Thursday, July 31, 2008

kreative planer

Hunden vifter med halen. Svisj, svisj, svisj. Den står nederst i oppkjørselen og vil ikke gå sin vei, den hadde en avtale med husets kanin og synes kaninen er feig som ikke har kommet. Hvordan kan hunden vite at kaninen sitter innesperret bak et nytt gitter, og det nye gitteret er hardere å komme forbi enn det forrige? Så hunden venter, og blir til slutt lei, den går sin vei, mens kaninen gnager tennene sine sløve på slanke jerntråder. Etterpå spiser den gulroten og kålrestene som er middagen, og slumrer en liten stund i et hjørne av buret - det er kjedelig å vente. Når morgenen kommer, og noen kommer for å løfte opp lokket, hilse god morgen og servere frokost - da skal den gjøre et megahopp.

Saturday, July 26, 2008

en moderne Aladdin

Han er en uslepen diamant, og altfor mange mennesker tar ham for å være en gråstein. Nå for tiden graver han seg selv ut, med penn og papir, og det er forunderlig hva som kommer frem. Jeg foreslår at dere tar turen innom her og leser novellen han nettopp skrev.

Friday, July 25, 2008

og så Arild

Blåbær er blå
som det blåaste forkle.
jordbær er raude som ein raud serviett
- og når eg ser dei inne i skogen, plukkar eg dei.

Solbær er mørke som ein mørk pastill.
Stikkelsbær er grøne som ein grøn lampeskjerm
- og når eg ser dei inne i skogen, plukkar eg dei.
solbær
stikkelsbær
så tek eg opp munnspelet mitt og
spelar ein liten trudelutt for dei
Det synest eg dei fortener. Før eg
et dei.

Aril Nyquist.

Thursday, July 24, 2008

Et lite hint av rødt

For to dager siden var det ingenting. Ikke et anstrøk av rødt var å spore, enda jeg lette, bringebærene var ganske enkelt ikke modne enda. Så, i dag, én dag med solskinn. Buskene bugner, og på vei hjem fra butikken blir først min høyre hånd full, og så den venstre, og til slutt er begge hendene ledige og vesken min er blitt midlertidig oppholdssted for bløte, saftige bringebær - som selvsagt delvis knuses til syltetøy mot låret mitt på vei hjem. Det er en del av sjarmen, det.

Det blir stadig tydeligere for meg at jeg er en sanker. Det er bare å innrømme det, jeg sanker alt mulig. Hele livet har jeg samlet på ting og tang, men først og fremst er jeg en natursanker. Som et lite ekorn arbeider jeg for å samle inn mat og liknende i små reservelagre, som enten tørkes, syltes eller fryses. Året gjennom er fullt av slike ting som jeg vil sanke, fra kastanjenøtter til karseblomster til kamilleplanter til brennesler. Jeg har såvidt vært innom både sopp og hasselnøttsanking, og det var morsomt. Men mer enn noe annet sanker jeg bær.

Bærplukking er bestandig en form for selvrefleksjon for min del. Jeg lever nemlig i den villfarelsen, kall det gjerne livsløgn, om at jeg er en dame uten særlig mye konkurranseinstinkt. Det er håpløst å spille kortspill med meg, for jeg lar deg vinne, det er umulig å leke kappløp med meg, for jeg sakker bevisst av farten hvis jeg leder. Jevnt over har Darwins naturlige utvelgelse fjernet min vinnertrang, og i stedet produsert et massivt ønske om å dele. Bortsett fra, selvsagt, når jeg plukker bær.
Når jeg plukker bær, må jeg nemlig revidere denne forestillingen om mitt eget konkurranseinstinkt. Jeg ser en bærtue, og jeg bestemmer meg for at de bærene må jeg ha, og jeg vil ikke dele dem med andre turgåere. Blåbær, bringebær, rips eller markjordbær, det spiller ingen rolle - jeg elsker å plukke dem. For hvert bær blir det viktigere å plukke masse, masse, jeg vil plukke mest! Og jeg kan ikke stanse, ikke før jeg rett og slett ikke har flere lommer, poser, hender eller spann å plukke i, eller det ikke finnes flere modne bær igjen på busken. Da kan jeg gå hjem, og det er med fryd jeg fryser pose på pose med bær, til jeg har fylt fryseren, og enda har jeg lyst til å plukke mer.

