mandag 21. september 2009

Bekjentskaper

I dag har vært mer eller mindre personlig utviklende, og til tider ganske underholdende. Den daglige turen til stranden ga både spenning i hverdagen og, et nytt, sjarmerende bekjentskap, begge deler ubedt, uanmeldt og rettet mot meg.

La oss ta det siste først, det virkelig uvelkomne, skumleste og etter all sannsynligihet også det minst farlige. Mens jeg forsøkte å fordøye min greske salat med tomatklumper, oppdaget jeg at vi hadde besøk. Uvelkomment besøk. Av en veps. Tror jeg.

Vi har truffet mange veps så langt under ferien, ettersom de lever her, det er sensommer og vepser generelt pleier å ha en uforståelig forkjærlighet for meg. Uforståelig, for jeg liker dem ikke. Jeg synes de har stygg kroppsfasong, og jeg synes de ser slemme ut. Likevel liker de meg, uansett hva jeg går kledt i, hvilken såpe jeg har brukt og hva jeg drikker, og jeg har lært meg å tolerere dem. Veps på størrelse med fingerneglene mine kan jeg betrakte rolig, blåse litt på når de trør meg for nære og vente på at flyr sin vei. Gigantveps, derimot. Gigantveps får meg tydeligvis litt ut av fatning og balanse.

Dr. Who (2005), fjerde sesong, har en episode hvor doktoren og hans kamerat Donna besøker Agatha Christie. Donna blir sendt opp i andre etasje, hvor hun blir angrepet av en gigantveps. Hun flykter ned i første etasje igjen, hvor doktoren og forfatteren fører en intens samtale om kriminalmysterier, hvorpå Donna annonserer tilstedeværelsen av gigantvepsen. I skarpe, harde ordelag, Donnas varemerke, får hun oppklart at nei, hun snakker ikke om en kjempestor veps, hun snakker om en GIGANTVEPS, EN ENORM VEPS PÅ STØRRELSE MED EN DØR.

Jeg snakker om en kjempestor veps, ikke egentlig en gigantveps. Vepsen min var ikke så stor som en dør, den var heller på størrelse med fingrene mine, og den var mer interessert i å angripe restene av en gresk salat enn meg. Og likevel, den var GIGANTISK – og den satt meg fullstendig ut. Jeg ble sittende og gi fra meg utbrudd over hvor enorm den var, mens jeg prøvde å late som jeg ikke var redd – hvorpå den forsvinner i løse luften foran meg. Den forsvinner, i alle fall. Og jeg vet ikke hvor. Ettersom jeg satt på en pinnestol med tynt, tynt skjørt på meg og singlet, tilbragte jeg de neste minuttene med usikker og forsiktig, liksom – diskret risting av bein og skuldre, i håp om at gigantvepsen ikke hadde bestemt seg for at salat var forrett og jeg godt kunne være solbakt hovedrett. Jeg ville foretrukket en GIGANTVEPS fra verdensrommet, hvis det innebar en doktor i umiddelbar nærhet.

(Nei, det er ikke min hånd. Heldigvis.)


Det andre bekjentskapet jeg gjorde i dag, ville vært den godeste doktoren verdig, han som ikke liker katter, men som absolutt liker vennlige, insisterende og selvsikre vesner. Dette skjedde før episoden med gigantvepsen, ettersom jeg ikke har planer om å gjengi dagen i noe som helst kronologisk rekkefølge. Jeg lå altså i min blå solstol, leid og betalt til en av de mindre lugubre mennene som krever betaling for sånt. Jeg lå på siden mot solen, med øynene lukket og lydbok i ørene, da jeg kjente noen knuffe i solstolen min. Jeg myser mot min kusine. Etter all sannsynlighet er det hun som har knuffet meg, fordi hun skal si et eller annet til meg. Av med øretelefonene og jeg hører henne fortelle at det var ikke henne, det var noen bak meg. Så jeg snur hodet til siden, skotter bak meg, ser en tunge. Tungen henger ut av en svart og brun snute, som koser i håret mitt. «Eh!» tenker jeg, og husker på alle kattene jeg ikke har fått lov til å kose, fordi de visstnok kan være fulle av parasitter. Desorientert får jeg reist meg opp i sittende stilling i solstolen min, så jeg kan se litt nøyere på snuten, uten å få parasitter. Snuten kryper lenger opp, og plutselig har jeg ett par labber i solstolen min, midt på mitt nyinnkjøpte håndkle med delfiner på. «Parasitter!» Tenker jeg, når labber og snute åler seg nærmere meg og jeg plutselig har en lang, håret kropp på håndkleet mitt. Jeg flytter meg litt tryggere vekk, og vips har kroppen fire labber. Kroppen rugger litt på seg, legger seg bedre til rette, hvorpå hunden – for en hund er det – gliser opp mot meg, legger hodet på skakke og skal til å sovne. Jeg sitter ved siden av, lettere perpleks og med et lite anfall av latter, og ser på min nye venn.

