Wednesday, May 27, 2009

det jeg vil forby i kveld

En siste ting før jeg synker ned i uvitende dvale, først i form av tanketomme gjøremål og deretter drømmeløs søvn; jeg har oppdaget noe som burde bannlyses. I rommet over mitt ligger nemlig et barneværelse, har jeg fått forklart fra husverten, og så sannelig tror jeg på dem. Den siste halve timen har nemlig et eller annet vesen spilt SuperTrouper med ABBA - på blokkfløyte. På repeat. Det skulle faktisk ikke vært lov. Takk og lov for øretelefoner.

Tuesday, May 26, 2009

Det øyeblikket jeg falt for Leon Latex

Herlighet, en blir så nostalgisk når en slutter å sove i noen døgn. Jeg kjører på kaffe og Cola, og jeg har det egentlig ganske så fantastisk, midt på andre natten. Det eneste er at jeg blir så veldig lett distrahert fra det som er mitt egentlige hovedprosjekt, nemlig å skrive ferdig. I stedet lar jeg meg rive med i mer magisk musikk. Dette øyeblikket i Tramteatrets historie er et høydepunkt i hele deres karriere, selv om det er hentet fra en av deres svakere tvserier. Ikke lenge før dette øyeblikket har Leon Latex hatt et utypisk utbrudd, hvor han har fortalt dem alle om dikteren Schiller og hans harde arbeid.
Frem til dette har jeg vært veldig, veldig glad i'n Leon Latex, jeg har fattet særdeles sympati med ham for hans intense aversjon mot snø, og jeg liker at han ikke tåler dagslys, men våger seg ut for å finne sin beste venn i Serum, Serum likevel. Men, det er altså i dette øyeblikket som leder opp til denne sangprestasjonen at Leon Latex kaprer hjertet mitt fullstendig. Leon har nemlig fattet en dyp respekt for den tyske poeten, og da bandet strever og kaver på dårlig tysk og ikke forstår hva de synger om, blir han fra seg. Han har nemlig tydeligvis identifisert seg med poeten, og tanken på at Pelle Parafins Bøljeband skal vise sånn mangel på respekt for det arbeidet Schiller gjorde! Han insisterer på at istedet for å fremføre en sang på dårlig tysk som bandet uansett ikke forstår, skal de synge hans egen oversettelse av Schillers Bethovens niende Symfoni. Og hvilken oversettelse, hvilken versjon det blir! Dette er fremdeles den tøffeste jeg noensinne har hørt.

den magiske musikken

Det var om vinteren, og i mitt hode er denne vinterkvelden blitt til lillejulaften eller noe i den gaten. Jeg var hjemme med mamma, og jeg må ha vært fem år gammel. Inn døren kommer min far, som på den tiden var lærerskolestudent og gjerne kom hjem sent på ettermiddagene - sent for en femåring, i alle fall. Han hadde med en gave til meg.

Jeg er akkurat gammel nok til å ha opplevd overgangen fra kassetter til cder, og de første musikkfilene jeg noensinne eide, var på kassett. Denne vinterkvelden kom min far hjem med en liten kassett. Han gikk direkte bort til kassettspilleren i stuen vår og plasserte den i apparatet, før han trykket på play. Ut av høytalerne kom en historie, full av musikk og fantasi. Jeg eide mange lydbøker, jeg eide Pippi Langstrømpe og Otto er et Neshorn og Robin Hood, men alle disse var jo bøker jeg hadde lest i tillegg. Drømmen om kaptein Sortebill var en lydhistorie, og den fantes bare på denne kassetten. Jeg lå i stuen og lyttet, omgitt av familie, til Lars Klevstrand og Steinar Ofsdal som fortalte historien om Nøtteliten som hører en magisk melodi i drømme, og som deretter stikker av fra skolen og frøken Eleonore for å reise jorden rundt for å finne Kaptein Sortebill og denne magiske melodien som han drømte om. På veien møter han en trist krokodillemann, en tåpelig og sta elefant med hjemlengsel, en herlig misjonær som begynner å tro på engler, et flygende teppe og en mann som spiller fløyte og later som om han er en stein - men det er bare juks - for han er egentlig Steinar - med det er bare juks det også - for han er egentlig... Han er så mangt, før han kommer frem til hva han er. Nøtteliten treffer den ene etter den andre, og alle sammen har en sang å synge, en melodi å formidle. Sangene veksler mellom å være nyskapende versjoner av klassiske barnesanger (Nøtteliten er selvsagt med) og sanger som er spesiallaget for selve historien, men som viser tydelig slektskap til folkemelodier fra de forskjellige stedene Nøtteliten besøker. Så altfor ofte er barnehistorier fylt av dårlige sanger, med teite sangtekster og falske toner. I Drømmen om Kaptein Sortebill er musikken først og fremst en essensiell del av selve historien, og i likhet med fortellingen selv er den grundig gjennomført.

