Thursday, December 31, 2009

femhundre tjuefem tusen sekshundre minutter

I år er nyttårssangen viktigere enn juleklippet. Etter å ha sett den fremført to ganger på et halvt år, begge gangene i en magisk oppføring av Bolla og Lillebillmennesker, etter å ha grått meg gjennom to forestillinger og så enda mer, fordi ikke bare selve musikalen, men vel så mye nettopp denne fremføringen ikke vil gå fra meg - har jeg valgt ut det som for meg er tidenes sang om den dagen året snur. Flere ganger i løpet av et år slår denne sangen ned i meg. Av alle Rentlåtene er dette én som treffer meg mest, for hvordan regner man et år? Er det minutter, dager, måneder - netter, tekopper, solnedganger, soloppganger?

Jeg tror det som gjør at denne sangen treffer meg sterkere enn noen andre i denne musikalen - og strengt talt, mer enn de aller, aller fleste sanger, musikal eller ei, er at den handler om den formen for nyttårsaftener jeg har hatt de siste årene.
31 Desember 2006 gikk jeg rundt i ørske. Året hadde vært fælt. Mange, mange av de jeg var gladest i hadde hatt det fælt hele året gjennom. To av dem forsøkte å ta livet av seg i desember. Ingen døde. Denne nyttårsaftenen gikk jeg rundt i ørske, fordi jeg hadde vært så redd, så bekymret, at jeg ikke kunne tro at året skulle gå over i det neste uten at jeg mistet noen. Jeg kunne ikke tro at 2006 var gått forbi uten at noen døde, bortsett fra Saddam - og i hemmelighet tenkte jeg at det kanskje var han som måtte dø, for at jeg skulle få beholde alle mine. Da rakettene føk opp sto jeg og gråt i hemmelighet, fordi alle overlevde.

Året etter, mellom 2007 og 2008, var jeg i Oslo og feiret. Jeg laget magisk sjasminte som et kreativt, alkoholfritt tilbud til alle som måtte ønske, og kvelden ble avsluttet med lydbok. Men ved midnatt knakk en jente jeg er kjempeglad fullstendig sammen. Hun hadde hatt det året jeg hadde i fjor, og hun drakk seg full, så hun gråt ikke i hemmelighet. Jeg er helt sikker på at hun heller ikke hadde trodd at alle skulle overleve 2007, og når likevel ingen døde ble nyttårsaftenen et eneste stort antiklimaks.

I 2008 døde de, alle sammen. Gamle venner jeg ikke hadde sett på årevis, døde av overdoser. Flinke forelesere forsvant i fjellet. Nye venner hang seg, og mennesker jeg ikke kjente, men som var knyttet opp til sjefen og psykologen og flere venner forsvant på havet. Og noen ble reddet, noen la seg inn på psykiatrisk i stedet for å kutte opp pulsåren, noen greide å ikke sulte seg ihjel, noen greide å overvinne rusmisbruk og noen greide å oppsøke psykolog da de trengte det mest. Nyttårsaftenen i fjor sto jeg ved midnatt ved siden av Silje, for første gang. Vi var trivelig beruset på hvitvin, vi hadde danset i diskolys i flere timer allerede og det med både kjendiser og lærRonnyer. Jeg traff mennesker jeg engang gikk på barneskole med og som jeg nettopp derfor pleier å være kjemperedd for, og en av dem lånte oss jakken sin og delte rødvin med oss, mens vi så opp på rakettene. I fjor, det året alle døde, var første gang jeg så opp på rakettene og kjente meg trygg på at de aller, aller nærmeste ville overleve til 2009.

Poenget er at nyttårsaftener er blitt det for meg, som denne sangen handler om. Jeg ser på raketter og mennesker som klemmer hverandre og sier "takk for det gamle", og jeg synes at nyttårsaftenen skal minnes "a year in the life of Friends". Det blir så tydelig, synes jeg, at nyttårsaftenen ikke skal handle om fyrverkeri eller champagne, men om det året som nettopp gikk, om alle de øyeblikkene med kjærlighet en har hatt, det være seg over tekopper, i løpet av netter eller i forbifarten en tilfeldig dag. 2009 er overstått, og det har vært fullt av overraskelser, kunstneriske utslag, krangler, tekopper, nære samtaler, tårer, vanskelige samtaler, lette samtaler, musikk, fordelt på mange tusen minutter,


Wednesday, December 30, 2009

ære blant pirater

Det finnes mange gode grunner til å være pirat på det store nett. Piratisme er solidarisk, det er effektivt, det er miljøvennlig, det er riktig på flere nivå enn jeg kan ramse opp her. En av de grunnene som gjør meg aller mest glad er likevel piraters humor.

Saturday, December 26, 2009

På perrongen

I did not ask for this
oh, yes you did



Jeg snakket med en kjær venn om akkurat dette, for bar noen få uker siden. Vi snakket om hvordan Tori Amos skriver sangtekster som rommer hele romaner, bare gjennom to, tre vers. Vi snakket om hvordan hun av og til skriver små linjer som treffer perfeksjon, linjer som er så sanne, linjer som består av ordinære ord, som er sammensatt slik at de blir magiske, ren språklig perfeksjon. Vi snakket også om at det som kanskje er aller vakrest ved Tori Amos' sangtekster er at de handler om så sterke kvinner, kvinner som ikke nødvendigvis vet at de er sterke.

For noen år siden fikk jeg en hjemmebrent cd med Tori Amoslåter som handlet om meg. Tori Amos synger nemlig ganske ofte om meg, om mitt liv. Winter handler om meg. Spark handler om meg. Girl handler om meg. Girl Disappearing handler i alle fall om meg. Og akkurat i kveld handler Smokey Joe, i alle fall akkurat de linjene over, om meg. I did not ask for this - oh, but yes you did.

Friday, December 25, 2009

De er overalt!

Hjembyen gjør meg alltid litt ustabil, og jeg ender opp med å tenke over hvilke små og store hemninger det bringer med seg å være bipolar. Det er ikke noe jeg tenker mye på i hverdagen, men å være tilbake i hjembyen får det til å fremstå som viktigere. Kanskje det handler om at jeg merker svingninger mindre, men handler mer på dem, kanskje det handler om at jeg er i selskap med andre som ikke er redd for medisinering, og at jeg derfor kommer nærmere mitt eget pillebrett, kanskje det handler om noe helt annet. Jeg har i alle fall nettopp gravd frem det kanskje nyttigste diskusjonsforumet jeg har vært innom, angående bipolaritet. Forumet heter "BipolarNorge" og er et lukket forum, og jeg har ikke vært innom på eviglenge. Nå gravde jeg det som sagt frem, fordi jeg hadde noen spørsmål og fordi, som sagt, dette er et flott sted å utveksle erfaringer. Der, under kategorien "bipolaritet i hverdagen", fant jeg en link til wikipediasiden over kjente personer som enten er diagnostisert eller antatt berørt av bipolar lidelse. Noen av dem visste jeg om fra før, de mest kjente og åpenbare. Jeg har skrevet før om Stephen Fry, Englands mest fantastiske mann. Jeg har i årevis trykket Van Gogh til mitt bryst, fordi han maler verden akkurat slik jeg ser den og fordi han er antatt å ha vært bipolar. At Kurt Cobain var bipolar er vel heller ingen stor overraskelse, og Van Gogh tatt i betraktning er vel Edward Munch nesten selvsagt. Men så kommer altså de navnene jeg ikke visste om, og som jeg ikke ventet å se. Jeg skal gi dere noen:

Mel Gibson er bipolar. Det var også Florence Nightingale. Ray Davies, vokalist i The Kinks, har også forstyrrelser i hjernens signalstoffer. Macy Gray, som på slutten av nittitallet regjerte norske radiokanaler med sangen "I try" er bipolar. Edgar Allan Poe, Ozzy Osborne, Axl Rose, Nina Simone og Brian Wilson, faller inn i kategorien. Det gjør også forfatterne Graham Greene, Kurt Vonnegut og Patricia Cornwell, samt Terminatorskuespilleren Linda Hamilton. Den tidligere gitaristen i Evanescence er bipolar. Sinead O'connor er selvsagt bipolar, men visst du at det også gjaldt Kerry Katona, som pleide å synge i Atomic Kittens? Til og med Carrie Fisher, som spilte Prinsesse Leia i Star Wars, er bipolar!

Jeg så denne listen, og ble forunderlig glad. Noen av disse menneskene er bare antatt bipolare, ettersom de døde lenge før en oppfant psykiatrien. Noen av dem har vært åpent bipolare i årevis, og noen av dem kom ut så sent som for to år siden. -De er fotballspillere, matematiskere, regissører, musikere, forfattere, skuespillere, forretningsmenn/kvinner, psykologer, racersykkelkjørere, journalister, kort sagt er de hva som helst. Flere av dem nevnes i sammenheng med teorien om at bipolaritet og kunstneriskhet ofte er sammenknyttet, men det er underordnet i den sammenhengen jeg vil inn i, den som gjorde meg så glad. Saken er den at bipolare folk regnes med å få forsinkelser i høyere utdanning - bachelorgraden min er allerede et år på etterskudd.: Bipolare folk får veldig ofte trøbbel senere i arbeidslivet, og jeg har prøvd å forberede meg på noe sånt de siste par årene. Derfor var det så deilig å se denne listen, så veldig oppmuntrende: de er hva som helst, overalt. I følge denne listen kan vi hva som helst, og ikke fordi vi er småsprø og med tanker om overmennesklighet, men fordi vi faktisk kan. Det er fantastisk.

Og til slutt - jeg kommer bare ikke helt over det. Florence Nightingale?!

Thursday, December 24, 2009

årets julesnutt

Noen av oss har ventet i ambivalent spenning på årets julaften, ikke fordi det innebærer gaver under treet eller god mat, men fordi BBC slipper den nestsiste av årets Doctor Whoepisoder 25 desember. Noen av oss har grugledet oss veldig til David Tennants nestsiste opptreden som den tiende doktoren, og nå er den her, en julehilsen til alle oss fangirls og sannsynligvis en og annen fanboy fra BBC. Årets julefilm er utrolig klisset og en smule flau, men den inneholder "god jul" fra verdens hotteste skotte. God Jul.

Tuesday, December 22, 2009

julegodter

Noen juleøyeblikk:

Rundt lille lungårdsvannet, første søndag i advent. Flere hundre mennesker med fakler som speiler seg i mørkt vann, og i midten av vannet står et enormt juletre med lys. En varm jentehånd i min, smak av pepperkake i munnen og statlig fyrverkeri i øynene.

På kjøpesenteret, bittelillejulaften. Jeg skal handle inn siste skrik. Utenfor butikken med flest dingser treffer jeg to tidligere skolekamerater, mennesker jeg ikke har sagt hei til på årevis. En av dem unnskylder seg, forsvinner inn i butikken og kommer ut med en liten, blå eske full av mangote. Til meg.

Førjulsforberedelser. Pepperkakebaking med familie og venner. Julemusikk, den virkelige julemusikken, på høyttalerne. Merry Xmas kommer på, og en av gjestene utbryter i ekstase Slaaaade! Og deretter, siste refrenget, skriker vi alle den fine strofen, it's Chriiiiiiiistmaaaaas!
Hun får en brent plate med seg hjem.

Julaften 2008. Inn døren kommer Kristian med en stor sekk ved, egenhendig hugget, så vi kan sprengfyre hele julekvelden og jeg kan være varm.

I kø, på vei inn i Johanneskirken. Noen dager til jul, og mange, mange mennesker vil på julekonsert med Herborg Kråkevik og Julian Berntzen. Smaken av gløgg i munnen og veldig kalde tær i skoene, for vi har stått i snøen i en time. Vel inne synger Kråkevik om Fairytails of New York.

Julen har noen perler.

Uten bakkekontakt

Å være bipolar er akkurat slik benevnelsen tilsier, en har to ulike motsatser i hver sin ende.

