Wednesday, March 18, 2009

ubestemt

Ordene følger sine egne lover. I et øyeblikk er alt han vil å skrive, han vil forme ordene til gullkorn i et rundt fat med dyp bunn, slik at de skimrer og glimter mot hverandre, et jevnt mønster. Men i neste vil han se på deg, se deg løfte en døsig arm over hodet og blunke når du beveger deg i diskotakt like etter. Han vil reise seg og nesten snuble i hunden som ligger der og spiller såret, fornærmet, tilgivende i ett sekund, før den logrer og vet at den får kos. Dansen din er glemt, for tankene hans svirrer fra kant til kant og ingen fanger dem. Utenfor er en høstvind nesten blitt til en storm, og et orange blad flyr forbi vinduet og er borte. Ingen i rommet så det. Bare en utenkt tanke i hans hode ble fylt av høstblader, og bevegelsen hans er ikke din, og ikke hundens, den neste bevegelsen tilhører et blankt lerret og en pensel. Dessuten tilhører den en tube, ja, mer enn noe annet dét, en tube med koboltblå.

3 comments: