Sunday, August 3, 2008

I grenseland

Engeline har tatt ferie. Hun er i Sverige. Nærmere bestemt er Engeline i Mariannelund, et lite tettsted med trehus, syngende tonefall, små tjern, eventyrskog på alle kanter, bjørkeløv og sirisser som spiller sommermusikk så det fyller hodet ditt med sang. Jeg sitter på et vandrehjem foran min brors bærbare datamaskin, med en salt salmiakkpastill i munnen, og forsøker for tredje gang å sette ord på skillelinjene mellom bok og virkelighet.

Jeg vet ikke hvor lenge det har vært slik, kanskje har det bestandig vært slik, men en del av meg lengter kronisk bort fra vår verden. Ikke fordi at jeg ikke trives i virkeligheten, men mer fordi jeg elsker den stemningen som stiger opp fra gulnede sider med trykte blekkbokstaver på. Fra mine favorittbøker vokser det frem ulike verdener hvor jeg trives bedre enn noe annet sted på jorden. Det er verdener med bestemte smaker, lukter, drømmer, lyder, og særlig er det stemninger som fyller meg straks jeg leser boken, og som jeg tar meg selv i å lengte tilbake til med jevne mellomrom. Det kan sammenliknes med når du våkner av en drøm som var så god at returen til våken tilstand fyller deg med lengsel, for du vil så gjerne tilbake til den gode drømmen, men mer konkret, fordi følelsen er fanget inn blant bokstaver og tørre papirsider. Slik lengter jeg etter enkelte litterære univers, og det er en sorgfylt lengsel, for selv med papir og trykksverte vet jeg at disse stedene bare finnes i mitt hode. Fantasien, som har åpnet så mange horisonter, har også låst dem fast, og en gang i blant er det ensomt, for jeg vandrer omkring med enorme eventyrriker i hode og bryst og med en kropp stengt inne i en firkantet, falmet og lunken verden.

Nå er jeg altså i Sverige, i Mariannelund, knappe tre mil fra Vimmerby, Astrid Lindgrens hjemby. Og her har det skjedd noe magisk. For dette skillet som alltid eksisterer mellom litteratur og virkelighet, dette skillet som har gledet meg grenseløst hver gang jeg har flyktet fra verden og som har bedrøvet meg hver gang jeg har følt verdens gråhet - dette skillet er borte.
Astrid Lindgren skrev alle sine karakterer inn i miljøer hun kjente godt til. Enkelte er plasserte i Stockholm, hvor hun bodde noen år mens hun arbeidet som stenograf, sekretær og etterhvert forlegger, men de aller fleste er plasserte i Smålandsområdet, enten helt spesifikt (som Emil på Katthült, utenfor Mariannelund) eller mer svevende (som Lotta i Bråkmakargatan eller barna i Bullerbyn /Bakkebygrenda). Selv Ronja Røverdatter foregår nok her et sted, i vill og vakker skog og ved blanke tjern fulle av villaks. Brødrene Løvehjerte fødtes her, og deres forgjengere ligger i en liten grav på Vimmerby kirkegård. Jeg visste det. Jeg kan en masse artige fakte om Astrid Lindgrens liv og lære. Det betyr ikke at jeg visste noenting som helst, før jeg kom hit.
Jeg visste ikke hvor godt Astrid Lindgren hadde beskrevet sin barndomsbygd, hvor virkelig presis hun hadde fanget inn den smålandske bygdestemningen av stille sommerdager. Jeg visste heller ikke at det finnes steder på jorden som enda ikke er ødelagt av verdensberømmelse og modernisering, jeg visste ikke at det fremdeles finnes slike smålandske bygdeområder fulle av stille sommerliv og små trehus med rosebusker utenfor. Det finnes faktisk et sted i verden som både er en litterær verden jeg hører til, og et sted i virkeligheten, fordi Astrid Lindgren skrev et virkelig sted om til et litterært sted, og i prosessen gjorde hun dem begge magiske.
Overalt hvor jeg vender meg finnes det referanser til barnelitteratur. Langs veien vokser det skog, så full av farer og eventyr og mystiske rumpnisser og villvetter og grådverger som bare en svensk skog i Småland kan være. I veikanten er det også små skilt, alle med stedsnavn som vitner om at vi er i Småland, og hvis du følger et av disse skiltene vil du finne små, rødmalte bondegårder med hvite vindusrammer, små griseknoer, små stier med myke barnåler. Jeg er i Astrid Lindgrens land, og jeg kjenner igjen alt, jeg kjenner igjen skogbunnen og himmelen og følelsen - jeg har vært her før! Men i en bok. I mange bøker. Jeg har aldri vært her før, men jeg er kommet hjem.