Jeg er vant til å tenke at det er nedturene som er de vanskelige punktene, den depressive polen er den som skaper problemer i hverdagen. Nedturer gjør at jeg ikke orker noenting, og selv når jeg gjør ingenting er jeg så sliten at det gjør vondt. Nedturer gjør at verden fremstår som ulidelig smertefull, og alt jeg vil er å krype under en dyne og vente på at det skal gå over. Nedturer får hele uker til å forsvinne i en tåke av grå smerte, søvn og uklarhet - jeg husker som regel lite etterpå. Nedturer gjør at jeg ikke får gjort ting jeg har lyst til å gjøre, og nedturer gjør vondt, følgelig er nedturene det jeg vil bort fra.

I like stor grad har jeg vært vant til å tenke på oppturer som det motsatte, en positiv del av min personlighet, en pol som forsøker å veie opp for depresjonens uvirksomhet. Jeg pleide å gjenkjenne en opptur ved en plutselig, voksende blomst i brystet, en blomst som sprengte på og ville ut i allverdens positive uttrykk. Jeg gjenkjente oppturene ved økt kreativitet, flere impulser, mer sosial og lettere sosial omgang, større evne til å konsentrere seg om mange ting på en gang, munterhet og en følelse av at alt i verden var fantastisk, alt i verden lå for mine føtter. Kort sagt kjente jeg oppturene som en forsterkning av mange ting jeg likte ved meg selv, og lenge forsøkte jeg å gjøre oppturene like langvarige og like sterke som depresjonene, fordi jeg tenkte at ved å gjøre dem jevnbyrdige kunne jeg på et vis uskadeliggjøre begge.
Jeg har jo skjønt at det ikke fungerer slik. Jeg har skjønt at en nedtur ikke kan uskadeliggjøres ved hjelp av en uke eller to med ustoppelig energi. Hverdagen kan ikke justeres slik, jevnlige nedturer tapper deg for mer energi enn du kan samle opp igjen mellom bølgedalene og en opptur bruker mer energi enn du egentlig har. Å være bipolar innebærer gjerne at du er sliten av dine egne følelsesutbrudd.

Jeg er diagnostisert som bipolar type to. Det betyr at jeg veksler mellom depresjoner og hypomani, som utarter seg som perioder med mindre alvorlig oppstemthet og lettere mani. Ved bipolar type to er det depresjonene som er virkelig problematiske, det er i all hovedsak de som utgjør det mest merkbare problemet for den bipolare. Nedturene er sterkere, mer langvarige og det som hovedsaklig setter den bipolare ute av stand til å fungere normalt. Oppturene kan gli nesten umerkelig inn i et hverdagsliv. Mange med bipolar lidelse type to går lenge uten å få en skikkelig diagnose, nettopp fordi oppturene kan være vanskelige å oppdage.

Det er viktig for meg at jeg aldri mister kontroll over min egen bipolaritet. Det jeg er mest redd for ved å være bipolar, er at jeg en dag skal oppdage at jeg har mistet kontakt med virkeligheten rundt meg. Jeg er opptatt av at jeg bestandig skal være i stand til å se meg selv mentalt utenfra, også under en opptur eller nedtur, og at jeg med en liten anstrengelse skal klare å vurdere meg selv og deretter forsøke å legge bånd på meg selv.
Nedturene er den delen av psykommen som er vanskelig å håndtere, sånn på overflaten. Nedturene er den alvorlige delen av bipolar lidelse type to. Jeg har lært å beskytte meg selv under en nedtur. Når jeg kjenner at jeg er sliten uten grunn, at jeg er pessimistisk uten synlige årsaker, at alt jeg vil er å glo i veggen - da avlyser jeg avtaler, går hjem tidlig, reduserer arbeidsmengden, gjør noe som er avslappende og hyggelig. Jeg treffer mindre mennesker når jeg er nedstemt, både fordi det å være sosial krever så mye krefter, men også fordi jeg vil beskytte mine medmennesker mot mine nedturer. Jeg vet at når jeg er nedstemt blir jeg apatisk og fjern, jeg får problemer med å følge med i samtalen og dersom jeg sier noe som helst har jeg impulser som driver ethvert samtaleemne inn på noe sørgelig noe. Jeg beholder kontroll ved å ta kontroll over situasjonen, ved å plassere meg selv i situasjoner hvor nedturen er lettere å håndtere. I en bølgedal kan jeg få problematiske tvangstanker om selvskading, men jeg handler ikke, jeg er i stand til å diskutere med mine egne tvangstanker og deretter stanse meg selv før jeg skader meg. Jeg mister aldri bakkekontakten, og dette er i følge mine nærmeste en stor trygghet, fordi de vet at uansett hvor fælt jegser ut til å ha det har jeg alltid et snev av kontroll igjen. Når jeg kapitulerer, er det ved å gå til legen og erkjenne at jeg holder på å miste kontrollen. Jeg vet at jeg er i en nedtur, og denne vissheten gjør at jeg kan skape en ironisk distanse. Det kan gjøre så vondt at jeg har problemer med å konsentrere meg om noe annet, men en del av meg vet bestandig hva det er som skjer. Jeg har kontroll over nedturene, og selv om de er plagsomme, skremmer de meg ikke. Det gjør oppturene.

På en bølgetopp er det nemlig ikke sikkert at jeg vet at jeg er på topp.
En opptur likner på en munter dag, en dag full av overskudd. For meg kjennes ikke en opptur, jeg kjenner meg vanlig, kanskje med litt ekstra krefter, litt ekstra pågangsmot. Ofte merker jeg ikke oppturen før jeg er i den tyvende våkne timen, og jeg fremdeles er ute av stand til å roe ned og sove. Mens depresjonene har ganske merkbare trekk som økt søvnbehov og en fysisk følelse av smerte, er oppturene merket med tegn jeg ikke øyeblikkelig registrerer. Jeg er bestandig glad i kos, så jeg merker ikke at behovet for kos vokser seg større, jeg reflekterer ikke over at jeg gir og krever mer fysisk kontakt enn ellers. Jeg merker ikke at jeg prater hele tiden. Jeg hører ikke at stemmeleiet mitt er høyt, selv om det er midt på natten. Jeg registrerer ikke at jeg mister sosiale hemninger, for de sosiale hemningene eksisterer ikke under en opptur - hvordan kan en vite om noe som ikke eksisterer? En opptur er mindre, mer kortvarig, mer usynlig - for meg.

De er mer synlige for andre, har jeg etterhvert skjønt. Og det er da jeg blir virkelig, virkelig redd. Det er så viktig for meg å kontrollere min egen bipolaritet, men hvordan skal jeg kunne kontrollere det når jeg ikke oppdager det selv, før det er for sent? Det er lett å holde en nedtur fra andre mennesker, fordi den er mer merkbar, men også fordi jeg rett og slett ikke orker selskap. Oppstemthet fører til det motsatte - det fører til at jeg får mer lyst på sosialt samvær. Dermed inviterer jeg mennesker over en lav sko, uansett tidspunkt på døgnet, og jeg avslører meg selv. Slik føles det. Jeg avslører meg selv. Jeg avslører min egen bipolaritet, min egen galskap. Jeg mister kontrollen, ikke fordi jeg ikke kan mestre følelsen, men fordi jeg ikke vet at det er noe å mestre, der og da. Tidligere tenkte jeg på oppturer som en forsterkning av positive deler av meg, nå blir de det motsatte - en opptur fremhever elementer av meg jeg skammer meg over. Det er vondt å komme ned på jorden igjen, og innse at du har vært i sosiale sammenhenger uten et snev av sosial intelligens. Det er vondt å innse - for sent - at en har vært høylytt, snakkesalig, pågående, plagsom. Det er fryktelig, fryktelig skummelt å innse at for en liten stund avslørte en seg som virkelig gal, og en hadde ikke kontroll over seg selv og over situasjonen. Og det som er mest skremmende er at jeg ikke vet om oppturen selv. Jeg kjenner til alle tegnene, men i en opptur glemmer jeg å se etter dem.

Jeg blir lettere paranoid, redd for å treffe mennesker igjen, etter en oppstemt episode. I hvor stor grad avslørte jeg meg selv? Hva vet de om meg nå? Det er ikke et spørsmål om hva jeg har fortalt dem, det er svært få opplysningsfakta jeg er redd for å dele med andre. Det jeg er redd for, er at jeg har vist meg selv hudløs, at jeg har latt andre se meg selv uten at jeg var i stand til å se meg selv samtidig. Hva har de sett? Hvor ville var øynene mine, hvor unormalt høy var stemmen min? Hvor pinlige ble stillhetene, uten at jeg merket det? Hvor urolig ble de andre, når jeg begynte å skjelve på stolen min? Hvor påtrengende ble jeg, og ubehagelig stemning skapte jeg? Jeg har avslørt for mye av meg selv. Jeg har sett andre i hypomaniske perioder, og det er ikke pent - det er slitsomt for andre, det skaper en masse pinlige situasjoner og det er et glimt inn i en verden uten bakkekontakt, fordi den maniske ikke vet om det selv. Det blir merkbart at det er noe galt.

Jeg er så redd
for å miste bakkekontakt, for å miste kontrollen. I en nedtur tviholder jeg på denne kontrollen, jeg holder så hardt på den at de mentale knokene mine blir hvite og støle. En opptur fungerer som en gassballong, og det eneste jeg kan holde meg fast i er tråden som knytter meg til den. Før eller siden går luften ut, og jeg treffer bakken. Hardt.

Sunday, December 20, 2009

hvorfor jeg har kastanjenøtter i lommene

I går lekte jeg i snøen med min søster. Vi skulle ake, men snøen var så kram at vi kom ingen vei. Derfor lekte vi snøballkrig i stedet, og med snø i nakken begynte jeg på en snøball som endte opp som en isbjørn. Vi pyntet isbjørnen med kastanjenøtter, og på vei hjem måtte jeg snu meg for å vinke adjø. Den smilte tilbake, og jeg tenkte at klimaforstyrrelser eller ei, min søster og jeg har produsert en isbjørn.

Thursday, December 17, 2009

Innrømmelse


Javisst, jeg svarer
nonsjalant
når du kommer med
innrømmelser
betroelser
men sannheten er
at hver lille betroelse
hvert kjærlig ord fra din munn
gjemmer jeg som mine
mest verdifulle
skatter i en kiste
innerst i brystet
Jeg tar den ofe frem
for å minnes
Pantsetter dem en gang i blant
for å beholde min kjærlighet
som er dyr i drift

Wednesday, December 16, 2009

Take your Carriage Clock and Shove it

Belle & Sebastian har de beste låtene, og de vakreste melodiene. Jeg tror til stadighet at jeg har hørt de beste, rett før det dumper en ny og magisk låt i fanget mitt.
Jeg spilte gjennom albumet "Push the Barman to open old wounds" og registrerte fiolinen på denne. Deretter hørte jeg teksten, og innså at dette kanskje er den beste teksten de har. Dette er en roman i miniform, og det er faktisk for vakkert til at jeg finner ord. Dere finner teksten her. Den gamle mannen som holder en tale, og hvilken tale! Og den reaksjonen han får. Jeg forteller dere, hør!

Tuesday, December 15, 2009

blekkverden

Allerede da jeg leste første side av Cornelia Funkes "Blekkhjerte" visste jeg at jeg nettopp var begynt på en blivende favoritt. Sist gang jeg hadde den samme opplevelsen var da jeg leste prologen til "Harry Potter og de vises stein", og alle vet hvordan det endte. Det er en egen følelse å begynne på en bok med gulhvite sider og hardperm, og vite at den boken du begynner på er en fantastisk bok, en bok som kommer til å krype inn i hjertet ditt lenge før du har fullført den. Denne boken var en flere hundre sider tykk barnebok i rød innbinding med små tegninger av underlige figurer og snirklete bokstaver utenpå, og jeg . Jeg leste den i store jafs, og deretter leste jeg den andre boken i triologien - og i fjor høst kom den siste og avsluttende boken, og jeg brukte resten av månedens studielån på den, for å lese den i høstsolskinn med en kopp te. Siden jeg leste denne første siden av den første boken har jeg anbefalt triologien, og da særlig den første, til absolutt alle jeg har truffet. Boken er helt enkelt fantastisk.

