Thursday, April 30, 2009

Å kunne spre store ringer

I dag fyller bestefaren min 70 år. Tallet virker fremmed, det er for stort for ham og jeg klarer ikke å identifisere ham med det. Bestefaren min er for evig midt i femtiårene, og selv om det er nesten femten år siden han faktisk var midt i femtiårene, så vil han for meg bestandig være det. 70 år er en gammel mann, det er en mann med leddplager og merkelige humørvaner og kanskje sans for jordbærsyltetøy. Farfaren min var bestandig en gammel mann, så lenge jeg kjente ham. Bestefaren min var noen få år yngre, men i mitt hode var han aldri gammel. Gråhåret, liten, rund og bestefar, ja. Gammel? Aldri.
70 år er gammelt.

Da min bestefar døde, var jeg åtte år gammel. Jeg hadde planlagt å være med nabojenten den dagen, og da jeg kom inn døren hjemme og så mamma sitt ansikt skjønte jeg at noe var galt. Gjennom hodet mitt flagret det en visjon om at stuedøren vår måtte være fullstendig knust, eller kanskje noen hadde fått sparken eller kanskje katten var overkjørt, eller... Jeg satt på mamma sitt kne med den viktigste bamsen i fanget, og hørte henne mumle frem at jeg kanskje kunne gjette meg til det. Bestefar var død.

Jeg husker hvordan han lå i sengen, i andre etasje på den koselige gården hvor besteforeldrene mine bodde frem til da. Jeg husker treverket, jeg husker at han var hvit i huden, at han ikke så ut som bestefar. Vi fikk ikke besøke ham på sykehuset.
Jeg husker at vi gikk gjennom hvilke salmer vi skulle synge i begravelsen. Jeg husker at jeg lærte meg din tanke er fri på en kveld, og at jeg og kusinen min øvde sammen så vi var sikker på at vi skulle kunne synge både den og vem kan segla skikkelig. Jeg husker talen min onkel holdt, og jeg husker at mamma satt til høyre for meg. Hun satt helt stille, hele tiden. Hun gråt helt stille, men jeg holdt henne i hånden, og hånden hennes var varm og myk. Hun har alltid varme hender. Jeg husker de små tårene som rant, og jeg husker at hun ikke laget en lyd. Jeg lærte om taus sorg da.
Bakerst i begravelseslokalet satt det gamle, krokete vaskekjerringer, for min bestefar var den eneste professoren på høyskolen hvor han jobbet som kjente navnene deres og hilste dem god morgen når han traff dem. Min bestefar var rød som de fleste i familien min, og han hadde bedt oss om å knytte nevene -ikke folde dem - når han var død. Jeg holdt mamma i en hånd og knyttet den andre når jeg ville gråte.
Etter at han døde skulle ingenting bli helt det samme igjen. Jeg husker foreldrene mine kranglet litt tid senere, fordi mamma visstnok hadde forandret seg. Vi satt i bilen, jeg og min bror. Mamma stoppet bilen, ble rar i stemmen og gikk ut av bilen i trass. De kranglet fortsatt. Jeg var kanskje ni år gammel, og jeg skjønte ikke bildet før ganske lang tid senere.

Bestefaren min var en sånn mann som alle elsket. Vaskehjelpene elsket ham. Kollegaene elsket ham. Barna hans elsket ham, bestemor elsket ham, kusinen min og jeg elsket ham. Alle minner jeg har av ham, er knyttet opp mot minner av kusinen min - hvis jeg noensinne traff ham alene, så kan jeg ikke huske det. Det jeg husker er en stemme, et blikk, et lite halvsmil gjemt inne i skjegget - og mest av alt nettopp det; skjegget.
Det fantes et rituale den gangen. De hadde hund, en hvit golden retriever som døde før bestefaren min. Når vi kom løpende opp til døren, lå den i gangen med magen i været - den ville at vi skulle sitte på magen dens og klø den. Når vi hadde gjort det, sto bestefar der, bestefar med åpne armer og store klemmer. Han ville også bli klødd. Han hadde et mykt, grått skjegg som snurret seg utover haken, akkurat nok til å klø med fem år gamle never. Jeg elsket det skjegget, og jeg elsket bestefaren min.
Han og bestemoren min var aldri som andre besteforeldre. Mange ting ved familien min kan kanskje oppfattes som bemerkelsesverdige eller eksotiske, jeg har aldri greid å se det slik. Når jeg sier de ikke er som andre besteforeldre, er det fordi de på ingen måte noensinne har stemt overens med det stereotype bildet på besteforeldre. Min bestemor bakte ikke boller, heklet ikke og leste ikke ukeblader. Bestefaren min - hvordan skal nå bestefedre være? Hvordan er andres bestefedre? Mine besteforeldre hadde høye stillinger ved høyskolen, de engasjerte seg i politikken og de reiste jorden rundt. Når de kom hjem hadde de med seg små ting til kusinen min og meg, små og nydelige suvenirer. Jeg kan huske da bestefar ga meg mitt første tigerøye, en blank, brun stein med svarte mønstre - det ble min favorittstein - og jeg kan huske at han lærte meg navnet på steinen. Han ga meg et skrin i mørkt tre som luktet av sandeltre og røkelse i årevis. Han ga meg en liten dukke med en slags østeuropeisk festdrakt og han ga meg bestandig nydelige skjell og sneglehus - særlig ett, stort og kjegleformet sneglehus i perlemor. Vi fikk postkort fra alle verdens hjørner og kroker, og det var alltid han som førte pennen.