Og i over femten år har denne kassetten fulgt meg. Jeg setter den fremdeles på for meg selv en gang i blandt, enten fordi jeg vil høre en sang eller fordi jeg vil møte spøkelsene med Nøtteliten enda en gang. Det er nemlig slik det ender, han møter Kaptein Sortebill og alle spøkelsene, og de introduserer ham for den magiske melodien - kjernen i spøkelseslivet. Dette er en historie som har vokst seg på meg, stadig sterkere for hver gang jeg har hørt den.
Og likevel, hele livet har jeg vært den eneste jeg har visst om, som har elsket denne historien. Joda, min mor elsker den også. Men hvor er de andre en-gang-i-tiden-femårige-jentene-og-kanskje-guttene som sovnet til denne historien? Jeg har nynnet sangene og sitert en sta, deprimert elefant, og jeg har ofte tenkt at denne historien burde spres, den burde være kjempekjent - hvorfor er det bare jeg som kjenner den?
I fjor bestemte jeg meg for å spille den for en kjær venn fra det veldige Østlandet, en felles medstudent som liker alt jeg liker og omvendt. Hun! tenkte jeg. Hun vil like denne fortellingen, hun vil like sangene, hun vil like dette. Og fordi jeg kjenner henne, inviterte jeg henne på te og en fortellerkveld. Jeg puttet den gamle kassetten i spilleren, trykket på play og skottet bort på henne. Hvorpå hun blir undrende i ansiktet, drømmende, søkende. -Men. Sier hun. - Men... jeg tror jeg hadde denne! Jeg hadde denne historien når jeg var liten! Men jeg husker ingenting av den.Åh, så deilig!

Og så hørte vi historien ferdig. Og etterpå måtte jeg male et bilde av den magiske musikken, som fremdeles er den fineste sangen av dem alle - i melodi, men aller, aller mest i tekst.Og fordi den ikke finnes på internett, men jeg vil dele sangteksten med dere likevel, får dere den her.


Vi er nissene og tussene i drømmene
vi er troll som bor i fjell og under jord
vi er nøkk og draug og havfruer i strømmene
vi er alt du ikke vet men bare tror
vi er alvene fra Elverhøy
og engler som vil ha det gøy
og spøkelser i kjole og i hvitt
vi er prinsen fra et eventyr
og treogtredve fabeldyr
og alle stemmer i med nebbet sitt

vi er sekkepiperblåsere og spillemenn
som ikke hadde råd til instrument
nå er vi like blide, for vi går igjen
i måkeskrik og mjau og klokkeklang
vi er de som tenkte neste gang
og tidde mens de andre sang
men inni oss var strengespill og fløyt
talenter som har gjemt seg bort
genier som har dødd for fort
er ånder og nå synger alle høyt

vi er barn av den magiske musikken
den musikken som begynner av seg sjøl
velkommen til den magiske musikken
den som holder til i hemmelige høl
en bie som summer, en plan som slår klikk
vindsus og bølgeskulp er magisk musikk
og hvis hjertet ditt banker en nyforelsket dag
er det den magiske musikkens trommeslag

Monday, May 25, 2009

musikk om natten

Og så tar det meg igjen. Jeg vet ikke hvorfor dette er musikk som vender tilbake om sommeren. Sommeren for to år siden spilte jeg dette hver eneste dag til og fra jobb. I fjor brevvekslet jeg med min kjæreste ravn og utforsket diverse lag og aspekter ved karakterene og deres livsvalg. I år, mens jeg sitter på dragvoll og skriver eksamen for harde livet og klokken nærmer seg halv fem på natten, da kommer det igjen. Jeg må høre Phantom of the Opera. Alle melodiene griper meg om hjerteroten og lager sommer på innsiden av øyelokkene mine. Jeg kjenner tidlig morgensol i ansiktet, hører fuglene synge i grålysningen, kjenner lukten av klorofyll og kjenner at det er sommer, sommer, sommer.






og til slutt, selvsagt:

Frempek

Fordi jeg er oppslukt av eksamen i litteratur. Den handler ikke om frempek, men om metafiksjon - litterære grep begge deler.

Thursday, May 21, 2009

hotmail ser oss

Det er helligbrøde å glemme bursdagen sin, det er hotmail et aktivt eksempel på. I dag poppet inn en epost med tittelen "Fødselsdag‏", og en påminnelse om at

Du har mottatt følgende varsel fra Windows Live Calendar som ble levert av Windows Live Alerts-tjenesten
Fødselsdag

22. mai 2009
1 dag(er)
Jeg hadde ingen anelse om at jeg var oppmeldt til noe live alerts-tjeneste, men åpenbart vet den mer om meg enn jeg visste om den. En sånn opplevelse kan føre til en av to funderinger. Enten kan en/jeg bli meget bekymret, fordi vi lever i et "overvåkningssamfunn hvor eposten din finner ut hvor gammel du er! Eller i hvert fall når du er født." Eller jeg kan senke skuldrene og vurdere det som enda et uforståelig fenomen fra det veldige internett og de kranglevorne windowsproduktene, og dessuten er det fint, om enn merkelig, at epostadressen min forsøker å leke mamma, ved å minne meg på viktige datoer.

