Thursday, April 30, 2009

Å kunne spre store ringer

I dag fyller bestefaren min 70 år. Tallet virker fremmed, det er for stort for ham og jeg klarer ikke å identifisere ham med det. Bestefaren min er for evig midt i femtiårene, og selv om det er nesten femten år siden han faktisk var midt i femtiårene, så vil han for meg bestandig være det. 70 år er en gammel mann, det er en mann med leddplager og merkelige humørvaner og kanskje sans for jordbærsyltetøy. Farfaren min var bestandig en gammel mann, så lenge jeg kjente ham. Bestefaren min var noen få år yngre, men i mitt hode var han aldri gammel. Gråhåret, liten, rund og bestefar, ja. Gammel? Aldri.
70 år er gammelt.

Da min bestefar døde, var jeg åtte år gammel. Jeg hadde planlagt å være med nabojenten den dagen, og da jeg kom inn døren hjemme og så mamma sitt ansikt skjønte jeg at noe var galt. Gjennom hodet mitt flagret det en visjon om at stuedøren vår måtte være fullstendig knust, eller kanskje noen hadde fått sparken eller kanskje katten var overkjørt, eller... Jeg satt på mamma sitt kne med den viktigste bamsen i fanget, og hørte henne mumle frem at jeg kanskje kunne gjette meg til det. Bestefar var død.

Jeg husker hvordan han lå i sengen, i andre etasje på den koselige gården hvor besteforeldrene mine bodde frem til da. Jeg husker treverket, jeg husker at han var hvit i huden, at han ikke så ut som bestefar. Vi fikk ikke besøke ham på sykehuset.
Jeg husker at vi gikk gjennom hvilke salmer vi skulle synge i begravelsen. Jeg husker at jeg lærte meg din tanke er fri på en kveld, og at jeg og kusinen min øvde sammen så vi var sikker på at vi skulle kunne synge både den og vem kan segla skikkelig. Jeg husker talen min onkel holdt, og jeg husker at mamma satt til høyre for meg. Hun satt helt stille, hele tiden. Hun gråt helt stille, men jeg holdt henne i hånden, og hånden hennes var varm og myk. Hun har alltid varme hender. Jeg husker de små tårene som rant, og jeg husker at hun ikke laget en lyd. Jeg lærte om taus sorg da.
Bakerst i begravelseslokalet satt det gamle, krokete vaskekjerringer, for min bestefar var den eneste professoren på høyskolen hvor han jobbet som kjente navnene deres og hilste dem god morgen når han traff dem. Min bestefar var rød som de fleste i familien min, og han hadde bedt oss om å knytte nevene -ikke folde dem - når han var død. Jeg holdt mamma i en hånd og knyttet den andre når jeg ville gråte.
Etter at han døde skulle ingenting bli helt det samme igjen. Jeg husker foreldrene mine kranglet litt tid senere, fordi mamma visstnok hadde forandret seg. Vi satt i bilen, jeg og min bror. Mamma stoppet bilen, ble rar i stemmen og gikk ut av bilen i trass. De kranglet fortsatt. Jeg var kanskje ni år gammel, og jeg skjønte ikke bildet før ganske lang tid senere.

Bestefaren min var en sånn mann som alle elsket. Vaskehjelpene elsket ham. Kollegaene elsket ham. Barna hans elsket ham, bestemor elsket ham, kusinen min og jeg elsket ham. Alle minner jeg har av ham, er knyttet opp mot minner av kusinen min - hvis jeg noensinne traff ham alene, så kan jeg ikke huske det. Det jeg husker er en stemme, et blikk, et lite halvsmil gjemt inne i skjegget - og mest av alt nettopp det; skjegget.
Det fantes et rituale den gangen. De hadde hund, en hvit golden retriever som døde før bestefaren min. Når vi kom løpende opp til døren, lå den i gangen med magen i været - den ville at vi skulle sitte på magen dens og klø den. Når vi hadde gjort det, sto bestefar der, bestefar med åpne armer og store klemmer. Han ville også bli klødd. Han hadde et mykt, grått skjegg som snurret seg utover haken, akkurat nok til å klø med fem år gamle never. Jeg elsket det skjegget, og jeg elsket bestefaren min.
Han og bestemoren min var aldri som andre besteforeldre. Mange ting ved familien min kan kanskje oppfattes som bemerkelsesverdige eller eksotiske, jeg har aldri greid å se det slik. Når jeg sier de ikke er som andre besteforeldre, er det fordi de på ingen måte noensinne har stemt overens med det stereotype bildet på besteforeldre. Min bestemor bakte ikke boller, heklet ikke og leste ikke ukeblader. Bestefaren min - hvordan skal nå bestefedre være? Hvordan er andres bestefedre? Mine besteforeldre hadde høye stillinger ved høyskolen, de engasjerte seg i politikken og de reiste jorden rundt. Når de kom hjem hadde de med seg små ting til kusinen min og meg, små og nydelige suvenirer. Jeg kan huske da bestefar ga meg mitt første tigerøye, en blank, brun stein med svarte mønstre - det ble min favorittstein - og jeg kan huske at han lærte meg navnet på steinen. Han ga meg et skrin i mørkt tre som luktet av sandeltre og røkelse i årevis. Han ga meg en liten dukke med en slags østeuropeisk festdrakt og han ga meg bestandig nydelige skjell og sneglehus - særlig ett, stort og kjegleformet sneglehus i perlemor. Vi fikk postkort fra alle verdens hjørner og kroker, og det var alltid han som førte pennen.

