Saturday, December 12, 2009

Disneys julefilm

Som tidligere nevnt var jeg på kino nylig. Vi så, som også tidligere nevnt, Disneys nye julefilm.

Jeg har en tradisjon for å se film på kino i førjulstiden, så sant jeg kan finansiere det. De store filmselskapene har en tradisjon for å sende ut en julefilm hvert år, og i år er det Disney som går av med seieren. I år er det til og med en film som omhandler julen. I år har Disney hentet frem enda en klassiker, denne gangen en gammel, engelsk klassiker de har lånt av Charles Dickens, og med den har de blandet sammen nytt og gammelt, blått og pent som om det var et bryllup de arrangerte. Resultatet?

Jeg tilhører den generasjonen som vokste opp under Disneys andre gullperiode, med Løvenes Konge, Pochahontas, Den Lille Havfrue og Skjønnheten og Udyret. Foreldrene mine pleide å ta meg med på kino, og vi hadde noen små ritualer; vi så en Disneyfilm og deretter - hvis vi hadde råd - spiste vi en kebab fra en av de uttallige kebabsjappene som leker ugress rundt kinolokalet. Fremdeles når jeg går på kino kjenner jeg på den følelsen av fest, spenning, varme som holdt til rundt oss på disse kinoturene. Jeg mistenker at en av grunnene til at jeg elsker kino slik, bunner i dette. Jeg husker følelsen av å være fire år gammel og se Skjønnheten og Udyret for første gang på kino. Jeg husker første gang jeg så scenen i biblioteket, jeg husker å bøye meg mot mamma og hviske et ærefryktig åååh. Ja, kino er en frydesak for meg, mer enn jeg greier å uttrykke i ord, og en kinotur er nødvendig i adventstiden.
Med unntak av Narniafilmatiseringene, de siste årene har julefilmen som regel blitt laget av andre, det være seg Harry Potter eller Ringenes Herre. Disneys gullalder av nydelige tegninger har passert, og de beste filmene de har utgitt har generelt vært utgitt i mai og er derfor til liten hjelp i adventstiden. Derfor var det med en ekstra spiss av fryd at jeg satt meg ned i kinosalen og så denne filmen.
Det er lenge siden jeg var på kino og fikk den gamle, gode følelsen av Disneyfilm. Ikke engang den første Narniafilmen, med all den snøen og all leken den førte med seg - ikke engang den ga meg en så stor følelse av jul. Dette var en julefilm i ordets rette forstand, og trass i at den åpenbart var produsert for 3D, hadde den nok av de gamle Disneytrekkene til at den føltes hjemmekoselig.

"Et Juleeventyr" i Disneyformat åpner med en bok. Dere vet, den typen Disneyåpninger som er en bok som åpner seg, og som begynner å fortelle fra første side og de første linjene? Slik åpner denne filmen! Selvsagt, kan du si, hva annet kan en vente når den bygger på et mesterverk av tidenes største forteller? Jo, kan jeg fortelle deg, du kan vente deg mye rart av amerikanske filmskapere, men her, her får vi noe så absurd som en film som gir meg julestemning, og ikke på grunn av andel juletrær og snøslaps, og en viktig del av det er nettopp dette, at filmen åpner med en bok, dette metafiktive trekket jeg alltid har elsket i Disney.
Filmen er perfekt skummel. Vi satt omgitt av veldig små tenåringer, og de hvinte for alt de var verdt hver gang det var farlig, men jeg tror det var lykkelig hvining, for de fniste da de gikk. De ulike åndene hadde karakter, fra den veldig homofile ånden for tidligere juler til den veldig skremmende, lattermilde mannen og hans to krek. Handlingen er riktig fortalt, akkurat slik en modernisert og trofast gjenfortelling av en Dickensroman skal være, med akkurat passe respekt for teksten og akkurat passe forståelse for samtiden til å gjøre den fattbar for hvinene tenåringer. I tillegg spiller den lett gjenkjennbare skuespillere. Og her kommer vi inn på animasjonen - animasjonsteknikkene er endelig kommet opp på et nivå som svarer til tegningene de engang var i stand til å skape. Enda bedre, animasjonsteknikken gjør dem i stand til å gjenskape skuespillerne som spiller de ulike rollene, slik at en får både følelsen av autensitet og følelsen av animasjon. Jim Carrey gjør en strålende jobb som Scrooge og Colin Firth gjør seg uunværlig i enda en julefilm, men overraskende nok er det Gary Oldman som gjør den mest merbare prestasjonen i rollen som Robert Cratchit. Og ettersom filmen ruller over lerretet, merker jeg hvordan de elementære grepene i filmen river meg med, og jeg lar meg rive med, til jeg får tårer i øynene og klump i halsen. Tiny Tim og Crachits åpenbare sorg, Scrooges begynnende forståelse og medfølelse og generelt historiens drama bygger seg opp til akkurat det klimakset du venter på - og her blir det virkelig deilig. For Disneys tolkning av A Christmas Carol ender ikke med en nyfødt, klok og angrende Scrooge, en Scrooge som endrer seg så fundamentalt at du ikke gjenkjenner ham. Disneyversjonen ender med en riv, ruskende sinnsyk Scrooge, og dette passer historien langt bedre. Ikke slik å forstå at ikke han endres fundamentalt, for all del! Midt i galskapen blir han munter og gavmild, akkurat slik han skal være - men det blir ikke tåredryppende, det blir ikke klamt. En del av klimakset består i at filmen plutselig lokker frem latteren igjen, slik at du forlater kinosalen med et fjollet smil og luft under beina. Jeg forlot kinoen akkurat slik jeg foretrekker å forlate kinoen, en smule ruset på lykke. Og hele veien til kafeen vi skulle til etter filmen sang jeg julesalmer. Jeg sang julesalmer. Det, kan jeg fortelle, skjer ikke ofte.

Du kan trygt gå på kino og se Disneys julefilm i år. Hvis du har småunger som ikke elsker kino, bør du tenke deg om, for filmen er som sagt skummel nok - nok til at du som voksen, og ungene dine over ti, vil elske det. Jeg gjorde det. Til jul tror jeg at jeg ønsker meg kinobilletter.

No comments:

Post a Comment