Sunday, May 17, 2009

Historietime om Konstitutionen

Det er nå en gang slik, at når konger mister reellt styre over et "unions"land, blir han misfornøyd. Svenskekongen tidlig på1800tallet var intet unntak. Greit nok, Norge hadde fått en egen grunnlov og de kunne få bestemme litt selv. Det var ikke det samme som å si at de kunne feire og juble over saken, på ingen måte.
Henrik Wergeland, min barndoms virkelig store flamme, var barn av denne grunnloven. Han elsket inderlig og brennende, både brennevin, Stella, banebrytende poesi og Norsk Lov. Flere ganger forsøkte han å få folk med på feiring av 17. mai, men han lyktes altså ikke. Folk likte kanskje loven, men det var stadig en svenske som regjerte, og han var det lurt å være på godfot med.
Og så kom et skip. Et dampskip, til alt overmål, et kjempesvært skip. Og noen, en eller annen norskelskende, forutseende mann sannsynligvis, hadde knust en champagneflaske mot båtripen og kalt den Konstitutionen. (grunnloven = Konstitutionen). Henrik, som den glupe og impulsive sjel han var, sto på kaien sammen med en masse mennesker, og nå så han sin sjanse; han trakk pusten dypt og ropte. Hurra for Konstitutionen! Hvem skulle arrestere ham for å juble for det største dampskipet, det var jo på ingen måte ulovlig? Jubelropet spredte seg, Hurra for Konstitutionen!, og 17. maifeiring var født.

Det ble forøvrig ulovlig å feire grunnloven i 1826, og gjennomført i 1827 likevel. (Noen mistet jobben etterpå.) Grunnloven vår var den gang den mest liberale i Europa, men ikke liberal og antirasistisk nok for Henrik Wergeland - jeg sa jeg var glad i ham. I dag har 17. maifeiring mistet alle tegn på at dette er en politisk dag. Det nærmeste du kommer refleksjon over hva denne dagen faktisk betyr - en folkelig frigjøring etter mange, mange år med undertrykkelse, og til og med en frigjøring som fokuserte på vanlige folks frihet og rettigheter - er i oppstyltede taler fra selvhøytidelige mennesker som snakker historie. Historie er bra. Jeg tror historie er essensielt for å forandre fremtiden. Jeg tror ikke på oppstyltede 17. maitaler likevel.

Det jeg faktisk tror på, er 17. mai for alle. Jeg er nå på vei ut døren, for å delta på SOS Rasismes arrangement, 17. mai for alle, som skal fokusere på det syttende mai handler om. Frigjøring fra en undertrykkende overmakt. Makt tilbake til folket. Og Henrik Wergelands stemme, Hurra for Konstitutionen! Og nei til all rasisme.

Saturday, May 16, 2009

Meningsløst men morsomt:

... Eurovision song contest hos homoene.

Nettopp inn døren, halv fire om natten, full av sukkerrus og diskolys. Jeg har nettopp lekt ironiserende språklek med fulle russ - en veldig ujevn kamp, det skal sies - og jeg har mistet silkesjalet mitt i mange farger, som jeg var veldig glad i. Jeg har feiret GP 2009.

Da jeg var liten var Grand Prix en familiebegivenhet. Det var aldri en virkelig stor greie, men vi samlet oss en lørdagskveld og vi koste oss. Min mor fortalte bestandig anekdoten om hvordan hun og broren lå under stuebordet i 1975 og utbrøt; svenskene vinner!, hvorpå besteforeldrene mine nektet å tro at ABBA ville komme særlig høyt opp. Vi pleide å skrive på lapper hvem vi likte og ikke likte, vi ga poeng dersom de sang på nasjonalspråket, dersom de så tøff ut eller bare på eventuelle sympatiske trekk. Vi ga aldri poeng til Israel, uansett hvor bra låt, fordi vi boikottet dem. Jeg elsket Grand Prixkveldene våre. Jeg husker det året en eller annen slesk fyr vant med en låt som gikk noe sånt som "Kom inn i min kropp! Kom inn i min pode! Jeg kler meg naken og går rundt i ring..." (Med forbehold om at fyren kanskje ikke var slesk, og sangen kanskje ikke gikk slik. Jeg var en blåøyd jentunge, og dette var dommen vi falt.) Jeg husker at vi slaktet den, at den kom høyt opp og at en venn av familien hadde likt den kjempegodt.
Jeg husker det året jeg kom på skolen, i tredje klasse? Og Love Shine a light hadde vunnet. Jeg husker at jeg hadde venner og at vi sang den tidlig om morgenen i skolegården neste skoledag. Grand Prix var aldri en virkelig hypet begivenhet i familien min, og ingen av oss var spesielt glad i GPmusikk, men jeg elsket konseptet - en spesiell, årlig familiekveld hvor vi ga poeng til musikk vi ikke likte og var familie. Jeg elsket det tradisjonelle og familiære ved det.

Det forsvant i takt med at norske bidrag ble elendige. Stig Van Eijk tror jeg var det siste året vi fulgte skikkelig med, og "living my life without you" er fremdeles et pinlig minne. Deretter mistet jeg oversikten, jeg så aldri på og jeg savnet det ikke. Uten noen å se GP med var det egentlig ikke morsomt.