Jeg var åtte da han døde, og det jeg sørget mest over var at jeg aldri rakk å synge Maj Britt Andersen til ham; Bestefar, bestefar, her kjem jo je! Vi to ska vara i lag, i sammen i hele dag. Jeg lå våken og gråt av lengsel etter ham noen uker senere, og jeg skulle savne ham på mange slags vis, savne ham i alle de forandringene som skjedde etterpå - savne ham i savnet av hytten vi solgte, savne ham i savnet av gården bestemor flyttet fra, savne ham i savnet av roen som pleide å prege familiestundene og som for en lang tid var fraværende - savne ham på alle de måter en åtteåring savner.
Det virkelige savnet oppsto først da jeg ble elleve, tolv og leste romanene hans for første gang. Han skrev tre ungdomsromaner, og da jeg hadde slukt alle tre brant jeg av lyst etter å diskutere dem med ham. Jeg hadde lyst til å fortelle ham at jeg hadde likt dem, og hva jeg hadde likt særlig godt. Jeg hadde lyst til å fortelle ham at jeg også drømte om å skrive en dag. Jeg kjente meg igjen i fortellingen om ham og hvem han hadde vært, den fortellingen som eldre familiemedlemmer beskrev og som jeg kunne se i romanene - jeg hadde lyst til å bli kjent med ham.
Da jeg ble seksten leste jeg noen av de mer vitenskaplige verkene han skrev, om læring og læringsmetoder. Jeg oppdaget at jeg lengtet etter å prate med ham om disse teoriene og idéene han hadde hatt, jeg ville knytte dem opp mot min egen hverdag og se hva han syntes. Jeg delte dem med alle som måtte være interesserte, skrøt hemningsløst av bestefaren min som hadde skrevet så tøft og jeg som hadde lest dem, men det hendte at jeg satt ved graven hans i høstregnet og mumlet.

Da jeg var atten ble det holdt et seminar til minne om ham, ti år etter hans død. Til dette seminaret kom folk fra hele verden. Det kom mennesker fra Sør -Afrika, fordi både han og bestemoren min hadde engasjert seg i frigjøringskampen der. Det kom professorer som hadde bygget opp sine egne dokorgrader på tanker min bestefar hadde klekket ut, og det kom mennesker som fortalte om klassekamp i tredje verden, frigjørende læringsteknikker og fantastisk kurvfletting som baserte seg på bestefars teorier. Foredragene deres gjorde meg ør, for enda jeg hadde lest, enda jeg hadde lengtet etter å diskutere tekstene med ham, enda jeg de siste årene hadde sørget inderlig over at jeg var for liten, så liten at jeg aldri rakk å bli kjent med akademikeren og forfatteren som var min bestefar, enda hadde jeg aldri hatt en anelse om hvor stor mann han egentlig hadde vært.
Alle talene, alle foredragene begynte med å fortelle om hvor fin han hadde vært som menneske. Alle foredragene, selv de mest akademiske, handlet om hvordan bestefaren min hadde verdsatt medmennesklighet. Han var raus, ble det sagt. Han viste en grunnleggende respekt for mennesker, slik at når du snakket med ham, følte du at han virkelig hørte på deg. Slik evne til å lytte er sjelden. I en pause kom en dame bort til min bestemor og ga henne en klem. Du vet han reddet livet mitt, sa hun.