Og ikke bare hjem til Astrid Lindgrens bøker. Når sirissene spiller orkestermusikk, er det en referanse, en liten personlig hilsen fra naturen til meg fra Maria Gripe, fordi hun skrev om svenske sirisser i begynnelsen av august, som spiller så høyt og vakkert at en ikke kan høre det lengre når en er blitt gammel. Når min bror byr meg på salte salmiakkpastiller får jeg klump i halsen, for han vet det ikke, men han gir meg mer enn en Lacerolpastil. Jeg venter å se en blå blomst med klokkeformede blomster, som vender seg mot en loftstrapp, en egyptisk statue, jeg venter en tordivel!
I tillegg er Vimmerby og omegn visstnok glassblåsernes internasjonale hovedstad. Her et sted bor det derfor en mann som former de vakreste glassfigurer, og alle sammen er formet som tårer. Han sørger over tapet av barna sine, som ble kidnappet av en dame som ønsker seg drømmer, men som alltid får realisert drømmene sine. Jeg var forberedt på små snikkerboder, tregubber, krepsetjern, navn som slutter på hült og bo, men glassblåserne, sirissene og tordivlene i skumringen har rykket meg ut av det forventede universet og inn i en ny tid, til et nytt sted, har åpnet for dimensjoner jeg ikke så på forhånd. Jeg beveger meg utenfor vandrehjemsdøren, og jeg kan blunke - blunk - og jeg er i Maria Gripes verden. Blunk igjen - og jeg er i Astrid Lindgrens univers. Blunk for tredje gang, og jeg er tilbake i virkeligheten, men ikke min virkelighet likevel, for i min virkelighet fantes det skillevegger som tok fra meg følelsen av magi. Jeg er litt beruset av opplevelsen, men med en ringende tone i brystet.

15 comments:

  1. For en fin, koselig post :-) Dette stedet fikk jeg lyst til å besøke.

    ReplyDelete
  2. Blir der barnelitteraturstudier i Sverige med tid og stunder ?

    ReplyDelete
  3. Det er jo en drøm og et håp, men vi får se. Jeg vil jo helst gjøre ferdig studiene i Trondheim først. og så er det et studiemiljø som det vil bli stadig verre å forlate, så det vil ta litt mot og engasjement. Men Sverige er så bra at jeg tror det skal bli!

    Og Anathema, Vimmerby er fantastisk. Jeg kan bare komme med lovord. Hvis du noen gang får mulighet, er det vel verdt et besøk!

    ReplyDelete
  4. Hei - jeg lever.

    Jeg kan også bekrefte at mat smaker best når vår forslåtte, utsultede helt, etter slaget, endelig har karet seg til den eneste landsbyen i mils omkrets, hvor vertshuskonen med et stort forkle og streng munn (men snille øyne) serverer et fat med nybakt brød, en krukke honning, litt skåret skinke og en stor mugge mjød.

    ReplyDelete
  5. Og alle var enige om at det var en fin tur?
    Har forresten en venn som bor i Småland. Det kom jeg på nå.