Jeg var åtte da han døde, og det jeg sørget mest over var at jeg aldri rakk å synge Maj Britt Andersen til ham; Bestefar, bestefar, her kjem jo je! Vi to ska vara i lag, i sammen i hele dag. Jeg lå våken og gråt av lengsel etter ham noen uker senere, og jeg skulle savne ham på mange slags vis, savne ham i alle de forandringene som skjedde etterpå - savne ham i savnet av hytten vi solgte, savne ham i savnet av gården bestemor flyttet fra, savne ham i savnet av roen som pleide å prege familiestundene og som for en lang tid var fraværende - savne ham på alle de måter en åtteåring savner.
Det virkelige savnet oppsto først da jeg ble elleve, tolv og leste romanene hans for første gang. Han skrev tre ungdomsromaner, og da jeg hadde slukt alle tre brant jeg av lyst etter å diskutere dem med ham. Jeg hadde lyst til å fortelle ham at jeg hadde likt dem, og hva jeg hadde likt særlig godt. Jeg hadde lyst til å fortelle ham at jeg også drømte om å skrive en dag. Jeg kjente meg igjen i fortellingen om ham og hvem han hadde vært, den fortellingen som eldre familiemedlemmer beskrev og som jeg kunne se i romanene - jeg hadde lyst til å bli kjent med ham.
Da jeg ble seksten leste jeg noen av de mer vitenskaplige verkene han skrev, om læring og læringsmetoder. Jeg oppdaget at jeg lengtet etter å prate med ham om disse teoriene og idéene han hadde hatt, jeg ville knytte dem opp mot min egen hverdag og se hva han syntes. Jeg delte dem med alle som måtte være interesserte, skrøt hemningsløst av bestefaren min som hadde skrevet så tøft og jeg som hadde lest dem, men det hendte at jeg satt ved graven hans i høstregnet og mumlet.

Da jeg var atten ble det holdt et seminar til minne om ham, ti år etter hans død. Til dette seminaret kom folk fra hele verden. Det kom mennesker fra Sør -Afrika, fordi både han og bestemoren min hadde engasjert seg i frigjøringskampen der. Det kom professorer som hadde bygget opp sine egne dokorgrader på tanker min bestefar hadde klekket ut, og det kom mennesker som fortalte om klassekamp i tredje verden, frigjørende læringsteknikker og fantastisk kurvfletting som baserte seg på bestefars teorier. Foredragene deres gjorde meg ør, for enda jeg hadde lest, enda jeg hadde lengtet etter å diskutere tekstene med ham, enda jeg de siste årene hadde sørget inderlig over at jeg var for liten, så liten at jeg aldri rakk å bli kjent med akademikeren og forfatteren som var min bestefar, enda hadde jeg aldri hatt en anelse om hvor stor mann han egentlig hadde vært.
Alle talene, alle foredragene begynte med å fortelle om hvor fin han hadde vært som menneske. Alle foredragene, selv de mest akademiske, handlet om hvordan bestefaren min hadde verdsatt medmennesklighet. Han var raus, ble det sagt. Han viste en grunnleggende respekt for mennesker, slik at når du snakket med ham, følte du at han virkelig hørte på deg. Slik evne til å lytte er sjelden. I en pause kom en dame bort til min bestemor og ga henne en klem. Du vet han reddet livet mitt, sa hun.

Jeg var åtte år gammel da han døde. Jeg rakk aldri å bli kjent med stort mer enn skjegget hans, rumlingen i magen hans, jeg lærte bare å intuitivt kjenne godheten hans. Nå han har vokst seg på meg, vokst etter at han egentlig burde vært død og borte. Han må ha vært et så stort menneske at han fremdeles lager ringvirkninger, mer enn ti år etter hjertet hans sluttet å slå. Over hele verden finnes det rester av hans liv, og selv i mitt liv er han blitt en viktig karakter, uten at det bygger på det forholdet vi hadde mens han levde. Han har lagt en høy list i mitt liv, en list jeg strekker meg etter. Når jeg en gang dør, enten jeg dør av alderdom i min egen seng, i en sykehusseng av kreft eller foran en buss i et gatekryss, når kroppen min en gang skrur seg av, da drømmer jeg om å ha oppnådd de tingene han gjorde. Jeg drømmer om å være i stand til å gi alle en følelse av å bli respektert. Jeg drømmer om å ha sett de som sto under meg, og som ingen andre så, jeg drømmer om å ha vist dem så mye respekt at de vil komme i begravelsen min. Jeg drømmer om å skrive ting som er så klassebevisste, så viktige at de kan brukes av folk som kjemper mot undertrykkelse av en eller annen form, at de gjennom andre og tredjehånds bearbeidelse kan forandre noens liv. Jeg drømmer om å være så god mot mine mennesker, å elske livet og menneskene i det så høyt at de fremdeles husker meg ofte etter at jeg er død. Jeg vil spre ringer i vannet, stadig nye ringer, lenge etter at jeg er død.

