tirsdag 2. juni 2009

skamfull surfing

Jeg er ustabil for tiden. Veldig ustabil. Jeg hopper opp og ned, sover for mye, sover for lite, blir redd for å åpne fjesbokmeldinger og redd for papirlapper på veggen min, samtidig som jeg går ut og det er sommer, og det lukter grønt og jeg får klemmer og livet er større enn universet. Den siste måneden har jeg (og alle kollegaene mine) fått sparken fra jobben og som en reaksjn på dette har jeg blitt vettskremt hver gang noen derfra har tatt kontakt. Jeg har oppdaget at jeg ble nødt til å gå til legen og fortelle skumle ting, jeg har strøket på en eksamen som jeg syntes var kjempemorsom, sluttet å åpne regninger igjen og generelt sett vært rar, usammenhengende. Jeg har visst at jeg har hatt mange stresspunkter i livet mitt, og jeg har trodd at jeg hadde kontroll. Det først nå i kveld at jeg innser at jeg har vært temmelig mer ustabil enn til vanlig. Jeg har skrevet stemningskart over de siste to ukene, og ifølge den er jeg mildt oppstemt, men stabil. Det er jeg jo åpenbart ikke.

Jeg fikk diagnosen bipolar da jeg var seksten, av en sær mann som pratet med meg i et kvarter og lot meg gå. Familieterapeuten min, som skulle reparere hodet mitt i fjor, tvilte veldig på at diagnosen var korrekt, fordi jeg bestandig virket i kontroll, og fordi jeg bestandig hadde en analyse, en lett ironisk distanse til alt i verden. Selv den nye psykologen min, som er flink og løsningsorientert, lurte veldig i begynnelsen. Når hun gravde for å finne ut om jeg hadde oppturer eller nedturer, ble jeg svevende. Hva var normalt? Hva var vanlige gladdager som alle har? Hva var depresjon, som alle kan ha? Hva var stress, var jeg ganske enkelt en oppspart ball av stress, som med jevne mellomrom brøt ut og ble manisk fordi alt som var oppspart og oppsamlet plutselig brøt ut? Hvem var jeg, bak alle analysene og alle forklaringene og all forståelsen? Hva var følelsene mine, hvem var jeg?
Hun gjorde med andre ord det ingen profesjonelle har prøvd før henne, hun prøvde å finne ut hvem jeg var bak analysene mine. Jeg vet så uendelig mye om hvorfor jeg er som jeg er, hva som har vært viktige hendelser i livet mitt, hvorfor ting har skjedd som de har. Jeg har en stemningslidelse, og jeg aner ingenting om følelsene mine.

Silje kom på besøk til psykologdamen min, den flinke. Og mens familieterapeuten aldri helt innså at Silje eksisterte, innså denne damen at Silje visste vel så mye om hvem jeg var som det jeg gjorde, og at hun kanskje kunne sette bedre ord på de tingene - de følelsene - jeg ikke klarer å navngi. I løpet av én samtale påpekte Silje helt konkrete eksempler på at jeg gjør ting utenfor normalen - jeg pusser opp hybelen i løpet av et døgn, jeg løper til byen for å pante flasker på en søndag, bare fordi jeg hadde bestemt meg for å pante flasker akkurat i dag, jeg skjelver av innestengthet når jeg må sitte i ro. Jasså, var jeg oppstemt da, tenker jeg, og husker at joda, det kan nok stemme. Silje kan si det, jeg kan ikke - jeg blir så redd. Jeg har bare lov til å være bipolar når jeg samtidig har kontroll, når det er noe som ikke merkes av andre, som knapt nok merkes av meg. Samtidig har jeg ikke lov til å være meg selv, uten å være bipolar, for hvis jeg ikke har en diagnose på at jeg er så gal som jeg er, blir jeg verdiløs. Jeg har satt opp regler for meg selv, hvor jeg bare har lov til å være "så" mye bipolar, hvor jeg skal være så bipolar, men ikke mer. Aldri mer. Å da skulle fortelle en terapeut om hvordan jeg føler meg? Jeg føler ikke, jeg analyserer. Jeg setter ord på analysen. Psykologen ble forvirret av meg som sa, "jada! Jeg var litt manisk i fjor sommer, men siden da? Neida!". Etter samtalen med Silje var psykologen min veldig overbevist. Jeg var bipolar, og det siste eksempelet på det var to uker gammelt.