La meg gi deg noen av grunnene til at den er så fantastisk.
For det første er den bygget opp rundt metafiksjon. Jeg er veldig, veldig glad i metafiksjon, og særlig elsker jeg bøker som handler om andre bøker. Denne boken handler om en spesifikk bok, "Blekkhjerte. Boken åpner med at Meggie, vår heltinne på elleve år, ikke får sove om natten. Hun oppdager en mann utenfor vinduet, en mystisk mann som står i regnet og ser på huset hun bor i. Da hun gjør faren oppmerksom på ham, inviterer faren den fremmede inn, men han er tydelig motvillig. Meggie sendes i seng, men hun er for nysgjerrig til å ikke spionere. Den fremmede, som heter Støvfinger, og faren snakker lavt og alvorlig om en som heter Capricorn, og de snakker om en bok. Det er i og for seg ikke så merkelig, for faren til Meggie er bokbinder, det vil si at han jobber med å "gi gamle bøker ny drakt", han restaurerer gamle bøker. Meggie er vokst opp i et hjem fullt av bøker, og under soveputen har hun alltid en bok, "for å gi henne gode drømmer". Men den boken som Støvfinger og faren snakker om, er ikke en bok Meggie har hørt om, og faren som elsker bøker virker motstrebedende, nesten redd. Meggie skjønner ingenting. Enda mindre skjønner hun neste morgen, da faren vekker henne, ber henne pakke sammen en liten koffert med bøker og klær. De skal besøke Tante Elinor, får Meggie vite. De skal reparere Elinors bøker, og det skal de gjøre nå, i dag, nå, med en gang. I porten står Støvfinger og prøver å overtale faren til noe Meggie ikke forstår, men faren kjører videre, videre. Slik er første kapittel i Blekkhjerte.

Handlingen i "Blekkhjerte" er en slik handling som gjør deg forelsket i universet, forelsket i karakterene og forelsket i forfatteren som har skapt alt sammen. Blekkhjerte handler om å bevare det siste eksemplaret av den fiktive romanen "Blekkhjerte", om å elske bøker med en intensitet bare bokelskere kan gjenkjenne og om å lengte så voldsomt etter andre virkeligheter at det gjør vondt. Og aller, aller mest: romanen handler om å lese, om grensene mellom fiksjon og virkelighet og om å bryte ned disse grensene.

Videre er romanen er perfekt komponert, bygget opp etter samme formel som alle de beste romanene er, men sjelden forutsigbar. Hele romanens handling er et mesterverk, både de ulike karakterene, historiens ofte uventede vendinger. Etter hvert gir også tegningene på forsiden mer og mer mening, ettersom de opptrer som illustrasjoner. Hun tegner dem forresten selv, Funke, og de er absolutt riktige.

Jeg har sjelden, om aldri, lest en roman som jeg så gjerne skulle ha skrevet selv. Den er så veldig riktig, både handling og form er akkurat slik jeg vil at en roman skal være, og den spiller på en fantasi som gir meg akkurat slike univers som jeg har inni meg. Ikke bare er bøkene kreative og deilige, de oppfordrer også til å skape egne fantasifigurer, i alle fall hos meg - dette er litteratur som gir meg lyst til å skrive selv. I ettertid har jeg lest alle de store romanene av Cornelia Funke, i det minste alle som er oversatt til et språk jeg kjenner, og alle er nydelige. Hun skriver om drager, bøker og magiske karuseller. To av bøkene hennes er filmatisert det siste året, "Tyvenes Herre" og nettopp "Blekkhjerte", som rullet over norske kinolerret for noen måneder siden. Hun er blitt et godt argument for å lære meg tysk. Hun har vært sammenliknet med Michael Ende, og både felles nasjonalitet og det metafiktive aspektet gjør sammenlikningen naturlig. Jeg er likevel skeptisk til sammenlikningen. Når en sammenlikner en ny forfatter med en eldre klassiker har nykommeren en tendens til å falle i skyggen av den førstes mesterverk, særlig når det er snakk om et så genialt forfatterskap som Michael Endes. Cornelia Funke er ikke Michael Ende, hun er seg selv, og forfatterskapet hennes fortjener å stå alene. "Blekkhjerte" er ikke "Den Uendelige Historie", den er "Blekkhjerte". Hun er en egen størrelse, en ny forfatter i Lindgren, Jansson, Dahl og javisst, Endes tradisjon, hver og en av dem unike, hver og en av dem fantastiske. Romanene hennes flommer over av fantasi og fortellerglede, og "Blekkhjerte" er den aller beste av dem.

Saturday, December 12, 2009

Engeline er søt og sterk og aldeles i rute

Aaah... Den søte smaken av å få noe til, noe du ikke hadde trodd på forhånd at du skulle klare. I dag har jeg brutt ned to barrierer, vist meg i stand til stilige ting, og jeg kjenner stive nakkemuskler og godt brukte armmuskler som et bevis på det.

Når jeg sier søt smak, så mener jeg virkelig søt smak og ikke nødvendigvis billedlig talt. I dag har jeg bakt fem typer julekaker. Det betyr at når jeg snurrer sammen den siste kakedeigen i morgen, og når jeg kjevler ut (den riktignok kjøpte) pepperkakedeigen som står i kjøleskapet, vil jeg ha greid noe jeg aldri har greid før: jeg vil ha bakt syv kakesorter før Luciadagen er over. Dere vet, julebaksten skal egentlig være overstått til Lucia, men jeg har som regel aldri hatt tid eller overskudd til å bake julebakst før godt etter lucia. Ikke for det, julebaksten skal være ferdig innen den trettende, og jeg er slett ikke sikker på at jeg er ferdig - men jeg er i mål med det viktigste. Jeg har bakt syv sorter før Luciadagen. Hva tror dere det betyr for julen? Syv julekakesorter bringer lykke, det vet alle som kjenner til norske juletradisjoner, og for meg er syv sorter en tvingende nødvendighet for at det skal bli jul, det har jeg bestemt meg for. Et menneske må ha sine tradisjoner, og julebakst er en av mine - men jeg har som sagt aldri greid det i henhold til den gamle folketradisjonen. I år er jeg stolt. Veldig stolt. Jeg er julekakebaker deluxe, og jeg ser ikke bort i fra at jeg må bake min egen pepperkakedeig litt senere - for som sagt, jeg er i mål, men slett ikke ferdig av den grunn. Jeg føler meg full av inspirasjon og pågangsmot, hvilket sikkert betyr at jeg kommer til å lande hardt om noen dager, men hvem bryr seg? Jeg er superjulekakebaker deluxe!

Og det er ikke bare fordi jeg har greid å bake så masse julekaker at jeg er kry. Det er også hvilke type julekaker jeg har bakt. Mine venner og lesere, en helt meningsløs opplysning til dere som bare skal fortelle dere hvor kry jeg er over min egen bragd: i dag har jeg pisket marengs med bare hendene.

Til dem som ikke måtte vite det, marengs består av eggehvite og sukker som piskes så stivt at du kan snu bollen på hodet. Deretter stekes marengs i små knopper på et stekebrett på lav varme - maks hundre grader - i lang, lang tid. Da får du gyldne, sprø og litt seige kaker som bokstavelig talt smelter i munnen. I årevis har jeg tenkt at for å piske eggehvite så stivt trenger en enten kokkearmer fra middelalderen eller en miksmaster. I dag har jeg bevist det motsatte. Med fiskebollearmer har jeg pisket en svær porsjon nydelig marengs, og jeg er så kry at jeg har måtte se på mitt eget verk flere ganger i løpet av kvelden. Og tatt en bit. Som sagt, søt smak.

Disneys julefilm

Som tidligere nevnt var jeg på kino nylig. Vi så, som også tidligere nevnt, Disneys nye julefilm.

Jeg har en tradisjon for å se film på kino i førjulstiden, så sant jeg kan finansiere det. De store filmselskapene har en tradisjon for å sende ut en julefilm hvert år, og i år er det Disney som går av med seieren. I år er det til og med en film som omhandler julen. I år har Disney hentet frem enda en klassiker, denne gangen en gammel, engelsk klassiker de har lånt av Charles Dickens, og med den har de blandet sammen nytt og gammelt, blått og pent som om det var et bryllup de arrangerte. Resultatet?

Jeg tilhører den generasjonen som vokste opp under Disneys andre gullperiode, med Løvenes Konge, Pochahontas, Den Lille Havfrue og Skjønnheten og Udyret. Foreldrene mine pleide å ta meg med på kino, og vi hadde noen små ritualer; vi så en Disneyfilm og deretter - hvis vi hadde råd - spiste vi en kebab fra en av de uttallige kebabsjappene som leker ugress rundt kinolokalet. Fremdeles når jeg går på kino kjenner jeg på den følelsen av fest, spenning, varme som holdt til rundt oss på disse kinoturene. Jeg mistenker at en av grunnene til at jeg elsker kino slik, bunner i dette. Jeg husker følelsen av å være fire år gammel og se Skjønnheten og Udyret for første gang på kino. Jeg husker første gang jeg så scenen i biblioteket, jeg husker å bøye meg mot mamma og hviske et ærefryktig åååh. Ja, kino er en frydesak for meg, mer enn jeg greier å uttrykke i ord, og en kinotur er nødvendig i adventstiden.
Med unntak av Narniafilmatiseringene, de siste årene har julefilmen som regel blitt laget av andre, det være seg Harry Potter eller Ringenes Herre. Disneys gullalder av nydelige tegninger har passert, og de beste filmene de har utgitt har generelt vært utgitt i mai og er derfor til liten hjelp i adventstiden. Derfor var det med en ekstra spiss av fryd at jeg satt meg ned i kinosalen og så denne filmen.
Det er lenge siden jeg var på kino og fikk den gamle, gode følelsen av Disneyfilm. Ikke engang den første Narniafilmen, med all den snøen og all leken den førte med seg - ikke engang den ga meg en så stor følelse av jul. Dette var en julefilm i ordets rette forstand, og trass i at den åpenbart var produsert for 3D, hadde den nok av de gamle Disneytrekkene til at den føltes hjemmekoselig.

"Et Juleeventyr" i Disneyformat åpner med en bok. Dere vet, den typen Disneyåpninger som er en bok som åpner seg, og som begynner å fortelle fra første side og de første linjene? Slik åpner denne filmen! Selvsagt, kan du si, hva annet kan en vente når den bygger på et mesterverk av tidenes største forteller? Jo, kan jeg fortelle deg, du kan vente deg mye rart av amerikanske filmskapere, men her, her får vi noe så absurd som en film som gir meg julestemning, og ikke på grunn av andel juletrær og snøslaps, og en viktig del av det er nettopp dette, at filmen åpner med en bok, dette metafiktive trekket jeg alltid har elsket i Disney.
Filmen er perfekt skummel. Vi satt omgitt av veldig små tenåringer, og de hvinte for alt de var verdt hver gang det var farlig, men jeg tror det var lykkelig hvining, for de fniste da de gikk. De ulike åndene hadde karakter, fra den veldig homofile ånden for tidligere juler til den veldig skremmende, lattermilde mannen og hans to krek. Handlingen er riktig fortalt, akkurat slik en modernisert og trofast gjenfortelling av en Dickensroman skal være, med akkurat passe respekt for teksten og akkurat passe forståelse for samtiden til å gjøre den fattbar for hvinene tenåringer. I tillegg spiller den lett gjenkjennbare skuespillere. Og her kommer vi inn på animasjonen - animasjonsteknikkene er endelig kommet opp på et nivå som svarer til tegningene de engang var i stand til å skape. Enda bedre, animasjonsteknikken gjør dem i stand til å gjenskape skuespillerne som spiller de ulike rollene, slik at en får både følelsen av autensitet og følelsen av animasjon. Jim Carrey gjør en strålende jobb som Scrooge og Colin Firth gjør seg uunværlig i enda en julefilm, men overraskende nok er det Gary Oldman som gjør den mest merbare prestasjonen i rollen som Robert Cratchit. Og ettersom filmen ruller over lerretet, merker jeg hvordan de elementære grepene i filmen river meg med, og jeg lar meg rive med, til jeg får tårer i øynene og klump i halsen. Tiny Tim og Crachits åpenbare sorg, Scrooges begynnende forståelse og medfølelse og generelt historiens drama bygger seg opp til akkurat det klimakset du venter på - og her blir det virkelig deilig. For Disneys tolkning av A Christmas Carol ender ikke med en nyfødt, klok og angrende Scrooge, en Scrooge som endrer seg så fundamentalt at du ikke gjenkjenner ham. Disneyversjonen ender med en riv, ruskende sinnsyk Scrooge, og dette passer historien langt bedre. Ikke slik å forstå at ikke han endres fundamentalt, for all del! Midt i galskapen blir han munter og gavmild, akkurat slik han skal være - men det blir ikke tåredryppende, det blir ikke klamt. En del av klimakset består i at filmen plutselig lokker frem latteren igjen, slik at du forlater kinosalen med et fjollet smil og luft under beina. Jeg forlot kinoen akkurat slik jeg foretrekker å forlate kinoen, en smule ruset på lykke. Og hele veien til kafeen vi skulle til etter filmen sang jeg julesalmer. Jeg sang julesalmer. Det, kan jeg fortelle, skjer ikke ofte.