I dag plukket jeg første dose med bringebær, med solen i ryggen og hjertet summende i brystet. Bærene var myke, søte, litt sure, ingen kjipe leieboere, og de fylte både hendene og vesken min med friske lukter av sommer. Jeg forlot busken med knapt nok et hint av rødt, men i visshet om at akkurat dét tar solen og varmen og sommeren seg av i løpet av kort tid - kanskje så kjapt som over natten, for det tegner til å bli en lun natt.

Friday, July 18, 2008

En novelle om Ellinor

Jeg googlet ordene "Ellinor Er", inspirert av en fjesboktag. Planen var å finne de ti første resultatene, men jeg kom aldri forbi det første treffet. Nina Merete Almås har skrevet en novelle om Ellinor, og den måtte jeg jo lese. Særlig når jeg tenker på at jeg er oppkalt etter min bestemor, som heter Johanne til mellomnavn. Denne Ellinorkarakteren er en smule nevrotisk, glad i huslige gjøremål og flink til å bake kanelsnurrer.

Tuesday, July 15, 2008

Vi vandrer i lag, ikke sant?

"Vi vandrer i lag, ikke sant?"
Det er en stemme i telefonen som spør. Veien i spørsmålet er abstrakt. Jeg er taus et øyeblikk.
Vi skal jo gå dit sammen, det var alltid meningen. At spørsmålet stilles, gjør meg urolig. Jeg liker ikke tvilen, og jeg liker ikke temaet.
"Naturligvis", svarer jeg. "Vi følger hverandres fotspor, som vi alltid har gjort."
Riktig svar. Det puster ut i røret, tett ved øret mitt. Men vi skulle jo puste ut sammen, tenker jeg.

Saturday, July 12, 2008

De har hvit hale.

Klokken er halv fem søndag morgen. Jeg går ut av døren min, ut på den lille avsatsen med benk og skiferheller som er rett utenfor, for å hente klesvasken min for natten. Og der, fire meter fra meg, står en rev. Og den ser på meg.

Jeg har aldri sett en levende rev før. Jeg har sett en død rev, utstoppet på dyremuseum i Bergen, men det er ikke det samme. Dette var en levende rev. I flere sekunder sto den, noen få meter fra meg, og så meg rakt inn i øynene, store, svarte, blanke knappeøyne, og jeg kjente at den levde. Den levde, den pustet, og jeg sto der og lurte på om jeg hallusinerte, men hvorfor skulle jeg gjøre det? Den var rød, med litt svart i pelsen, og haletuppen var hvit. De har virkelig hvit haletipp, men det var en bitteliten haletipp - på film er den alltid større. Det kjentes uvirkelig, for i min verden finnes sånne rever først og fremst i skoger hvor mennesker ikke går, og på tv. Jeg har sett sånne rever på tv, i en barneserie som het "Flukten fra Dyreskogen" - hovedreven der hadde sånne øyne, og den så på deg slik. Og ellers Disneyfilmen Todd & Copper - der er også en rev, som ser på deg med store øyne og puster, lever. Men i et koselig nabolag fullt av pene rekkehus fulle av småborgerlige familier og boligblokker fulle av gamle mennesker, midt mellom tre studentbyer en lørdagsnatt- nei, reven passer ikke inn i dette bildet. Og likevel, der var den, halv fem i natt. Den var vakker.

Thursday, July 10, 2008

I mitt liv: det største i verden

I dag åpnet jeg en magisk boks, som pleier å ligge øverst i den ene bokhyllen min, med lokket strengt på. Det er en oval boks, ganske pen, men med litt bulker her og der. Jeg fikk den av min mor, som fikk den av sin far, og jeg tror det er meningen at jeg skal produsere et avkom før eller senere, som så skal få den. Og aller helst skal dette avkommet ha skrå fortenner, slik at dette spesielle familiekjennetegnet blir videreført i kommende generasjoner.

Nuvel. I min pene, bulkete, magiske boks ligger det papirer. Mange papirer. Med mange, mange håndskrifter på. Du skjønner - jeg er en av dem som aldri kaster noe som helst, hvilket kan være en sann prøvelse for enkelte av mine nærmeste mennesker, men når det gjelder slike magiske bokser er det ganske fint - i denne boksen ligger nemlig omtrent alle brev jeg noensinne har fått.