Bipolare folk får gjerne et stemningskart. Dette er et kart hvor de skal skrive ned hvordan de har hatt det i løpet av en dag. Hvor mange timer har du sovet? Hva var det høyeste stemningspunktet? Hva var det laveste? Hva slags medisiner har du eventuelt spist? Hvor redd har du vært, eller hvor irritabel? En skal skrive det ned med små kryss, og tanken er at kartet med tiden skal lære en å gjenkjenne mønstre, slik at en unngår å havne for langt opp eller ned.
Et stemningskart høres ut for meg som et analysekart, hvor en skal analysere hvordan stemningene har vært hver dag. Et analysekart, det skulle vel være genialt? Jeg trodde stemningskart var trygge og fornuftige, enkle og veldig smarte. Jeg tok feil, for stemningskart er ikke et analysekart. Stemningskart er et følelseskart. Jeg er så redd for å skrive feil, for å skrive for alvorlig, for å skrive at jeg er ustabil når jeg ikke er det, redd for å kjenne etter og føle. Jeg er redd for å skrive at jeg er oppstemt når jeg likevel sover tolv timer i døgnet, fordi analysen min sier at en oppstemt person i følge papirene ikke sover. Jeg er redd for å skrive at jeg er redd, når det bunner i en eller annen faktisk hendelse (som riktignok ikke burde være skummel) og når redselen kommer klarest til syne hvis jeg ligger i ro. Er jeg redd da, eller er jeg bare anspent, nervøs? Det hjelper jo å stikke hodet under tre puter, krype seg sammen til en ball og nynne for seg selv, men er det egentlig ikke bare et uttrykk for kjedsomhet? Og jeg er jo ikke lenger lei meg - jeg var lei meg i vinter - nå er jeg glad. Men jeg er jo ikke overhysteriskglad, hele tiden? Jeg føler meg jevnt glad. Det er veldig deilig, og den analytiske vissheten om at jeg er jevnt glad slår ihjel alle kryss om at jeg er ustabil. Stemningskartet mitt er skamfullt. Stemningskartet er meg, men det er en skamfull del av meg. Jeg visste ikke selv hvor skamfull jeg var over svingningene, hvor lite bevisst jeg var min egen ustabilitet, før jeg begynte på dette. Jeg trodde jeg visste mye om mitt eget hode, nå viser det seg at jeg vet ingenting, jeg gjenkjenner ikke bølgeskvulpene og det å se seg selv i et stemningskartspeil er forferdelig. Jeg forminsker alle svingningene, og deretter føler jeg meg skamfull fordi svingningene er så små, og jeg fortjener ikke hjelp. Kartet jeg skriver på nå, er mitt tredje forsøk på å overvinne denne skamfølelsen. Jeg skriver ned nesten hver kveld, eller en morgen, av og til noen dager samlet opp, hvordan jeg har hatt det, men jeg greier ikke å skru av analysen som redigerer hvor kryssene skal havne, det skjer ubevisst. Og analysene mine styres av helt andre ting enn oppriktighet.

9 kommentarer:

  1. Det viktigste er at du klarer deg så bra som du gjør, ikke eventuelle diagnoser....

    SvarSlett
  2. Takk for det! Det er det viktig at jeg husker på.

    SvarSlett
  3. Godt skrevet. Inspirerende å lese om folk som går gjennom mye av de samme problemene som en selv.

    Synes også(?) det er litt rart at psykologer som regel tror at man ikke kan både ha problemer med å takle hverdagen og ha en analytisk, relativt rasjonell hjerne.

    Men psykologer og psykiatere er jo bare folk, og folk er rare.

    Og det er vel litt derfor jeg aldri helt stoler på min nåværende diagnose som bipolar. Jeg vet at jeg kunne ha fått hvilken som helst diagnose ut av psykologen min om jeg bare prøvde. Og strengt tatt hadde jeg siktet meg inn på bipolaritet, så jeg vet ikke om diagnosen er det psykologen syntes eller det jeg ville han skulle synes.

    Uansett... Diagnoser er tull. Bare syke mennesker kan føle seg vel i en verden som dette. Det viktige er å finne en måte å takle hverdagen. Lykke til.

    SvarSlett
  4. Dette er interessant lesning for meg også. Jeg kan jo ikke mer om bipolaritet enn folk flest, men det interesserer meg. En grunn er jo at jeg vasser i unge mennesker på jobben min, og noen av dem får etter hvert diverse diagnoser. Inne i mitt hode så har jeg noen bilder og skjemaer av dette. Jeg har for eksempel hatt flere elever med asberger. Jeg ser lista for meg, - la oss si at den inneholder 10 punkter. Hver og en av dem beskriver en adferd, og alle er helt normale. Min venninne krysser av på tre, jeg på fire og datteren min på sju. Har du åtte treff, så kommer du inn i kategorien asperger. Dette er bare et bilde, men likevel. Poenget mitt er at det handler om at det blir for mye av noe som egentlig er helt greit, og når det blir for mye, så blir det vanskelig å håndtere på flere måter.