I fjor ble jeg invitert på ekte GPfeiring - og nå skjønte jeg at jeg aldri hadde feiret GP før, ikke på ekte. Jeg ble invitert på verdens mest rosa homoGPfeiring, i full åpenhet, og jeg fikk beskjed om å kle meg litt gala og juble høyt på passende steder. Jeg kom, så full av bobler og sprett som mulig, og jeg var prydelig sminket så gala som jeg maktet. Verten delte ut papirlapper med alle land og et lite felt hvor vi skulle gi poeng. Vi skrålte og jeg kjente at den gamle GPfølelsen snek seg inn i brystet mitt. Omgivelsene var ingenting i nærheten av hva jeg hadde vokst opp med, kjernegfamilien var erstattet av unge menn som klinte i gangen og ellers en generell, genuin kjærlighet til teknomusikk. Dette var heller ikke lenger en dinosaur fra syttitallet og den gang GP var gøy, noe en i dag gjorde med selvironisk distanse og familiefokus - dette var noe en gjorde fordi det fremdeles var årets høydepunkt. Vår vert kunne alle GPsangene og han hadde forlengst bestemt seg for hvem han likte og ikke likte. Dette var blodig alvor. Som vanlig likte jeg nesten ingen av dem som fikk poeng, og masse av dem som ikke fikk noen, og jeg fikk selskap av en god venn, som stemte temmelig synkront med meg. GP hadde aldri vært så morsomt noensinne. Alle tok det på alvor, men med et selvironisk glimt i øyet og en åpenhjertig fryd. Dette var kvelden da alle rundt meg kunne slippe løs alt en bar på av hemmelig, musikalsk lidenskap, og jeg kjente hvordan alle hemninger falt bort, alle ting jeg ikke vil være ved var ikke bare akseptabelt, men velkomment.

I år fikk jeg en privat invitasjon via fjesbok. Når folk har spurt meg om jeg gledet meg til syttende mai, har jeg stort sett svart at jeg gledet meg til å feire sekstende. Når folk har spurt meg om jeg gledet meg til bursdagen min, har jeg svart oppriktig at jeg ikke tenkt på det. Det jeg har gledet meg til, og det jeg har svart til alle som har spurt, er at jeg gledet meg til Grand Prix. Jeg gledet meg veldig.
Så lørdag kledte jeg meg opp i lilla bukse og rosa, glitrende smykker. Jeg brukte en halv time på å sminke meg og kamme håret. Jeg brukte for mye penger på liksomøl. Jeg kom først av alle. Og deretter?

Det var over tyve mennesker i stuen til vår vert. Vi så på veggen, for veggen var hvit og de hadde sånn ting som kaster tvbilde på veggen. Vi stemte på hver eneste låt, både hva vi syntes om håret og klærne, hva vi syntes om showet, hvordan vi likte sangen og ikke minst hvor vi trodde den kom til å havne i konkurransen. Da poengtellingen kom ropte alle høyt hver gang Norge fikk poeng, hvilket betyr av vi ropte nøyaktig 42 ganger - for Norge fikk bestandig poeng. Småpraten fløt og vi spiste polkaputer, estoffsnop (med regnbuefarger), chips og en masse gulrotbiter. Øl, vodka, rom, Cola og liksomøl flommet i glassene, men ingenting slo velkomstdrinken med lime og en sur Sivert. (Den var knallgod. Jeg fikk en alkoholfri velkomstdrink. Jeg elsker disse menneskene, skjønner dere.)

Vi visste at vi vant før de våget å si det på tv. Naboene over oss kommenterte at det var bra vi hadde fest. Jeg tror taket løftet seg, vi sang så høyt. I'm in looooove with a fairytaaaaale. Og fordi jeg har feiret GP med disse menneskene to år på rad, og dette er en så stor greie for dem, blir dette en viktig sak for meg også. Vi dro på Trondheims homoutested etterpå, og jeg danset meg kjempesvett under blinkende lys, og hjertet mitt slo fornøyd mens jeg hoppet. Diskolys gir meg alltid følelsen av at jeg kommer til å bli gal, og at jeg blir gal med glede. Diskolys appellerer til akkurat det samme i meg som GP gjør. GP og diskolys er morsomt, meget morsomt. "I'm in loooove with a fairytaaaale!"

Dette var en meningsløs bloggpost, når jeg tenker meg om. Det eneste av interesse som dere kanskje kan trekke ut av dere, er dette: Det er fjorten år siden Norge vant GP sist, og det året var vi på slektstreff i Oslo, og jeg hadde lungebetennelse og husker ingenting annet enn feberrus. Neste år kommer festen til å være i Norge, og da tror jeg at jeg kommer til å ende opp i Oslo Spektrum, med en flokk rosakledte homoer.