Nederst i denne boksen ligger en bunke brev og et fotografi. Fotografiet hadde jeg glemt at lå der, selv om jeg burde ha husket det; i mange år voktet jeg over dette fotografiet som et relikvie.
Det eldste brevet er datert juli 93. Da var vi seks år gamle, og hun hadde bodd i England i kanskje en måned. Som den vedlagte lappen fra moren avslører, er brevet skrevet av henne selv, men forfattet av seksåringen - ingen overraskelse innholdet tatt i betraktning. Ingen andre en seks år gamle jenter skriver "Håper du har det bra. Håper du har et hyggelig liv når jeg er borte, og at moren og faren din er snille og greie. Vi har hatt det gøy og hyggelig. Vi har et epletre og et pæretre i hagen. Det kommer fugler og ekorn i hagen vår. Vi mater de. hilsen Kristin.", og ingen andre enn seksårige, elskovsyke jenter blir glad for dem.
Jeg elsket brev fra England. Så mye at når jeg nå tar dem frem kan jeg fremdeles ikke la være å bla litt i dem, lese noen ord her og noen ord der, og minnes den følelsen av en konvolutt med avsenderadresse Wimbledon. Så mye at jeg finner dette fotografiet, og jeg blir sittende i noen sekunder og se på det, fanget i det som en gang var det største i verden, før jeg rister det av meg og blar videre.

Mange fine mennesker har skrevet til meg, og brevbunken min inneholder brev og lapper som er samlet opp alle mine levde år. Når jeg blar gjennom alt sammen, oppleves det derfor som en liten storm av minner, som å se livet sitt passere i revy i bokstavform. Når det gjelder en flyktig følelse av nostalgi, kjennes det godt å ha noe konkret å knytte det hele til, og brev er perfekte. Å lese dem, eller bare bla gjennom dem, får meg til å nynne på det første verset av "In my life" av The Beatles;
"There are places i'll remember, All my life though some have changed, Some forever not for better, Some have gone and some remain"

Her er brev fra min noe suicidale venninne fra Estland, som elsket Queen nesten like mye som hun elsket Freddie Mercury. Her er brev fra min venninne Linda, som var mer glad i meg enn jeg egentlig fortjente, med både ti og femten sider lange referat fra såpeserien "Sunset Beach". Her er et brev fra en revolusjonær geolog med blomster og krøllet hår, som sendte et bilde av hundene sine til meg en gang jeg virkelig trengte å smile, og her er brev fra en ugift Virrvarr, et uskyldig brev jeg hadde glemt fullstendig, med bitteliten litteraturliste over favorittbøkene hennes (som er skremmende lik den jeg ville skrevet selv) og munter logring over en god mattekarakter. Sammenbrettet ligger det et brev jeg fikk av min onkel og kusine til konfirmasjonen, som er så varmt og klokt at det reddet hele den ellers ganske krampeaktige dagen. Bunken inneholder brev og postkort fra alle steder i verden - og nesten alle verdendeler - med håndskrifter av litt diverse tydelighet, gode papirer. The Beatles fanger opp stemningen perfekt;
"All these places have their moments, With lovers and friends i still can recall, Some are dead and some are living, In my life I've loved them all".

Men øverst i bunken ligger en bunke brev som er skrevet til meg mens jeg var fjorten og femten. De er syndig preget av tenårenes intense lidenskap, sans for melodrama og ubevisste konkurranseånd. Det er også muligens noe av det mest private jeg eier. Papirene er forfattet av Ravnen Munin, og de fleste er daterte på sommeren en gang, jeg kaster et blikk på dem, og jeg blir oppslukt av savn. Jeg blir fylt til randen av varme. Og jeg blir matt, helt og fullstendig matt, av takknemlighet.

Vi var fjorten år gamle, og i ettertid skjønner jeg at vi var hjelpeløst, nådeløst forelsket i hverandre. Alt vi ville i hele verden var å sitte på taket utenfor rommet mitt, spise sure føtter og male kunstverk. Noen få ukers fravær, på hytteturer og familieferier, var ren tortur. Alle steder bar med seg minner. Når vi var sammen, tenkte vi nesten parallelt. Når vi var fra hverandre, førte vi samtaler likevel, fordi vi visste hvordan den andre ville reagert. Det var stort, og det var så vakkert at det nesten var forferdelig, for hvordan skal du håndtere at du får det du ønsker deg mest av alt i hele verden? Jeg hadde rett, den gangen jeg var seks år og ventet på et brev fra England, dette er det største i verden.

