Tuesday, December 22, 2009

Uten bakkekontakt

Å være bipolar er akkurat slik benevnelsen tilsier, en har to ulike motsatser i hver sin ende.

Jeg er vant til å tenke at det er nedturene som er de vanskelige punktene, den depressive polen er den som skaper problemer i hverdagen. Nedturer gjør at jeg ikke orker noenting, og selv når jeg gjør ingenting er jeg så sliten at det gjør vondt. Nedturer gjør at verden fremstår som ulidelig smertefull, og alt jeg vil er å krype under en dyne og vente på at det skal gå over. Nedturer får hele uker til å forsvinne i en tåke av grå smerte, søvn og uklarhet - jeg husker som regel lite etterpå. Nedturer gjør at jeg ikke får gjort ting jeg har lyst til å gjøre, og nedturer gjør vondt, følgelig er nedturene det jeg vil bort fra.

I like stor grad har jeg vært vant til å tenke på oppturer som det motsatte, en positiv del av min personlighet, en pol som forsøker å veie opp for depresjonens uvirksomhet. Jeg pleide å gjenkjenne en opptur ved en plutselig, voksende blomst i brystet, en blomst som sprengte på og ville ut i allverdens positive uttrykk. Jeg gjenkjente oppturene ved økt kreativitet, flere impulser, mer sosial og lettere sosial omgang, større evne til å konsentrere seg om mange ting på en gang, munterhet og en følelse av at alt i verden var fantastisk, alt i verden lå for mine føtter. Kort sagt kjente jeg oppturene som en forsterkning av mange ting jeg likte ved meg selv, og lenge forsøkte jeg å gjøre oppturene like langvarige og like sterke som depresjonene, fordi jeg tenkte at ved å gjøre dem jevnbyrdige kunne jeg på et vis uskadeliggjøre begge.
Jeg har jo skjønt at det ikke fungerer slik. Jeg har skjønt at en nedtur ikke kan uskadeliggjøres ved hjelp av en uke eller to med ustoppelig energi. Hverdagen kan ikke justeres slik, jevnlige nedturer tapper deg for mer energi enn du kan samle opp igjen mellom bølgedalene og en opptur bruker mer energi enn du egentlig har. Å være bipolar innebærer gjerne at du er sliten av dine egne følelsesutbrudd.

Jeg er diagnostisert som bipolar type to. Det betyr at jeg veksler mellom depresjoner og hypomani, som utarter seg som perioder med mindre alvorlig oppstemthet og lettere mani. Ved bipolar type to er det depresjonene som er virkelig problematiske, det er i all hovedsak de som utgjør det mest merkbare problemet for den bipolare. Nedturene er sterkere, mer langvarige og det som hovedsaklig setter den bipolare ute av stand til å fungere normalt. Oppturene kan gli nesten umerkelig inn i et hverdagsliv. Mange med bipolar lidelse type to går lenge uten å få en skikkelig diagnose, nettopp fordi oppturene kan være vanskelige å oppdage.

Det er viktig for meg at jeg aldri mister kontroll over min egen bipolaritet. Det jeg er mest redd for ved å være bipolar, er at jeg en dag skal oppdage at jeg har mistet kontakt med virkeligheten rundt meg. Jeg er opptatt av at jeg bestandig skal være i stand til å se meg selv mentalt utenfra, også under en opptur eller nedtur, og at jeg med en liten anstrengelse skal klare å vurdere meg selv og deretter forsøke å legge bånd på meg selv.
Nedturene er den delen av psykommen som er vanskelig å håndtere, sånn på overflaten. Nedturene er den alvorlige delen av bipolar lidelse type to. Jeg har lært å beskytte meg selv under en nedtur. Når jeg kjenner at jeg er sliten uten grunn, at jeg er pessimistisk uten synlige årsaker, at alt jeg vil er å glo i veggen - da avlyser jeg avtaler, går hjem tidlig, reduserer arbeidsmengden, gjør noe som er avslappende og hyggelig. Jeg treffer mindre mennesker når jeg er nedstemt, både fordi det å være sosial krever så mye krefter, men også fordi jeg vil beskytte mine medmennesker mot mine nedturer. Jeg vet at når jeg er nedstemt blir jeg apatisk og fjern, jeg får problemer med å følge med i samtalen og dersom jeg sier noe som helst har jeg impulser som driver ethvert samtaleemne inn på noe sørgelig noe. Jeg beholder kontroll ved å ta kontroll over situasjonen, ved å plassere meg selv i situasjoner hvor nedturen er lettere å håndtere. I en bølgedal kan jeg få problematiske tvangstanker om selvskading, men jeg handler ikke, jeg er i stand til å diskutere med mine egne tvangstanker og deretter stanse meg selv før jeg skader meg. Jeg mister aldri bakkekontakten, og dette er i følge mine nærmeste en stor trygghet, fordi de vet at uansett hvor fælt jegser ut til å ha det har jeg alltid et snev av kontroll igjen. Når jeg kapitulerer, er det ved å gå til legen og erkjenne at jeg holder på å miste kontrollen. Jeg vet at jeg er i en nedtur, og denne vissheten gjør at jeg kan skape en ironisk distanse. Det kan gjøre så vondt at jeg har problemer med å konsentrere meg om noe annet, men en del av meg vet bestandig hva det er som skjer. Jeg har kontroll over nedturene, og selv om de er plagsomme, skremmer de meg ikke. Det gjør oppturene.