Når Internett samarbeider om å gjøre deg glad

Jeg lette over det veldige internettet, jeg prøvde til og med å kjøpe det gjennom en av de nettbokhandlerne og bokklubbene jeg våger å være med i. Niks, null, nada, det var umulig å finne Eva Ibbotsons Beasts of Clawstone Castle. Og hvilken skam det var. Ikke bare er dette skrevet av en av mine favrittforfattere fra barndommen - dette er damen som skrev "heksen Belladonna", "Spøkelsesjakten" og min personlige favoritt; "ikke bare en heks". Eva Ibbotson skrev bøker som fikk tærne mine til å krølle seg midt på natten, under dynen og med lommelykt. På ferie med familien, når min søster fikk hjemlengsel, gjenfortalte jeg "ikke bare en heks" og oppdaget at historien grep henne vel så mye som den hadde grepet meg som tiåring, litteraturen hennes er med andre ord fremdeles levende og frydefull.
Men - jeg sa "ikke bare". Det er enda flere grunner til at jeg har lett etter denne boken. Dere vil ha registrert at jeg er pladask kabom forelsket i Doktor who? Nuvel, ingen videre kommentar på det. I alle fall - lydboken lest inn av ingen mindre en nåværende doktor David Tennant, på myk skotsk, og denne mannen kan lese inn lydbøker. Han har lest inn de beste Doctor Wholydbøkene, med riktig intonasjon og flotte stemmekarakteristikker, og nå leser han inn barnelitteratur i en varm, trygg stemme full av lun humor. Jeg har lett og lett og lett etter en torrentfil, og jeg var villig til å betale penger for å høre mer enn første kapittel. Og vet du? Etter flere uker med leting fant jeg en torrentfil som ville laste ned. Heretter har jeg verdens deiligste sovemedisin.

Folk har oppdaget at Youtube er en effektiv og smart måte å reklamere på. Grunnen til at jeg visste at dette var en lydbok jeg ønsket meg, var at jeg allerede hadde hørt første kapittel.

Friday, May 15, 2009

lykken er en løvetann

Dagens filosofering forøvrig:

Det vokser ingen løvetann i Bispegata i Trondheim, ikke engang i nummer tre. Det er litt trist at kommunen bruker penger på å fjerne blomsterprakt i akkurat den gaten. Kanskje jeg skal plante en. Trondheim kommune forstår seg ikke på lykke.

Alf Prøysen har skrevet mange av mine norske favorittsanger. Hvert eneste år plukker jeg den første løvetannen jeg ser og gir den til et menneske jeg er glad i, og hver eneste gang må jeg synge "åh den som var en løvetann".

Å den som var en løvetann som sto i skitt og sølevann
i Bispegata tre;
den aller første løvetann som blusset bak et søplespann
i Bispegata tre,
så noen kunne plukke meg, og "noen" skulle være deg.
Du festet meg ved blusen din og trippet ut i sol og vind,
og jeg fikk være med.

Jeg skulle føle kroppen din bak utsalgsstoff av musselin
da vi gikk gaten ned,
og tro jeg var en diamant mot blusens tynne blondekant,
og alle skulle se.
Din lange travle arbeidsdag så hørte jeg ditt hjerteslag,
om kvelden gikk du trette skritt i trappen opp til rommet ditt,
og jeg fikk være med.

Så gikk du inn og vrengte kjolen, vasket hender, hals og kinn
for solens hete brann.
Din omsorg er som kvinners flest, du hentet det jeg trengte mest;
et eggeglass med vann.
Så får jeg plass ved sengen din og ser på at du sovner inn.
Og utenfor er natten blå, en løvetann kan lykken nå,
så over all forstand.

