Wednesday, August 20, 2008

jeg vil helst likne meg

Vi har alle noen vi gjerne vil likne. Vi har alle truffet, lest, sett, opplevd noen som treffer en streng i oss selv, noen som gir oss en visjon av hvordan vi selv ønsker å fremstå. For noen er disse figurene navnløse, ansiktsløse eller bare ukjente. Det kan være damen på favorittkaféen din. Det kan være en modell, en filmstjerne eller en forfatter som treffer akkurat din sans for klær eller din type skriblerier. Det kan også være noen du faktisk kjenner, en venn, en tante, en foreleser, som likner deg, og enda viktigere, som likner deg slik du gjerne vil være. Vi synes vi ser oss selv, men en fornyet, forbedret utgave - noen andre har funnet svaret på hemmeligheten om deg selv. Og det er godt, og det er vondt, at de finnes. Det er godt fordi det treffer deg midt i hjerteregionen en plass, og det er vondt, fordi det så gjerne skulle vært deg. Og dermed, ofte uten at vi helt er klar over det selv, streber vi etter en større likhet. Vi former språket vårt etter vårt idols ordvalg og tonefall. Når vi skriver, velger vi formuleringer som likner det språket vi beundrer. Vi sminker oss og kler oss for å oppnå dette magiske som en annen person fant før oss, eller vi leter dypt i oss selv for å finne ut om ikke vi også likner der.

Jeg har ønsket, brennende, å likne Astrid Lindgren. Det er selvsagt ikke noe jeg sier høyt, for et slikt idol er for grandiost til at en kan si det med beskjedenhet, men vissheten om det har ikke forhindret meg i å drømme om å skrive slike bøker, drømme om å røre så mange mennesker, drømme om å være så snill som jeg tror hun var.
Ja. Som jeg tror hun var. For jeg kjente aldri Astrid Lindgren. Heldigvis.
Det året jeg ble født, fylte hun 80 år, og noen millioner av ektefølte andre beundrere sto mellom oss. Astrid Lindgren blir i mitt hode mest av alt en litterær figur som jeg trygt kan strekke meg etter, uten å skade noen. Alderen, storheten og ikke minst døden er effektiv beskyttelse mot min nesegruse beundring, og fordi hun er så til de grader et uoppnåelig ideal blir denne beundringen enveis. Den handler bare om meg selv, om hvem jeg ønsker å være, og derfor får jeg også beholde meg selv, selv om jeg ønsker å være henne. Min fascinasjon for hennes forfatterskap beriker meg selv, og kun det.

Det finnes også en annen form for beundring, en idolisering som ikke retter seg mot en uoppnåelig helt, men mot andre mennesker i mer eller mindre samme omgangskrets. Det kan være den unge mannen som treffer en energisk, vakker person med hundre tonns krefter, hvorpå den unge mannen kaster seg ut i mer arbeid enn han orker, bare fordi han vil likne sin helt. Det kan være jenta som ser en venn med de samme målene, de samme ambisjonene, men som faktisk har mot til å gjennomføre målene, hvorpå jentas egen utvikling blir noe forvirret. Det kan være det tilfeldige bekjentskapet på internett, hvor dramadronningen treffer en ekte, sårbar helt og bestemmer seg for at slik skal hun også være. Fascinasjonen, ønsket om å likne, eller aller helst være en annen, er det samme, men situasjonen er fullstendig annerledes. Disse tilfellene er farlige.
For, som jeg poengterte, når jeg beundrer Astrid Lindgren er dette et enveis forhold. Hun er beskyttet mot min beundring. Jeg trenger ikke holde meg tilbake av hensyn til min utkårede, for min beundring kan aldri bli klam eller påtrengende for henne - hun er nemlig borte, og jeg er alene i min beundring. I tilfellene hvor det er to mennesker i den samme omgangskretsen, er det et toveis forhold. Flere mennesker vikles inn i bildet, og dermed blir det flere mennesker å ta hensyn til. Problemet er at vi, midt i vår egen forelskelse, så lett blir blind. Vi vil jo så gjerne etterlikne, og selv om vi kamuflerer kildene våre så godt som mulig er de sjelden godt skjult. Dessuten vil vi jo så gjerne fortelle vårt idol hvor fantastisk vi synes vedkommende er, og dermed klamrer vi oss til den kontakten som binder oss sammen. Den utkårede har stor makt, men likevel svært lite å si i denne situasjonen; vi gjør idolet om til noe større enn oss selv, noen vi har lyst til å være, fremfor oss selv. Og fordi dette er en person vi kjenner, en person som eksisterer ved min side i verden, virker dette som en reell mulighet. Resultatet er at vi forsøker å slutte å være oss selv, til fordel for denne andre - som vi tross alt oppfatter som en bedre utgave. Nettopp fordi vi avslører oss selv, legger oss så flate og skriker så høyt om oppmerksomhet, skaper vi med vår beundring en ubehagelig maktbalanse som ødelegger enhver mulighet for faktisk vennskap. Hvordan skal vennskap kunne eksistere, når vi gjør oss om til en dårligere versjon av noen andre, og deretter dytter oss på personen?