Og jeg håper at mine elskede kommer over det. Jeg håper jeg etterlater meg et tomrom som gror igjen og kan fylles av blomster og gode minner, jeg håper at sorgen kan bearbeides og at jeg til slutt er noe som kan feires mer enn sørges over. Det er det eneste jeg ønsker som ikke samsvarer med ham: tomrommet etter ham har aldri grodd skikkelig. I dag feirer hele familien bursdagen hans. Han ville fylt 70 år i dag, og det er merkelig, for han blir aldri en gammel for meg.

Wednesday, April 29, 2009

vår og mitt første dikt

I hagen vår står en benk som har vært her bestandig. Den er hvit og blå, men så avskallet at du muligens må være oppvokst rundt den for å se det. Benken har sett meg bedrive akrobatiske sprell på et tørkestativ, knabbe sure epler i hagen over gjerdet, skrive lite flatterende poesi om nabofruen og motta mitt første kjærlighetsbrev. Denne benken har vært her bestandig, og dette er den første gangen jeg har reflektert over det.
Jeg er i Bergen igjen, og det er forunderlig godt. I forkant hadde jeg visse betenkeligheter, det tegnet seg et øyeblikk til å bli et ensomt opphold fullt av harde oppgjør og bitter hjertesmerte- nå virker hjembyen nesten paradisisk i stedet.
Det er vår i byen mellom fjellene. Sant nok, hadde kalenderen vært mai og ikke april ville jeg kanskje ha kalt det sommer. Gradestokken har vist i underkant av tyve grader, og det har vært vårlig, mer vårlig enn selv London kunne tilby. Dette var det første som slo meg da jeg vandret gjennom sentrum mot midnatt i går, og det traff meg med full styrke i morges. Våren her består av nangijalske kirsebærblomster, verdens grønneste gress og store trekroner. Våren har rhodondendron i alle røde, rosa og hvite sjatteringer, løvetann og tulipan mot det grønne. Våren er en symfoni av farger, blikket mitt drikker og drikker. Jeg ønsker meg fargeblyanter og gulhvite ark, samtidig som jeg kanskje bare vil ligge i nyklippet gress i hagenog bare være, bare puste.
Det er det andre aspektet som forteller meg at det er vår. Det lukter vår. Alle steder lukter det vår. Vinteren lukter så lite, har dere merket det? Vinteren lukter snø og ull og hvis du er heldig lukter det peisbål og brent tre, men først og fremst lukter det kaldt og bistert. Om våren! Om våren lukter allting alle steder. Våren dufter. Det lukter gress og og karse og honningblomst og løvetann og hanefot. Det lukter røde blomster jeg ikke kjenner navnet på, hvite buskeblomster som lukter sterkt, gule blomster som ser ut som gullregn og mer gress, det lukter rhodondendronblomster og maling som stikker i nesen, jord og støv og mest av alt lukter det noe udefinerbart og godt som jeg tror må være lukten av liv. For hver gang jeg trekker pusten går det små grøss av fryd gjennom kroppen min. Våren gir meg lyst til å leke, løpe, leke! Alle lekene jeg har likt best som liten farer gjennom meg, med følelser, lukter og smaker. Jeg vil rulle meg i gresset og spise karseblomster som en kanin, og jeg følger mine lyster som en libertiner.
Ellers er hjemmet normalt. Huset overrasker meg med sine fasiliteter, toalettet virker, vasken virker og frem til nå har ingen dørhåndtak falt av. Hunden stakk av fra meg ved første sjanse, og katten har vært henrykt siden første møte i går kveld.

Som tiåring satt jeg på den før omtalte benken. Vi var i krig med nabofruen, som kjeftet på oss ved første anledning. Jeg og venninnen min følte oss kreative, og vi følte oss lyriske. I det gamle, rosa skatollet jeg pleide å ha på rommet mitt som liten, fant jeg vårt mest populære dikt. La det være sagt at hun ikke het Xx, men noe med tilsvarende stavelser, den gamle fruen i nabohuset. Ellers er dette stort sett autentisk poesi.

I am fru Xx, I hate you
I am fru Xx, a dudeliduu

I am herr Xx, I loved my wife
But she killed me
A dudeliduu

Monday, April 27, 2009

et av mine favorittdikt

Noen vil kanskje registrere at mens jeg bablet ukontrollert om hvor fantastisk England var, greide jeg å ikke nevne med et ord det som hadde fått oss dit i utgangspunktet: Queenmusikalen.