det beste kulturlivet i Trondheim

Jeg visste det ikke på det tidspunktet, men da jeg ble introdusert for Bolla og Lillebills teaterselskap ble jeg samtidig introdusert for en viktig, viktig del av Trondheims virkelig kulturelle liv. Bolla og Lillebills teaterselskap er en teatergruppe bestående av unge amatørskuespillere som stort sett alle er under tyve, og i fjor sommer hadde de laget en oppføring av Shakespeares "en midtsommernattsdrøm", komedien som blander drøm, magi, mystikk, skog, sommer, erotikk og galskap til et sammensurium som etterlater deg svimmel. Skuespillet er velkjent, kanskje nesten ihjelspilt, og likevel er det vanskelig tilgjengelig, nettopp på grunn av mangfoldet i historien. Jeg har sett det oppført flere ganger, jeg har lest stykket og jeg har diskutert det med dramaentusiaster og litteraturvitere. La det være sagt, jeg elsker teater, og jeg elsker amatørteater, men når amatørteater setter opp klassikere som Shakespeare og Ibsen, pleier mangelen på profesjonell kompetanse å bli merkbar. Jeg gledet meg til fjorårets oppsetning, fordi jeg elsker komediene til Shakespeare og fordi jeg kjente en av skuespillerne, men jeg forventet ikke at det skulle være mer enn sommerens amatørteater.
Det var mer. Det var fantastisk. Det var selvsagt amatørteater, men det var kanongodt skuespill hos alle viktige karakterer, og dem som ikke spilte fullstendig overbevisende var plassert i roller som likevel ble troverdige. Musikken var egenkomponert, og kostymene var skreddersydd av dem selv - med det resultat at scenen ble et kunstverk. Det stiligste var nemlig selve "lokalet" de spilte i. Scenen var plassert litt utenfor byen, på området som kalles festningen. Teatergruppen hadde funnet et lite grunnfjell, med gressmatte foran og grønne trær rundt. Omgivelsene fikk frem nettopp den mystikken som ligger ladet i hele skuespillet, men som er vanskelig å gi publikum i et stort rom med gullmaling i taket. Sammenlagt gjorde kostymer, musikk, godt skuespill og en perfekt plassering dette til en langt bedre enn den oppsetningen jeg så sist, med profesjonelle på den nasjonale scene i Bergen. Jeg var, som sagt, dypt imponert, og jeg har siden forfulgt kunstneriske krumspring fra de forskjellige folkene involvert - jeg har vært på teateroppsetninger og konserter når og hvor de har vært, og jeg har ålet meg innpå flere av dem fordi de er morsomme å snakke kultur med. Jeg er selvsagt ikke alene, for hele litteraturkretsen min har falt pladask for både Bolla og Lilleband, som er noen av de samme menneskene når de spiller i band, og det hender vi tar oss selv i å synge Butcher Bob eller den fantastiske sangen basert på et dikt av Haldis Moren Vesaas. Og så har vi denne teatergruppen, som med jevne mellomrom frister oss med det ene nydelige verket etter det andre. Jeg har sett dem sette opp Glassmenasjeriet av Tennessee Williams, som jeg måtte gå på tre ganger og som ga meg klump i halsen hver gang. Jeg har sett dem sette opp bak lukkede dører av Jean-Paul Sartre, som ga meg gåsehud og fikk meg til å diskutere eksistensialisme i timer etterpå. Jeg har sett dem sette opp bittesmå stykker som ingen har hørt om før, men som er kjempeartige og som gir deg lyst til å lese alt som finnes av drama. Min omgangskrets har alltid bestått av dramafolk, men dramafolkene mine har alltid bodd i en annen by, langt borte. Nå har jeg fått dramafolk i min nærhet, og jeg suger ut drama som om det var morsmelk.

De er produktive og nyskapende, disse folkene, og som dere skjønner, de holder seg aldri til en ting. Det nyeste prosjektet, slik jeg forstår det, er humor. Og som de veldig talentfulle folkene de er, er de med i konkurransen om "årets norske humor". Deres egen tagline er hvordan det er "Alltid like pinlig å møte gamle bekjente man ikke har noe å snakke med.". Ambra & Petter;

Sunday, May 10, 2009

Å drepe en engel med saks

Jeg fikk mange reaksjoner da jeg klippet håret. Jeg har bestandig vært en sånn søt jente med kommuneblondt hår og gråblå øyne, med relativt pent ansikt og som regel dekorert med et eller annet vennlig smil. Jeg har aldri greid å sminke meg regelmessig, litt fordi jeg har politiske motforestillinger til skjønnhetstyrraniet og mye fordi jeg eier en intens motstand mot å stå tidlig opp om morgenen. Klærne mine henger alltid i laser, fordi jeg hater å kjøpe klær, fordi jeg av en eller annen grunn bestandig går dem i stykker kjapt og fordi jeg trives i godt utgåtte klesplagg. Og likevel har jeg så lenge jeg kan huske vært en flink, en snill, en søt pike. Kanskje fordi jeg er liten og tjukk, kanskje fordi jeg vokste opp i et feministisk hjem hvor ingen kvinner egentlig sminket seg, slanket seg eller fokuserte på utseende, eller kanskje fordi jeg bestandig har følt meg som en fremmed raring sammenlignet med andre mennesker, har mitt flinkpikebilde vært preget av hvordan jeg oppførte meg, hvordan jeg var som person, mer enn om hvordan jeg så ut fysisk. Jeg har, uten egentlig å være klar over det, erstattet skjønnhetstyrraniet med et veldig, veldig strengt indre skjønnhetstyrrani.

Virginia Woolf skriver om å drepe engelen i huset. Syttitallets feminister skrev hele litteraturteorier bygget opp om akkurat dette sitatet, «killing the angel in the house», fordi det er så beskrivende for den prosessen som kvinner måtte gjennom for å være i stand til å bli forfattere på attenhundretallet. Litteraturen, og samfunnet generelt, har produsert et glansbilde av hvordan kvinner skal være, hvor kvinnen er et vakkert, vennlig objekt som behersker de oppgavene samfunnet har gitt henne, men som aldri er en aktiv person i sitt eget liv. Feministene trakk også frem hvor viktig det gjerne var at hun var død – først etter at hun hadde avsluttet det jordiske livet og var blitt en fraværende engel kunne hun bli perfekt. Det ligger i selve konseptet «engelen» at hun er et objekt, hun er passiv. Å skrive, å uttrykke seg selv gjennom språk, er et veldig sterkt uttrykk for subjektet. Det sier derfor seg selv at for å være i stand til å skrive, produsere noe som baserer seg på språk og derfor selvstendige tanker, var kvinner – både attenhundretallets og Woolf - nødt til å bryte med denne engelen.