Til en viss grad tror jeg vi gjør det alle sammen. Jeg vet at jeg har gjort det. Jeg har sett både den unge mannen, dramadronningen og den ambisiøse jenta gjøre det. Jeg har til og med sett ett av mine egne idoler i den virkelige verden gjøre det, bli så forblindet i sin egen beundring at hun mister seg selv av syne. Jeg har sett og sett, fundert og fundert, og ikke minst, forsøkt av alle krefter å holde meg selv igjen når jeg har gjenkjent situasjonen. For hvor mye jeg enn beundrer, så er det en liten kjerne i meg som roper; hva med meg?
Å beundre andre er bra, og å motta inspirasjon er en gave, men når du prøver å være noen andre enn den du faktisk er, handler dette først og fremst om usikkerhet. Det er tryggere å følge et spor noen andre har tråkket opp, og det er tryggere å ha noen andre til å avgjøre hvem du skal være, hva du skal være. Skaff deg et idol, og vips, du har løst noen av de vanskeligste eksistensielle spørsmålene som handler om identitet. Identitet, integritet, handler om trygghet og om mot. Våger du å finne deg selv, uten å bli en dårlig kopi? Våger du å si at noen andre er bra, men du er best?
Jeg vil finne min egen kjerne. Det er ikke at jeg ikke vil beundre andre mennesker, deres styrker, deres store skjønnhet, men denne beundringen burde ikke gå på bekostning av meg selv, av hvem jeg kan være. Dersom jeg skal ha idoler, vil jeg helst at de skal være uoppnåelige, fjerne skikkelser jeg kan hente inspirasjon og glede fra, men uten at jeg mister mitt eget rampelys. Jeg vil være den personen i dette universet som jeg helst vil være.

Monday, August 18, 2008

tenk om

En finner de beste dikt når en egentlig skal skrive bildebeskrivelser og lese inn norske skolebøker på lydbok.
På side 71 i "Ord for Alt 5, språkbok b" står det:

Tenk om

Våkenatt i sengen min
tenk - om -tanker kommer inn
rundt i hodet natten lang
synger de sin tenk - om- sang
Tenk iom jeg får stryk på skolen
Tenk om jeg blir syk av solen
Tenk om mor og far ble skilt
Tenk om jeg ble jaget vilt
Tenk om det ble krig i landet
Tenk om det ble slutt på vannet
Tenk om jeg får skjeve tenner
Tenk om leiligheten brenner
Tenk om vinden tok min drage
Tenk om jeg får kjempemage
Tenk om bussen blir forsinket
Tenk om lyset bare blinket
Tenk om månen gikk i filler
tenk om middagen ble piller
tenk om alt ble tomt og øde
tenk om jeg ble syk og døde...
Slike tenk- om- tanker kommer
når jeg ikke riktig sovner.
De ble ikke samme plagen
hvis de kom om formiddagen.

Diktet er skrevet av den amerikanske altmuligmannen Shel Silverstein, men gjendiktet av Per Axel Prydz, og hvis noen hadde gitt meg dette da jeg var femten år, ville jeg grått av gjenkjennelse. Nå måtte jeg bare smile, for jeg fikk virkelig kjempemage, skjeve tenner og skilte foreldre, men det gikk bra likevel.

Friday, August 8, 2008

Du landet her

Jeg vokser. Jeg blir større. Og inni magen til en av mine eldste venner vokser det også noe, en liten mark på omtrent sju milimeter, som hvis alt går bra til slutt blir til et virkelig, levende, pustende og sannsynligvis skrikende barn. Det er sånt som gjør meg litt ør, det også.

Et mykt fall
og så et hardt smell
du landet her,
velkommen til verden


Sunday, August 3, 2008

I grenseland

Engeline har tatt ferie. Hun er i Sverige. Nærmere bestemt er Engeline i Mariannelund, et lite tettsted med trehus, syngende tonefall, små tjern, eventyrskog på alle kanter, bjørkeløv og sirisser som spiller sommermusikk så det fyller hodet ditt med sang. Jeg sitter på et vandrehjem foran min brors bærbare datamaskin, med en salt salmiakkpastill i munnen, og forsøker for tredje gang å sette ord på skillelinjene mellom bok og virkelighet.

Jeg vet ikke hvor lenge det har vært slik, kanskje har det bestandig vært slik, men en del av meg lengter kronisk bort fra vår verden. Ikke fordi at jeg ikke trives i virkeligheten, men mer fordi jeg elsker den stemningen som stiger opp fra gulnede sider med trykte blekkbokstaver på. Fra mine favorittbøker vokser det frem ulike verdener hvor jeg trives bedre enn noe annet sted på jorden. Det er verdener med bestemte smaker, lukter, drømmer, lyder, og særlig er det stemninger som fyller meg straks jeg leser boken, og som jeg tar meg selv i å lengte tilbake til med jevne mellomrom. Det kan sammenliknes med når du våkner av en drøm som var så god at returen til våken tilstand fyller deg med lengsel, for du vil så gjerne tilbake til den gode drømmen, men mer konkret, fordi følelsen er fanget inn blant bokstaver og tørre papirsider. Slik lengter jeg etter enkelte litterære univers, og det er en sorgfylt lengsel, for selv med papir og trykksverte vet jeg at disse stedene bare finnes i mitt hode. Fantasien, som har åpnet så mange horisonter, har også låst dem fast, og en gang i blant er det ensomt, for jeg vandrer omkring med enorme eventyrriker i hode og bryst og med en kropp stengt inne i en firkantet, falmet og lunken verden.

