Friday, June 5, 2009

Paolinis kvinner

Det er ingen hemmelighet at jeg elsker drager. Jeg liker drager i alle former, alle figurer, alle farger. Og hvor andre litteraturstudenter blir avskrekket, fordi litteraturen er så elendig, blir jeg entusiastisk, hvis bøkene inneholder drager. Jeg leser alt, ser alt, nyter alt så lenge det inneholder minst en drage.
Og slik endte jeg opp med Eragon.

Historien om Eragon er, for dem som ikke kjenner til den, ganske fin. Det er historien om Christopher Paolini, som en gang var en ukjent jypling sør i Calefornia. Han likte fantasy. Han leste alt som fantes av fantasy. Han leste Lord of the Rings, han leste Harry Potter, han leste His Dark Materials, og alt som fantes mellom dem. Og når han var ferdig, var han blitt femten år gammel og oppdaget til sin skrekk at det ikke fantes mer. Han hadde lest det som fantes, sånn omtrent. Hva skulle han gjøre da?
Han skrev sin egen bok. Han plukket ut alle sine favorittelementer, alver, magi, en ung og ordinær helt som viser seg å være alt annet enn ordinær, prinsesser, dverger og ikke minst - drager. Selvsagt. Eragon finner et drageegg, og etter det blir han den viktigste helten i kampen mot den ondskapsfulle herskeren Galbatorix. Eragon og dragen hans Saphira er de eneste som kanskje kan overvinne Galbatorix og dragen hans. Underveis forelsker Eragon seg selvsagt i alveprinsessen Arya, lærer seg å bruke magi, oppdager mer om sine biologiske foreldre og gjør ellers alt det en helt skal gjøre. Når så Paolini hadde skrevet den første boken, skrev han like gjerne en til, og planla at det hele skulle bli en triologi. I september 08 kom den tredje boken, og et lite etterord - hvor forfatteren forklarer at dette er den "korte" versjonen (på over sekshundre sider), og at det kommer en fjerde når han bare får skrevet den ferdig. Eragonbøkene har med andre ord kommet litt ut av kontroll, og jeg som drageelsker kan se frem til enda en banal og lettfattelig, deilig og dragefylt fantasybok.

Men selv jeg, som sluker dragerelaterte romaner som om de var druer, selv jeg begynte på den første Eragonboken med en viss skepsis, og skepsisen har i stor grad vist seg berettiget. Bøkene er ikke spesielt godt skrevet, historien er ikke særlig original (hvilket kanskje var poenget ved den) og i det hele tatt leser jeg dem med en viss ironisk distanse, en viss selvironisk visshet om at jeg fordummer meg selv. Jeg leste det som sommerlektyre et år, og hadde ikke tenkt å lese dem på nytt senere. I fjor kom altså Brisingr ut, og jeg leste den i juleferien. Nå, til min overraskelse, nyter jeg bøkene på lydbok over et strikketøy, og jeg oppdager interessante ting. I begynnelsen tenkte jeg at det bare et uttrykk for at jeg hadde forlest meg på dårlig litteratur, og var i ferd med å bli en Don Quixote innen litteraturkritikk, når jeg fant spennende tanker knyttet til bøkene. Men så hørte jeg gjennom andre boken, og tankene festet seg, og ble stadig mer påtrengende. Det er faktisk noe interessant ved Eragonbøkene, noe i selve historien som jeg synes er både spennende og faktisk litt tøft. Mhm, jeg, med min ironiske distanse og min skepsis, erkjenner herved at det faktisk finnes noen kvaliteter ved Eragonbøkene. Ikke de kvalitetene du skulle ønske deg, som godt språk eller nyskapende fantastiske ideer, men kvaliteter likefullt. Eragonbøkene har nemlig et spennende kvinnesyn.

Ved første overblikk ser du det kanskje ikke. Karakterene er stereotype og ganske flate, trass i at Paolini prøver å gi dem dybde. Ettersom handlingen er lagt til Alagaësia, en fiktiv verden som minner om vår middelalder, er mennene sterke og muskuløse bønder som liker å jakte, mens kvinnene er kvinner - de står på kjøkkenet eller broderer, de må beskyttes. Arya, som er Eragons romantiske objekt, er en uendelig vakker kvinne som på alle vis er uoppnåelig og perfekt.
Men så er det andre kvinneskikkelser. Og det er hvilke oppgaver disse kvinnene overtar. Jeg har noen eksempler.

Det første eksempelet jeg skal trekke frem, er Arya, romanens kvinneideal. I utgangspunktet tenkte jeg nemlig "prinsesse? Alv? Vakker? Kjedelig!"
Men så tenkte jeg litt mer, og Arya blir ikke fullt så teit likevel. For eksempel er hun over hundrede år eldre enn Eragon. Hvor ofte skjer det, at helten er mye yngre enn drømmekvinnen? Som regel er det omvendt, som regel er superhelten gammel og klok, skjønt pen utenpå, mens den kvinnelige følgesvennen er ung og vakker. Her er Eragon en barnerumpe i sammenlikning, og Arya er kongelig, ja, men mest av alt er hun ham overlegen. Hun har brutt med den kongelige familien sin for å drive motstandskamp, og den kampen har bestått i å beskytte drageegget som Eragon til slutt finner, ved å ri rundt og holde det skjult for Galbatorix. Hun er mye, mye sterkere enn Eragon, på alle vis, fysisk, psykisk og magisk. Dessuten er hun overhodet ikke interessert i ham. De kan være venner, ja, men noe mer? Ikke aktuelt.

Det andre eksempelet er i følge Paolini selv den eneste karakteren som er basert på en virkelig person - Angela the Herbalist. Hun er heks og urtekyndig, og så forferdelig sarkastisk og mystisk til absolutt alt at du bare må like henne. Hun betrakter alt gjennom ironiske brilleglass, og har en følgesvenn som er en varkatt, like merkelig som henne selv. Hun spår i dragebein og skjønner det meste, ingen vet hvor gammel hun er og hun er i det hele tatt veldig tøff. Viktigst ved denne karakteren er at hun overhode ikke besitter noen av de tradisjonelle kvinneelementene. Hun er en middelaldrende kvinne med voldsomt stort intellekt, hun er syrlig og ikke redd for å fornærme, og hun elsker ordleker. Første gang Eragon treffer henne, spør han om hun vet veien til en person. Hun nikker, joda, det vet hun. Eragon lurer videre på om hun kan fortelle ham veien, og hun nikker igjen, joda, det kan hun det også. Han må spørre rett ut "hvor bor" for å få et svar, for slik er Angela.

Deretter har du alvenes sverdsmed. Dette er en grinete, gammel kvinne, full av sot. Hun er også den dyktigste smeden i dette universet, og hun står bak de magiske sverdene til alle drageridderne gjennom tiden. Hun smir med magi, stort talent og enorm kunnskap. Smedyrket er tradisjonelt sett mannsdominert, men denne alven her? Hun bryter med alle kjønnsrollemønstre, og er krass, presis, usosial og veldig, veldig dyktig med metall. Hun er steintøff.

Det siste eksempelet er, synes jeg, det beste, og det som har størst påvirkning på historien. Motstandskampen mot Galbatorix forener de forskjellige i Alagaësia, dverger og alver, men kanskje viktigst; mennesker. I hundrede år har mennesker samlet seg under navnet the Varden, skjult seg og drevet hemmelig motstand mot regimet. Og tidlig i andre bok blir det valgt en ny leder for the Varden, en ung og uerfaren leder ved navn Nasuada. Hun blir leder for The Varden, og hun overrasker alle ved å faktisk ta makten som blir tildelt henne. Nominasjonskommiteen har valgt henne fordi de tror at de kan bruke henne, manipulere henne, men hun gjennomskuer dem og fratar dem dermed makten de hadde i utgangspunktet. Deretter leder hun dem ut fra skjulestedet dvergene har gitt dem, for å starte en aktiv krig mot Galbatorix og hans folk. I utgangspunktet bekymrer hun seg for hvordan denne krigen skal finansieres, og hvordan hun skal skaffe mat til folket sitt. Og vet dere hva hun gjør? Hun gjør det som ingen mann i hennes posisjon ville ha tenkt på, og snur kjønnet sitt til en styrke - hun ser muligheter basert i det hun har lært som kvinne. Hun bruker magi til å sy kniplinger og blonder.
Nasuada er vakker, men dette ikke fremhevet som viktig ved hennes karakter. Hun er tøff og modig, hun tar vanskelige valg og hun kjemper for å bli tatt seriøst i rollen sin, på tross av kjønnet. I tredje bok møter hun en mann som tviler på hennes lederegenskaper, og da går hun inn i en mental strid ham for å befeste sin rett til lederskap. Hun vinner selvsagt, fordi hun har størst selvkontroll og høyest smerteterskel. Nasuada er en kriger, en leder og en nytenker, som konsekvent må kjempe ikke bare i kraft av at hun er leder for motstanden, men vel så mye fordi hun er en kvinnelig leder.

Jeg savner noen ting. Jeg savner en kvinnelig drageridder. (Vi har kvinnelige drager.) Jeg savner en kvinnelig skurk. Men selv i fraværet av disse fremstår kvinneskikkelsene sterke nok til å bli bemerkelsesverdige. Og dette har altså den amerikanske guttevalpen Paolini skrevet, i tenårene, og det får meg til å tenke at jaggu, han er litt tøff! For det er litt tøft når en femtenårig gutt skriver om kvinner som kjemper for makt, og for å bli tatt seriøst i maktposisjonene. Det er direkte stilig når den samme gutten kommer på å finansiere en motstandskamp gjennom blonder. Om enn Paolini gjenskaper kjente og kjære elementer, så er dette noe han har kommet frem til på egenhånd, og det er flott.

No comments:

Post a Comment