Sunday, December 28, 2008

elskede, taktløse padde

Hunden og jeg går aldri i takt. Hver gang jeg tar hunden med på en luftetur, kjenner jeg irritasjonen boble opp i meg, for vi går bestandig i rykk og napp, og aldri i hverandres rytme. Når han vil stoppe vil jeg gå, når han vil gå vil jeg stå i ro. Når jeg vil følge fortauet, vil han over veien, men skal jeg krysse den, vil han helst lukte på den interessante stolpen der. Hunden og jeg har knapt nok aldri vært venner, hos meg ligger han som en tung sekk av uregjerlig frustrasjon, og hos ham? Han stikker av fra meg når han kan.
Dere vet hvordan det å gå i takt skremmende ofte sier noe om forholdet til dem som går? Dere vet hvordan kjærestepar eller venner automatisk kan falle inn i den samme rytmen når de beveger seg ved siden av hverandre, og derfor etter hvert beveger seg nesten synkront? Når jeg går, og katten følger etter, da pleier vi å havne i en slik rytme, i hvert fall til katten går lei og forsvinner. Hunden og jeg, vi går aldri i takt.

Vi har hatt denne hunden siden sommeren jeg fylte elleve. Familien vår er glad i adopsjon, så hunden er omplassert fra dyrevernet, med det resultat at vi fikk en seks måneder gammel valp av eventyrblanding, med hode som en bigel og hale som en sjefer, og vi lekte i hagen den første dagen og døpe ham i samme slengen. "Peik" ropte vi, og veivet med pinner. Hunden så dumt på oss og lurte på hva vi ville. Etter noen dager måtte vi innse at kampen om navnet var tapt før vi fikk en sjanse, trailersjåføren som navnga ham hadde verken kalt ham Peik eller Lupus - neida, hunden het Loppus, fordi han alltid ville klø seg. Navnet skjemmer ingen, heter det seg, men det ikke-loppebefengte dyret fikk seg stadig nye kallenavn likevel. I en lang periode gikk han under "lapskaus", og mitt private, noe mindre kjærlige kallenavn var ganske enkelt den syke padden - han lå bestandig som en padde.
Hunden er den snilleste som finnes. I løpet av de siste ti årene har den vært truende én gang, og da knurret den mot en sterkt beruset fremmed som truet min enslige mor midt på natten. Den er trofast og vennlig inn til margen, den har alltid vært glad i barn og den blir lykkeligst hvis den får spille ball i hagen, bade eller jakte på fugl i vannskorpen. Mer enn en gang har den kommet hjem med en and i munnen, ender vi dessverre har vært nødt til å kaste på mest brutale vis, fordi endene er så fulle av tungtmetall at de nesten er magnetiske. Hunden er en nydelig hund. Og vi går aldri i takt.

Jeg elsker denne hunden, men det er i hemmelighet. Den blinde lojaliteten, den betingelsesløse kjærligheten den vil gi meg, de irriterer meg. Hele familien min elsker hunden, men den frustrerer meg så jeg blir gneldrete og frynsete. Nå er den blitt ganske gammel, og den har temmelig sviktende helse. Selv om den tilsynelatende er frisk og noenlunde smertefri, har den både øreproblemer, nyreproblemer og muligens noe som kan tenkes å være en svulst eller to, og ingen har mot til å ta den til en dyrelege.

Thursday, December 25, 2008

Årets julefilm

Jeg følger opp tråden fra i fjor, hvor jeg først skrev noe svadaistisk om julaftens opplevelser og deretter postet en fin youtubevideo. I år som i fjor var det Kristian som viste meg årets beste julesang, og denne slår alle julesanger jeg noensinne har hørt, og alle julete musikkvideoer jeg noensinne har sett. Jeg lo så jeg ristet, og det har bare gjentatt seg. Se og nyt.