På en bølgetopp er det nemlig ikke sikkert at jeg vet at jeg er på topp.
En opptur likner på en munter dag, en dag full av overskudd. For meg kjennes ikke en opptur, jeg kjenner meg vanlig, kanskje med litt ekstra krefter, litt ekstra pågangsmot. Ofte merker jeg ikke oppturen før jeg er i den tyvende våkne timen, og jeg fremdeles er ute av stand til å roe ned og sove. Mens depresjonene har ganske merkbare trekk som økt søvnbehov og en fysisk følelse av smerte, er oppturene merket med tegn jeg ikke øyeblikkelig registrerer. Jeg er bestandig glad i kos, så jeg merker ikke at behovet for kos vokser seg større, jeg reflekterer ikke over at jeg gir og krever mer fysisk kontakt enn ellers. Jeg merker ikke at jeg prater hele tiden. Jeg hører ikke at stemmeleiet mitt er høyt, selv om det er midt på natten. Jeg registrerer ikke at jeg mister sosiale hemninger, for de sosiale hemningene eksisterer ikke under en opptur - hvordan kan en vite om noe som ikke eksisterer? En opptur er mindre, mer kortvarig, mer usynlig - for meg.

De er mer synlige for andre, har jeg etterhvert skjønt. Og det er da jeg blir virkelig, virkelig redd. Det er så viktig for meg å kontrollere min egen bipolaritet, men hvordan skal jeg kunne kontrollere det når jeg ikke oppdager det selv, før det er for sent? Det er lett å holde en nedtur fra andre mennesker, fordi den er mer merkbar, men også fordi jeg rett og slett ikke orker selskap. Oppstemthet fører til det motsatte - det fører til at jeg får mer lyst på sosialt samvær. Dermed inviterer jeg mennesker over en lav sko, uansett tidspunkt på døgnet, og jeg avslører meg selv. Slik føles det. Jeg avslører meg selv. Jeg avslører min egen bipolaritet, min egen galskap. Jeg mister kontrollen, ikke fordi jeg ikke kan mestre følelsen, men fordi jeg ikke vet at det er noe å mestre, der og da. Tidligere tenkte jeg på oppturer som en forsterkning av positive deler av meg, nå blir de det motsatte - en opptur fremhever elementer av meg jeg skammer meg over. Det er vondt å komme ned på jorden igjen, og innse at du har vært i sosiale sammenhenger uten et snev av sosial intelligens. Det er vondt å innse - for sent - at en har vært høylytt, snakkesalig, pågående, plagsom. Det er fryktelig, fryktelig skummelt å innse at for en liten stund avslørte en seg som virkelig gal, og en hadde ikke kontroll over seg selv og over situasjonen. Og det som er mest skremmende er at jeg ikke vet om oppturen selv. Jeg kjenner til alle tegnene, men i en opptur glemmer jeg å se etter dem.

Jeg blir lettere paranoid, redd for å treffe mennesker igjen, etter en oppstemt episode. I hvor stor grad avslørte jeg meg selv? Hva vet de om meg nå? Det er ikke et spørsmål om hva jeg har fortalt dem, det er svært få opplysningsfakta jeg er redd for å dele med andre. Det jeg er redd for, er at jeg har vist meg selv hudløs, at jeg har latt andre se meg selv uten at jeg var i stand til å se meg selv samtidig. Hva har de sett? Hvor ville var øynene mine, hvor unormalt høy var stemmen min? Hvor pinlige ble stillhetene, uten at jeg merket det? Hvor urolig ble de andre, når jeg begynte å skjelve på stolen min? Hvor påtrengende ble jeg, og ubehagelig stemning skapte jeg? Jeg har avslørt for mye av meg selv. Jeg har sett andre i hypomaniske perioder, og det er ikke pent - det er slitsomt for andre, det skaper en masse pinlige situasjoner og det er et glimt inn i en verden uten bakkekontakt, fordi den maniske ikke vet om det selv. Det blir merkbart at det er noe galt.

Jeg er så redd
for å miste bakkekontakt, for å miste kontrollen. I en nedtur tviholder jeg på denne kontrollen, jeg holder så hardt på den at de mentale knokene mine blir hvite og støle. En opptur fungerer som en gassballong, og det eneste jeg kan holde meg fast i er tråden som knytter meg til den. Før eller siden går luften ut, og jeg treffer bakken. Hardt.

4 comments:

  1. En kjempegod tekst om noe som ikke alle synes det er så lett å snakke om.

    Klem.

    ReplyDelete
  2. Takk for det! Og klem til deg også. Jeg håper julen arter seg levelig og med smutthull av koselig julestemning.

    Jeg er, som du kanskje skjønte, ustabil, men med smutthull av julestemning likefullt. Det er fint. Og så har jeg en kjæreste som holder tett rundt meg helt til jeg blir roligere, etter at han har passet på meg og dradd meg ned på jorden igjen.

    ReplyDelete
  3. Du er fink til å beskrive sinnstemningene dine. Kjenner igjen det depressive, det "maniske" har jeg bare teoretsk kjennskap til. I den grad jeg noensinne har vært manisk har det bare vart noen få minutter, så har jeg vært helt (fysisk) utslitt !

    God Jul, Ellinor !

    ReplyDelete
  4. Det er godt å høre at det kommer frem, noe av det jeg vil si! God Jul :)

    ReplyDelete