Hun, selvsagt. Ikke papirene. Ikke engang ordene hun skrev. Det faktum at hun finnes, og at vi knyttet noe så abstrakt, udefinerbart og intenst som et vennskap, det utgjør siste verset i The Beatles' "In my Life."

But of all these friends and lovers
There is no one compares with you
And these memories lose their meaning
When i think of love as something new
Though i know i'll never lose affection
For people and things that went before
I know i'll often stop and think about them
In my life i love you more

Sunday, July 6, 2008

Den utvalgte Storesøsteren og jeg

Denne teksten er til Lone Lovegood. Den har summet og brummet i bakhodet mitt veldig lenge, og jeg har aldri helt greid å skrive den, men nå har Lone stupt inn og ut av Psykiatrisk avdeling i Bergen, ringt meg i mellomtiden og til slutt skrevet en flott tekst om å skulle overleve. Det å overleve er hardt, det å skulle fortsette å leve livet frivillig i dag og i morgen og helst dagen etter der også, det er i perioder veldig hardt arbeid. Noen ganger trenger en hjelp, og denne teksten er om den hjelpen jeg fikk, fra en temmelig uventet kant, en gang i midten av videregående. Denne handler om hvordan Buffy reddet livet mitt.

Ja, Buffy. Buffy, vampyrenes skrekk. Eller i hvert fall Buffy, The Vampire Slayer. Hun kjempet mine kamper og reddet livet mitt. Bare ikke helt som på film.

Jeg oppdaget Buffy i en periode hvor dagene var mørkere enn nettene, hvilket førte til at jeg sov ganske lite. Jeg trengte desperat å løse opp anspente skuldre etter lange dager, og dagene var endeløse, skuldrene var høyspenninger. Jeg kjenner en gammel kur for slike spenninger i kroppen, og den kuren heter dårlige tvserier om superhelter. På ungdomsskolen het kuren min X - files, som gikk hver torsdag. I denne perioden var imidlertid behovet akutt, og jeg oppdaget at på TvNorge, som vi fikk inn heller dårlig og ustabilt gjennom en antenne som hang på taket vårt og som nesten ramlet ned i vinterstormene, der gikk altså Buffy om nettene. Hver natt.

Etter hvert grep serien meg på et vis ingenting annet jeg hadde sett før, ikke en gang X - files, hadde gjort før. Det var ikke bare det at Spike var virkelig hot, eller at Buffy var det nærmeste en feministisk heltinne en finner, det var ikke en gang det at den siste episoden er det nydeligste feministiske manifest som er skapt på film, det var mye mer enn det.
Buffy, i motsetning til absolutt alle andre tilsvarende serier jeg har sett, handler nemlig ikke om ukens monster - det handler ikke engang om månedens eller sesongens monster. Buffy handler om mitt liv.
Du synes jeg blir en smule melodramatisk nå? Du har lyst til å innvende at det ikke finnes vampyrer, at jeg ikke er en stakkers heks eller vampyrdreper bosatt i solrike Sunnydale? Da har du ikke sett serien grundig nok.

For å forstå det geniale aspektet ved denne serien, det som skiller den fra alle andre serier i samme kategori, må en kjenne til oppbygningen av serien. Derfor, la oss først foreta en formanalyse. (Og vær forberedt på eventuelle spoilere.)
Buffy består av sju sesonger, den første bestående av tolv episoder og de neste seks bestående av 22 episoder hver. Alle episodene, med noen ganske få unntak, bygger seg opp rundt det som er kjent som "ukens monster", nemlig en spesiell skurk eller et bestemt problem knyttet til denne episoden. I tillegg har hver sesong et bestemt hovedproblem, en hovedhistorie, som alle episodene på et eller annet vis bygger opp under. Denne måten å bygge opp en serie på har vært forsøkt i mange andre serier senere, deriblant X - files, Smallville, Charmed og spinoffen Angel, men ingen andre serier makter å bygge opp en slik spenningskurve som den Buffy fremviser. Ikke bare stiger spenningsnivået i en episode eller i en sesong, men ettersom serien utvikler seg blir også problemene som skal løses mer komplekse og utfordrende. Manusforfatterne har vært bevisste på tidligere sesongers bragder, slik at spenningselementene i de ulike sesongene er av ulik karakter. Hvor serier som Smallville, X - files og Angel først og fremst bygger opp mot sesongavslutninger som likner hverandre og som handler om de samme antagonistene, benytter serieskaperne bak Buffy seg av ulike utfordringer, som hovedsaklig veksler mellom en tilsynelatende uoverstigelig hindring eller en mer personlig konflikt. Når Buffy har beseiret det store, stygge som ingen skulle kunne være i stand til å beseire, vet serieskaperne bedre enn å komme trekkende med en ny, stor og ubeseiret skurk. Fremfor å forsøke å overgå sitt eget monster fra i fjor, velger serieskaperne å la noen av sesongene spille på personlige konflikter mellom Buffy og hennes aller nærmeste. Strukturen i serien holdes stram og balansert, både i de fleste av episodene, gjennom sesongene og gjennom serien som en helhet.
Buffy The Vampire Slayer er med andre ord svært, svært godt laget, innen sine egne sjangerregler og tro mot sitt eget konsept; en ungdomsserie om en jente som dreper vampyrer og prøver å opprettholde et vanlig sosialt liv ved siden av. Svært få, om noen, andre serier kan tilby den samme kvaliteten i fortellerteknikk og serieoppbygning. I tillegg bygger serien opp en helt egen humor og referanseramme, som gjerne involverer tidligere episodeplott og bikarakterer, små detaljer som ikke er nødvendig å fange opp for en tilfeldig tilskuer, men som skaper en mer intim følelse av tilhørighet for dem som følger med trofast.