Jeg synes det er ganske interessant hvordan denne bloggen er et paradoks i sin eksistens. Å skrive en blogg er i seg selv en veldig aktiv handling, det er et uttrykk for forfatteren som som subjekt, som aktiv språkbehersker. Det interessante er at jeg i så stor grad har bygget den opp rundt engletematikken. Da jeg laget denne bloggen for omtrent to år siden, hadde jeg jobbet lenge med tittel og et synonym som skulle fange alle aspekter ved hvem jeg var og hva jeg ville bruke denne bloggen til. Navnet jeg endte opp med, Engeline, er et gammelt familienavn som fanger opp tradisjoner og historie. Engel på nederste trinn er selvsagt inspirert av romanen Engel på sjuende trinn, men også et spill på at englenavnet ser ut til å følge meg. Etternavnet mitt er hentet fra farssiden og har engel i seg, familienavnet Engeline er hentet fra morssiden. I tillegg, og dette var kanskje vel så viktig, på bakgrunn av disse englenavnene, og fordi jeg har en onkel som i hjemtraktene går under navnet Engelen, var «engel» et stadig tilbakevendende kallenavn på meg. Jeg innbiller meg at jeg har hørt frasen «du er en engel» mer enn de fleste andre jenter. Jeg har strukket meg etter å være den engelen. En engel er, i følge de vanligste definisjoner, et gudommelig, vakkert og, slik metaforen vanligvis brukes, et særdeleshet snilt vesen. Min engel var et snilt vesen. Jeg har nok naturlige tendenser til å være «snill», men jeg har så lenge jeg kan huske forsøkt å forsterke dem. Jeg har prøvd så lenge jeg kan huske å være snill, gjerne utover hva jeg egentlig har hatt overskudd eller kapasitet til. Når jeg tenkt på hvordan jeg vil oppfattes, har jeg bestandig visst at jeg ikke hadde forutsetninger til å bli oppfattet som vakker eller smart, og jeg har bestandig følt meg rar. Når jeg har forestilt meg andres oppfatning av meg, har jeg derfor håpet på dette; at de syntes jeg var snill. Snill var trygt. Snill var innen rekkevidde. Snill var bra. Så lenge jeg var snill, var jeg også bra. Min engel var snill.

Da jeg klippet håret, handlet det om veldig mye mer enn å forandre utseende mitt. Den lettelsen jeg følte de neste ukene etterpå, handlet ikke bare om hvor lett hodet mitt ble uten tungt, tykt hår til korsryggen. Lenge etter at jeg klippet meg, hadde jeg mareritt hvor jeg drømte at håret hadde vokst ut igjen, og jeg fant ingen saks til å klippe det av. Disse drømmene handlet ikke om hår.

Mange tenkte på det å klippe av meg håret som en reaksjon på at jeg hadde slått opp med kjæresten min. Mange jenter gjør det, de slår opp med kjæresten og klipper håret i samme prosess, et utvendig tegn på at de gjør et stort personlig valg og endrer på livet sitt. Jeg tror at jeg trodde det å klippe håret handlet om det, men jeg hadde en nagende følelse av at det ikke fanget opp hele bildet. Det bildet tror jeg at jeg kan se nå. Det handler om den der engelen.

Det første jeg opplevde da jeg hadde klippet håret, var hvor forskjellig det var å se seg i speilet etterpå. Jada, selvsagt var det annerledes. Jeg hadde hatt langt hår nesten hele mitt liv, og plutselig hadde jeg ikke hår til ørene en gang – hele bildet forandret seg. Men det handlet ikke om hva jeg så i speilet, men hvordan jeg oppfattet det jeg så i speilet – dette var den store forandringen. Tidligere når jeg så meg i speilet, så jeg en snill jente. Når jeg så meg i speilet nå, så jeg en snill person. Det er et hav av forskjell mellom disse to.

Jeg har strevd for å være snill. Jeg har også strevd for å holde oppe ansvar som ikke burde ha vært mitt. Rundt meg har jeg møtt mennesker som ønsket at jeg skulle være snill, at jeg skulle være ansvarsbevisst, at jeg skulle være søt og sterk og skikkelig. Det finnes tusenvis av sånne som meg, og jeg pleier å kalle oss flinke piker.

Psykologen min snakker om produktet meg, som motsetning til personen meg. Produktet meg er, kort oppsummert, nettopp den flinke piken meg. Den flinke piken er resultatet av alle forventningene andre har hatt, og som jeg har forsøkt å møte. Det heter sosialisering, og det heter kjønnsroller, og det heter flink pikesyndrom. Jeg har vært flink pike, og for å være flink måtte jeg være snill, og jeg har trivdes som snill, flink pike. Jeg har følt at flink, snill pike har vært meg, eller i hvert fall store deler av meg. Jeg har vært den snille, flinke piken for hele familien min. Det har vært den snille, flinke piken som har drevet med politikk. De fleste vennene mine har kjent den flinke, snille piken. De aller, aller nærmeste har kjent hun som fantes på underflaten.

