Wednesday, May 21, 2008

Dragvolls beboere

Ved bibliotekstrappen på Dragvoll i dag, et hvitt A4ark med påfølgende skrift:



Lyst til å redde verden?
Eller er du interessert i ufoer?


Det var alt. Intet mer, ingen forklaring, ingen videre beskrivelse av linken mellom spørsmålene. Under sto det bare en epostadresse og et telefonnr, sånn i tilfelle du skulle kunne svare ja på et av spørsmålene. Jeg elsker dragvollinger.

Sunday, May 18, 2008

Roger and me

For et par uker siden kom min beste venn på besøk, og etter en stund kom det ut av henne at en gammel klassekamerat var død. Jeg prøvde å fiske frem ansiktet hans fra hukommelsen, men det ble aldri annet enn vagt og uklart. For meg var han først og fremst et navn, men for henne var han et menneske, et ansikt, som nå var borte.
I dag, i epostkassen min, sto det en invitasjon til en gruppe på fjesbok, en gruppe som het "R.I.P. Roger". Og fordi jeg vet at han til slutt tok for mye dop og døde, og fordi jeg ikke kjente ham siden ungdomsskolen og derfor ikke aner hvorfor det gjør vondt, og fordi jeg derfor ikke vet noen jeg kan ringe til som også kjente ansiktet hans og husker ham, skal han få en post her. En post med det lille jeg husker av Roger, sånn at flere enn jeg kjenner til disse minnene, som en siste hyllest.

Roger var en av dem som du vet hvordan det kommer til å gå med allerede på barneskolen, bare navnet skulle avsløre fremtiden. Han gikk i parallellklassen min de to siste årene på barnekolen, og han var en av dem som røykte fast i en alder av elleve og ledet an de store "kokke"rundene på butikken, noe som gikk ut på å stjele så mye energidrikker og alkoholbokser som mulig. På taket av bensinstasjonen lærte han og bestekompisen hans flere av vennene mine å røyke, drikke og banne, en tolvårings viktigste polularitetselementer. Han så ut som en liten, grå mus, bokstavelig talt, med et lite, knortet fjes og musenese, med musebrunt hår og gulblek farge i ansiktet, bestandig spinkel og blant de laveste i klassen. Selvsagt var han rampete, og han hadde et påtatt, sleskt "forførejenter"smil allerede den gangen, som han klistret på seg når han ville sjarmere noen, og det ville han med jevne mellomrom. En gang i blant lykkes han også - for ja, de siste årene på barneskolen var en salig blanding av uskyld og heftig eksperimentering, og hans gjeng ledet an den verste utforskingen.

Dette er det ene bildet av Roger. Det skal ikke så veldig mye analyse til før en ser konturene av et hjem som ikke passer på ham, og adressen hans bidro heller ikke så veldig til å sikre fremtiden. Han bodde rundt det jeg har kalt Bergens slumområde, et område befolket av kommunens håpløse tilfeller. Her bodde Roger, og flere av mine venner, og hvis en bare grov litt i gråheten og myste litt bak fasadene, så en mennesklig forfall, skjebner som river deg i sjelen - og mennesker fulle av ufattelig godhet.