Du kan trygt gå på kino og se Disneys julefilm i år. Hvis du har småunger som ikke elsker kino, bør du tenke deg om, for filmen er som sagt skummel nok - nok til at du som voksen, og ungene dine over ti, vil elske det. Jeg gjorde det. Til jul tror jeg at jeg ønsker meg kinobilletter.

Wednesday, December 9, 2009

tretti sekunders adventssnop for doktorentusiaster

Jeg er nostalgisk. Den tiende doktoren har i dag nøyaktig tre uker igjen å leve, den tiende doktoren med hans stripete dresser, brune, lange frakker, kjærlighet til bananer og små butikker, doktoren med entusiasme for alt i verden. Tre uker igjen med galskap, ordleker og fordekt skotsk aksent - i det hele tatt, David Tennants doktor. Jeg blir nostalgisk og jeg gleder meg helt vilt til julaften, fordi den nest siste episoden kommer der, like mye som jeg grugleder meg til nyttårsaften når han dør. Og - spoilers, spoilers - Billie Piper skal på scenen en gang i løpet av de tre ukene. Rose Tyler is back to say goodbye - again. Jeg elsker Billie Pipers Rose. Jeg elsker David Tennants doktor. De to sammen får tærne mine til å krølle seg av fryd, og jeg kjenner at jeg blir tenåringsfrelst igjen, jeg må holde tilbake små hikst av glede.

Og i mitt nostalgiske humør har jeg trålet youtube igjen, først og fremst for å finne dette klippet. Dette er et halvt minutt med en helt korrekt tittel, den skjønneste, slettede scenen noensinne.


Mary på bussen

Her om dagen satt jeg på bussen. Jeg skulle på kino. Vi skulle se Disneys versjon av "Et juleeventyr", og jeg tenkte på Dickens og Disney og på julen. Da kommer Mary Poppins inn på bussen.

Hun har rund hatt med brem og lang, mørk kåpe, alt sammen i mørk blåaktig farge. Hatten hennes gjemmer håret, og hun har strengt ansikt og et lite smil i munnviken. Munnen er farget i nøyaktig den samme rødfargen som kler Julie Andrews så god. Ryggen hennes er rett som en påle, og hun har en mørk paraply i den ene hånden, selv om det ikke regner ute akkurat nå. Mary Poppins vandrer opp bussgangen og setter seg ved siden av meg. Der blir hun sittende og se stivt fremfor seg, mens jeg skotter bort på henne og kjenner at det er deilig at hun finnes, og at hun sitter der, og at eventyrverden av og til kan bli virkelig, slik som nå. Jeg lurer på hvem hun er.

Da jeg går av bussen, går hun også av, og hun krysser gaten sammen med meg. Da først demrer det for meg - hun er medlem av Frelsesarmeen.

Saturday, December 5, 2009

Et enkelt ønske

Jeg husker ikke når jeg så denne filmen første gang, men jeg husker at jeg elsket den fra første øyeblikk. Den er laget i 1997 og heter "A simple Wish". Hovedrolleinnhaveren heter Mara Wilson og er for evig og alltid blitt til Roald Dahls Mathilda, men her gjør hun en vel så god jobb som Anabel. Sammen med den eneste mannlige gudfeen (i sitt kull, i det minste) setter hun igang et storprosjekt som skal skaffe faren hennes en velfortjent hovedrolle i muikalen "A Tale of Two Cities", basert på romanen av Charles Dickens. Planen kompliseres av en slem gudmor, økonomisk ansvarlige som har lovet hovedrollen bort til rikere mennesker og sist, men ikke minst, en klønet gudfe ved navn Murray, som roter vekk tryllestaven sin. Magisk, lettfattelig, deilig og lett forglemmelig, med andre ord.

Det er bare en ting ved denne filmen jeg aldri har greid å riste av meg, og det er farens tolkning av den musikalen han skal spille. Teksten er en videreføring av noen linjer i romanen, og melodien på denne sangen har forfulgt meg i årevis. Jeg tar meg i å synge på refrenget, og jeg har lett og lett etter en eller annen musikkfil som jeg kunne piratlaste. Dette ville vært en av mine musikalfavoritter, hadde den eksistert i virkeligheten. Det bitreste av alt er at Broadway faktisk har satt opp denne musikalen - de bare lot være å bruke akkurat denne - den er derfor ikke å oppdrive.

Annet enn i youtubeformat. Hva skulle verden gjort uten youtube? Derfor, mine venner, deler jeg klippene jeg fant i kveld med dere her. Her er to ulike klipp fra A Simple Wish, knyttet sammen. Tis' a far, far better thing that I do now, than I've ever done before. Broadway, til jul ønsker jeg meg denne sangen.

Farens audition:



og farens endelige fremføring:

Friday, December 4, 2009

Puppet doll


Og så, hvis noen skulle gi meg en julegave jeg ville flire godt av:




Spike i puppetform. Han mangler hjørnetennene, men ansiktsuttrykket er på plass.

mine beste vampyrer

Jeg sluker vampyrromaner til frokost, middag og kvelds. Jeg suger dem som blod. Helt siden True Blood vekket opp gamle lidenskaper har jeg tatt til meg absolutt alt jeg har kommet over. Jeg har lest Twilight, jeg har lest Sookie Stackhouse, jeg har lest Darren Shan, jeg har lest Victoria Nelsonbøker og Anita Blake, jeg har lest Anne Rice igjen, jeg har lest Carmilla og Dracula og Låt den rätta komme inn. Jeg har til og med lest noen av de dårligste dameromanene noensinne, med navn som "lover Eternal" og "The vampire who loved me". (Ja, de to siste var enda verre enn de høres ut, men de hadde vampyrer i seg.)

Med andre ord, jeg pløyer gjennom vampyrlitteratur, og registrerer at av alle bøkene er det kun fire som faktisk er gode. Jeg tenkte jeg skulle gå gjennom dem og fortelle litt om hva det er som gjør at de står ut fra mengden, og hva som gjør dem glitrende.


Den første vampyrromanen jeg leste, var skrevet av Angela Sommer- Bodenburg. Kjenner du et menneske mellom åtte og tolv, som liker å lese og som liker frydefulle, fantasifulle grøss - da skal du vurdere å gi dem den første boken i serien om "Den vesle Vampyren".
"Den vesle vampyren" handler om Anton og vennene hans. Anton er ni år gammel og elsker å lese vampyrbøker. En kveld er han alene hjemme - og dette er han glad for, det skal nemlig gå en skrekkfilm på tv, og det har han ikke lov til å se egentlig - da han blir forstyrret av en skikkelse i vinduskarmen. En skikkelse som er kledt i en gammel, stygg kappe som lukter mugg. En skikkelse med kritthvitt ansikt, ringer under øynene og lepper røde som blod.
Slik blir Anton kjent med Rydiger Von Schlotterstein, barnevampyren. Han introduseres for Anna, lillesøsteren til Rydiger, den eneste av vampyrene som drikker melk - fordi hun fremdeles hadde melketenner da hun ble bitt, for storebroren Lumpi, som for evig er fanget i tenårenes humørsvingninger og tante Dorothea, som veldig gjerne skulle spise tantebarnas bestevenn. Vennskapet byr på problemer også fra Antons familie, som gjerne vil introduseres for Rydiger - og som på ingen måte, under noen omstendigheter, må få vite hva Rydiger egentlig er. Vennskapet mellom Anton og Rydiger, og med tiden også en gryende romanse mellom Anton og Anna, skjer for det meste i hemmelighet, med all den spenningen hemmelighold fostrer.

Disse bøkene er blant mine største leseropplevelser. Bøkene var svarte, sidene gule og de luktet av godbok. De kan ikke leses av voksne, til det er de for enkle. Et barn vil derimot aldri glemme dem.


For voksne finnes det også en vampyrbok -Dracula av Bram Stoker. Ja, jeg vet det er en klassiker, og jeg vet at den er filmatisert en million ganger og at karakteren Dracula dukker opp i populærlitteraturen støtt og stadig, det være seg Buffy the Vampire Slayer eller "League of Extraordinary Gentlemen". Jeg vet at den er åpenbar og at du, dersom du ikke har lest den allerede, tror at den er kjedelig - en av forhistoriens gotiske romaner, forlengst utgått på dato i alt annet enn nyere former. Du tar feil.
Forfatteren av Dracula var ire. Konen var ekskjæresten til Oscar Wilde, og Wilde selv var en kamerat av den godeste Bram. (Det er det jeg alltid sier, de bra folkene kjenner hverandre.) Det spekuleres i om romanen, i tillegg til å bygge på alt av folkediktning verden har kunnet by på, også er en inspirert kritikk av Sir Henry Irving, venn og skuespiller full av sjarm, eleganse og sans for skurker.
Riktignok er ikke Dracula den første vampyrromanen. Bram Stoker oppfant ikke vampyrer. Det han gjorde, var å feste den ultimate vampyren til papiret, så grundig at det skulle gå tiår før noen greide å tilføre legenden noe nytt. Det er gode grunner til at Dracula er en klassiker.
La oss starte med fortellerstilen. Dracula føyer seg inn i en samtidsmessig populær stil; brevromanen. En brevroman er en roman som består hovedsaklig av brev som sendes frem og tilbake mellom de ulike karakterene i romanen. Gjennom disse brevene skal leseren forstå handlingen i romanen, samt de ulike relasjonene mellom karakterene. Brevromanen var populær, men særlig innen sentimental litteratur - det er en vanskelig sjanger å opprettholde spenning gjennom, og du finner ikke mange gotiske brevromaner. Bram Stoker presterer med glans. Dette er en skummel bok.
Jonathan Harker sender brev til sin forlovede, Wilhelmina. Han er nyutdannet sasbehandler, og nå er han på vei til en greve som er bosatt i Transylvania. Greven vil skaffe seg et hjem i London, og Harker er en invitert gjest som skal fikse et slikt hjem. På vei til greven treffer han lokale mennesker, som prøver å hindre ham, prøver å advare ham, men han blåser bort bekymringene deres. En av dem gir ham et lite kors, som han tar i mot av ren medfølelse. Deretter ankommer han grevens slott - og den virkelige spenningen begynner.

En kan lese Dracula utelukkende som en genial vampyrroman, en roman som har destillert alt det skumleste, deiligste ved vampyrlegenden og festet det i ord. Dette er romanen der vampyren er allergisk mot sollys og hvitløk, der vampyren er blek og har røde lepper, der vampyren kan hypnotisere og kan omskape seg til en flaggermus, der vampyren er tvers gjennom ond. Dersom du ønsker deg et dypdykk i den tradisjonelle, legendariske vamyrmyten, er Dracula stedet å begynne.
En kan også myse med blikket og oppdage de ulike spørsmålene som behandles i romanen. Seksualitet blir et vikig, underliggende tema. Romanen bruker det viktorianske synet på seksualitet til å underbygge og fremheve skrekken, både gjennom Draculas dørte/elskerinner og gjennom Draculas egen uimotståelige utstråling, som gjør romanens kvinner til hjelpeløse ofre. Romanen har også andre politiske dyp, en kan finne temaer som imperialisme, kvinners rolle i samfunnet og innvandring.