Som sagt, jeg likte produktet meg. Hun er en likandes jente. Problemet, tror jeg, var at det etter hvert bygget seg opp ganske store krav til hvordan hun skulle være. Mennesker mente det var OK å fortelle henne/meg, og jeg tror at de gjorde det uten at de selv visste det, hva hun/jeg egentlig mente, hver gang jeg sa eller gjorde noe som brøt med flink pikebildet. Venner og familie i salig sammensurium ga meg oppgaver og ansvar som veide tungt på skuldrene mine, men jeg kunne aldri si nei, for jeg var jo den flinke piken – og nei finnes ikke i flinke pikers vokabular. Jeg hadde formet, på bakgrunn av andres ønsker, en karakter som ikke egentlig eksisterte, og nå var rollen blitt for stor, jeg følte meg kvalt. Jeg oppdaget at jeg avskydde å bli oppfattet som flink pike, fordi det innebar en følelse av at andre tråkket inn på mine grenser, og det innebar at jeg følte meg fullstendig usynlig. Jeg kunne være blant venner og familie, og føle at ingen var glad for å være med meg – de var glad for å være med produktet.

Da jeg klippet håret, klippet jeg av meg det ytre bildet av den flinke piken. Jeg satt i frisørstolen og kjente en vill skadefryd i brystet, i tillegg til en veldig lettelse. Jeg så håret mitt falle, og oppdaget at jeg et eller annet sted i brystet hatet hårlokkene som falt. Jeg hatet håret mitt. Og da jeg så meg i speilet etterpå, var det som å se seg selv for første gang på veldig lenge.

Og reaksjonene! «Men! Du ser jo ikke ut som deg selv!» var en gjengående reaksjon, og jeg oppdaget at det var ganske stort sammenfall mellom dem jeg følte var glad i produktet meg, og dem som ikke likte at håret mitt var borte. Jeg så ikke lenger ut som en flink pike, og da kjente de meg ikke igjen. Jeg var ikke «meg» lenger, uten håret mitt.

Så var de de få, som jeg måtte trykke inn til brystet. Min beste venn, som smilte under hele klippeprosessen. Kameraten min som så meg, brøt ut i et glis og måtte ruske meg i luggen. Venninnen på fjesbok, som kommenterte akkurat det, at jeg så ut som meg, slik jeg ville være. Og min bror, som sa «du var fin!» og ga meg en bamseklem. Min bror, som deretter skottet bort på meg, tenkte seg om og sa «jeg føler at du bestandig har hatt kort hår.»

Å klippe håret var å klippe av meg den ytre engelen, og ved å gjøre det klippet jeg også over mange menneskers bilde av engelen. Det betyr ikke at engelen er borte, for all del. Det betyr bare at jeg er i mer kontakt med meg selv, at jeg føler meg mer hel og mindre usynlig. Det ytre produktet finnes ikke mer, og mennesker som var vant til å forholde seg til engelen meg blir tvunget til å forholde seg til meg på nytt. Å klippe håret var å ta et valg som klippet av engelen, men som ga luft til mennesket under.

Thursday, May 7, 2009

Analfabet

Så står jeg der
analfabet denne gang.
Ingen skilt gir mening.
Jeg kunne rive meg selv ut!
så redd er jeg

Jeg kunne putte meg selv i en eske
eller kalle meg Pandora. Alternativt
vente på en hvit hest.

Tuesday, May 5, 2009

spor nummer 2 på Life With You

The Proclaimers er det tøffeste, skotske bandet jeg vet. Dere har sannsynligvis hørt "I'm gonna walk 500 miles", som er den mest kjente låten de har laget - populær i skotske barer, på fotballstadioner og generelt som munter musikk. Alle som har sett Shrek har også hørt dem, i "I'm on my way" (from misery to happiness today! Aha, aha, aha, ahhha!), som er minst like munter og minst like energisk som '500 miles. Det er munter, godt skrevet musikk som varierer mellom alle mine favorittintrumenter - brødrene korer, spiller gitar, piano og vet å krydre melodien med akkurat passe strykere. I tillegg pleier de å putte inn et og annet Ahh! og Hah! der det passer, som gjør at du nesten må danse til musikken, uansett hvor du er. Disse tvillingbrødrene, som ser ut som en kombinasjon av skotske bondegutter og utrolig hippe hipstere, har gjennom hele sin karriere sunget for skotsk frigjøring fra Storbritannia, med innslag av venstrepolitiske elementer, og som alle vet, gode tekster er et absolutt pluss når du synger for deg selv.

Jeg hører The Proclaimers for tiden, som du kanskje merket. Vi går nå inn i den tredje uken der jeg ikke har gått en hel dag gjennom uten å spille av flere album mange ganger, og fremdeles blomstrer det i brystet mitt, fremdeles finner jeg linjer, strofer eller hele sanger som fanger meg fullstendig. Denne sangen er hentet fra det forrige albumet deres, fra 2007, og det er min nyeste romanse med dem. I juni kommer neste album, og jeg gleder meg.

ps. Videoen er laget av en eller annen sint person på youtube.