Nå er jeg altså i Sverige, i Mariannelund, knappe tre mil fra Vimmerby, Astrid Lindgrens hjemby. Og her har det skjedd noe magisk. For dette skillet som alltid eksisterer mellom litteratur og virkelighet, dette skillet som har gledet meg grenseløst hver gang jeg har flyktet fra verden og som har bedrøvet meg hver gang jeg har følt verdens gråhet - dette skillet er borte.
Astrid Lindgren skrev alle sine karakterer inn i miljøer hun kjente godt til. Enkelte er plasserte i Stockholm, hvor hun bodde noen år mens hun arbeidet som stenograf, sekretær og etterhvert forlegger, men de aller fleste er plasserte i Smålandsområdet, enten helt spesifikt (som Emil på Katthült, utenfor Mariannelund) eller mer svevende (som Lotta i Bråkmakargatan eller barna i Bullerbyn /Bakkebygrenda). Selv Ronja Røverdatter foregår nok her et sted, i vill og vakker skog og ved blanke tjern fulle av villaks. Brødrene Løvehjerte fødtes her, og deres forgjengere ligger i en liten grav på Vimmerby kirkegård. Jeg visste det. Jeg kan en masse artige fakte om Astrid Lindgrens liv og lære. Det betyr ikke at jeg visste noenting som helst, før jeg kom hit.
Jeg visste ikke hvor godt Astrid Lindgren hadde beskrevet sin barndomsbygd, hvor virkelig presis hun hadde fanget inn den smålandske bygdestemningen av stille sommerdager. Jeg visste heller ikke at det finnes steder på jorden som enda ikke er ødelagt av verdensberømmelse og modernisering, jeg visste ikke at det fremdeles finnes slike smålandske bygdeområder fulle av stille sommerliv og små trehus med rosebusker utenfor. Det finnes faktisk et sted i verden som både er en litterær verden jeg hører til, og et sted i virkeligheten, fordi Astrid Lindgren skrev et virkelig sted om til et litterært sted, og i prosessen gjorde hun dem begge magiske.
Overalt hvor jeg vender meg finnes det referanser til barnelitteratur. Langs veien vokser det skog, så full av farer og eventyr og mystiske rumpnisser og villvetter og grådverger som bare en svensk skog i Småland kan være. I veikanten er det også små skilt, alle med stedsnavn som vitner om at vi er i Småland, og hvis du følger et av disse skiltene vil du finne små, rødmalte bondegårder med hvite vindusrammer, små griseknoer, små stier med myke barnåler. Jeg er i Astrid Lindgrens land, og jeg kjenner igjen alt, jeg kjenner igjen skogbunnen og himmelen og følelsen - jeg har vært her før! Men i en bok. I mange bøker. Jeg har aldri vært her før, men jeg er kommet hjem.

Og ikke bare hjem til Astrid Lindgrens bøker. Når sirissene spiller orkestermusikk, er det en referanse, en liten personlig hilsen fra naturen til meg fra Maria Gripe, fordi hun skrev om svenske sirisser i begynnelsen av august, som spiller så høyt og vakkert at en ikke kan høre det lengre når en er blitt gammel. Når min bror byr meg på salte salmiakkpastiller får jeg klump i halsen, for han vet det ikke, men han gir meg mer enn en Lacerolpastil. Jeg venter å se en blå blomst med klokkeformede blomster, som vender seg mot en loftstrapp, en egyptisk statue, jeg venter en tordivel!
I tillegg er Vimmerby og omegn visstnok glassblåsernes internasjonale hovedstad. Her et sted bor det derfor en mann som former de vakreste glassfigurer, og alle sammen er formet som tårer. Han sørger over tapet av barna sine, som ble kidnappet av en dame som ønsker seg drømmer, men som alltid får realisert drømmene sine. Jeg var forberedt på små snikkerboder, tregubber, krepsetjern, navn som slutter på hült og bo, men glassblåserne, sirissene og tordivlene i skumringen har rykket meg ut av det forventede universet og inn i en ny tid, til et nytt sted, har åpnet for dimensjoner jeg ikke så på forhånd. Jeg beveger meg utenfor vandrehjemsdøren, og jeg kan blunke - blunk - og jeg er i Maria Gripes verden. Blunk igjen - og jeg er i Astrid Lindgrens univers. Blunk for tredje gang, og jeg er tilbake i virkeligheten, men ikke min virkelighet likevel, for i min virkelighet fantes det skillevegger som tok fra meg følelsen av magi. Jeg er litt beruset av opplevelsen, men med en ringende tone i brystet.