lørdag 7. november 2009

jeg har et vi

Jeg har følt meg som en særing, en frik, et vesen som aldri helt er som andre. Jada, jada, en vil gjerne føle seg spesiell, men en vil føle seg spesiell i et slags nettverk, en vil føle seg spesiell med en tilhørighet. Spør en hvilken som helst kulttype, og du finner at de vil skille seg ut, og markere gruppetilhørighet. Særhet i gruppe.

Problemet mitt er at jeg aldri har funnet gruppetilhørighet. Jeg var den sære jenten uten venner på barneskolen. Jeg var den merkelige jenten i de politiske organisasjonene jeg sniffet på, den merkelige jenten som aldri følte seg komfortabel med kleskode og som trass i jakkemerker aldri var som "de andre". Javisst, jeg vokste opp i nærheten av slum, så jeg fikk min dose gangstertilhørighet, med svart sminke og rundstjeling av butikkhyller, men jeg bodde ikke i slummen, jeg bodde i et hvitt rekkehus foreldrene mine ikke hadde råd til. Jeg byttet skole og fikk venner, men venner er ikke det samme som tilhørighet. Jeg var fremdeles merkelig, og etter hvert som tenårene trillet inn ble det mer og mer merkbart. Mindre smertefullt også, for som tenåring fant jeg en bitteliten gruppetilhørighet, i en gruppe bestående av to - men å være en litteraturinteressert avholds tenåring med røde tendenser setter deg automatisk utenfor ikke bare den almenne kretsen, men utenfor de aller fleste kretser. Du er sær hvis foretrekker bøker og moren din en fredag kveld, du er mer sær om du ikke sminker deg som tenåring, du er virkelig sær hvis du ikke drikker alkohol når du fyller atten. Jeg gikk ikke på fest, og hvis jeg gjorde det kjente jeg på dette rommet rundt meg, som sa "sær sær SæR!". En blir større, og jo eldre du blir jo mer får du kontroll over livet ditt, men jeg har aldri følt meg komfortabel på fest, på utesteder eller i tilsvarende situasjoner. Selv blant venner hører jeg ikke til der, jeg er ikke som de andre, og jeg må spille et slags skuespill, for jeg er samme alder og tilsynelatende fra samme kultur,så jeg burde høre til. Jeg trodde det var slik det skulle være, at dette var en uungåelig del av det å være så sær at jeg ikke virkelig passet inn noen steder. Jeg har valgt meg utesteder der jeg automatisk ikke passer helt inn, som homosteder, fordi jeg nettopp ved å ikke direkte passer inn passer inn likevel - jeg kan være meg selv der, for jeg passer ikke inn uansett. Presset forsvinner. Jeg går på fester til venner, og er anspent stort sett hele tiden, drikker brus og spiller skuespill, føler meg sær og særere, finner en person å snakke litteratur med og slapper litt mer av, men jeg hører ikke til. Jeg hørte aldri til i tenåringslivet. Jeg hører ikke til i studentlivet heller, ikke det studentlivet du tenker på som studentliv.

I kveld, derimot, skal jeg på fest. Jeg tror du kaller det fest, når mange studenter skal samles en lørdagskveld hos en av oss, og planen er å ha det kjekt sammen. Saken er at denne festen ikke er som de andre festene. Denne festen inneholder middag, hjemmebakte rundstykker og garantert mengder te. Denne festen er det planlagt høytlesning av de litterære verkene diverse mennesker måtte ha tatt med seg. Dette er ikke en fest som andre, for menneskene der er ikke som andre. Menneskene der er sære. Og vi er kanskje ikke en del av det kjente studentbildet, men vi er flere, folk som er sære på samme måte som meg, så det blir et "vi" og et "dem". Jeg har fått et "vi", der vi er sære på hver vår måte, men alle sammen er sære, og alle sammen liker vår setting. Jeg skal på fest i kveld, og på armen har jeg en stråkurv med nybakte rundstykker og en bok av Astrid Lindgren. Og jeg gleder meg masse, masse, masse.

8 kommentarer:

  1. Jeg er glad du er "sær" ! Klarer ikke forestille meg en A 4 Ellinor, heldigvis.

    SvarSlett
  2. Eg skriv under. Eg kjente meg att i skildringa di.

    SvarSlett
  3. Ja, Zeugma. Det hender vi snakker om det, Silje og jeg, hvordan du fullførte kretsen vår og la gruppetilhørigheten i sement - god sement. Jeg er så glad for menneskene at jeg kunne sprekke, for at de finnes, og for at det finnes flere enn meg. Vi er så sære, og det er så godt.

    Og Erna, det er bra noen setter pris på at jeg er sær, for du har rett, jeg har ikke noe valg :)

    SvarSlett
  4. Jeg gjenkjenner meg i dette.

    Jeg var ho sære som leste og skrev, samt fordypet meg i de sære tingene og til og med ønsket det. Folk hadde forbilder som for filmstjerner. Forfatterne som kunne veve levende bilder av ord var mine virkelige forbilder.

    Det er rett og slett deilig å omgås mennesker som forstår og som også kan kalle det vi hadde i kveld for en fest. For meg er det fest og for meg er det også stort og nært. Jeg føler meg heldig som fikk lov til å ha dere på min hybel, vårt hjem og i vårt kjøkken. Ordene vi delte, stillheten, latteren og refleksjonene sitter fortsatt igjen i veggene, taket og i innrykket og atmosfæren av rommene vi var i.

    Jeg er så glad i dere at jeg sitter her og smiler.

    Jeg er glad fordi jeg kjenner meg hjemme sammen med dere.

    Jeg er glad for å ha hatt denne meningsfulle, gode og nære kvelden sammen med dere. Jeg er glad vi alle sammen har gått de inviduelle veiene som har ført oss til dette stedet, denne tiden og disse møtene.

    Jeg heter Susanne og jeg har også fått et vi! Det er flere av oss, er kanskje noe av det avsluttende å reflektere.

    Nå skal jeg sove. Takk for i kveld, fine, fine mennesker.

    Susanne

    SvarSlett
  5. Herlig! En ting er å føle seg ser, en annen ting er å føle seg "feil" sær. Jeg er glad folk fins, for å si det sånn.

    SvarSlett
  6. Det var en nyyydelig fest! Sjeldent har en lørdagskveld vært fullt så flott! Og jeg har hatt nøyaktig samme opplevelser som deg (dog jeg slutta være avholds rundt tyve-enogtyve), og det er så fiiint å ha funnet en gruppe likesinnede. Åh. Jeg gleder meg til flere slike fester!

    SvarSlett
  7. Eirin: Det var fantastisk og det kommer mange, mange flere. Det må det. :)

    SvarSlett
  8. Vi er et vi, som sagt. Viet kommer til å ha en lykkelig fremtid i møte.

    SvarSlett