Vi var syv, åtte år på etterskudd, og det er litt trist, for jeg tror vi ville fått mer ut av det hadde vi vært fjorten år og mindre analyserende, kritiske. Som forventet spilte de nesten utelukkende åttitallsQueen, som vi egentlig er litt skeptisk til, og to ganger lurte de meg ved å spille en gitarsolo fra de beste syttitallssangene - bare for å slutte der, og etterlate meg gremmende over it's a kind of magic. I tillegg hadde de gjort et genistykke i det at de har laget en musikal som handler om at rock er ulovlig, og derfor populært blant opprørere - men gjennom hele musikalen var det knapt en rockelåt i sikte, og de sangene som kom nærmest ble sunget av teknosjefen KillerQueen. Paradokset frustrerer.

Ikke så mye at det ødela en fin kveld. Og Emil, som hadde fått oss med, var like begeistret under sin tredje forestilling, og hvem kan motså slik entusiasme? Dessuten kan vi jo alle sangene. Vi kjøpte oss en brosjyre som så ut som en pen LPplate, og leste intervju med Brian May og Roger Taylor, som bekreftet våre oppfatninger av dem som dum, men sympatisk og sleip, men glup. Vi leste også intervju med mannen bak hele musikalen, og det som kom klarest frem av denne teksten var komplikasjoner rundt Queens største låt Bohemian Rhapsody. Han hadde nemlig ikke klart å plassere denne låten i noen naturlig sammenheng i musikalen, alle hadde vært spent på hva han skulle gjøre med den og selv hadde han vært ute av stand til å lage noen tolkning av hva denne sangen egentlig handler om. Så vi ble sittende, etter musikalen, og diskutere nettopp denne sangen. Hva handler den om? Handler den om Freddie Mercurys avskjed til kjæresten sin Mary? Handler den om homofili? Hva handler den om, og hvor i alle dager kommer Belzebub inn i bildet?

Bohemian Rhapsody er nesten ihjelspilt, og Queen er utskjelt. Jeg synes fremdeles at dette er et av de beste diktene som er skrevet de siste femti årene. Glem de musikalske krumspringene, de geniale og nyskapende koringseffektene, operafantasiene og i det hele tatt Freddie Mercurys visuelle innfall. Hvis du glemmer at dette er skrevet som en sjokkerende rockelåt i 1974, og tenker at dette er et stykke tekst med ukjent forfatter - hva sitter du igjen med da?

Det er udiskutabelt en veldig spennende tekst. Det finnes utallige analyser og tolkninger, og ingen er bedre eller mer korrekte enn andre. Hvem vet hva Freddie tenkte da han skrev sangen? Og er ikke det vakkert, at han kan ha tenkt en ting, og likevel finnes det noe annet i teksten, noe han skapte uten å være klar over det selv? Dette er slikt som gjør meg til litteraturelsker, på alle nivåer, og jeg elsker teksten i BR. I mange år har jeg fundert over den, og jeg har min egen tolkning, jeg vet hva jeg ser i denne teksten. Det handler om henrettelse.

Åpningsscenen - som også utgjør rammefortellingen for teksten, det som skal knytte sammen det hele. Hva presenteres? Virkelighet, underforstått en hard virkelighet, settes opp som kontrast mot en drømmetilstand, hvor store, filosofiske spørsmål stilles. Allerede her blir vi introdusert for det lyriske jeg, og det tegnes et bilde av ham som fattig, ordinær og tydeligvis i trøbbel, men i forsvarsposisjon - han trenger ikke medlidenhet. Avsnittet konkluderer, både på spørsmålet om virkelighet versus drømmetilstand, og spørsmålet om hvor han selv hører hjemme, med en tilsynelatende likegyldighet.

Is this the real life-

Is this just fantasy-
Caught in a landslide-
No escape from reality-
Open your eyes
Look up to the skies and see-
Im just a poor boy,i need no
sympathy-

Because Im easy
come,easy go,

A little
high,little low,

Anyway the
wind blows,doesnt really matter to me,

To me

Og så begynner fortellingen, med en setning som automatisk setter igang en ganske brå spenningskurve.

Mama,just killed a man,
Put a gun against his head,
Pulled my
trigger,now hes dead,
Mama,life had just begun,
But now Ive gone and
thrown it all away-
Mama ooo,
Didnt mean to make you cry-
If Im not
back again this time tomorrow-

Carry on,carry on,as if nothing really matters-

Dette kan selvsagt analyseres og tolkes symbolsk opp og ned og i mente, jeg har alltid syntes at det aller mest spennende rett og slett er å tolke det bokstavelig. Det lyriske jeg er en ung mann som akkurat har begått et mord, og som nå er i ferd med å møte konsekvensene av handlingen. Dette er en form for unnskyldning til moren, som også vil rammes av hva som skjer med ham, og igjen oppfordrer han til likegyldighet som løsning - ikke føl noe som helst. Jeg tolker også den nestsiste linjen, If I'm not back again this time tomorrow, som et uttrykk for jegpersonens planer om et fluktforsøk. Han vet at de er etter ham, og han vet at han må holde seg unna dem, men han har planer om å holde seg i nærheten for morens skyld.