Det tok ikke lang tid før min nye venn ble forsøkt husjet vekk av mannen som leide ut solstoler. Hunden leet ikke et øyelokk. Dermed husjet mannen meg vekk, og veltet solstolen. Hunden ble liggende helt til stolen lå loddrett, da hoppet den ned i myk sand og logret bortetter stranden, der den søkte andre venner. Det hører kanskje med til historien at mens jeg nå skriver dette, på strandkafeen med trådløst nett sent en kveld, holder det skabbete vesnet meg med selskap.





På vei hjem fra denne begivenhetsrike dagen traff jeg en kanskje fire uker gammel kattunge. Den bodde i en skoeske i supermarkedlokalet. Den hadde melk i et askebeger, og da vi kom valset den inn i beina mine med hjerteskjærende rop. Jeg var allerede kompromitert av en hund, så uten større samvittighetsnag tillot jeg meg selv å bryte alle regler. Jeg klappet det lille, pistrete vesnet, og det var deilig.



8 kommentarer:

  1. Ååååååå. Ta dem med hjem til Norge..

    SvarSlett
  2. Jeg liker pusekatter mye bedre enn hunder. Jeg vurderer å skaffe meg en pusekatt selv, men vi får se.

    SvarSlett
  3. Hvis du skaffer deg en pusekatt, får du en ny standgjest hos deg, en som plutselig fokuserer all oppmerksomheten på katten og ikke på deg - jeg kommer til å skjemme bort dyret etter noter. Gjør det, er du snill. Gjør det!

    Og ja, jeg hadde lyst til å ta katten med hjem. Hundevesnet møtte jeg gjentatte ganger, og han var munter og skabbet og stygg, og veldig sjarmerende - men fremdeles en hund. Fysj. Katten, derimot - katten ville jeg kidnappet hvis ikke det var for at noen andre allerede hadde gitt den en skoeske og et askebeger med melk. En kan ikke kidnappe andres katter. Det er slemt.

    (Derimot kan en skjemme dem bort, selv når de eier noen andre. Sunniva, for eksempel.)

    SvarSlett
  4. stamgjest, forresten - jeg er trøtt.

    SvarSlett
  5. Sunniva: håper du velger en omplasseringskatt, finnes så mange skjønne pusekatter som trenger et hjem. Velg og vrak hos Dyrebeskyttelsen ! :-)

    SvarSlett
  6. Ja! En omplasseringskatt! De trenger av og til psykologer, og jeg er den beste på markedet. Dessuten er jeg billig i drift, for alt jeg ber om er å få kjøpe mat til den iblant, og få gi den kos OFTEOFTE.

    SvarSlett
  7. "stygg kroppsfasong" - ja, no hev eg høyrt dét òg! Det er mykje gale med kvefsen, men kroppsfasongen? Dette stadfester vel berre at du hev eit uvanleg fascinerande og svært merksamt blikk.

    Pusekattar er vanskelege å skjøna seg på. Då likar eg heller hundar, dei er som oftast dumme som braud og dermed lettare å ha med å gjera.

    SvarSlett
  8. Jeg liker pusekatter nettopp fordi de er vanskelige å forstå. Hunder er så basalt enkle at de kjeder meg. Hurra for å være forskjellige, så noen kan ta seg av de snille og dumme dyrene, og andre kan ta seg av de ikke fullt så snille, men dog særdeles mye mer viljesterke. Sunniva, jeg står på det jeg sier; jeg er knallgod psykolog for sistnevnte.

    Ellinor, på Murats blogg

    SvarSlett