Wednesday, September 10, 2008

Alle heltene som gikk sin vei.

Jaha, joda, verden gikk ikke under. Will Smith eller Sarah Michelle Geller reddet kanskje dagen, eller kanskje Dr. Strangelove live skalv sånn på hendene at han bommet på knappen som skulle utslette jorden. Kanskje majaene, maoistene og jeg hadde rett i utgangspunktet, og jorden ikke skal gå under før i om fire, fem år likevel. Jeg er trøtt, trøtt etter en ny søvnløs natt og derfor også litt ustabil. Og trodde jeg at jeg var nostalgisk klokken fem i natt? Du skulle se meg nå, klokken fem om ettermiddagen.

For veldig lenge siden var jeg et lite barn. Jeg var en kortklippet fireåring i blå klær og med gravemaskinbil i sandkassen utenfor. Jeg var et musikkinteressert barn som kunne alle sangene i sangboken, og som laget privat minikonsert med min far, inkludert et eksklusivt klipp hvor jeg synger Den lille Havfruens solosang. Jeg var en retorisk ekspert som slo rundt meg verbalt - alt er lelativt, mine venner, og jeg drømte om å jobbe som kranfører og å få en barbiedukke. Lykken var en fredagskveld med mamma, mens vi så hverdagsliv og mummitrollet, hun med kaffen og jeg med en skål mariakjeks. Videre lykke var en lørdagsmorgen hos min beste venn, mens vi smugspiste svarte og gule krokodiller og snakket om det foreldreløse barnet Annie.
Hverdagen var en barnehage, avdeling Regnbuen.
I dag, muligens i anledning jordens fraværende undergang, har jeg tilbragt flere minutter med å kjenne etter. Det gjør jeg ellers sjelden, for det er forferdelig skummelt å kjenne etter, men i dag spilte jeg en låt og tillot meg å huske meg selv som fireåring.

Jeg husker en assistent som tegnet kruseduller med føtter og hender. Hun sverget at hun ikke kunne tegne, men alle ungene elsket krusedullene hennes, vi etterapet dem lenge etter at hun forsvant.

Jeg husker følelsen av å komme til barnehagen tidlig om morgenen midtvinters, for å oppdage at alle lys var slått av. Rundt et bord satt alle de tidlige ungene og et partre trøtte pedagoger, overalt brant levende stearinlys og alle ungene dryppet små stearindråper i kopper med vann i - julepynt. Jeg husker lukten, lyset og stemningen.

Jeg husker et eventyr. Vi fikk være inne på voksenrommet, hvor alle de voksne røykte og tok pauser. Der var det sofaer og et lite bord. En av pedagogene hadde tatt en eventyrbok med seg inn, og hun fortalte levende og magisk om en ung gutts ferd for å finne svar på et stort og vanskelig spørsmål. På veien fikk han hjelp av tre hjelpere, og i betaling skulle han hente svar til dem. Men når han kom frem til fjellet hvor han skulle få svarene på magisk vis, fikk han bare tre spørsmål. Han fikk ikke svar selv, for han var en god helt og dro sin vei med svar til hjelperne. En av dem var en slange som svømte ham over til fjellet. Jeg husker den vannormen godt, den var levende, skummel og vakker. Jeg husker ikke hvordan eventyret endte, hva han skulle finne svar på eller hvem de to andre hjelperne var, men det er fremdeles mitt favoritteventyr. Hvis jeg bare husket hva det het, eller hvor det kom fra.

Jeg husker en gutt ved navn Marius. Alle var forelsket i Marius. Han elsket Turtles og Zorro.

Og jeg husker at det året han elsket Zorro, gikk alle rundt og sang Jan Eggum. I dag har jeg spilt Jan Eggum, til overraskende sterke reaksjoner hver gang.

Då eg va liten va det snop og godver.
Krigen var over
Onkel Lauritz va på radio
Av onkel Sam fikk vi så enkle lover
Donald Duck & Co
Mødre va heme - det va lett å leve
To timer TV
Vi så dobbelt eller kvitt og svart
All popen hadde Arne Bendiksen skrevet
Og Beatles-hår va rart

Kor e alle helter hen?
Stå opp igjen
Zorro kom tilbake
Kem ska redde verden no?
Prøysen og barnatro
E nostalgi på video

Vi hadde lengre hår enn Wenche Myhre
Noen gikk på syre
Noen ville bli som Dylan va
En kamerat av meg lot Mao styre
Alt han gjorde og sa
Det ble for jævlig, når han først va moden,
Å se at poden
Gikk og fikk en annen helt enn han
Han valgte Kristus og ga Lenin foten
Og han vet han skuffer han.

Kor e alle helter hen?
Stå opp igjen
Stalin kom tilbake
Utakk e verdens lønn
Når ateistens sønn
Til og med ber aftenbønn

Ingen tar skurker mer
Det e kver mann for seg sjøl
En får en karriere
En annen evig nok av øl..
Kall han fossil, han tåler den forakten
Han vet godt at makten
E der oppe som den alltid e
Gi han et par øl til og si til vakten
At han kaster han ut før tre

Kor e alle helter hen?
Stå opp igjen
Tjorven, kom tilbake
Heltene, de bare dro
Drømmen gikk i do
Og onkel Lauritz e på video
Kor e alle helter hen?
Stå opp igjen
Herre, kom tilbake
Men Zorro, Marx og Jesus dro
Drømmen gikk i do
Og onkel Lauritz e på video.

5 comments:

  1. Au, nå surrer Jan Eggums sang i hodet på meg. Om og om igjen. Auuu !

    ReplyDelete
  2. Det er visst et rakettskjold ikke så langt fra meg. Fancy.

    Jorden gikk ikke under denne gangen heller. Rart...

    Men det hele er egentlig veldig fascinerende. Mange tanker om koselige ting :D

    ReplyDelete
  3. Erna: det er en av de mer beklagelige sideeffektene ved en virkelig fengende melodi. Jeg hadde glemt hvor fengende den faktisk er, før jeg hørte den igjen i dag, og da? Jeg ble som før skrevet overfalt av ikontrollerbare emosjoner. Det var nesten skummelt, men veldig godt.

    Skjønneste kusine; jorden forble, og det har sine fordeler og ulemper. Det er beklagelig med tanke på sånne ekle septemberforpliktelser og påfølgende prestasjonsangst, regninger, eksamener og vanskelige sosiale konstruksjoner, men det er likevel en god ting, fordi det innebærer at jeg kanskje får sett mr. Pussling en gang til før jeg dør. Det er altså så mye en skal gjøre.

    Et rakettskjold, sier du? De har sikkert farlige atomvåpen og morsomme leketøy som dreper byer på sekunder - jeg har sett det på x- files. Du må bevege deg forsiktig og helst ikke fornærme noen polakker enn så lenge. De har Gud på sin side, må vite.

    ReplyDelete
  4. Jeg har mange helter jeg, du er en av dem. (:

    ReplyDelete