Likevel er det ikke kvaliteten som er det avgjørende, det livsreddende elementet.

De aller fleste amerikanske tvserier har en eller annen moral gjemt i de største episodene. Som regel blir denne moralen overtydelig forklart og matet til publikum med tskje, for å være sikker på at alle får med seg poenget. Buffy er intet unntak fra denne moralregelen, men igjen presterer serien å tilby oss en vri på gamle regler.
Josh Whedon, som er mannen bak serien, har forklart litt om hvordan temaene i serien bygges opp. "We think very carefully about what we're trying to say emotionally, politically, and even philosophically while we're writing it… it really is, apart from being a pop-culture phenomenon, something that is deeply layered textually episode by episode." Buffyuniverset omgjør vanlige, alvorlige tenåringsproblemer om til faktiske monstre, og presenterer både problemene og løsningene i en drakt tilpasset den magiske virkeligheten til serien. I første sesong har vi episoden "Witch", hvor en mor overtar datterens liv, i sesong fem sliter en ung, lesbisk jente med frykten for at hun er demonisk, ("Goodbye Iowa" og "Family"); i sesong omgjøres en voldelig kjæreste til en slags Mr. Hydekarakter (Beauty and the Beasts) og til sist, hovedplottet i hele sesong to; en jente har sex med verdens hyggeligste fyr, og han blir et monster. Bokstavelig talt. ("Innocence")." Denne strukturen gjør at hver enkelt episode forteller en langt mer kompleks historie enn den klassiske "slem demon møter snill hovedperson og dør".

Men, akkurat som at hver enkeltepisode både er et lite mesterverk i seg selv og inngår i en større og vanskeligere sesonghistorie, akkurat slik fungerer også det metaforiske planet. Hovedplottet i hver sesong kan nemlig tolkes som en metafor på andre, virkelige og alvorlige problemer, hvor små episodemetaforer underbygger en større metafor, som er den viktigste fortellingen.

Som et resultat av den stramme sesongstrukturen og måten enkeltepisoder opererer på flere plan, er alle sesongene gode. På det metaforiske planet fungerer de fire første sesongene likevel først og fremst som en oppbyggende bakgrunnshistorie som danner det viktigste grunnlaget for den femte sesongen. Sesong fem er nemlig den sesongen som virkelig benytter seg av metaforer, og som griper tak i et større og mer abstrakt tema enn uheldige partnervalg. Her blir det psykologiske aspektet tydeligere, og da særlig det aspektet som knytter serien opp mot unge jenters liv - dette er sesongen som reddet livet mitt.
På det øverste planet handler sesongen om at Buffy må bekjempe en uovervinnelig Gud. Det er en god sesong, en spennende historie.
På et dypere plan handler sesongen om to fenomener, som begge er aktivt til stede i livene til mange, mange jenter jeg er glad i og beundrer, meg selv ikke minst, og begge disse fenomenene knyttes opp mot ett faktum; i denne sesongen blir Buffy storesøster.