Too late,my time has come,
Sends shivers down my spine-
Bodys aching all
the time,
Goodbye everybody-Ive got to go-
Gotta leave you all behind
and face the truth-
Mama ooo- (any way the wind blows)
I dont want to
die,

I sometimes wish Id never been born at all-

- og de tar ham, han rakk ikke stikke av. Kanskje rømningsplanen aldri var virkelig reell, bare et uttrykk for livsvilje og den fantasien som han åpenbart forsøker å beskytte seg med mot den harde realiteten. Han er skrekkslagen, men han forsøker å gi et tappert farvel til alle han kjenner, med et anstrøk av martyrisme og ungdommelig storslåtthet. Igjen søker han seg til moren for trøst, og avslører hvor redd han er for straffen som sannsynligvis venter ham.

Og her forandrer hele teksten seg. (Dersom vi skal blande inn melodien, som et virkemiddel til å få frem teksten, og ikke som medium, er det verdt å merke seg at også melodien, rytmen og instrumentene forandrer seg her. Hvor de to første versene har vært melankolsk og pianobasert, blir musikkbildet nå rytmisk og aggressivt, med mer fokus på vokal.)

Hva skjer så i dette avsnittet? Det er et mangfold av usammenhengende tekstfragmenter, satt sammen til et vers som ved første gjennomlesning ikke gir veldig mye mening. Scaramouche? Galileo? Bizmillah? Belzebub? Gjentagelser fra første vers i "easy come, easy go", men avslutningen er forandret, hvordan skal vi lese dette?

Jeg velger å fortsette på tolkningen min, og jeg tror at nå er vi kommet til rettsaken. Dette er mylderet av stemmer som høres, som taler mot hverandre og som oppfattes som uoversiktelig fordi det oppleves gjennom det lyriske jeg, som er fryktelig redd og som dessuten har ingen peil på rettsvesen. Det vrimler av fremmedord, av ukjente folk som prater om uforståelige ting, og det som for ham var hovedpoenget - han drepte noen - er forsvunnet. Tilbake står anklagerne og hans eget forsvar, som argumenterer frem og tilbake.

I see a little silhouetto of a man,

Scaramouche,scaramouche will you
do the fandango-
Thunderbolt and lightning-very very frightening me-
Galileo,galileo,
Galileo galileo
Galileo figaro-magnifico-
But
Im just a poor boy and nobody loves me-
Hes just a poor boy from a poor
family-
Spare him his life from this monstrosity-
Easy come easy
go-,will you let me go-
Bismillah! no-,we will not let you go-let him go-
Bismillah! we will not let you go-let him go
Bismillah! we will not let
you go-let me go
Will not let you go-let me go
Will not let you go let
me go
No,no,no,no,no,no,no-
Mama mia,mama mia,mama mia let me go-

Beelzebub has a devil put aside for me,for me,for me-

Fremmedordene er forøvrig ikke tilfeldig valgte. Scaramouche er, ifølge en definisjon fra wordnet "a stock character in commedia dell'arte depicted as a boastful coward", rett og slett en klovnete karakter fra italiensk teater. Scaramouchesetningen er derfor en latterliggjørende bemerkning, og jeg forstår den slik at det er en fornærmelse som aktoratet kaster i retning av vår hovedkarakter.

Galileo er også en referanse til italiensk historie, om enn muligens mer kjent. På femtenhundretallet utviklet han banebrytende teorier innen astronomi og vitenskap, og inkvisisjonen arresterte ham og tvang ham til å ta tilbake tidligere påstander. Galileo blir en parallell til tekstens lyriske jeg, som også står overfor en alvorlig rettsak, og sammenlikningen skaper både sympati i den tiltaltes favør, og alvorlig kritikk av aktorene.

Så langt, så italiensk. Men her skjer det enda et brudd, og plutselig er referansene ikke lenger søreuropeiske, men arabiske. Bizmillah ble en gang forklart for meg av en bengalsk venninne, som pleide å si det før hun gikk inn til skoleprøver og slikt. Dette er en arabisk frase som kan oversettes med "In the name of God, Most Gracious, Most Merciful", og den brukes både som åpning i de fleste surer i koranen og er en viktig del av islamske bønner. Så vidt jeg har forstått, basert på det venninnen min fortalte meg, er det også ganske enkelt en bønn om guddommelig hell eller bistand i en vanskelig sak. Dette er det siste, desperate forsøket på å frigjøre seg, og det knuses brutalt. Desperasjonen driver det lyriske jeg til igjen å rope på sin mor, men mindre som et intimt budskap og mer som et nødskrik. Belzebub er opprinnelig en hebraisk form for hellig, udødelig vesen, men Belzebubnavnet har utviklet seg til å bli nesten synonymt med Satan, demon eller djevel. Når det lyriske jeg derfor skriker ut at Belzebub har en djevel klar for ham, er det en indirekte tilståelse av skyld, og av vissheten om hva som venter ham etter døden - og sannsynligvis dødsstraffen - nemlig helvete, og en personlig torturdjevel. Artig.