Som sagt, det skulle gå litt tid før noen greide å skape noe nytt etter Dracula. I 1973 skrev Anne Rice "Interview with the Vampire", og gjorde dermed noe utrolig spennende ved vampyrmyten; hun gikk til dybden og psykologiserte den.
Inntil nå hadde vampyren for det meste vært nettopp den sjelløse, ondskapsfulle demonen som "Dracula" både bygge på og skapte. Selv om alle visste at vampyrer ble til ved at et menneske ble bitt og foret til en annen vampyr, hadde ingen - så vidt jeg vet - reflektert over nettopp dette at menneske ble forvandlet til noe annet, bokstavelig talt over natten. Anne Rice tok tak i dette øyeblikket, denne forvandlingen, og gjorde det til en bok.
Interview with the Vampire handler, som tittelen avslører, om et intervju med en vampyr. Dermed kan historien som fortelles vise kampen Luis kjemper, da han innser at han er vampyr, og hva dette innebærer. Han forteller om hvordan han desperat forsøker å beholde noe av menneskligheten, og om smerten da han omsider mister taket på dette siste som knyttet ham til menneskelivet sitt. Anne Rice skildrer nettopp dette, at et menneske en dag ikke lenger er menneske, men et blodtørstig vesen som langsomt må løsrive seg fra sitt tidligere liv. Og med tiden, når menneskligheten er tapt og livet har vart i hundrevis av år, skildrer hun kjedsomheten, ensformigheten og ensomheten i et liv som varer evig. Hun tar med andre ord en klassisk skrekkmyte og omformulerer den til en roman om eksistensielle spørsmål, hun nyanserer en inntil nå temmelig flat karakter og baner vei for en helt ny tolkning av vampyren. Angel i Buffy, Edward Cullen i Twilight, Bill Compton i True Blood - de er alle et resultat av Anne Rice.


Den neste, og siste, er en sensasjon innen vampyrlitteratur. Jeg oppdaget den først som en trailer på kino, hvor allerede under første bilde sidekvinnen min hveste ut "Det må være en filmatisering av John Ajvide Lindqvists "Låt den rätta komme in"! Det bare må!" Filmen er laget av sønnen til Hasse Alfredsson, Thomas, og han viste seg å være vel så talentfull som faren - filmen er god og vel verdt å se. Boken er likevel bedre.
Dette er en roman som ikke likner noen andre vampyrromaner jeg har lest i mitt liv, og det er befriende, oppfriskende. Omsider lager noen en vampyr som ikke er en flere hundre år gammel mann som blir kjæreste med en eller annen mennesklig jente, som for øvrig gjerne har en eller annen magisk egenskap selv, og til overmål er romanen svensk, ikke engelsk eller amerikansk. Dette er en historie om Eli, tolv år, og Oskar, tretten, som blir bestevenner da Eli flytter inn i naboleiligheten i Stockholm. I ugangspunktet er dette en historie jeg nesten kan tro på. I tillegg til å ha vampyrer i seg er det en drivende god bok, garantert en av de beste jeg leste i 2008. Menneskeskildringene som omgir vampyrhistorien er hjerteskjærende og realistiske, et ærlig innblikk i fattigdom, pedofili, rusmisbruk, omsorgssvikt og ikke minst kjærlighet - i voldsomt ulike former. Skrekkinnslagene, som vel og merke ikke nødvendigvis kommer fra vampyren, fungerer som lettere surrealistiske elementer som gjør at boken ikke blir deprimerende lesning likevel. Og så, halvveis ut i boken, når du endelig tror at du har skjønt hva grunnhistorien om vampyren er, da snus alt på hodet og plutselig kastes du inn i queerteori og kjønnstematikk. Plutselig innser du at dette egentlig slett ikke er en roman om en gryende romanse mellom en trettenårig vampyr og bestevennen, dette er en roman som egentlig handler om helt andre ting. Dette er en roman med så mange elementer, så mange temaer som ligger nedgravd i teksten, at det blir en fryd å lese. Det er en vampyrbok jeg ikke ventet meg.

En kan godt lese Twilight, Sookie Stackhouse, The Vampire Diaries, Darren Shan, Victoria Nelson, Anita Blake og gudene vet hva annet - det gjør jeg - men ingen av disse kommer til å utgjøre en merkbar forskjell for litteraturhistoriens vampyrer. Bill, Shan, Stefan, Damon, Edward, Jean Claude og Henry -hver eneste en av disse attraktive herremenn kommer til å gli sammen til den stereotype vampyrhelten. Rydiger er morsommere, og bedre i stand til å introdusere unge mennesker for vampyrer enn noen amerikansk tvserie. Dracula er mer brutal, mørkere og mer tiltrekkende enn alle vampyrhelter sammen. Luis er mer torturert, angrende og følsom enn noen av dem kan klare, selv om flere av dem prøver hardt. Og Eli - Eli er mer nyskapende enn dem alle til sammen. Dette er de vampyrbøkene som ikke er populærlitteratur, men kunst.

Monday, November 30, 2009

julebidrag 99

Første desember! Første desember, og treffende nok falt den første snøen natt til i dag. Mine venner gir seg selv endelig lov til å spise pepperkaker og kakemenn, samt drikke julebrus og gløgg. Og jeg? Jeg spiser også julekaker, men først og fremst får jeg lov til å spille av den mappen som på maskinen min heter julemusikk. Jeg får lov til å spille The Pogues & Kirsty McColls Fairytale of New York. Jeg får lov til å få klump i halsen av Bob Geldofs "tonight thank God it's them instead of You!" Og ikke minst, jeg får lov til å rote frem mitt eget bidrag til musikkhistorien, som en av tre elleveårige engler. I 1998 ble det som nevnt hver eneste jul, utgitt en bergensk julesingel til inntekt for slumsøstrene. Den første låten het "jul i Bergen", og var en bergensk versjon av Piken Med Svovelstikkene, komplett med Christian Michelsen, Rasmus Meyers allé og Lille Lungårsvannet, for ikke å glemme - englene.

Men det kom en julesingel til, som færre har hørt om. Den kom i 99, og var siste gang folk greide å få sammen nok dugnadsmennesker på kort nok tid til at prosjektet kom i land i tide. Og selv om denne singelen ikke er fullt så julete som et bergensk H. C. Anderseneventyr, og selv om jeg engang sa at den ikke er i nærheten av like bra som den første, er det fullt ut fine melodier med tekster om snø og engler og fabeldyr, og for meg er den like nødvendig å høre denne som dens forgjenger.

Mannen som skrev, spiller gitar og synger er Frode Bodin. Og den tredje låten på singelen ligger ute på Youtube;

Andrevalget

I går var jeg på julekonsert på studentersamfunnet. Konserten ble holdt av studentersangkoret som består av kvinner og som derfor har kvinnelig i navnet, samt "venner", hvilket innebar de forskjellige sanggruppene studentmiljøet har å by på, og selvsagt "studentersangkoret", som består av menn. Jeg er glad i levende korsang og jeg elsker flerstemthet, og mer enn en gang lukket jeg øynene og bare var i musikken, var i alle de forskjellige stemmene. Høydepunktene tror jeg var avslutningssangen, en åttestemt fremføring av "deilig er jorden", med alle tilstede - og julemedleyen, som var en sammenhengende gjennomgang av julens tvmusikk.

Dette blogginnlegget handler ikke om korsang eller julefeiring. Dette blogginnlegget er dedikert til min mest trofaste venn i mitt liv, den eneste personen jeg er ganske sikker på at forblir uansett hva jeg gjør - fordi hun fremdeles er her, etter alt jeg har gjort. Jeg kan ikke forklare hvor trygt det er at hun finnes. Og det skal handle om musikken vår.

Hun spiller fiolin så det griper meg i halsen, særlig fordi jeg husker da hun begyne å spille fiolin, og melodiene hun spilte låt som en våt katt. Hun vokste opp i et hjem med bass og piano, og vi hadde et intimt forhold til Celine Dions "my heart will go on" en gang i tiden. Nå synger hun i to av studentsangkorene, og jeg vet nøyaktig hvordan stemmen hennes høres ut i stemmemylderet, for jeg kjenner den så godt.

Vi ble kjent da jeg var seks og hun skulle fylle fem. Det må ha vært tidlig høst, tror jeg. Min beste venn hadde forlatt landet, og det var for meg verdens undergang. Jeg er ikke sikker, men jeg lurer på om jeg holdt meg på rommet og deppet som en tenåring i krise. Min far kom i hvert fall til meg og sa "Engeline, skal ikke vi gå en tur? Kom, så går vi." Og så gikk vi, og vi fulgte en vei jeg ikke hadde gått før, men som han kjente godt - han vokste tross alt opp her, han også. Vi gikk kanskje fem minutter, kanskje ti fordi jeg var liten og hadde små bein. Vi kom til et lyseblått hus med en fin katt, og et gyllenbrunt nabohus med trekantet form. Ved trappen til det brune huset stoppet han og begynte å snakke med et menneske som sto der. Mennesket raket løv eller noe i den gaten, jeg husker ikke så nøye. Det jeg husker er at jeg ble presentert for et krek av en jente, datteren, med stort mellomrom mellom tennene og brunt hår til alle kanter, der hun balanserte på gjerdet til det blå huset. Hun balanserte utenpå gjerdet, og det så gøy ut, men jeg var ikke interessert, for hun jeg var interessert i hadde flyttet langt vekk.
Ok, jeg var kanskje litt interessert. Over de neste ukene var vi sammen noen ganger. Jeg ble fulgt først, men så fikk jeg høre at jeg kunne gå de fem minuttene den strake veien selv, og jeg med min ikkeeksisterende stedssans gikk, og fant til min overraskelse frem til det blå huset - og dermed også til det brune. Jeg fikk være inne hos henne, og hun hadde grønt, moseliknende veggtilveggteppe på gulvet i trappen. Hun hadde stor stue med glassdører og fin utsikt. Hun hadde to storesøsken, som bodde i andre rom, og hun hadde my little poniesponnier, særlig en søt, søt en som het "månehopper". Vi ble venner, men jeg gjorde det veldig klart fra begynnelsen av at vi kunne aldri bli mer enn venner - vi kunne aldri bli bestevenner, for jeg hadde allerede en bestevenn, hun bare bodde ikke i Norge. Men hun skulle komme tilbake!

Vi begynte på skolen, og faren min begynte som nattevakt, og var derfor i seng hele dagen. Foreldrene hennes syntes det hørtes fint ut, og ordnet det slik at hun kom hjem til meg etter skoletid hver dag. Vi gikk sammen hjem, og jeg irriterte meg over henne til jeg kjente meg grønn. Hun var så liten! Og jeg prøvde å skremme henne. Hver dag på vei hjem fra skolen foralte jeg henne historier, for jeg elsket å fortelle historier, men jeg truet henne til å gå over fotgjengerfeltet, og hvis hun hikket sa jeg at enten sluttet hun å hikke, eller så gikk jeg. (Hun sluttet å hikke.) Da jeg var blitt åtte og hadde utviklet meg til en trofast lesehest, tvang jeg henne til å lese favorittbøkene mine, slik at vi kunne snakke om dem.
I denne perioden drev hun med subtile hevnaksjoner. Hun stjal som en ravn. Ofte, ofte fant jeg små leker i trappen på vei hjem, eller blant hennes ting, og jeg mistenkte aldri et sekund. Jeg trodde det måtte være spøkelser eller noe annet rart som førte til at tingene mine flyttet seg av fri vilje, og det var ikke uvanlig selv den gangen at tingene mine ikke var der jeg trodde de skulle være. I dag synes jeg det er rettferdig, hun stjal mine ting, jeg truet og tvang henne til å la meg leke med de morsomste tingene hennes.

Jeg kunne skjønt det, hvis dette var høydepunktet på vår fortelling, hvis fortsettelsen gikk ut på at jeg ble større og oppdaget hvilken perle jeg var venner med. Det er med skam jeg kan fortelle at jeg ikke hadde anelse.
I femte klasse fikk jeg venner. Venner i klassen. I noen måneder hadde jeg venner på min egen alder, og jeg slapp henne som en plastpose. Jeg inviterte dem til bursdagsselskap, og prøvde å forklare henne at hun ikke var invitert, fordi dette var en "klassejenteting only". Da de forsvant, eller jeg stakk fra dem, var hun der fremdeles. Hun gikk på en ny skole nå og hadde andre venner, men straks jeg ville være med henne, ville hun være med meg. Gudene vet at jeg ikke fortjente det.