Jeg var åtte år gammel da han døde. Jeg rakk aldri å bli kjent med stort mer enn skjegget hans, rumlingen i magen hans, jeg lærte bare å intuitivt kjenne godheten hans. Nå han har vokst seg på meg, vokst etter at han egentlig burde vært død og borte. Han må ha vært et så stort menneske at han fremdeles lager ringvirkninger, mer enn ti år etter hjertet hans sluttet å slå. Over hele verden finnes det rester av hans liv, og selv i mitt liv er han blitt en viktig karakter, uten at det bygger på det forholdet vi hadde mens han levde. Han har lagt en høy list i mitt liv, en list jeg strekker meg etter. Når jeg en gang dør, enten jeg dør av alderdom i min egen seng, i en sykehusseng av kreft eller foran en buss i et gatekryss, når kroppen min en gang skrur seg av, da drømmer jeg om å ha oppnådd de tingene han gjorde. Jeg drømmer om å være i stand til å gi alle en følelse av å bli respektert. Jeg drømmer om å ha sett de som sto under meg, og som ingen andre så, jeg drømmer om å ha vist dem så mye respekt at de vil komme i begravelsen min. Jeg drømmer om å skrive ting som er så klassebevisste, så viktige at de kan brukes av folk som kjemper mot undertrykkelse av en eller annen form, at de gjennom andre og tredjehånds bearbeidelse kan forandre noens liv. Jeg drømmer om å være så god mot mine mennesker, å elske livet og menneskene i det så høyt at de fremdeles husker meg ofte etter at jeg er død. Jeg vil spre ringer i vannet, stadig nye ringer, lenge etter at jeg er død.

Og jeg håper at mine elskede kommer over det. Jeg håper jeg etterlater meg et tomrom som gror igjen og kan fylles av blomster og gode minner, jeg håper at sorgen kan bearbeides og at jeg til slutt er noe som kan feires mer enn sørges over. Det er det eneste jeg ønsker som ikke samsvarer med ham: tomrommet etter ham har aldri grodd skikkelig. I dag feirer hele familien bursdagen hans. Han ville fylt 70 år i dag, og det er merkelig, for han blir aldri en gammel for meg.

10 comments:

  1. Du lager så fine portretter av familien din... Møtte aldri bestefaren din, men føler at jeg "kjenner" ham litt nå

    ReplyDelete
  2. Mamma kan jeg få en karamell.
    Siden lover jeg å være for meg selv
    Jeg skal rydde på mitt rom
    Aldri mere være dum
    Og jeg skal legge meg lydig hver en kveld.

    Det er sikkert ikke første gangen som du har hørt barnesangen
    Allting for en liten karamell
    Skal man ikke la seg bøye for det tårevåte øyet
    Spørsmålet er alltid aktuellt

    ReplyDelete
  3. Dette er det sterkaste eg har lese i dag. Takk for at du delte historia om bestefar din.

    ReplyDelete
  4. Takk, Erna! Det er sånn for flere, tror jeg, for han er en så sterk påvirkning i så mange liv fremdeles. Og Per Espen, takk til deg også. Hvis dette var sterk lesning for deg, betyr det at jeg har greid å formidle noe av hvor viktig han fremdeles er for meg, og det var målet. Jeg har håpet du ville like det helt siden vi snakket om å feire avdøde bursdager på Dragvoll.

    Men Tora! Åh! Mamma, kan jeg få en karamell! Siden lover jeg å være for meg selv.
    jeg skal rydde på mitt rom,
    aldri mere være dum
    og jeg skal legge meg lydig hver en kveld. I Danmark, husker du? Blindehuset og vi som plaget dem så veldig? Bestefar er vår historie.

    ReplyDelete
  5. En nydelig historie! Jeg kjenner jeg blir nesten lei meg for at jeg aldri kommer til å få møte dette mennsket. Akkurat en slik bestefar fortjente du, Ellinor, og sånn som jeg kjenner deg, har mye av nestekjærligheten hans i deg.

    Klem

    ReplyDelete
  6. Blindehuset, ja.

    Alltid skal jeg huske det vi delte du og jeg.
    Aldri skal jeg gleeeeeeeemme, aaaaaaaaaaalt du var for meg!

    ReplyDelete
  7. Ellinor da! Så vakkert! Eg skulle og ynskje eg fekk møte bestefaren din. Du er heilt herleg du og, eg trur sånt går i arv. Det ser iallefall sånn ut.
    Så bra og vakkert at åh!

    ReplyDelete
  8. "Åh" er en bra reaksjon, og det er akkurat det jeg vil frem til - dette er et bra menneske som en skulle ønske en fikk treffe, men som en bare får høre om, lese ting av. Det gjør en nostalgisk og filosoferende, men jeg vil gjerne bevare minnet likevel - det er så fint at sånne mennesker finnes.

    Tora, vi har en felles musikalsk oppvekst kjenner jeg. Dere andre mennesker, sommerfuglen og jeg nynner nå på gamle barnesanger som vi pleide å plage våre respektive besteforeldre med. Bestemor avskydde karamellsangen, og derfor sang vi den i baksetet av bilen når vi kunne. (Ingen er så full av skadefryd som min kusine og meg sammen.)

    ReplyDelete
  9. Veldig bra skrevet og beskrevet. Du gir meg faktisk følelser både av sorg, glede og håp i en og samme tekst. Du er flink.

    ReplyDelete
  10. Åh. Takk. Den kommentaren ble jeg veldig, veldig varm i brystet av.

    ReplyDelete