Og da, når tilståelsen er ute og rettsaken nesten er avgjort, da slipper den unge mannen ut all sin frustrasjon, all sin skuffelse og all sin smerte i et eneste stort raseriutbrudd:

So you think you can stone me and spit in my eye-
So you think you can love
me and leave me to die-
Oh baby-cant do this to me baby-
Just gotta get out-just gotta get right outta here-

Som forøvrig understrekes av en av de vakreste gitarsoloene noensinne. Et av Brian Mays største verk. For selvfølgelig kommer han ingen veier, og det tror jeg han vet selv også, midt i raseriet. Gitarsoloen skaper overgangen som skjer i teksten her, hvor det lyriske jeg går fra å være fra seg av raseri og redsel, til å synke sammen i trist resignasjon. Likegyldigheten som ble presentert i første vers, blir nå gjentatt, men nå fremstår den mindre som livstretthet og mer som resignasjon. Det håpløse blir ikke direkte akseptert, men det er ikke lenger noe poeng i å kjempe, og det oppleves som mindre smertefullt å ganske enkelt overbevise seg selv om at ingenting betyr noe.


Nothing really matters,
Anyone can see,
Nothing really
matters-,nothing really matters to me,

Any way the wind blows....

Saturday, April 25, 2009

Oppsummering av verdens fineste tur

Ah, England. England! Som tittelen avslører, kan dette betegnes som verdens fineste tur. I ettertid har det faktisk vært nesten luksuriøst problematisk, for vi vil så gjerne fortelle om hvor bra turen har vært, og hva står igjen? Ordene beskriver bare hvor vi var, hva vi gjorde, at vi var entusiastiske og glade. Det var mer enn det. Dere vet når dere forestiller dere noe, og så blir det bedre enn forventet? London hadde, som forventet, kø, regn og engelskmenn. Og all den lykken du kan ønske deg.

London hadde vår, vår på ekte, vår som nesten grenset til tidlig sommer, med grønt løvverk, vårlukter og blomster alle steder. London har verdens vakreste bygninger, både de overdådig store med krimskrams på, de pent utsmykkede tebanestasjonene og de små og koselige privathusene utenfor bykjernen. London har færre av de virkelig stygge byggene, selv om de finnes de også, og heldigvis er de alle sammen plassert i utkanten, vi kunne glemme at de fantes. London flommer over av mennesker i alle slags former og farger.  Jeg glemte mp3spilleren min og oppdaget at den ikke var nødvendig, for overalt snakker mennesker  med sånne ord og tonefall som gir meg frysninger av lykke på ryggen. Jeg irriterte mine reisekamerater med stadige dr. Whoutbrudd, som når jeg fant en sonic screwdriver - en sonic screwdriver! til en pris jeg kunne tåle. (En sonic Screwdriver! Jeg eier en sonic screwdriver. Den lyser blått og sier brrrrrrrr når du ber den om det, og den henger ved siden av sengen min nå. Jeg har allerede prøvd og oppdaget at den gjør underverker mot forkjølelse, et tips til serieforfatterne.) Det var også omtrent hundre øyeblikk i løpet av denne tredagers turen hvor jeg ikke kommenterte doctor Whoreferansene mine, men hvor de var påtrengende i mitt eget hode likevel, så samvittigheten min er ikke nattesvart trass i maset mitt. 

Silje fikk besøkt masse bruktbutikker, skjønt ikke så mange som hun ønsket, og hun fant en autentisk femtitallskjole som fikk henne til å se ut som en femtitalls filmstjerne, særlig med pettycoaten på under. Hun er alltid vakker, men med denne kjolen på er hun ubeskrivelig, og hele resten av turen la hun, og jeg, planer for passende situasjoner hvor hun kan bruke den.  Vi våget oss inn på Notting Hill for å se på markeder, men alle turistene skremte oss bort. Vi drakk brus og Mojito med lime og blåbær, og jeg spiste en chipstype som litteraturfriken i meg elsket bare på grunn av referansene - den het Phileas Fogg og hadde smaker fra hele verden. 

Vi var på teater og så et fantastisk, nydelig, meningstettet, klokt og metapoetisk drama av Richard Greenberg. Three days of rain var en spontan teateropplevelse, og alle måtte konkludere med at det også var turens høydepunkt. Silje satt på venstre side av meg og var henført, og i pausen begynte hun et analysearbeid som jeg mistenker kommer til å vare lenge. Til venstre for meg satt Emil, vår tredjepart, og også han var begeistret - dog kanskje av andre grunner. Denne oppsettingen av skuespillet hadde nemlig et trekkplaster som trakk oss alle; vi fikk se en kjendisskuespiller i aksjon. På scenen sto en lys levende James Mcavoy, og jeg tenkte; dette må jeg fortelle til folk, til mamma.

