søndag 30. november 2008

mitt liv som emo

Jeg hater emoer. Virkelig, i kveld har jeg sittet sammen med fine mennesker som er glade i meg, og jeg har kjent på hvor inderlig jeg hater vår tids mest populære stempel. Til daglig nærer jeg en dyp, ironisk distanse som gjør meg i stand til å le rått og hjerteløst av emoene, jeg ler av de stripete klærne, jeg ler av de påmalte tårene som renner svarte nedover kinnene, jeg ler av musikken deres (som jeg i hemmelighet liker) og jeg humrer over de tragiske ansiktene deres, fordi livene deres er så kjipe at de må lage små, ufarlige kutt på overarmen og kanskje skrive "hate" eller noe tilsvarende dypsinig på håndbaken. I møte med emoer blir jeg arrogant og nedlatende, hardhjertet og ironisk. Det kan ha noe med den store mengden jeg traff i løpet av tre år på videregående, hvor flesteparten av elevene i tegning, form og farge, helse og sosial eller media likte å være dramatiske, svartkledde og tragiske; jeg var oversvømmet av emoer som sto ved skoleporten og kjederøykte, mens jeg og mine venner latterliggjorde dem fra vinduet i andre etasje. Livet på videregående er hardt, jeg innrømmer det uten å blunke, men når alle skal fortelle verden det på nøyaktig samme måte og alle sammen tror de er originale, da er det hardt å ta dem seriøst. Særlig fordi vi i min klasse hadde folk som slet vel så mye, og som gikk i lyseblå langbukse og medfødt hårfarge.
Jeg ser altså ned på emoer, i hvert fall hvis dem er uten selvironi, men til daglig kan jeg nesten like dem. Den selvironien de gjerne mangler, kan jeg gjenopprette ved å ironisere over dem, og dermed kan jeg også skape den distansen mellom dem og meg selv som jeg trenger, for å bevare et minimum av selvrespekt. De er en fremmed rase, et interessant fenomen av vår tid. Jeg er en intellektuell, reflektert og moden dame med kontroll, og jeg betrakter emoer som umodne mennesker uten kontrollen jeg er kry av.
Da finner jeg meg plutselig halvt i oppløsning på mitt eget gulv. Jeg hører meg selv si: "Jeg trenger egentlig mest noen som orker å høre på hvor kjipt jeg opplever livet, så jeg ikke gjør noe dumt. ...Finne frem den kniven jeg fant før i dag, for eksempel. Som omsider er skarp nok til å kutte gjennom hud, i motsetning til den tallerkenen jeg knuste forgjeves." Og jeg grøsser. Det går kalde grøss nedover ryggen min, og jeg kjenner kinnene brenne fordi jeg hører hvor emo jeg høres ut. Jeg kjenner meg ikke igjen, jeg identifiserer meg ikke med det livet jeg beskriver. Når ble jeg emo? Jeg kan umulig ta meg selv seriøst, men ordene faller ut av munnen min:
" Jeg er sliten fordi jeg har diskutert med meg selv så lenge, og jeg er lei, lei, lei av å være den fornuftige stemmen i hodet mitt som forteller meg hvorfor det er teit å tro at jeg ikke kan noe, at jeg er fullstendig mislykket, teit å tro at hvis jeg tar på meg svarte klær og legger meg midt i bilveien, så løser alt seg. Jeg er lei av å være redd for å gå i postkassen. Lei av å ha lyst til å leke med kniver, og så være flink pike som lar være. Lei av å føre hyggelige samtaler om hvor bra livet er, eller hvor godt alle andre har lest til eksamen, eller hvor spennende verden og fremtiden er, eller... Lei. Punktum."
Midt i tiraden kjenner jeg ordene stramme til i halsen, og jeg vil gråte, litt fordi jeg synes så synd på meg selv, og mest av alt fordi jeg kan bli så emo som dette her. Jeg kjenner at det er like før jeg kler meg i svarte klær og roper til hele verden at jeg vil DØ, jeg vil DØ, jeg vil DØ, selv om det ikke er sant, og selv om jeg vet at dette er det laveste jeg kan falle, den dypeste grunnen jeg kjenner til, dette punktet hvor jeg overdriver, hvor jeg i overdramatiske trekk forteller hvor kjipt livet er, og samtidig er så skamfull over utrbruddene mine at jeg knapt kan få ordene frem. Det er da jeg hater emoene. For noe av det er sant, og har vært det en stund. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg har ingen god grunn. Men emoene har tatt copyright på ukontrollerbar smerte i brystet, emoene har markedsført emosjonelle utbrudd til de grader at mine ektefølte utbrudd tilhører dem. Jeg kjenner meg så emo. -Jeg skammer meg så jeg nesten kjenner meg kvalm, for at jeg har det slik, for at jeg skrev dette, for at jeg kommer til å trykke på publiseringsknappen og dermed gjøre meg mer emo enn jeg var i utgangspunktet. Og jeg forakter jo emoene.