Nå er vi ved det jeg mener er denne seriens kjerne, den viktigste metaforen. Hele serien, fra første episode, handler om hvordan Buffy, en seksten år gammel jente, får ansvaret for hele verden lagt på sine skuldre. Igjen, bokstavelig talt. Hun må kjempe mot denne verdens demoner, monstre og vampyrer. Riktignok protesterer hun iblant, når hun blir lei av å måtte ofre både liv og sosiale fordeler, men jevnt over tar hun på seg dette ansvaret, biter seg i leppen og gjør sitt ytterste for å beskytte moren sin mot verdens harde realiteter. På skolen tar hun ansvar for to av skolens minst populære elever, og viser dermed at det ikke bare er verdensfred hun tar ansvar for, hun tar også ansvar for at alle andre skal ha det bra. Skjebnen har valgt henne ut til å kjempe alle andres kamper, som før forklart gjerne disse omgjort til faktiske monstre, hun kjemper og hun vinner.
Denne ansvarsmentaliteten er klassisk, gjennomgående for en typisk storesøster, og i femte sesong tydeliggjør manusforfatterne det ved å skrive en lillesøster inn i serien. Dawn har selvsagt en betydning, en viktig rolle å spille i selve sesongplottet om guden, men vel så viktig understreker hun dette ansvaret. Og samtidig som dette ansvaret understrekes, viser sesongen hvordan det påvirker Buffy. Mens handlingen på det øverste planet handler om Buffys endelige offer, hvor hun gir sitt eget liv for å redde verden og lillesøsteren sin, kan det hele tolkes som en metafor på Buffys økende depresjon, hennes fortvilelse over tyngden av ansvar, en fortvilelse som til slutt fører til at Buffy tar livet av seg.

I serien dør hun faktisk. Dersom en skal tolke det hele som en metafor på noe som skjer i virkeligheten, kan det siste, skjebnesvangre hoppet være symbol på et alvorlig selvmordsforsøk, noe som føres videre i sesong seks, som åpner med at vennene hennes bringer henne vekker henne opp fra de døde. Mens de tror de redder henne fra helvete, avslører Buffy etter hvert at hun var i himmelen, og at hun opplever denne verdenen som et helvete. Sesongen handler videre om hvordan Buffy langsomt, langsomt må venne seg til tanken på å leve videre, med tyngden av ansvar. Ved siden av sesongens hovedplott om avhengighet og farlige våpen, handler det om hvordan Buffy må lære seg å bære dette ansvaret på andre måter enn hun har gjort til nå, og om hvordan hun må lære seg å delegere det ansvaret som kan fordeles. Og til syvende og sist, det virkelig avgjørende i denne sesongen, det handler om nære, urokkelige vennskap som kan redde en gjennom uutholdelige sorger.

Jeg var atten år gammel, hadde båret hele verdens sorger og bekymringer ganske lenge, og på den tiden jeg så på Buffy var det i ferd med å bli for mye. Jeg hadde lyst til å hoppe. Når Buffy kjempet med ordinære skurker og likevel ble skadd, visste jeg utmerket godt hvordan hun følte seg; jeg følte meg slik selv når jeg sto på badet med en kniv i hånden. Men disse nettene, når jeg aller helst ville spise piller eller henge et rep rundt halsen, når tanken på venner og familie fikk meg til å nøle, men ikke mer enn det - da så jeg på Buffy i stedet. Jeg satt der, natt etter natt, mens søvnløsheten drev gjennom kroppen min, og konsummerte passivt hvordan en annen jente, en jente med superkrefter, bekjempet mine problemer omgjort til fysiske monstre, og hvordan hun faktisk overlevde dette ansvaret. Jeg lot meg dra inn i en verden hvor noen andre overtok mitt ansvar for en liten stund, og hvor denne noen omgjorde min hverdag til noe som kunne overleves, noe som kunne håndteres.

Det er hardt å skulle leve, og av og til trenger en påminnelser om at det går an å gå seirende ut av ringen. I sjette sesong, mot slutten av musikalepisoden "once more with feeling", reddes Buffy av en sang. Jeg sang denne sangen til meg selv en hel vinter, og det hender jeg fremdeles nynner melodien. Det er ikke spesielt stor poesi, eller spesielt vakker melodi, men det handler om akkurat det, det handler om å overleve, trass i at en egentlig er lei av det. Jeg siterer hermed;

"Life's not a song. Life isn't bliss - life is just this - it's living. You'll get along. The pain that you feel, it only can heal, by living - you have to go on living."