    ReplyDelete
  6. Det var en fin tur. Jeg fikk gått på graven! Så det så! Riktignok siste dagen, så når sant skal sies var jeg litt nervøs, og særlig nervøs ble jeg etter en halv time i øspøs regn mens ungene huiet i bilen, mamma var stresset og nesten sur og vi ikke ante hvor på den kirkegården hun lå. Jeg måtte ty til deg og dine påstander for å få lov til å lete videre! Men etter over en time i monsterregn, innom et turistbyrå (kan du tenke deg noe så groteskt som å oppsøke et turistbyrå for å finne en grav?) og enda mer trasking i en bitteliten ukjent by, alene og uten stedssans, så jeg gikk meg vill - da fant jeg endelig frem, og jeg fikk tre minutter alene med graven, blomstene og småsteiner i mange farger. Når jeg fant bilen igjen, var de sure alle som én, men det var verdt det. Skjønt, spør du Emil får du kanskje andre svar, han liker ingenting som ikke inkluderer hopp i løse luften eller snø i uhorvelige mengder.

    Og Ingrid! Du lever, så godt, så godt! Jeg skal fortelle deg, jeg, at Astrid Lindgren en gang skrev en bok med hvor hun stadfester at stekt flesk smaker best UTEN jordbærsyltetøy. Så det er jeg helt sikker på. Men i den boken står det ingenting om mjød og vertshuskoner med snille øyne og strenge ansikter. Hvor fikk du det fra?

    ReplyDelete
  7. Dette er heilt utrulegt! Eg greidde ikkje riva meg ifrå skjermen, endå um eg havde havt hovudet i ein bikube - eg havde ikkje drege augo frå bokstavane dine. Stundom er det så innmari leidt at skrift og tekst og litteratur er slike lineære og temporale teiknsystem, for då må dei ha ein ende. Innlegget ditt er som ein draum, som ein eventyrunivers, som eg gjerne skulde vore lengre i.

    Takk!

    ReplyDelete
  8. Forresten... Skule ikke dere være på litt lengre tur?

    ReplyDelete
  9. Jo, det skulle vi. Takk og lov for dårlig økonomisk beregning og velvillig regn fra værgudene, for turen, på fire hele dager, var akkurat lang nok. Noen vil kanskje påstå for lang, for jeg har gått to dager i strekk med summende hode og utslitte skuldre, men hva annet kan en vente?

    Fridtun, Fridtun. Om ikke annet så for den kommentaren der, tror jeg at jeg en dag skal prestere å gi deg et eventyrunivers av litt større lengde. Du gjør meg varm innvendig.

    ReplyDelete
  10. Du hugsar stien på Sande, og at om ein går av han og inn i det vesle beltet av skog før elva, så kan ein nesten vere Ylva og Ane? Eg vil gjerne ha ein heil landsby med skog rundt til å vere det i.

    Kan du og eg dra dit ein gong?

    ReplyDelete
  11. Ja! Ja, ja, ja! Mer enn det aller meste;ja! Jeg savnet deg sånn hver bidige gang vi kjørte rundt, at da jeg skrev meg ut fra Vandrerhjemmet var det under Ane. Mamma så det og lurte på hvilket pseudonym det var, men det kunne jeg ikke forklare.

    ReplyDelete
  12. Å, de tvo. De tvo!
    So fine å sjå på. Og lesa um.
    Kvar for seg, men kanskje mest når de er i lag.

    :)

    ReplyDelete
  13. Alltid fint å lese bloggen din Ellinor!
    lykke til videre med studier, håper det blir barnelitteraturstudier på deg også med tiden:-)
    jeg flytter til stavanger for å fortsette med religionsfag, men har Trondheim i hjertet mitt.

    ReplyDelete
  14. Ah, for en flott post! Jeg kjenner til grenseveggen du snakker om og jeg vil til Sverige! Ta meg med neste gang er du snill:D

    ReplyDelete
  15. Haha, ja! Det var jo den opprinnelige planen, så absolutt! Men vi må planlegge bedre, så vi faktisk har råd. Og da mener jeg ikke bare til billetten, vi må nemlig ha råd til å miste all kontroll og forsvinne i Emils snikkerbod, nå omgjort til bokhandler. Hvem kan vel styre seg, når de tilbyr deg Ronja, Mio, Karlsson, Emil, Madicken, Tjorven, Per Pyssling eller Assar Bobla på svenskt sølvfat?

    Åhja. Dessuten savnet jeg deg i sommer.

    ReplyDelete