Wednesday, December 24, 2008

juleoppskrift

Julen i fjor var fin. Jeg hadde rukket å bake sju sorter kaker, muligens åtte, og det i relativt god tid før julaften. Jeg fikk en plate med sanger av Rudolf Nilsen, så "tre nøtter til askepott" og spiste middag med lillesøsken, mamma og Kristian. Jeg husker jeg kjente meg lykkelig over å ha familien rundt meg.

Jeg har tenkt mye på denne julen. Jeg visste at hele familien min ville bli spredt for alle vinder, min mor i syden, mine søsken hos faren og jeg? For under to uker siden visste jeg ikke sikkert hvor, eller med hvem, jeg skulle feire jul. Natt til julaften bakte jeg seks sorter kaker. Det er første gang at jeg jukser og erstatter den siste sorten med kjøpte pepperkaker. Da jeg våknet i morges, betalte jeg prisen for å jukse: tvskjermen ville bare vise svart stjernehimmel og "intet signal", og det første hunden gjorde var å stikke av. Gulvet trengte å vaskes. Jeg satt meg ned foran dataskjermen og arbeidet.

Så, i formiddag, kom Kristian inn døren med en stor sekk med tørr ved. På ryggen hadde han en svart veske med en datamaskin, og på den datamaskinen lå zombiefilmene Resident Evil 1, 2 og 3. I ovnen plasserte jeg en ribbe, og vi spøkte masse mens den stekte, for ingen av oss hadde noensinne gjort dette før. Det var vårt forsøk på å lage en utradisjonell jul.
Vi stresset aldri, og vi prøvde aldri å lage et krampeaktig glansbilde. På juletreet hang det 24 lys egenhendig kjøpt på Nille, og i toppen hang den juleengelen Silje laget. Under treet lå gaver. Da jeg åpnet gaven fra min søster, kom jeg på noe jeg hadde drømt om og håpet på, men glemt i alt julekaoset. Jeg drømte om å brenne røkelse på julaften, røkelse og levende lys og fyr i peisen. I gaven fra min søster lå en pakke røkelse.
På høyttalerne spilte juleplaten Kristian fikk av meg, og vi lo masse av hvor mye te jeg fikk, og aller mest av tyggismaskinen han fikk. I mai, når jeg trenger å våkne, trenger å kjenne litt politisk energi flomme gjennom kroppen, da skal jeg spille julegaven fra ham, alt jeg måtte trenge av Ebba Grön. Julegaven fra Silje spiller jeg allerede, fra henne fikk jeg nemlig et julekort som varmet meg ned i tærne, som krøllet seg allerede, og et cdcover - med to cder - med tre cder, faktisk - alle de tre albumene av 5 Hand Reel jeg har ønsket meg mest.

For noen dager siden traff jeg min magiske venn, den sprø mannen med pegasussmykker og lysende vifter. Jeg fortalte ham om planene, og han responderte umiddelbart med "good for you! It will be your Christmas, then". Han er en veldig klok mann, og han fikk helt rett. Julaften i år har vært en julaften etter min oppskrift, med ingredienser nøye valgt ut av Kristian og meg. Nettopp fordi vi brøt med mange av de vanligste juletradisjonene, nettopp fordi vi løste opp i det stramme skjemaet som gjerne er julaften, har dette kjentes som en spesiell kveld. Den har vært den beste på mange, mange år.

Tuesday, December 9, 2008

Trygge ting

To ting i natt, og bare kort før jeg forhåpentligvis legger meg:

Lukten av hjemmelaget popcorn lager lørdag, uansett når i uken vi måtte befinne oss og uansett hvor jeg er. Den salte lukten av hjemmelaget popcorn i et lite kjøkken lager lørdag, og ikke bare det, det lager lørdag i en sfære av trygg familiekos, av de lørdagene hvor familien er en harmonisk enhet og du er en selvsagt, trygg del av den. Det er ren magi. Jeg elsker popcorn helt uavhengig av smaken og konsistensen, ene og alene fordi lukten skaper verdens deiligste stemning i magen min.