17 kommentarer:

  1. Emoene er søte. synes nå jeg ! :-) Også de emo-foraktende emoene. Ikke noe flaut å være litt emo i blant.

    SvarSlett
  2. emoforaktende emo, ja. Noe så skrekkelig. Jeg er glad jeg snart skal flytte ut av de stripete rekker. Jeg skal bli kommunist eller noe i stedet, har jeg bestemt meg for.

    SvarSlett
  3. Ellinoren,

    du er ikke EMO, du er bare litt vinterdeprimert.

    SvarSlett
  4. Det sier jeg også til meg selv, dagen etterpå. Men i natt som var, da kjente jeg meg så EMO som noensinne. Fysj.

    SvarSlett
  5. Jeg tror det er et rimelig stort problem at emoer har tatt copyright på smerte og stemplet alt som hører til en depresjon som et selvmedlidende dramadronningrop om hjelp. Det gjør det nesten umulig å snakke om negative følelser uten at det er skambelagt og åpent for latterliggjørelse.

    Så: Vi må stå i mot emoveldet! Og da tenker jeg ikke først og fremst på emoene selv, men på at emobegrepet gjør at vi ikke føler at vi kan bli tatt på alvor om vi har det vondt på måter som emoene har tatt copyright på. Vi er ikke emo før vi har kledd oss i striper og dekket svartsminkede øyne med en skrå lugg. Og uten at jeg vil angripe Erna: vi er heller ikke søte før vi har gjort det. Nettopp det at alvorlige tanker og handlinger har blitt stemplet som søte, er selve emoproblemet.

    Kamprop: la oss ta depresjonen tilbake!

    *her kan dere se for dere at jeg står i en klassisk "We can do it"-positur og leder antiemo-revolusjonen*

    (Noe jeg selvsagt ikke tør i virkeligheten: jeg er livredd for å bli tatt for å være emo.)

    SvarSlett
  6. Silje : er ikke disse emo-greiene bare en overfladisk moteretning da ? Ikke meningen min å bagatellisere følelser, depresjoner osv . (Jeg er faktisk uføretrygdet pga depresjon & angstlidelser)

    Den eneste emoen jeg kjenner er en søt, grei og blid 13-årig nabojente som over natten skiftet stil fra "søt ungjente" til litt mer stiper, mørkere farger osv. Hun er fremdeles blid, grei og søt, ikke dramadronning eller deprimert. Hun syntes vel bare at hun så mindre "barnslig" og mer "interessant" ut med den mørke stilen.

    Og klart du ikke er emo (i den negative betydningen av ordet), Engeline !

    SvarSlett
  7. Haha, jeg håpet på en slags diskusjon om emoer. Silje, du leser alltid hva jeg vil si, og det er så fint. Jeg skal tegne en emo som en av kardemommerøverne.

    SvarSlett
  8. Ja, helt enig med Silje!

    Folk må få lov til å være litt nede uten at en får EMO-stempelet.

    SvarSlett
  9. Helst burde vi laget en folkebevegelse kalt "oss antiemoer med følelser". PRoblemet er at den folkebevegelsen, igjen, ville bli ubeskrivelig emo. Jeg tror at for å knuse emoene, må vi knuse kapitalismen og copyrightsystemet. Kanskje da. Kanskje.