Og året etter - i sjette klasse - jeg gjorde nøyaktig det samme igjen. Min første og "eneste" kjærlighet flyttet hjem til Norge. Jeg kastet meg mot henne. Jeg forklarte for venninnen min at "det hadde vært fint, men hun måtte skjønne at nå da den virkelige vennen var kommet hjem, ville jeg ikke ha så mye tid." Og igjen tidde hun stille og fortsatte sitt liv, gled inn i skyggene av mitt. Ikke engang da min store kjærlighet forkastet meg, gikk jeg tilbake - jeg skaffet meg en ny bestevenn. Riktignok ble hun heretter invitert til bursdagsfeiringene mine, det være seg inimfester eller klassefester, men hun var alltid nummer to, alltid bakerst i køen. Da jeg skulle trylle sammen et englekor, tenkte jeg ikke på henne, men på de to jentene jeg gikk i klasse med. Hun hadde fortjent å være englekor.

Vi gikk på kino, da. Vi så "Fucking Åmål" sammen, og bestemte oss for å dra hjem og drikke oboy sammen. Vi skjønte ikke helt hva vi egentlig sa, der.

Og så - ungdomsskolen - dette er det jeg virkelig ikke forstår at vennskapet vårt overlevde. Jeg fant en ny kjærlighet, akkurat like brennende som den første, større hvis mulig. Og selv om jeg introduserte dem, selv om jeg drømte om at vi skulle utgjøre et trekløver heller enn et tospann, så var de bestandig et "vi" og et "du", og hun var bestandig "du". Hun hadde fortjent å være et "vi", men hun ble du, og vi ga henne et kjælenavn - kreket. Jeg sverger, det var et kjælenavn. Innen nå, omtrent, begynte jeg å forstå at hun var en perle. Videregående kom og gikk, og vi traff hverandre sjelden, hun var fancy elev på fancy skole og med stilige fag innen fysikk, kjemi og matte, og jeg var kunstakademiker.
Studentlivet - og tror du ikke hun flytter etter meg? Ok, kanskje ikke etter meg, men dog, hun flytter til byen der jeg bor, og hun kommer på filmkvelder jeg arrangerer. Herregud, som den jenten er trofast.

Jeg begynte med å skrive om korsang, og jeg er ikke helt ferdig ennå. Dere skjønner, jeg har en teori når det gjelder synging, særlig i duetter. Jeg bygger den på alt jeg vet om Kings of Convenience, Everly Brothers, Beatles og Ylvisbrødrene, The proclaimers, Clannad og Fleetwood Mac - for å nevne noen - og viktigst av alt, jeg bygger det på vennskapet med henne. Jeg tror nemlig at koringer fungerer aller, aller best når det gjøres mellom personer som kjenner hverandre godt - ikke nødvendigvis gjennom å ha sunget sammen masse, men ganske enkelt kjenner hverandre. Simon and Garfunkel argumenterer mot denne teorien, men de er også de eneste: alle andre harmonier jeg kjenner til og er glad i, oppstår mellom mennesker som er glade i hverandre. Harmoniene i Kings of Convenience. Ylvisbrødrenes evne til å lese hverandres bittesmå steg. Everly brothers' koringer. Og oss to.
Vi sitter på bussen. Vi er i tenårene et sted, og vi har truffet hverandre tilfeldig. Halvveis ut i bussturen hører jeg at hun nynner, og jeg oppdager at hun synger "hey Jude" av Beatles. Jeg faller inn ved siden av henne. Vi sitter plutselig på en offentlig buss i fart, og vi får merkelige blikk, men vi synger videre, og jeg hører hvor utrolig fint det høres ut. Jeg hører at vi har harmoni. Vi hadde, så vidt jeg vet, aldri sunget "hey Jude" sammen før, men det hørtes ut som om vi har det.
Hvis jeg skal synge med noen, er hun blitt førstevalget mitt. Det har hun fortjent.

Thursday, November 26, 2009

Outlandinger

I dag mens jeg ventet på bussen, stakk jeg innom Outland. Outland er, for dem som ikke vet det, en butikkjede som spesialiserer seg på fantasy og scifi det være seg innenfor litteratur, film, spill, for ikke å glemme morsomt tilbehør til overnevnte. Det er på Outland en går hvis en vil ha manga (japanske tegneserier), terninger med åtte sider eller dragelysestaker, og nå har jeg ikke engang nevnt alt de har av alle mulige forfattere som skriver om drager og eventyr og alver og enhjørninger og vampyrer og hekser og sånt morsomt som vi ikke har så mye av i vår verden.

Som du skjønner, går jeg ikke på Outland så veldig ofte, for det ville ruinert meg på en uke. Men i dag gikk jeg altså inn for å varme meg, og for å snoke i bokhyllene, vel vitende om at jeg ikke skulle kjøpe noe uansett hva jeg fant.
Det første jeg ser når jeg kommer inn døren, er nettopp en stabel bøker. Og fordi jeg er Engeline, og ute av stand til å ikke lese boktitler når de står foran meg, leser jeg nedover:

Emilys book of strange
Emily's secret book of strange
The Vampire Diary
Masers voktere/ Den andre månen
Dvergenes øy
Portal: Noreg etter 1850
HC Andersen - den magiske hatten
Jærtegn - dødens rike.

Tuesday, November 24, 2009

t.A.T.u - ti år siden

For ti år siden startet det som er blitt Russlands største musikksuksess gjennom tidene. Ivan Shapovalov formet en jenteduo med Lena Karina og Yulia Vulkova, og presenterte dem som et kjærestepar. Duoen ble kalt t.A.T.u, som direkte oversatt fra russisk til engelsk betyr noe slikt som "This That", men som på grunn av språkforskjeller egentlig betyr "she, her", hvilket igjen egentlig står for "Hun elsker henne". Alle sangene deres handlet om lesbisk kjærlighet, følelse av skam og ønske om frigjøring. I 2003 kom de ut av skapet og innrømte at de slett ikke var kjærester, og at de likte "både gutter og jenter", men skaden var allerede skjedd - T.A.T.u vil for evig og alltid bli husket som lesbeduoen.

Jentene spilte inn flere musikkvideoer, og de er som regel kledt i miniskjørt og skoleuniformer. Dette er omtrent samtidig som Britney Spears gjør sitt inntog med "hit me Baby one more time", ikledt nettopp skoleuniform og bambiøyne, og jeg er på ingen måte blind for at å kle opp jenter i skoleuniform og deretter få dem til å kline på film var et noe ekkelt stunt, beregnet på å tenne gamle griser. Gamle gubbegriser er utvilsomt en del av målgruppen, og i min bok gjør det produsenten temmelig suspekt. Det gleder meg at de brøt med ham i 2003, og nå er selvsendige og midt i en filmproduksjon. De faktiske intensjonene hans er aldri nevnt noe sted, og derfor er jeg fryktelig usikker på om han gjorde det med vilje, eller om det var et heldig uhell at det utover griser fantes en målgruppe til.

Det fantes en målgruppe av unge tenåringer, i alle fall utenfor Russland, som i økende grad var opptatt av homokamp. Jeg var tretten år, og brennende engasjert. Jeg var skaphetero i flere år, fordi jeg syntes at noen på ungdomsskolen burde ta saken, og jeg ville ikke ta stor skade av å fronte den. Fucking Åmål, sannsynligvis nittitallets viktigste film, rullet over det internasjonale lerretet to år før. t.A.T.u føyde seg inn i en ny trend, og jeg så dem som en del av en større frigjøringskamp, hvor kjærlighet og homokamp kom i fokus. Jeg så videoene deres, og grøsset av fryd, grøsset fordi noen våget å skape dem, grøsset fordi det var så vakkert at det eksisterte. Gamle gubber be damned, dette var frigjøring.

Jeg har nylig sett gjennom noen av videoene deres, for å med voksne øyne se i hvor stor grad de rettet seg mot gubber og mot meg. Jeg ble overrasket. Ja, de går kledt i lær og miniskjørt, eventuelt skoleuniformer i miniskjørt - men utover det er det faktisk stilige historier som fortelles. Særlig stilige er de kanskje blitt etter at de stakk fra Ivan, og den usensurerte videoen "All about us" fra 2005 burde styrke denne teorien; videoen handler om at en av jentene utsettes for et seksuelt overgrep. Hun skyter ham og blir plukket opp av den andre. Disse jentene er stilige.

Den første hiten de hadde i Norge ble produsert i 99, men sluppet i Norge i 2000. Sangen handler om en jente som forelsker seg i en annen jente, og som kjemper mot skamfølelse og forelskelse, hvorpå hun ender opp med å be foreldrene om tilgivelse. Den russiske versjonen, Ya Soshla S Uma, kan oversettes til noe slikt som "jeg har gått fra forstanden", men på engelsk fikk den tittelen - og refrenget - All the things she said.

Jeg kan fremdeles sette pris på den enkle symbolikken i misbilligende blikk bak et nettinggjerde, hvorpå de finner veien ut i friheten.



Sunday, November 22, 2009

La meg ta deg med

Best som jeg sitter og skal skrive eksamen, mens jeg er i hjembyen og mens regnskyene henger tunge, går jeg tur. Det er ikke frivillig, jeg går tur fordi et hvitt og håret monster på fire bein trenger å gå tur, og fordi hun trenger noen til å gå med seg. Dette hundebeistet som altså heter Caro - kjære - hvilken ironi - og jeg har en favorittrunde, som tar akkurat passe tid i pene omgivelser. Vi går rundt Tveitevannet, det vakre og dødelig forurensede vannet jeg har vokst opp ved siden av. Her veier alle stokkendene tre, fire ganger så mye som de skal, så fulle av tungmetall er de. Her svømmer gjedder som eter små, søte andunger hvert år - hvilket innebærer at det klekkes andunger hvert år. Her kommer trekkfugler hver vår og hver høst, de trekker inn og blir i noen dager, før de flyr videre til andre strøk. En kan se våren på dem.

Jeg har vokst opp ved dette vannet. Jeg har matet ender med små, harde brødskorper ved dette vannet. Og hver gang jeg går rundt det - jeg mener virkelig hver eneste gang jeg går rundt, uansett årstid, uansett selskap, uansett tidsrom - hver gang har jeg den samme opplevelsen av å vandre rundt i minner. Jeg vet ikke, kanskje er det fordi jeg er usedvanlig nostalgisk av natur, eller kanskje er det fordi dette vannet har vært en så til de grader konstant, men den halve timen det tar meg å vandre rundt, er en eneste gjenopplevelse av forskjellige epoker i barndommen min, øyeblikk av forskjellige mennesker. Og fordi jeg leser om performativitet og biografisme, bestemte jeg meg i går kveld for å ta dere med på denne rundturen, skildre alle minnene og dermed få dem ned i ord utenfor meg selv.

Det første minnet er nettopp at vi matet ender. Det er en liten bro som går over noe som kan kalles en liten elv, og på den kan en stå og slippe brødbiter ned i vannet. En kan slippe dem på en side, og deretter løpe bort til andre siden for å se dem bli spist av ender der, som en ekte Brumm. Ved siden av dette minnet om å være kanskje tre år og mate ender, er et annet minne om å være elleve år og forelsket. Den utkårede skulle vise mot, så han kastet seg ut i vannet og svømte. Han svelget til og med vann, og jeg husker jeg var bekymret for ham - for dette vannet er ikke et badevann.
Hvis vi går litt videre, kommer vi til barneskolen min. Bygget er skittengult, og det første en kommer forbi er gjerdet der vi sto før vi kom inn i gymsalen. Jeg går fort forbi det gjerdet. Deretter kommer en til hjørnet av skolen, og jeg ser opp og til venstre, på det som var klasserommet mitt. Deretter snur jeg hodet og ser til høyre. Der ligger en liten samling steiner. Der satt han.
Han
var en bleik og vakker fyr med regulering, som spilte basketball i treningshallen utenfor skolen min hver tirsdag og torsdag. Treningsøktene hans må ha vært fullstendig meningsløse i en periode, for hver gang han kom brukte jeg alle pengene mine på godteri til ham. Tirsdager var han ferdig før oss, og han pleide å sitte på de steinene og vente. Magen min var svimmel av en helt spesiell følelse hver tirsdag, den siste timen når jeg visste at han satt utenfor, at hvis jeg reiste meg og så ut av vinduet ville jeg se ryggen hans, mens han så ut på vannet. Det var vår og jeg var snart tolv år. Han var det vanligste samtaleemnet, og vi kalte ham Mosedott, så ingen voksne skulle forstå hva og hvem vi snakket om.
Jeg ser ikke så lenge på de steinene, jeg snur hodet til venstre igjen. Der er et høyt nettinggjerde, og et lite og nakent tre, og en krok. I den kroken fant jeg en engel, og meg selv. Hun hadde fregner og rødt hår, og hun pleide å flette det fremste håret rundt ansiktet, og knytte enkroninger fast, som en hippie. Vi hadde nettopp fått sånne enkroninger med hull i midten. Jeg prøvde å etterlikne henne, men jeg fikk det aldri til, så jeg ga opp. Vi sto i den kroken og snakket om hvordan mennesker tok på seg masker, og hvordan de ulike maskene fungerte i ulike sosiale sammensetninger, og med ulike venner. Vi snakket om verden, og om mennesker, og om filosofi og religion og vennskap. Det var første gang jeg hadde en venn som jeg kunne snakke med på ekte, om de dype tingene, og en skoledag var ikke nok for noen av oss. Hver dag etter skoletid brukte vi mange, mange timer på datamaskinen og skrev eposter til hverandre, metervis med eposter, der vi fortsatte diskusjonene. Jeg prøvde å forklare dette vennskapet til foreldrene mine, men alt de hørte var "hun er kjempekristen og aktiv i kristkirken", jeg fikk aldri forklart dem hvor fantastisk hun var.

