting go
In order to hold on
I gradually understand
How poems are made.

There is a place the fear must go.
There is a place the choice must go.
There is a place the loss must go.
The leftover love.
The love that spills out
Of the too full cup
And runs and hides
Its too full self
In shame.

I gradually comprehend
How poems are made.
To the upbeat flight of memories.
The flagged beats of the running
Heart.

I understand how poems are made.
They are the tears
That season the smile.
The stiff-neck laughter
That crowds the throat.
The leftover love.
I know how poems are made.

There is a place the loss must go.
There is a place the gain must go.
The leftover love.

Thursday, August 27, 2009

ingen

Det banker på døren. Min hånd på døren. Min lyd.
- Hvem der? lurer hun, der bak.
- Thomas Glahn, svarer jeg før jeg får tenkt meg om.
- Hvem? Truls, er det deg?
- Eh.. ja.
Hun åpner døren. - Hvem er Thomas Glahn?
- Nei, ingen.

Wednesday, August 19, 2009

Tilbake i mitt liv

Dette er de vakreste dagene. Silje prøver å fortelle meg det av og til, at den tidligste høsten er den vakreste, men jeg glemmer at hun har rett, glemmer at høsten kan være vakker. Midten av august har pleid å innebære sorg over en døende sommer, skrekk over en kommende vinter. Vinterdepresjoner har en tendens til å gjøre sånt mot deg.

Men da finnes det dager med sterkt og varmt sollys, og det første tebesøket med ens beste mennesker, mens varme steinheller varmer bare føtter og teen varmer magen og menneskene som en har savnet varmer brystet. Og så finnes det kvelder i stearinlys, med vakker musikk på høyttalerne og lavmælte samtaler som får minuttene til å fly. Det finnes middag seint på kvelden og etterpå sjokolade. Det finnes lukten av skarp kveldsluft og den mørkemørkeblå verdenen som gjemmer seg bak ens telys og vennskap, som rammer en inn som et Van Goghmaleri. Jeg hadde glemt at verden kan være så vakker som dette. Jeg hadde glemt at jeg kan elske mennesker, og det er lovlig, det gir mening for flere enn meg. Jeg hadde glemt hvor vakkert mitt liv kan være. Jeg har lengtet etter å være i mitt eget liv igjen, og høsten innebærer at jeg kan ta livet mitt tilbake.

Hvert år forsvinner det jeg regner som mitt liv, i et hav av sporadiske sommerjobber, familiebesøk og dårlige bøker. Sommermånedene er "ferie", og de er fulle av solskinn og fine folk jeg treffer for sjelden, men den hverdagen som jeg identifiserer som mitt liv er fraværende, og dermed mister jeg litt oversikt over hvem jeg er, hvem jeg vil være. Det livet jeg har skapt meg faller bort, til fordel for det livet jeg pleide å leve før jeg flyttet hjemmefra, og med mitt personlige liv faller også den selvtilliten jeg har bygget meg opp bort. Helt bokstavelig lot jeg håret gro ut igjen.

Og nå, i kveld, er jeg tilbake i mitt liv. Mine mennesker kommer på besøk til meg. Mine mennesker, som liker å leve mitt liv sammen med meg, drikker min te på min hybel, i solskinnet på varme steinheller. Mine mennesker forteller meg om sine liv, og jeg forteller om mitt, og mine mennesker og jeg planlegger en fremtid de nærmeste månedene, dager som innebærer mer te og flere telys, film og bøker og sånne øyeblikk som kjennes som om noen har gitt deg en klem innvendig.

Thursday, August 13, 2009

sensommersnop for doktorentusiaster

Åh, kjære. Når ord sitter fast i halsen og en helst vil spille musikk, er youtube fantastisk. Jeg hadde tenkt å fortelle dere om den metafiktive Bollywoodfilmen under, men så ramlet jeg over fenomenet trock, og falt pladask.

Trock er, for dem som ikke vet det, inspirert av wrock - Harry Potterinspirert Wizard Rock. Trock er dermed Dr. Whoinspirert Time Lord rock. Det ryktes at John Barrowman var først ute med en omskriving av en musikallåt, hvilket høres rimelig ut John Barrowmans karakter tatt i betraktning, men nå er altså Chameleon Circuit ute med et debutalbum bestående utelukkende av trock. Chameleon Circuit består av en gruppe britiske unge menn med stor sans for humor, og en stor, stor entusiasme rettet mot alt Dr. Who. Jeg elsker referanser, og jeg elsker interne kommentarer. Navnet på gruppen er hentet fra Tardisinteriøret, og "an Awful lot of Running"? En vanlig måte å beskrive doktoren. Run. Run for your life.

Tuesday, August 11, 2009

metafiktiv Bollywood

Monday, August 3, 2009

Søknad - du med Madza 323

Hvert år opplever jeg noen dager, uker eller øyeblikk der virkelighet og sangtekst samsvarer fullstendig. I fjor reiste jeg til Sverige, og i øretelefonene mine spilte en Raymond & Marialåt som jeg fikk av Fridtun. Alt är annorlunda i ett annat land sang de, og jammen var det akkurat det jeg trengte å høre.
Det er tre år siden jeg forlot hjembyen, og på den første reisen nordover spilte jeg også R & M., om enn privat og i bakhodet. I år er den samme sangen tilbake, og denne gangen sterkere enn noensinne. I stedet for å skrive langt og intetsigende poster jeg musikkvideo og sangtekst her.



Na na na na na na na na…

Q8 macken,
visa din video,
stäm upp för backen,
kör vidare, kör vidare.
Allt som vi gjort här,
allt som vi sagt här,
allt som vi trott här,
försvinner snart nu ser jag klart.

Den som tror att hemma det är där man bor
har aldrig vart hos mig, har aldrig vart hos mig.
Livet är för kort fört firmafest med frågesport,
det måste finnas mer, som dom andra inte ser.

Nej, jag säger nej, jag säger nej, jag kommer aldrig, aldrig tillbaks,
till eran stad, till erat liv, jag kommer aldrig, aldrig tillbaks,
till den ni sa, ja skulle va, ja kommer aldrig, aldrig tillbaks,
till deras stad, till deras liv, jag kommer aldrig, aldrig tillbaks.

Väntar på bussen,
väntar på helgen,
väntar på livet,
det har jag gjort i 20 år.
Ljuset från bilen,
slår emot träden,
ingen kan vägen,
jag somnar snart så håll er fart.

Se på mig, jag kan säga att jag älskar dig,
vi kan va allt för varann och du kan låtsas va min man.
Du ska stanna kvar här, bara treans stopp är ju så barbart
och ett statshotell med vals där ingen har en chans.

Nej, jag säger nej, jag säger nej, jag kommer aldrig, aldrig tillbaks,
till eran stad, till erat liv, jag kommer aldrig, aldrig tillbaks,
till den ni sa, ja skulle va, ja kommer aldrig, aldrig tillbaks,
till deras stad, till deras liv, jag kommer aldrig, aldrig tillbaks.

Fortsätt kör, det gör inget om vi dör
jag levde en sekund, jag levde en sekund.
Det jag fått se, från din Mazda 323
finns alltid kvar hos mig
finns alltid kvar hos mig.

Nej, jag säger nej, jag säger nej, jag kommer aldrig, aldrig tillbaks,
till eran stad, till erat liv, jag kommer aldrig, aldrig tillbaks,
till den ni sa, ja skulle va, ja kommer aldrig, aldrig tillbaks,
till deras stad, till deras liv, jag kommer aldrig, aldrig tillbaks.
…jag kommer aldrig, aldrig tillbaks.
…till den ni sa, ja skulle va, ja kommer aldrig, aldrig tillbaks.