Saturday, September 6, 2008

språk av nåde

Av og til hender det at jeg blir ordløs.

Det finnes ulike grader av ordløshet. Noen ganger sitter ordløsheten så dypt jeg ikke makter å tenke i ord. Jeg tenker i abstrakte bilder, for selv det å tenke konkret forutsetter at jeg har ord til å beskrive hva jeg ser for meg.
Andre ganger har jeg ord i hodet, men de er sperret inne. Stemmen min blir sittende fast i brystet, og selv om jeg vet hvordan ordene ser ut, er de fremdeles formløse, og for å bruke dem må jeg forme hvert eneste av dem. Som regel innebærer det at hodet mitt raser over av alle tankene som ikke får utløp i ord, de samler seg opp til hauger av usagte, formløse tanker. Å rydde opp i dem er en kraftanstrengelse, så jeg lar dem være der – til jeg en dag våkner og har funnet igjen stemmen min. Da kan jeg feie dem ut, usett og uryddet, ved å prate om været.
Det finnes andre dager, uker, hvor jeg kan kamuflere språkløsheten min på de aller fleste områder. Jeg kan føre samtaler med venner, bare litt stillere enn vanlig. Jeg kan skru av hodet når jeg skal lese høyt. Verst er det når jeg skal lese stille, for det innebærer å oversette bokstavene foran meg til meningsbærende ord, men med innbitt konsentrasjon går det også. Det eneste som virkelig ikke går, er å sette egenproduserte, meningsbærende setninger på papiret – kommunikasjonen mellom fingertuppene mine og hjernen finnes ikke. Noel Brazil oppsummerer det temmelig elegant. ”One of those days when the language had no grace”, skriver han, og det er nøyaktig slik det er. For selv om jeg kan tvinge språket ut, i samtaler, jeg kan til og med tvinge mine egne tankemønstre inn i ord som kan forklare dem til andre mennesker, så blir språket mitt klosset og ufullstendig. I samtaler kan jeg kamuflere det, men i skriftlige tekster skriker det til meg, gir meg lyst til å kaste alle penner og heller stirre i veggen.

Ordene kommer alltid tilbake til slutt. En morgen våkner jeg og oppdager at jeg kan skrive igjen, snakke igjen, tenke igjen, uten å måtte kjempe for det. Med språkflyten kommer lettelsen, gleden over at ord eksisterer. Jeg smaker på ordene, nyter formuleringer, elsker følelsen av at ordene er brobyggere mellom meg og andre mennesker. For å si det enkelt, ordløshet er upraktisk. Jeg er glad det ser ut til å ha gått sin vei for denne gang.

3 comments:

  1. Godt at ordene dine er tilbake ! :-)

    ReplyDelete
  2. Det er eg glad for au.

    Og no emnar eg på eit nytt innlegg til vevloggen min, so då er det gildt du kann lesa med gleda og utan for store vanskar.

    KLEM!

    ReplyDelete
  3. Takk for det, begge to! Jeg er glad ordene er tilbake, jeg også.

    Men hva angår bloggen din, miss Fridtun: dine innlegg er aldri vanskelige å lese. Du skriver jo musikk i ordform.

    ReplyDelete