    SvarSlett
  10. Veldig enig med Silje her. OG. Vi må huske på at mange emobarn trekker til emo-subkulturen for en grunn, de kjenner seg hjemme der. Men er man deprimert, er det kanskje ikke det beste stedet å være?

    Det er er lov å ha følelser, vi er nemlig mennesker. Emo er ikke noe mer enn forskortelse for emosjonell, og subkulturen vokste vel i første omgang blant ungdommer som laget musikk man kaller emo, emo hardcore eller emosjonell hardcore. "Bråkete" musikk om følelser. Veldig menneskelig. (:

    SvarSlett
  11. Agh. Dette innlegget gjekk meg hus forbi inntil i kveld, kor eg nettopp er litt...emo. Ikkje sånn stripete genser-emo, men sånn eg har ikkje lyst til å gjøre NOKO anna enn å berre sitja her og vere til, og det er ganske jævlig det òg uansett-emo. Eg vil ikkje døy akkurat no, om sant skal seiast. Men det er ikkje lett.

    Eg liker ideen om å ta tilbake deprimertbegrepet. Og eg gjer det heile tida eg, eg seier at eg har angst, eg hadde masse angst på laurdag når eg var med to av dei finaste menneska eg kjenner. Idag kom angsten når eg blei aleine. Og eg har ikkje eingong svart tåre under auget.

    Herregud for ein rotete kommentar, men eg klarar ikkje å skrive noko meir fornuftig.

    SvarSlett
  12. Så fin post! Den traff her og, for jeg kan også bli sånn... emo... hvis man absolutt skal bruke uttrykket, uten at jeg på noen som helst måte føler at jeg har noe til felles med emoene. Men å bli sånn nedfor og føle fortvilelse over livet, det kjenner jeg meg igjen i.

    SvarSlett
  13. Takk, både Lothiane og Lone, for så fine kommentarer! Det er merkelig nok godt å vite at en ikke er helt alene, for da kanskje en kjenner seg litt mindre emo og litt mer bra, bare bedrøvet.

    SvarSlett
  14. jeg er kanskje et par år for gammel for det her(jeg er 25), men jeg syns ikke emoene har enerett på følelser etc.. hvorfor mase sånn frem og tilbake med stilretninger og sånt; du har det dårlig. end of story. alle har det dårlig av og til -desverre, stripete genser eller ikke. det er ikke noe å skamme seg over, rettferdiggjøre eller prøve å få til å passe i en subkultur. jeg kjenner ikke personlig så mange emoer, og jeg vet ikke hvordan det er å gå på skole med dem, men det er alltid noen å gjøre narr av om man ønsker det - og det virker som om mange ønsker å gjøre narr av emoer. de er lett synlige og lette å kødde med, det er liksom "lov". er ikke det litt kjipt? jeg tror også at det gjør emoer kjipere. ingen blir bedre av å være bitter. jeg ser for meg blonde brune fjortisser og emoer med svarte lugger som holder hender på tvers av landegrenser rundt hele globen.. awwhhh :) cooombaa jaaa my loord, comba ja..

    SvarSlett
  15. veit dokker æ kjenne jævli mang som e emo å greit dæm har spess klesstil men dæm e jævli grei så slutt å rakk ned på emo folk. btw æ e emo sjøl så hold kjæft dokker veit faen ikke ka dokker snakke om

    SvarSlett
  16. Jeg beklager hvis jeg har fornærmet deg. Dette blogginnlegget handler egentlig ikke så mye om emostil eller folk som knytter seg til den som subkultur, det handlet om min egen depresjon og den mørketiden jeg vandret rundt i. Jeg brukte emobegrepet for å beskrive hvordan jeg benekter depresjonen, fordi den irrasjonelt nok oppleves som skammelig. Jeg forsøkte å stille opp kontrasten, påpeke at jeg forsøker å skjule ustabiliteten og føler at jeg ikke har rett til å være klinisk gal, mot den subkulturen som har forsøker å ytre ustabilitet som stil. Det er som sagt ikke meningen å fornærme, og jeg beklager hvis det har virket støtende på deg.

    SvarSlett