Thursday, March 5, 2009

i en stigetrapp

Hun tar hodet mitt i hendene. Dette er typisk for henne, hendene hennes er alltid varme, og de er alltid myke, og de tar rundt meg hver gang jeg treffer henne, enten det er rundt en hånd, en nakke eller nå, rundt ansiktet mitt. Hun trekker hodet mitt så nært at vi nesten berører hverandre med nesetippen, og jeg tenker,"dette er for nært."

Hun får skilpaddeøyne. De blir runde og kunne ha liknet glasskuler, mørkegrå glasskuler, men de minner meg om skilpadder i stedet. Det er vakkert. Jeg tenker "hva ser hun? Ser hun bare brilleglassene?" før tanken er borte, hun snakker. Hun har alltid hatt en stemme som forandrer universet mitt.

Jeg har aldri likt min egen stemme. Jeg har alltid hørt min egen stemme som litt for grov, litt for vulgær, litt for høyrøstet. Selv når jeg er ansatt som innleser av lydbøker, og det jevnlig er noen som forteller meg hvor behagelig stemme jeg har i telefonen, selv da hører jeg min egen stemme som skjærende, en sånn stemme som gir deg frysninger på ryggen. Jeg har i årevis forsøkt å luke bort denne brautende eggen som finnes ved stemmen min. Den finnes der bare av og til, men når den dukker opp, skammer jeg meg lenge etterpå, så jeg har prøvd å lære meg rolige snakketeknikker, lave tonefall. Jeg mumler. I tillegg har jeg bygget meg opp en stil som passer til den rolige stemmen, en stil som gjør meg ufarlig og søt. Når den andre stemmen kommer frem, føles det som om jeg har avslørt meg selv – jeg er mer enn denne rolige, rosa søtnosen. Jeg våger ikke stå for dette andre, denne andre, så jeg kamuflerer det igjen, i rosa klær og stille samtale.

Hun er også rosa på innsiden, full av rosa og gyldne spetter på innsiden av brystet. Og mellom disse flekkene har hun store områder i skarlagenrødt, i insisterende mørkeblå toner, i orange siksaklyn som krysser og forener uforenelige farger. De samme fargene jeg har, men som jeg dekker med rosa sminke.

Stemmen hennes blir universet mitt. Hun sier: «jeg skal snakke om vanskelige ting. Jeg skal gi deg vanskelige komplimenter». Og stemmen hennes er ikke søt. Stemmen hennes har den skarpe tonen jeg kjenner igjen fra min stemme, stemmen hennes får denne lyden av tilbaketrengt latter som er fremprovosert av sorg, den samme tonen jeg har i min stemme, men som jeg hater, som jeg skammer meg over.

Det er nå jeg husker dette, hvorfor hun er så magisk i mitt liv; dette at hun våget. Hun gjorde det andre valget. Stemmen hennes er ikke søt. Hun våger å snakke høyt, om alt og til alle hun har lyst til å snakke med, og hun skvetter ikke av sin egen røst. Hun er ikke søt. Ikke engang når hun snakker til meg, er stemmen hennes søt – den er stillferdig og intens, men aldri søt. Jeg ser de gyldne spettene av solnedgang, helt klart, men hun våget å stå for denne andre, den som jeg skjuler og skammer meg over. Hun satset på den stilen som verden ikke aksepterer like enkelt, hun gjorde det modige valget, det synlige valget. Når hun snakker til meg, ser jeg et speilbilde av noe bare eksisterer på innsiden av brystet mitt. Kanskje, når hun ser på meg, ser hun et speilbilde av noe som eksisterer et sted på innsiden av brystet hennes. Universet og hodet mitt er ett. Stemmen hennes forteller så mye om henne, om tappert mot og viljestyrke til å stå for seg selv, og nå skal hun si noe til meg, noe som er vanskelig å høre, og jeg har vanskelig for å se inn i øynene hennes, for hun er for nær, altfor nær. Mennesker som er så nær, de kan komme til å se. Men når hun ser meg inn i øynene, så har hun kledd seg i nettopp de fargene jeg er redd for at andre skal se, hun synger høyt, i mikrofon, med de tonene jeg rødmer over, og jeg våger å gjengjelde blikket, jeg våger å se henne, jeg våger å bli sett.

Hun sier det jeg tenker, når jeg ser inn i øynene hennes. Hun sier at jeg er fin, og jeg tror henne, i disse sekundene tror jeg henne. Ikke fordi hun sier det, fordi hun viser meg det. Hun våger å være, og hun er det vakreste jeg vet i dette øyeblikk. Hun har den vakreste stemmen. Hun er meg.

Kysset hennes er mykt og bløtt, lengre enn jeg forventet.

6 comments:

  1. Du skrev om det! Jeg håpet du ville. :-)

    Og det er noe i det, i en bok ville dere vært dobbeltgjengermotivet.

    ReplyDelete
  2. Dette rørde ved noko, endå eg er mange mil frå å forstå alt.
    Men det gjer ingenting.
    Stundom er det nok med berre ei stemning. Ei kjensle. I ein slags straum.

    Og eg stoggar der, tenkjer eg.

    ReplyDelete
  3. Jeg skrev det allerede den første dagen, i et kombinert jeg-skriver-kanskje-brev/jeg-bearbeider-kanskje-for-meg-selv/kanskje-det-blir-et-blogginnlegg-en-dag. Det var bare først i går at jeg våget å publisere det.
    Vet du? Jeg elsker at du ser meg slik, at du skriver meg. Dobbeltgjengermotiv, huh? Litt skummelt, men ganske vakkert.

    Og Kristin, Kristin. Det var så stemning at det brygget i brystet mitt lenge. Og hvis du vil, kan jeg fortelle deg hele historien en gang over en svær kanne te, for jeg tror du ville like det.

    ReplyDelete
  4. Det trur eg òg. Difor vil eg høyra. Ein gong det er rom for det.

    ReplyDelete
  5. Innleggene dine er ren poesi, Ellinor. Og stemmen din er vakker, rett og slett. Jeg vet ikke om du aner, hvor fin og trygg stemmen din kan være, og hvor flink du er til å si de riktige ordene, når de trengs mest.

    ReplyDelete
  6. Takk, Sunniva! Jeg trenger å høre sånt, for det er slik jeg gjerne vil være - og jeg er aldri sikker på om jeg får det til.

    ReplyDelete