(Husker du ikke hvem James Mcavoy er? La meg si det slik, han er skotte og han havnet på en av listene mine. Han spilte seg mindre hot her, men ikke derfor mindre bra.)

Ellers England? Turistattraksjoner ved midnatt er tingen! Vi besøkte Big Ben og St. Pauls Cathedral etter midnatt, og det var folketomt og vakkert. Stressnivået var eliminert og vi kunne ta kunstneriske, sprø bilder hvor vi formelig og bokstavelig talt klatret på hverandre - og på byggene - og vi kunne sitte noen minutter i fred og bare være. Det var ingen duer ved St. Pauls, men jeg fant en stygg snøkule med en Mary Poppinsfigur inni. Det var ikke Dr. Who, så jeg hadde ikke lyst på den.

Wednesday, April 15, 2009

til Xxxxxx og avtalen vår.

Jeg blir et plaster
og klistrer meg til
hvert øyeblikk nå
vil du rive meg av.

Men nei!
Du holder meg der,
beskytter meg mot vann og såpe.
Jeg suger alt liv fra huden din
og kjenner at vi gror
sammen.
---------------

Saturday, April 11, 2009

Oh, I DO want to

Det begynte med en tekstmelding fra Silje, halv seks om ettermiddagen en mandag i mars 2008. Den var på nynorsk, slik alt hun skrev på på det tidspunktet var, og den fastslo at vi, hun og jeg, var nødt til å dra på "We Will Rock You"musikalen. For å få med oss den ville vi være nødt til å reise til London. I tekstmedlingen legges det løse planer for sommeren 2008, men dere vet - det er forskjell på hva en vil og hva en får til. Sommeren 2008 forsvant i hytteturer og lydbokinnlesing, ispedd telefonsamtaler og en og annen bringebærsorbet, men garantert ingen Queenmusikal.
(Spør du hvorfor vi skulle på Queenmusikal? Du kan spørre senere, jeg kan heller bruke enda et langt innlegg om hvor skjellsettende tenårene var.)

Vi fikk det jo omsider til, mest fordi vi har en nydelig kamerat vi en gang gikk i klasse med, og som nå drar oss med på sin tredje forestilling. (Bless you, boy.) Det er noen måneder siden vi faktisk greide å fastsette at vi skulle, og litt mindre tid siden vi greide å luke ut noen datoer vi hadde tid alle tre. Så tok det litt tid før alle hadde svart skikkelig, og litt tid før alle billetter var bestilt - men da de først var bestilt, både bosted, musikal og reise - da begynte det å krible i meg. Det begynte nesten å bli virkelig. Jeg har holdt det inntil brystet, først og fremst for å unngå å plage mine venner og bekjente. Det er en kjent sak at diverse familiemedlemmer i mitt tre til stadighet utbryter "oh, I do want to go to England!", og ettersom det er ti år siden sist, hvis du ser bort fra en helg i Cardiff, kunne det bli stygt hvis jeg først åpnet for å fortelle om hvor mye jeg gleder meg.
Den siste uken eller så har jeg vært ute av stand til å holde det stille. Jeg har bare spilt britisk musikk. Jeg har bare sett på britiske tvprogrammer - og ikke en gang krim, enda det er påske. Jeg har bare lest britisk litteratur, deriblant Shakespeare og Jane Austen. Jeg har spist brune bønner i tomatsaus til frokost og mumlet engelske gloser til meg selv når jeg var alene, ikke for å lære dem, men fordi de gjerne er så pene. Det er mindre enn en uke til vi reiser, og passet mitt ligger pent lagt frem på en hylle - jeg sjekker det mange ganger daglig for å se at ingen lånere ubeleilig har lånt det. Det har boblet frem med jevne mellomrom og tatt over, gjort meg vibrerende med forventning, og den siste uken har jeg latt det strømme ut - vi skal til England, har jeg sagt det?
(Forventet svar: jah. Det har du. Hvorpå jeg sier; åh, gleder meg!" ... "Jeg skal til England, visste du det?")

Jeg gleder meg. Jeg prøver å forberede meg på flyforsinkelser, lange køer, regn, dårlige senger, lange gater og ingen stedsans, men det hjelper ikke. Jeg gleder meg. Og ja, jeg gleder meg til musikalen. Men kanskje enda mer gleder jeg meg til







Ja. Og til sist, en viktig ting som jeg må gjøre hver gang jeg er i London - jeg må til St. Paul's Cathedral. Ikke fordi jeg er spesielt religiøs, for det skal gudene vite at jeg ikke er. Det er ikke engang fordi jeg er interessert i kunsthistorie, selv om jeg sikkert kan analysere bygget og leke kunsthistoriker, hvilket jeg ikke kunne sist jeg var i England. Nei, den store og eneste grunnen til at jeg til St. Paul's og mate duene utenfor, helst i en vid, litt grå kjole og garantert mens jeg synger, er Julie Andrews. I rød kåpe. Som synger. Stort sett hele mitt liv har jeg elsket en fiktiv, gammel dame som selger fuglefrø utenfor katedralen, mens Mary Poppins leker med en snøkule uten snø. Dette er suveniren jeg ønsker meg mest i hele verden:

Tuesday, April 7, 2009

Til tyveårene mine

Jeg søker tilflukt i poesi.

Jeg blar i den store diktsamlingen med engelske dikt. Rundt meg pusler Silje med sine ting. Vi sitter på hennes hybel, og vi har hver vår kopp med yogite og tilhørende visdomsord. Jeg blar i diktsamlingen, og leser høyt når jeg med jevne mellomrom finner ord, avsnitt eller hele dikt som fanger oppmerksomheten min. Jeg dveler litt ved Christina Rossetti, søker min vane tro etter Emily Dickinson og leker meg ved å slå opp på tilfeldige dikt, ukjent poesi som kanskje kan fange blikket mitt.

Det er en slik tilfeldighet som gjorde at jeg slo opp Kenneth Kochs dikt, men etter noen linjer visste jeg at dette var et dikt for oss. Det traff meg i mageregionen et sted, slik god poesi kan gjøre. Det formet et lite press i brystet mitt, nettopp press fra ord som er formet helt riktig. Slik er livet, akkurat nå, akkurat så fylt med optimisme, overskudd, entusiasme. Jeg dyttet boken til Silje.  I løpet av fem minutter hadde hun bestilt diktsamlingen over internett. Akkurat så fylt med optimisme, entusiasme, ikke sant? I tyveårene kjøper en gjerne sin første spontane diktsamling.


TO MY TWENTIES

How lucky that I ran into you
When everything was possible
For my legs and arms, and with hope in my heart
And so happy to see any woman
O woman! O my twentieth year!
Basking in you, you
Oasis from both growing and decay
Fantastic unheard of nine- or ten-year oasis
A palm tree, hey! And then another
And another (and water!)
I’m still very impressed by you. Whither,
Midst falling decades, have you gone? Oh in what lucky fellow,
Unsure of himself, upset, and unemployable
For the moment in any case, do you live now?
From my window I drop a nickel
By mistake. With
You I race down to get it
But I find there on
The street instead, a good friend,
X—- N——, who says to me
Kenneth do you have a minute?
And I say yes! I am in my twenties!
I have plenty of time! In you I marry,
In you I first go to France; I make my best friends
In you, and a few enemies. I
Write a lot and am living all the time
And thinking about living. I loved to frequent you
After my teens and before my thirties.
You three together in a bar
I always preferred you because you were midmost
Most lustrous apparently strongest
Although now that I look back on you
What part have you played?
You never, ever, were stingy.
What you gave me you gave whole
But as for telling
Me how best to use it
You weren’t a genius at that.
Twenties, my soul
Is yours for the asking
You know that, if you ever come back.

Friday, April 3, 2009

litterære vårtegn på vinger

Det første året jeg bodde i Trondheim, fløy en skokk med ender like over taket mitt. Ikke vet jeg om dette er noe som faktisk skjer, men jeg tror de kan ha flydd vill. I hvert fall fløy den samme flokken med fugler i sirkel, og dermed fikk jeg se dem ikke bare en gang, men mange ganger - over flere dager. Ender har fæle stemmer, visste dere det? De roper og roper, men ingen av dem har sangstemme, og de kunne sikkert trent litt på koringen også. Det er noe herlig ved hele symfonien.
Jeg mener å huske at dette var på høsten en gang, skjønt jeg ikke er sikker. Til slutt fant de nok veien de lette etter, for de forsvant og nettene ble igjen stille og fredfylte.
Jeg er vokst opp ved siden av et vann som blir brukt som trekkplass, et hvilepunkt for en masse trekkfugler. Hvert år har jeg sett etter dem og vurdert kalenderen etter dem. Trekkfugler var intet nytt. Trekkender var. Det er noe utpreget litterært ved ender på reise, de minner meg om Selma Lagerlöf, om eventyr og om kunst. De er ikke de peneste av trekkfugler, og de har ikke de vakreste sangstemmene, de kan ikke dukke i vannet slik at hele kroppen forsvinner og lager ringer i vannet, men de er litterære, og det slår alt. Det første året i Trondheim var mitt møte med trekkender dypt og skjellsettende.

De er tilbake hver høst - og hver vår. De har en fast stripe, akkurat den stripen de fulgte det første året, og de kommer tilbake hvert eneste år. De markerer overgangen til og fra vinteren, høylytt og bestandig på nattetid. Det kan være så mye påske, så mye snøklokker, så mye smeltende snø det bare vil; dette er det klareste vårtegnet så langt. I natt fløy en skokk ender over taket mitt igjen.

Wednesday, April 1, 2009

Påskesnop for doktorentusiaster

Av og til får en alt i en pakke. Dette er et sånt youtubeklipp.