    Bipolaritet ser jeg på samme måten. Jeg husker vi hadde sånne klikk-klakkere, - to harde, gule plastkuler i en snor. Vi smalt dem forsiktig mot hverandre, og så kom de inn i sin egen rytme og klikket mot hverandre rytmisk og fint. Men plutselig tok vi for hardt i og da smalt de først hardt sammen, - så for de opp og klasket i hverandre over armen vår og deretter ned i håndleddet vårt hvor vi fikk blåmerker. Det ble for mye. Jeg er ikke bipolar, - men jeg har de samme svingningene. Det svinger bare ikke så mye at det setter meg ut og skaper problemer i livet mitt. Jeg kan håndtere det selv. Om man trenger en diagnose eller ikke er jeg ikke helt sikker på, og det kan du vurdere bedre enn jeg kan. Men jeg mener noe om det. Jeg synes det høres lurt ut. Siden dette er så vanskelig å leve med, siden det finnes en forklaring på hva som skjer i kroppen til en som sliter med dette, siden det finnes kjemi som kan hjelpe mange - så synes jeg det er lurt med en diagnose. Livet er så kort, og derfor er det viktig at vi selv og med hjelp av andre kan skape en slags balanse sånn at ikke pendelen svinger og slår oss for hardt på håndleddene. Det gjør vondt, nemlig.

    Og så tenker jeg, - kanskje jeg ikke skulle sende dette tankespinnet. Kanskje er det bare tull, - og så gjør jeg det likevel.

    SvarSlett
  5. Fin tekst, du er, misforstå meg rett, en fryd å lese, også når du skriver om vanskelige ting. Jeg ringer deg en dag, ta telefonen hvis du har lyst. :)

    SvarSlett
  6. Du har så rett, bare syke mennesker håndterer denne verdenen. Jeg synes riktignok at en diagnose er litt trygt, fordi jeg liker å ha rasjonelle forklaringer på hva som skjer når jeg hopper høyt, eller viktigere, faller langt ned.

    Livet leker: jeg ble så glad for denne kommentaren! Jeg var i tvil da jeg postet den, for jeg visste ikke om det ville være relevant for noen, eller om jeg hadde greid å skrive noe som helst utenom "ojsann, ustabil igjen" - som er litt meningsløst. Det er derfor så veldig fint når du sier det var interessant lesning! Jeg tror også på dette med glidende overganger, men det gjør meg veldig skamfull at jeg ikke greier å "styre" meg nok til å unngå at det oppstår problemer og vondt, vondt. Jeg prøver så godt jeg kan å leve ut den egentlige livsfilosofien min, som stort sett går ut på at vi skal leve livene våre så godt som vi får til, med alt og alle som gjør livene bedre. Og så bruke overskudd vi måtte ha til å gjøre livene til andre bedre, som et slags kretsløp. Ojoj, jeg høres så veldig svevende svadaistisk og en smule glad-etellerannet alternativt, gjør jeg ikke?

    Sunniva; takk! og jeg blir glad hvis du ringer, og særlig fordi du skjønner at det kan skje at jeg ikke orker å ta telefonen. Jeg tror vi skal ha en planlagt kveld sammen en dag?

    SvarSlett
  7. Veldig fin tekst om ting vi har snakket om mange ganger, men som det er vanskelig å få sagt til hele verden. Du er så tøff for tiden, du tar så mange sjumilssteg framover! Jeg synes det er supert.

    Til folk som har kommentert vil jeg kommentere at jo, det er veldig viktig å huske på det arbitrære ved diagnoser. Og enda viktigere: at alle diagnoser baserer seg på ting alle gjør og følelser alle har, bare at de er over- eller underdimensjonerte i forhold til en ganske svevende "normal". Å skille mellom diagnose og identitet kan være kjempevanskelig.

    SvarSlett
  8. Jeg er tøff? Jeg synes tvert om, for tiden, og du er den viktigste påminneren. Takk.

    Identitet! Identitetsspørsmål gjør alt mer interessant. Jeg tror at foreløpig havner jeg omtrent der - identitet inntil det gjør vondt og blir plagsomt - da prøver vi å fikse. Fikse, fikse.

    SvarSlett
  9. Såklart! Vi har en plan, en avtale. Når både du og jeg orker. Det vanker en klem og litt te i alle fall. :D

    SvarSlett