Friday, January 1, 2010

Tre nøtter til nyåret

På vei hjem fra min første nyttårsaften i Trondheim reflekterer jeg over hva jeg har lært denne siste dagen i tiåret som gikk. Jeg har skjønt tre ting, på denne turen på vei hjem. For det første har jeg skjønt hvorfor folk drikker seg så beruset på alkohol at kroppen kaster opp det den kan Sammen med denne interessante oppdagelsen kommer også forståelsen for hvordan det har seg at folk gjør dette mer enn én gang, og det har vært et stort mysterium til nå.
Det neste jeg har skjønt i kveld, er hvorfor folk liker å begrave seg selv i naturalistisk litteratur, hva det er ved denne heller deprimerende sjangeren som er tiltalende - utover det rent morbide. Og til slutt har jeg knekket enda en kode ved musikken til The Smiths.


Det er sjelden, ytterst sjelden, at jeg drikker alkohol. Jeg gjør det utelukkende i særdeles utvalgt, priviligert selskap, utelukkende i selskap med mennesker jeg våger å nesten miste kontroll sammen med. Det er mindre enn ti personer i denne verdenen jeg er så trygg på, og da strekker jeg meg langt. Medregnet i kveld har jeg vært beruset fem ganger, og med en kalender foran meg kan jeg nevne eksakte datoer og mer eller mindre eksakte klokkeslett. Det er i stor grad de samme menneskene tilstede hver gang. I kveld var intet unntak.
Dersom jeg har forstått verden riktig, har de aller fleste den samme alkoholmessige utdanningen jeg er i, de bare foretar den en gang i tenårene, og over et betraktelig kortere tidsrom. Jeg er hva du kan kalle en tungnem elev, jeg har brukt nesten fem år, og jeg er stadig i lære. For hver gang utforsker jeg nye dybder, nye vidder, nye opplevelser jeg har hørt om, lest om, men aldri forstått.
Første gang jeg drakk alkohol, visste jeg at dette ikke lå for meg. Det var veldig morsomt, men ubehagelig rent fysisk. Ikke min kopp med te, med andre ord.
Andre gang jeg drakk meg full, sånn skikkelig, byttet jeg ut rødvin med Whisky, og det viste seg å innebære en fullstendig endring - den kvelden skjønte jeg hva alle snakket om, når de snakket om behagelige rus. Jeg var aldeles forelsket i den nye rusoppdagelsen, og erkjente langsomt at jeg nok måtte utforske videre, mer. Det er jo så mange smaker! Så mye spennende! Og jeg har jo hørt så mye om dette, lest så mye, det er opplevelser jeg ikke vil være foruten. Rus viste se å være mer enn rødvinshodepine, og da må rus bli mer enn tvangstanker om farlig gift. Konklusjonen er noe slikt som at for å ha kontroll ville jeg være nødt til å miste kontrollen, og lære meg å kontrollere det. Det er dét jeg trener på nå - å miste kontrollen kontrollert.

I kveld gjorde jeg noe jeg aldri har gjort før, og jeg greier ikke å finne ut om det er mest pinlig, mest spennende eller mest beroligende. For å bruke min mors ord nyttårsaften i fjor - den tredje gangen jeg drakk meg beruset - min datter er normal! Ungdom og lett voksne mennesker i Norge skal utforske alle kroppens funksjoner på alkohol, det er et av vår kulturs voksenriter. Det er et voksenrite jeg galant hoppet over frem til nå, og nå?
Jeg har som sagt skjønt en del ting. For mens jeg sto i kuldegrader og kastet ut av meg den siste enheten av hjemmebrygget øl, registrerte jeg at det var en fysisk lettelse. Videre, det var ikke engang smertefullt eller ubehagelig - kroppen min var tilstrekkelig bedøvet til at alt jeg registrerte var i det snevet av bevissthet jeg hadde igjen, og det jeg registrerte var at kroppen min kvittet seg med unødvendig gift. Jeg har alltid tenkt at det må være ubehagelig å kaste opp alkohol. Jeg har tenkt at å kaste opp alkohol må minne om å ha omgangssyke, akkurat som feil rus minner om feber. Kanskje stemmer det, dersom du drikker andre ting enn jeg drakk i kveld, men hvitvin og fantastisk øl gir ikke den effekten. Innen dette punktet var hele min kritiske distanse fullstendig utvisket, min ironiske stemme var druknet, ingenting i meg kjeftet eller pirket - jeg var blitt et rent fysisk vesen, med basale behov. Med andre ord skjønner jeg at folk som ikke reflekterer over hva de heller i kroppen, men som er på jakt etter behagelig rus så ofte som mulig ikke stanser, selv om de har erfart at de blir kvalm. Jeg ser for meg at det må være målet for mange, nettopp denne fullstendig ansvarsfraskrivende bedøvelsen hvor ingenting du gjør betyr noe som helst, og der alle tankene dine er pakket inn i myke kanter.

Kvalmen ble redusert til ingenting, inntil jeg var edru nok til å tenke klart - og med kontrollen kom også skrekken for meg selv, ukontrollert. Den siste timen kjempet jeg en innbitt kamp mot mine egne nevroser, som ville vaske, vaske, skrive, skrive, kontrollere de siste timene. Jeg vil gjerne gjøre det hele om til et sosialantropologisk eksperiment. Det er med skrekk jeg husker at noen filmet meg i kveld. Herregud, hva har de sett?

På vei hjem setter jeg på musikk i øretelefonene, og The Smiths tikker inn. Jeg har et komplisert forhold til The Smiths. Musikken deres er munter og trivelig, men jeg kan aldri høre for lenge på tekstene deres. Et stort antall - et altfor stort antall - av sangene deres er EMOtriste buhusanger om hvor fælt det er å være en merkelig tenåring som ingen forstår. På spillelisten min har jeg riktignok bare de sangene som er minst buhu, men selv de har sine øyeblikk. Jeg går der i snøen og bekjemper nevrosene mine, mens jeg hører på buhu, og kjenner at det letter litt.
Folk har forklart meg at de leser naturalistisk litteratur fordi det å foreta et dypdykk i fullstendig håpløse, tragiske situasjoner gjør deres egen situasjon litt mindre mørk. Jeg har alltid opplevd at å foreta et dypdykk i andres triste tragedier først og fremst gjør meg trist. I kveld, derimot, merket jeg at The Smiths buhusanger fikk humøret mitt til å stige betraktelig. Tross alt, jeg er ikke alene på rommet mitt og mumler for meg selv at jeg er glup, altså, jeg er bra, altså, det er bare ingen andre som ser det, sjø!! Jeg er ingen forfyllet tenåring med emosjonelle problemer. Jeg er munter og trygg og høyt elsket, og jeg har allerede tidligere i kveld klinket glass til ære for tyveårene mine. Andre leser Amalie Skram, jeg hører The Smiths, men det koker ned til det samme, et kort og effektivt dypdykk ned i kloakken, for paradoksalt nok å komme opp med litt renere tanker.

Det hører med til historien at jeg ikke ble munter før Belle & Sebastians Another Sunny Day dukket opp. Noen ting forandrer seg ikke, uansett hva.

No comments:

Post a Comment