Et lite stykke bortenfor skolen min er et skilt hvor det står "Bading medfører helseskade". Jeg pleide å følge min venn med kroneflettene hjem, selv om hun bodde i feil retning. En gang vi gikk forbi skiltet, en varm dag på våren, gikk vi forbi en middelaldrende mann med ølmage. Han sto i badebukse og strakk på armene. Vi så fra ham til skiltet til ham igjen, og gikk videre.

Det neste minnet er også et vennskapsminne, men det er eldre. Vi kommer til en slags mursteinshelle som er nesten begravet i siv i dag. Da jeg var fem, var den ikke det. Den var ren og utrolig fristende, men jeg våget aldri å gå på den, jeg var redd for dette vannet som var giftig. Bestevenninnen min var ikke redd, og hun balanserte her en gang vi var på tur med foreldrene mine. Hun fikk meg til å balansere. Vi balanserte og falt ikke ut i vannet, og i de neste fem årene skulle jeg gå forbi den mursteinbiten med klump i halsen, fordi hun bodde i England og jeg ikke gjorde det. I dag går jeg forbi og husker både den femårige Engeline og den nostalgiske, triste Engeline, og jeg har godhet for dem begge.

Vi er kommet til kirken, og med den kirkebakken. Åh, så mange minner knyttet til kirkebakken! De kommer bestandig i rask rekkefølge og blander seg i hverandre, jeg vet ikke sikkert hva som kommer først.
Jeg tror det første er en akedag der vi skal ake ned, og vannet er frosset så vi kan ake virkelig langt, over veien og ned på isen. Jeg sitter øverst i bakken og er så vinterdeprimert av jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg, jeg holder tilbake tårene og frustrasjonen over snø og kulde med en kraftanstrengelse, jeg hater snøen, jeg hater frosten, jeg hater isen, jeg hater at føttene mine er isklumper og at jeg må sitte her, eller ake, i mange timer til. Ved siden av meg sitter en venn som jeg hjalp en gang, hun prøver å gjengjelde tjenesten med varme ord, og selv om de ikke hjalp da, hjalp de senere.
Jeg tror at neste minnet er hentet fra våren etter. Dere husker han, som pleide å sitte på steinhellene? Dere husker han som våget å svømme ved broen? De to, mine to gutter, skulle slåss. Det var arrangert en slåsskamp mellom min og hans skole, og min første kjærlighet og min andre kjærlighet var utpekt til å slåss sammen. Jeg var forvirret og visste ikke hvem som skulle ha min lojalitet, gutten som så på meg den første skoledagen og sa "jeg vil ha Engeline på laget mitt, for at hun skal få være på lag med noen hun kjenner", gutten som hadde de varmeste øynene og som gråt når han så Løvenes Konge, eller gutten med tannreguleringen som fikk meg til å snuble i egne tær bare ved tanken?
Jeg valgte han, og han vant, men etter kampen gikk jeg opp til huset der gutten med de varme øynene bodde og spurte hvordan det gikk. Han hadde et kjøttstykke mot øyet, som var i ferd med å bli blått, men han var ved godt mot. Det ble snakket om en rematch, men om det fant sted fikk jeg aldri vite om det. Kampen fastslo i alle fall det vi hadde mistenkt lenge, men som ingen av lojalitet hadde våget å innse - deres skole var bedre enn vår.
På toppen av den bakken er en mur som rammer inn kirken. På den muren satt han en gang jeg fulgte jenten med flettene og kronestykkene hjem. Jeg gikk i ukevis etterpå og så opp på den muren, og visste at han hadde sittet der, hadde vært der og sett etter oss. Det er stort for et tolvårig hjerte.

Vi er kommet til lekeplassen. Den har forandret seg i årenes løp. I dag består den av en benk og en sandkasse. Sandkassen har vært her bestandig, men før var den morsommere. Mens jeg vokste opp, besto denne lekeplassen av tre ting: et dissestativ, en rutsjebane og det mest kreative: et klatrestativ gjort av bilringer.
Jeg foretrakk alltid å disse. (Og for dem som er østlendinger, å disse er det bergenske uttrykket for å huske. En setter seg på en svingesak og sparker fra med beina, og deretter svinger en frem og tilbake.) Her på dissene satt jeg og min beste venn en kveld på syttende mai, og vi spiste et tonn godteri
som var kjøpt superbillig på bensinstasjonen, og jeg var lykkeligere enn jeg noensinne hadde vært en nasjonaldag.

Opp bakken og forbi den skjulte stien som går opp til det huset der jenten som bodde i England flyttet til, da hun ikke skulle bo i England mer. Det huset hadde en hage med de største bringebærene i verden. Ned svingen, der guttene i klassen min bodde, og der jeg trente på å sykle uten å holde i styret, mens jeg gaulet I believe I can fly! I believe I can touch the sky! Forbi huset der jenten med kroneflettene bodde inntil hun giftet seg, et så überkristent bryllup at jeg ville blitt skremt, hvis ikke det var for at jeg kan tilgi henne hva som helst, konservative grusomheter inkludert. Forbi huset der bestekompisen til han, og en av mine bestekamerater også forsåvidt, bodde. Moren hans likte meg. Hun kom alltid ut når hun så meg, og begynte å snakke om bøkene jeg leste, og foredraget om Brødrene Løvehjerte som jeg engang hadde holdt. Han ble kokk, som han drømte om å bli, og flyttet langt vekk for å kokkelere for Kongen.
Forbi innkjørselen der det fremdeles bor venner. Og så, plutselig, er vi ved bilveien, og den fine delen av turen er over. Her er det også minner i fleng, men mindre holdepunkter å feste dem ved. Her gikk jeg til ungdomsskolen, her sang jeg duetter med utvalgte venner, her gikk jeg meg vill, her gikk jeg under løvtunge trær med en venn en st. Hansnatt.

Og her er broen med ender som vi matet da jeg var liten. Vi er kommet rundt, og jeg tar hunden og går inn for å drikke te.

Thursday, November 19, 2009

ikke utelukkende fiksjon

Det hender av og til, og som regel innebærer det at jeg får en ny favorittbok. Jeg snakker om når du leser, og plutselig ordene blir gullkantede, de står litt ut fra resten, de former et avsnitt eller kanskje bare en setning, og disse ordene i akkurat denne sammenhengen er perfekte. Det kan være fordi melodien i dem klinger så bra, eller fordi de fanger opp en tanke eller en stemning slik at det faktisk er der, ikke bare i blekk på papir, men i virkeligheten, mer virkelig enn verden utenfor papiret. Jeg elsker disse øyeblikkene av sannhet. De glir inn i meg og gjør meg matt, og jeg må lese teksten om og om igjen, smake på ordene, skrive dem ned selv, sitere dem for noen. Hos noen forfattere, mine favoritter, er dette en hverdagslig forteelse. Jeg leser romanene deres som lyrikk, vel så mye som skjønnlitteratur, og jeg kan bla i bøkene bare for å finne de perfekte øyeblikkene. Astrid Lindgren er slik. Virigina Woolf er slik.

Og så finnes det de bøkene som overrasker deg. Det er de bøkene der du leser, og det er fint og koselig, og så Pang! er det et sitat som gir deg klump i halsen og hjertebank. Plutselig, bare noen få linjer, er så riktige som noe du kan få, mer ekte enn noe annet.
Jeg leste nettopp "Nansen og Johansen" av Klaus Rifbjerg. Den var fin, en kjærlighetshistorie utenfor det vanlige. Og det jeg likte best, var de glidende skillene mellom vennskap og kjærlighet. Og mot slutten av boken ramlet det frem et lite avsnitt som ut av det blå beskriver nøyaktig hva jeg oppdaget, den høsten jeg var tretten.

(...) og han fattede, at venskap ikke udelukkende behøver tilhøre fictionen, det fandtes, det var håndgribeligt og måske værd at bevare emr end noget andet, fordi venskap ikke blot gjorde frelsen mulig, men var dens forudsetning, og at det derfor var rimeligt at satse alt for at bevare det, ja endda ofre sit eget liv, hvis det blev nødvendigt.

Thursday, November 12, 2009

Det finnes en hverdag der ute

Jeg forkastet normalen tidlig i tenårene. Som min nærmeste venn uttrykte det, jeg var bipolar, og normalen var uoppnåelig hva jeg enn gjorde. Ved å forkaste den, og bestemme meg for at sær var bra, sær var kul, kunne jeg gi meg selv verdi likevel. Dessuten, argumenterte jeg, hvem kjenner jeg, som er bra og normal? Alle mine fineste venner var sære, om enn ikke like sære som jeg var. Som Tramteatret sier, drømmer er rare, mens verden er grei og normal? I den verdenen vi lever, er normalen et uttrykk for virkelighetsbenektelse, nesten en form for galskap. "Jeg liker sære folk", pleide jeg å si. "Det er teit å være normal. Normale mennesker har misforstått noe."

Slik så jeg på normalen når jeg var tenåring, og det forandret seg lite opp igjennom årene. Faktorene som førte til at jeg forkastet normalen, har i høyeste grad forblitt tilstedeværende. Jeg er bipolar, og en jevn, normal døgnrytme har vært umulig å opprettholde. Manglende døgnrytme betyr manglende matrutiner og manglende arbeidsrutiner, for meg rutiner punktum. De siste årene har jeg smugtittet på menneskene rundt meg, og oppdaget at selv midt i studentlivets frie tilværelse har de fleste en viss form for rytme i livet sitt. De fleste blir trøtt rundt et visst tidsrom, med noen timers slingringsmonn. På samme måte våkner de fleste mennesker etter en viss mengde søvn, og innenfor en tilsvarende periode med tilsvarende slingringsmonn. De fleste mennesker husker å spise jevnlig, fordi kroppen deres gir dem beskjed om at de skal spise, og fordi de har en slags innarbeidet rutine som de ikke lenger merker, som når de puster eller blunker - som når de går, og ikke tenker på å flytte føttene i takt. Rytmen i disse to rutinene gjør også at hva en gjør på dagene får en viss rytme. En trenger ikke være flittig student som bor på lesesalen, en har gjerne noen rutiner likevel - som hva gjør en som det første en gjør når en står opp, hvor mange kopper kaffe en drikker, hva en gjør for å fylle dagens timer, hvordan en liker å tilbringe kveldene. Både psykologen og legen min hevder at dette er sånt som en lærer automatisk når en er liten - så sant en utsettes for det. Bipolare mennesker har ekstra vanskelig for å lage dem, og de har ekstra behov for dem. Jeg ser på mitt liv, og innser at jeg ikke eier livsrytme, jeg eier ikke rutiner og jeg er, virker det som, ute av stand til å lage dem. Tro meg, jeg har forsøkt.
Da jeg skulle begynne på p-piller lette jeg febrilsk etter ett punkt som var felles for hver dag, uken gjennom. Det punktet fantes ikke. Jeg sto opp til ulike punkt hver dag, og jeg kunne snu døgnet på en femøring - enten la være å sove, eller plutselig sove til klokken fire på ettermiddagen, uten forvarsel. Jeg gjorde forskjellige ting til lunsj hver dag, enten jeg sto i kø på butikken, satt i møte med avdelingsleder og fokusansvarlig, sov eller var på demonstrasjon. Jeg prøvde å spise den klokken seks, fordi jeg regnet med at jeg enten så barnetv med min søster eller skulle til å begynne et møte da, men det virket heller ikke - jeg var fem forskjellige steder og gjorde sju forskjellige ting klokken seks uken gjennom. Leggetid hadde ikke eksistert på noen år. P-pillene krevde en rutine, en hvilken som helst rutine, og det var et problem.
Rutiner er utskjelte. Rutiner er hverdag, og hverdag er grå, kjedelig, jevn, uinteressant, fordi hverdagen ikke gir deg noe nytt. Hverdag og fest er to motsetninger, og fest er høydepunktene, de en ser frem til, de en husker og tar med seg. Hverdagen er fyllstoff. Hverdagen er normalen.