Hvis du kom på tomannshånd med Roger, falt det forførende smilet rett av. I stedet kom en alvorlig ung mann til syne, en mann som oppriktig brydde seg om verden. Jeg tipper at de gangene han faktisk lyktes i å forføre noen, så skyldtes det mer hans evne til å faktisk se deg og bry seg, langt mer enn smilet. Jeg vet det forholdt seg slik med meg.
I sjuende klasse reiste vi på en grusom klassetur til Voss. Som sagt var vi en bunke med til dels fortvilede unger som balanserte mellom uskyld og tenåringsliv, og i løpet av denne uken truet tre av mine klassekamerater med å ta livet av seg, minst et par hadde sine første seksuelle opplevelser, jeg med flere stjal verdier for flere hundre kroner og vi drakk oss beruset på energidrikken kalt "magic".
Roger la an på meg nesten fra dag èn, og jeg holdt stand. Strengt talt var jeg ikke veldig interessert, selv om vi hadde vanket i delvis samme omgangskrets en stund. Egentlig tolket jeg hans interesse først og fremst som et resultat av at kameraten hans prøvde seg på venninnen min - det var gjerne slik i løpet av disse årene. Da kameraten hans til slutt lyktes, ble det klart for meg at jeg var den eneste i min vennegjeng uten kjæreste, og jeg gikk motstrebedende med på å ha et kortvarig forhold med Roger. Ja, vi oppførte oss slik i en alder av tolv.
Forholdet vårt varte i flere dager, men da vi kom tilbake til sivilisasjonen slo jeg opp. Jeg hadde bedre ting å ta meg til. Han var ikke overrasket. Det jeg husker best, var at han hadde verdens mykeste lepper.

I åttende klasse hadde en venninne av meg klassefest. Hun fylte tretten, et stort tall, og feiringen fant sted i en av kjellerne til det omtalte strøket. Vi spiste enorme mengder pizza, spilte musikk og alt var kjekt - inntil noen av guttene fikk et kombinert rampete og sukkerkick, og bestemte seg for at popcorn fløy godt gjennom luften. I noen minutter fløy mat alle veier, og venninnen min fikk et mer og mer ulykkelig uttrykk i ansiktet. Når leken til slutt var over, gikk alle inn i naborommet for å finne på noe annet, og kjøkkenområdet var et ufattelig kaos. Jeg sto der og skulle hjelpe til med å rydde, venninnen min prøvde å tørke pizza av bordet og Roger kom. Fant frem et kostebrett. Kostet sammen popcornrester fra gulvet, ryddet opp, hjalp til. Det var oss tre på kjøkkenet, mens resten av festen tok av i stueområdet. Min respekt for ham økte voldsomt i det øyeblikket. Javisst, han var forelsket i venninnen min. Det var de alle sammen. Men han ble igjen for å hjelpe til, og han hadde kastet vekk det sjarmerende smilet, tilbake var bare et uttrykk av oppriktig omsorg, av hyggelighet. Jo, han var hyggelig.

For to uker siden satt jeg hjemme i Bergen og spiste middag med Mamma. Da utbryter hun: Jeg skal hilse deg fra Roger!
Jeg overdriver ikke når jeg sier at hjertet hoppet litt av glede. Det kan nemlig ikke nektes for at jeg har lurt litt på hvordan det gikk med ham, denne hyggelige musen som vekslet mellom å være tvers gjennom god og slesk. Jeg har lurt på om han noensinne karret seg ut av det hullet verden plasserte ham i, og jeg har håpet indelig at han hadde det bra.
Mamma fortalte at hun hadde truffet ham på bussen på vei hjem, og han hadde gjenkjent henne som min mor, og ville hilse til meg. Videre hadde han fortalt ganske åpenhjertig at han var på vei for å treffe moren sin. Han fortalte at han var forlovet. Til slutt ba han innstendig om at hun måtte hilse til meg, før han gikk hjemover. "Han virket påvirket av et eller annet narkotisk stoff" sa hun, "men det var kanskje ikke annet å vente hvis han skulle hit."
Jeg prøvde å finne ut nøyaktig hvorfor jeg ble så glad av å høre fra ham, når jeg tross alt ikke har truffet ham på mange, mange år, men glad ble jeg. Jeg satt der ved middagsbordet og hadde lyst til å treffe ham, si hei bare, det virket viktig.Han var en del av en viktig periode, en periode jeg ikke akkurat er kry over å ha gjennomgått, men som jeg likevel ikke ville ha unnvært. Og jeg hadde håpet han skulle klare seg, alt til tross, fin fyr som han var.

I dag er jeg medlem av "R.I.P. Roger Eliassen"gruppen på fjesbok.