Jeg elsker å vaske klær. Jeg elsker hele prosessen, fra sortering av farge og stofftype, til å putte inn i en hvit maskinboks, til å helle såpe i riktig hyllerom og trykke på de riktige knappene. Jeg elsker å ta ut klærne etterpå, jeg elsker lukten av dem og den stive følelsen av lin, den myke følelsen av bomull, jeg elsker å henge dem opp og kjenne hvordan det er deler av mitt personlige liv jeg arbeider med. Men det beste av alt? Jeg vet nesten ingenting som er så beroligende som lyden av en vaskemaskin som arbeider. Lyden av en trommel som går rundt er reneste beroligende, jeg blir trygg og varm som en glad femåring. I natt virker endelig vaskemaskinen min igjen, med en ondskapsfull hårnål mindre.

Tuesday, December 2, 2008

tidsmaskin

Silje sendte meg denne, sammen med !hahahahahahah!.

Monday, December 1, 2008

ankomsthallen på torgallmenningen

Det er første desember. Det innebærer advent. Advent innebærer julemusikk, det innebærer Wham og Band Aid og John & Yoko, Asgeir og Frode og noen stupfulle irer. Det innebærer også trivelige, trivelige filmer som i løpet av den første gjennomvisningne gjorde seg selv uunværlige, slikt som "a nightmare before Christmas", slikt som "Karl Bertil Jonsson", slikt noe.
Når Engeline havner på demonstrasjon, det være seg i Trondheim eller i Bergen, kjennes det litt som om hun har ramlet inn i åpningsscenen på en av disse absolutte nødvendige julefilmene. Julefilmen hvor Emma Thompson bestandig gir meg lyst til å gråte, og hvor alle dyrker kjærlighet i en eller annen forstand, og som er så britisk og klissete og fantastisk som noen julefilm må være; "Love Actually" er en klar favoritt. Og når jeg havner på demonstrasjon, da havner jeg i den filmen.
Vi er som regel samlet i en eller annen trist begivenhet - vi protesterer mot en verden full av kapitalisme, dyreplageri, kvinneundertrykking eller rasisme, og i Bergen pleier vi å stå utsatt for kalde vindgufs og stikkende regn. Det er vanlig å mumle oppmuntrende kommentarer til hverandre, men gjerne i et tvilende tonefall som avslører at en egentlig lurer på hvor aktivismen kommer fra, og hvor den egentlig fører oss. Det er da jeg plutselig befinner meg i et britisk juleunivers, litt bortenfor meg selv kan jeg se hvordan det begynner å dale snøfnugg i plussgradene, jeg kan nesten lukte appelsiner og nelliker. Rundt meg står det masse forskjellige mennesker, og de står tett sammen, noen hånd i hånd, noen bare under den samme paraplyen. Venner som ikke har sett hverandre på lenge gir hverandre klemmer. Venner som så hverandre i går gir hverandre klemmer. Og så vender alle blikket og ørene mot den som hutrer foran megafonen til internasjonale sosialister. Bakenfor lyden av en eller annens sinte appell begynner Hugh Grants stemme å spille i hodet mitt. Han sier:

Whenever I get gloomy with the state of the world, I think about the arrivals gate at Heathrow Airport. General opinion's starting to make out that we live in a world of hatred and greed, but I don't see that. It seems to me that love is everywhere. Often it's not particularly dignified or newsworthy, but it's always there - fathers and sons, mothers and daughters, husbands and wives, boyfriends, girlfriends, old friends. When the planes hit the Twin Towers, as far as I know none of the phone calls from the people on board were messages of hate or revenge - they were all messages of love. If you look for it, I've got a sneaking suspision love actually is all around.

Du som er glad i denne åpningsscenen på Heathrow: du kunne like gjerne dra på en liten demonstrasjon mot tjenestedirektivet i Bergen en torsdagskveld i november, eller en lysmarkering mot Hiv og Aids i Trondheim tidlig i desember. Akkurat så klissete sukkersøtt, så kontrastfylt og så vakkert er det å stå tett sammen i mørket, våt på beina av grått slaps. Så kan kan en si hva en vil om Hugh Grant.