Jeg snakket med en annen venn for noen uker siden, om verdien av rutiner. Hun har heller ikke lært rutiner hjemme. Ikke lillesøsteren hennes heller. Nå prøver hun å lære søsteren sin opp til å spise jevnlig og sove om natten. Hun prøver å lære søsteren sin rutiner, normalen, den som andre har. Jeg gjør det samme. I et forsøk på å skape mental stabilitet gjennom fysisk stabilitet, prøver jeg å lære meg den normalen jeg forkastet som tenåring. Mennesker med denne normalen innebygget og fremdyrket, vet ikke hvor heldige de er. De vet ikke hvor hard kampen for normalen er. Jeg har oppdaget at er det en ting i livet mitt jeg ønsker meg, så er det en hverdag. Jeg drømmer om å sitte, stuptrøtt, med kaffekoppen min hver dag, sammen med et eller annet stakkers menneske på studentkafeen. Jeg drømmer om å sitte på en fast plass hver dag og lese noe pensumrelatert. Jeg drømmer om å bli sulten litt over fem, og deretter spise middag hver dag klokken halv seks. Jeg drømmer om å bli trøtt omkring det samme tidspunktet nettopp hver dag. Jeg drømmer om å få dette til, uten at det knuses av førti søvnløse timer eller femti timer der jeg bare kan sove og ingening annet. Jeg drømmer om å få dette til, uten at det plutselig og på uforklarlig måte bare er borte mellom fingrene mine, og alt som er igjen er mentalt rot. Jeg mestrer ikke hverdag, ikke en gang når jeg konsentrerer meg hardt om å bevare den. Jeg kan ikke forklare skikkelig hvorfor hverdagen bestandig unnslipper meg, men alle forsøk forsvinner, blir borte. Den grå massen som er hverdag, inneholder trygghet, og jeg ønsker meg den tryggheten. Den grå massen inneholder en visshet om hva morgendagen vil bringe, og den gjør at saker og ting får sine naturlige plasser i livet, en rytme å følge. Hverdag gjør livet vel så godt som fest - og sannsynligvis mer.
Normal blir jeg nok aldri. Jeg kommer alltid til å være bipolar. Jeg kommer alltid til å være mer litteraturfrelst enn de fleste andre, litteraturfrelst til den grad at jeg synes tung og svevende litteraturteori er underholdning. Jeg kommer alltid til å komme fra en eksotisk familie full av adopsjon, revolusjon og kristenfanatisme. Jeg kommer alltid til å være sær. Men nå strever jeg etter å bli så normal som mulig. Jeg strever etter å ha et liv som, sett utenfra, er mye mer normalt enn det jeg har i dag. Når jeg ser for meg en lys fremtid, er en normal hverdag den viktigste komponenten. Jeg ønsker meg normalen. Jeg ønsker meg hverdag.

Saturday, November 7, 2009

The girls have a lot to be mad about

Jeg får ikke sove, og Don't leave the light on fikk meg på sporet igjen. Jeg fordyper meg i skotske lyrikere som spiller åtte instrument hver og korer hele tiden. Jeg fordyper meg i Belle & Sebastian.

Belle & Sebastian har flere gjennomgangskarakterer, det vil si en figur som vender tilbake i forskjellige låter. Figurene deres er komplekse, kreative og skildret med hundre prosent varm, ronisk distanse. Den første Belle & Sebastianlåten jeg hørte, Beautiful, introduserer hun som sannsynligvis også er min favorittkarakter: Lisa.
I Beautiful er Lisa en ung jente som holder på å bli blind, og i stedet for å følge alle legenes gode råd, kastder hun seg ut i livet, ut i alle ting hun kan tenke på. Lisa er vakker, men lettere sprø, sangen er hennes egen. Den sangen jeg skal presentere her, handler om kjæresten hennes, Chelsea. Dette er sangen til alle de forskjellige jentene som har kontaktet meg i løpet av det seneste året, med historier om hvordan forskjellige mennesker har vært stygge mot dem uten at de helt har vært i stand til å forsvare seg - hvorpå de reagerer med vekselsvis sinne og sorg - og under det hele er det morgener der en lurer sterkt på om en ikke er i ferd med å miste grepet. She's losing it er sangen om Chelsea, og om hvordan hun treffer Lisa, men det er også sangen om alle disse jentene - meg selv inkludert. The girls have a lot to be mad about.

Lisa knows a girl who's been abused
It changed her philosophy in '82
She's always looking for a fight
She keeps the neighbours up all night

I go to her when I'm feeling slack
The girl's using me as a punching bag
I think that I could help her out
But the girl's got a lot to be mad about

But in the first moment of her waking up
She knows she's losing it, yeah she's losing it
When the first cup of coffee tastes like washing up
She knows she's losing it, yeah she's losing
Yeah she's losing it

Lisa met Chelsea at the knocking school
Chelsea didn't feel like following the rules
So they left the place for another school
Where the boys go with boys and the girls with girls

Chelsea was the one who's been abused
It changed her philosophy in '82
She says, "Inch for inch and pound for pound"
Who needs boys when there's Lisa round?">

But in the first moment of her waking up
She knows she's losing it, yeah she's losing it
When the first cup of coffee tastes like washing up
She knows she's losing it, yeah she's losing it
She goes to the mirror to put on her stuff
She knows she's losing it, oh yeah she's losing it
When she doesn't speak to anyone till four 0' clock
She knows she's losing it, yeah she's losing it
Oh yeah she's losing it

Før jeg skrur av lyset, del 2

Der Belle & Sebastianlåten under er mørk, men grusomt ærlig, er denne en slags blanding av resignasjon og gjenkjennelse, og av varme rett før leggetid. Joan Armatrading er er av Englands stiligste vokalister, og jeg skulle ønske jeg hadde funnet et godt liveklipp av henne også, men alle liveklippene på youtube er uten strykere - og hva er en sang uten fiolin og cello?
Stemmen hennes er fantastisk, og hun har så mange perler at jeg har en egen spilleliste kalt Joan og Joni. (som forresten også heter Joan, til mellomnavn.)
Jeg skulle finne en låt av den britiske Joan, og jeg måtte anstrenge meg. Helst skulle dere fått I Need you, fordi strykerarrangementet gir meg frysninger hver bidige gang, men den finnes ikke på youtube. Skulle dere få The Weakness in Me, som er den de fleste liker? Eller It could have been better? Everyday Boy? Save me?
Dere får den beste. Dette er et av de vakreste kjærlighetsdiktene jeg vet, og der Belle & Sebastian handler om perioden rett før noe knekker, handler denne låten om det motsatte. Dere får den sangen som handler om å skru av lyset.

Før jeg skrur av lyset, del 1

Åh og åh og åh! Jeg skulle så gjerne vært på konsert med disse mange, mange menneskene. Jeg har egentlig konsertangst, som gjør at jeg bestandig feiger ut før konserter, men disse menneskene ville jeg gått på konsert til uten å blunke - og jeg ville kunnet alle låtene de spilte, uansett. Året før jeg flyttet til Trondheim, hadde de konsert på samfunnet - på bursdagen min. Jeg visste det ikke, så jeg hadde eksamen i stedet.
Noen andre var mer heldige enn jeg, i 2001. Don't leave the light on, baby.


jeg har et vi

Jeg har følt meg som en særing, en frik, et vesen som aldri helt er som andre. Jada, jada, en vil gjerne føle seg spesiell, men en vil føle seg spesiell i et slags nettverk, en vil føle seg spesiell med en tilhørighet. Spør en hvilken som helst kulttype, og du finner at de vil skille seg ut, og markere gruppetilhørighet. Særhet i gruppe.

Problemet mitt er at jeg aldri har funnet gruppetilhørighet. Jeg var den sære jenten uten venner på barneskolen. Jeg var den merkelige jenten i de politiske organisasjonene jeg sniffet på, den merkelige jenten som aldri følte seg komfortabel med kleskode og som trass i jakkemerker aldri var som "de andre". Javisst, jeg vokste opp i nærheten av slum, så jeg fikk min dose gangstertilhørighet, med svart sminke og rundstjeling av butikkhyller, men jeg bodde ikke i slummen, jeg bodde i et hvitt rekkehus foreldrene mine ikke hadde råd til. Jeg byttet skole og fikk venner, men venner er ikke det samme som tilhørighet. Jeg var fremdeles merkelig, og etter hvert som tenårene trillet inn ble det mer og mer merkbart. Mindre smertefullt også, for som tenåring fant jeg en bitteliten gruppetilhørighet, i en gruppe bestående av to - men å være en litteraturinteressert avholds tenåring med røde tendenser setter deg automatisk utenfor ikke bare den almenne kretsen, men utenfor de aller fleste kretser. Du er sær hvis foretrekker bøker og moren din en fredag kveld, du er mer sær om du ikke sminker deg som tenåring, du er virkelig sær hvis du ikke drikker alkohol når du fyller atten. Jeg gikk ikke på fest, og hvis jeg gjorde det kjente jeg på dette rommet rundt meg, som sa "sær sær SæR!". En blir større, og jo eldre du blir jo mer får du kontroll over livet ditt, men jeg har aldri følt meg komfortabel på fest, på utesteder eller i tilsvarende situasjoner. Selv blant venner hører jeg ikke til der, jeg er ikke som de andre, og jeg må spille et slags skuespill, for jeg er samme alder og tilsynelatende fra samme kultur,så jeg burde høre til. Jeg trodde det var slik det skulle være, at dette var en uungåelig del av det å være så sær at jeg ikke virkelig passet inn noen steder. Jeg har valgt meg utesteder der jeg automatisk ikke passer helt inn, som homosteder, fordi jeg nettopp ved å ikke direkte passer inn passer inn likevel - jeg kan være meg selv der, for jeg passer ikke inn uansett. Presset forsvinner. Jeg går på fester til venner, og er anspent stort sett hele tiden, drikker brus og spiller skuespill, føler meg sær og særere, finner en person å snakke litteratur med og slapper litt mer av, men jeg hører ikke til. Jeg hørte aldri til i tenåringslivet. Jeg hører ikke til i studentlivet heller, ikke det studentlivet du tenker på som studentliv.

I kveld, derimot, skal jeg på fest. Jeg tror du kaller det fest, når mange studenter skal samles en lørdagskveld hos en av oss, og planen er å ha det kjekt sammen. Saken er at denne festen ikke er som de andre festene. Denne festen inneholder middag, hjemmebakte rundstykker og garantert mengder te. Denne festen er det planlagt høytlesning av de litterære verkene diverse mennesker måtte ha tatt med seg. Dette er ikke en fest som andre, for menneskene der er ikke som andre. Menneskene der er sære. Og vi er kanskje ikke en del av det kjente studentbildet, men vi er flere, folk som er sære på samme måte som meg, så det blir et "vi" og et "dem". Jeg har fått et "vi", der vi er sære på hver vår måte, men alle sammen er sære, og alle sammen liker vår setting. Jeg skal på fest i kveld, og på armen har jeg en stråkurv med nybakte rundstykker og en bok av Astrid Lindgren. Og jeg gleder meg masse, masse, masse.