Thursday, May 15, 2008

vakre ord og fred på jord

Hva ønsker du deg, spurte en venn av meg i begynnelsen av mai. Jeg ble stum som et blåskjell. Hva ønsker jeg meg? Av livet, av fremtiden, av i dag?
Jeg har brukt to uker på å finne svar, riktignok ikke på disse spørsmålene, men dog på ordene "hva ønsker du deg"... til bursdagen.
Det er lenge siden dette ble et lite viktig spørsmål for meg. Delvis fordi jeg ikke ønsket meg noe brennende, jeg ble glad for alt, og delvis fordi jeg liker å fremstille meg som nonsjalant. For noen år siden hadde jeg en irriterende uvane med å svare "fred i verden". Jeg har gitt opp det ønsket - delvis fordi jeg strengt talt ikke ønsker meg fred, men rettferdighet, og delvis fordi det er en feig måte å unngå problemstillingen på. Så i år, med Nick Hornyby i hælene og allting, har jeg satt meg ned og faktisk laget en liste, en siste liste før jeg eventuelt begir meg ut på større og mer alvorlige emner. Det er - i dag, faktisk - en uke til jeg forlater det fine, runde tallet 20, og i år har jeg tatt meg bryet å faktisk finne ut om jeg ønsker meg noe. Det gjør jeg. Èn ting ønsker jeg meg, og det er ikke temmelig kreativt. For syns skyld har jeg ført opp noen emner til, som heller ikke er spesielt kreative, og jeg ønsker meg alt sammen, som vanlig, bortsett fra at det denne gang er èn ting som faktisk er i prioritert rekkefølge.

I år ønsker jeg meg:

1. Pene ord. Vakre betydninger

...dette vil si poesi, egentlig. Enten det er ord du har diktet opp og rablet selv, ord som er innbundet i en eller annen hjerteskjærende vakker innbinding eller ord som er trykket med billig blekk i en pocketutgave, ønsker jeg meg dikt, ord som smelter på tungen, ord som får huden min til å nuppe seg i fryd.

2. Gode tegnesaker. Andre kreative duppeditter

Jeg er begynt å leke med farger, motiver og fingre igjen, skjønt det ikke vises så tydelig på min en gang så entusiastiske kunstblogg. Jeg ønsker meg kreativt tegneutstyr og morsomme duppeditter fra for eksempel Panduro. Kunst reparerer sjelen.

3. God te.

Hvem er vel overrasket? Jeg ønsker meg alltid te. Men nå har jeg omtrent alt jeg trenger av smaksatt te, det være seg grønn, rød eller svart. Med andre ord ønsker jeg meg kreativ te, morsom te som for eksempel japanere eller kinesere eller sprø, alternative kamerater finner på å lage. Grønn blader som er knust og skal piskes til te. Te som smaker popcorn og serveres til Sushi. Te som de snakker om i "Six Feet Under." Lær meg noe nytt og spennende?

4. Skrivebøker.

Jeg vet det, jeg er en litteraturstudent, og litteraturstudenter ønsker seg alltid skrivebøker. Og ettersom pene skrivebøker den letteste oppgaven, det er bare å spørre etter en moleskinebok, ender det som regel med at de omtalte studentene til slutt eier så mange ubrukte at de er nødt til å si"Nok!"
Jeg har ikke så mange skrivebøker at jeg er nådd den smerteterskelen ennå, men jeg må likevel presisere litt:
Jeg har en rosa skrivedagbok som jeg fikk til bursdagen for mange år siden, med en hilsen inni (og dikt, for såvidt) som fremdeles gjør meg varm og svevende. Den boken er snart utskrevet, og for første gang siden det året kjenner jeg at jeg bekymrer meg for hvor jeg skal plassere de mest meningsløse tankene mine. Derfor, mine venner; jeg trenger en ny personlig bok med mye plass og hjertevarme.

5. Det en manisk student alltid har bruk for.


En må jo ha fem punkt på listen, og økonomisk støtte blir alltid tatt vel imot.

Monday, May 12, 2008

fem kulinariske dødssynder

Jeg liker lister, og det gjør flere av mine venner også, har jeg oppdaget. Men det er ikke til å komme unna at listemanien blir verre av Nick Hornby, så ettersom det er eksamen og jeg enten lager ekstremt kulinariske gourmetmåltider eller visper sammen noe rusk fra en pose, er det tid for å lage en liste som omhandler mat. Her kommer min liste over 5 Kulinariske dødssynder. Bruk fantasien, for det anbefales ikke å prøve dem ut selv - listen skulle si alt.


Brent havregrøt
gammel, bitter posete
Tørrsteikt ferdigpizza
Supersalt Posesuppe
Halvkokte poteter

trofasthet blant sprø musikkentusiaster

I kveld, på den berømmelige filmkvelden, så vi "High Fidelity" igjen. Jeg har etter hvert mistet oversikten over hvor mange ganger jeg har sett denne filmen og lest denne boken, men fremdeles er den i stand til å hensette meg til varm, glad følsegbrastemning. Og det er litt som å lese "Mathilda" av Roald Dahl, jeg gjenkjenner stadig noe nytt jeg har lest eller hørt siden sist, og blir glad fordi jeg er en såpass kulturell person at jeg henger med i de kulturelle referansene. Denne gang? De spiller jo Seymour Stein fra "The Boy With the Arab Strap"albumet til Belle & Sebastian! Har en kort diskusjon om det beste indierockbandet av alle! Alltid like kjekt. Om Belle & Sebastian er med blant filmmusikken, er det en fin film. Det slår nesten aldri feil. Og "High Fidelity" gjør meg avslappet og munter til sinns.

Dessuten, jeg oppdaget den replikken som refererer til min favorittdel i boken, men som sørgelig nok er klippet bort i filmen. I øyeblikket hvor vår helt får en telefonsamtale, og sier "Sure, I'm interested" - vet dere hva han er interessert i da?
I filmen får vi aldri vite det, og det er trist, for dette er den bitreste, mest hevngjerrige, mest treffsikre, mest skadefrydende delen av hele fortellingen, og den traff meg personlig midt i magen. Jeg leste, jeg lo så jeg gråt og jeg kjente et ondskapens frø spire i meg, et frø jeg voktet vel om og dyrket som i et drivhus i flere uker.
I boken får vår helt Rob en telefonsamtale fra en førti år gammel dame som skal selge en platesamling. Rob reiser hjem til henne og ser gjennom platesamlingen, og det er en fantastisk samling - her finnes alle skattene, uvurderlige plater av de store heltene, han blir helt matt av fryd, tenker at dette har han sannsynligvis ikke råd til, men han har heller ikke råd til å la dem gå fra seg... Og spør hva hun skal ha for dem.
Det er her det blir deilig. Damen skal ha en latterlig lav sum for dem, og han blir helt forskrekket, hun må da vite hva for en skatt hun besitter?
Jo, hun vet det. Samlingen tilhører ektemannen hennes, ektemannen som i øyeblikket befinner seg i varmeland sammen med sin unge, vakre sekretær, og dette er ikke en foretningsreise. Nå har mannen hatt nerver til å ringe hjem og be henne - konen - om å selge platene hans, og sende ham en sjekk. Hun kan få beholde ti prosent selv, sier han, og det har hun tenkt å gjøre. Hun har tenkt å selge platene hans, beholde ti prosent som utgjør en femdollarseddel eller noe sånt, og ramme denne inn, henge den på veggen. Kall det requiem for et ekteskap.
Har dere noensinne hørt handling så spekket med skadefryd? Er det ikke vakkert?
I slutten av andre klasse leste jeg denne boken i et forsøk på å få meg selv til å føle meg bedre, mens familien min var i fullt kaos. Min far hadde nettopp flyttet ut - ikke med sekretæren sin akkurat, men det var ikke langt i fra - og han hadde etterlatt seg... gjett tre ganger? En skatt av en platesamling. I kjelleren sto det et par mange tusen i plater som han, mange måneder etter fremdeles ikke hadde hentet. Jeg prøvde å skrape sammen penger til en klassetur, og jeg lurte oppriktig og lenge på om han skulle få finansiere den. Det er med sorg jeg innrømmer at min spire av ondskap og skadefryd var sped og sykelig, den døde før den fikk levd livet. Jeg kunne kverke samvittigheten min.

Monday, May 5, 2008

tilbake ved mine fulle fem

Der var eksamen, ja. Etter en helg med jevn hodepine, som et resultat av en kronisk rynke i pannen og usedvanlig stramme nakkemuskler selv til Bergensbesøk å være, er jeg tilbake i den byen hvor jeg finner likevekten, kjenner solskinnet og til dels oppfatter ordene foran meg. Bevæpnet med en legeerklæring om at jeg ikke er helt ved mine fulle fem bestandig og at jeg derfor kanskje ikke skulle ta mine tre eksamener akkurat nå, besøkte jeg verdens koseligste dame på instituttet mitt. Hele helgen har jeg argumentert for og mot om jeg skulle benytte meg av mitt våpen. Det ville være vidunderlig deilig å gå gjennom mai uten å bekjempe panikkangst hvert femte minutt Det ville være helt herlig å ikke kjenne kvalmen stige, å ikke sitte lammet av tanker om selvdestruktivitet midt i årets vakreste måned. Det hadde vært fint å oppleve mai uten å kjempe for min egen forstand. Samtidig kjente jeg på en stor, stor følelse av tap hver gang jeg tenkte på å ikke ta eksamen, jeg kjente at en stor del av meg gledet meg til arbeidet - bare ikke til angsten. Jeg gledet meg til å skrive, og tanken på å gi opp eksamen var vond. Nesten like vond som tanken på å prøve, for å oppdage at jeg ikke var flink nok. Så, bevæpnet med legeerklæring og tvil til øreflippene besøkte jeg instituttets sekretær, hvorpå hun lettet mine bekymringer ved å legge frem en plan. Alle dem som vil ha meg til å sykemelde meg, vil bli misfornøyde. Perfeksjonisten i meg grøsser, men lille, vettskremte meg fryder meg. Mine tre eksamener i år skal bety ingenting, jeg kan ta dem en etter en og se det hele an etter hvordan formen er. Mine to hjemmeeksamener skal få lov til å være koselige, jeg skal nyte det som muligens var min yndlingslek på skolen - å få lov til å analysere noe grundig og i mitt eget tempo, over flere uker. Over en, to, ti kopper Choko Bocokakao. I koselig selskap med samtaler over litteraturteori og fantastisk litteratur.

Det avhenger selvsagt av oppgavene, hvor mye kos det blir. Jeg hadde en skrekkvisjon som inneholdt Essays av Amalie Skram og Den siste Glæde av Hamsun. Men når jeg kikker på dem, og oppdager at jeg skal få skrive analyser som handler om Virginia Woolf og Julia Kristeva, Jon Fosse og Henrik Ibsen, da kjenner jeg smilebåndene trekke seg opp. Om jeg skriver noe her de neste ukene, bør det være om svart sol, depresjon og tap av språket - men i så tilfelle er alt som det skal. Mai blir anstrengende, mai blir helt sikkert full av panikkartet kaos - men mest av alt skal mai fylles av nettopp meg som finner ordene, meg som bekjemper den svarte solen ved å skrive og analysere til jeg blomstrer i godt selskap - jeg leke meg med det morsomste jeg vet.

(Ja, jeg vet det. Jeg burde gå på kurs i eksamensangstmestring. Til høsten - kanskje.)