Tuesday, July 15, 2008

Vi vandrer i lag, ikke sant?

"Vi vandrer i lag, ikke sant?"
Det er en stemme i telefonen som spør. Veien i spørsmålet er abstrakt. Jeg er taus et øyeblikk.
Vi skal jo gå dit sammen, det var alltid meningen. At spørsmålet stilles, gjør meg urolig. Jeg liker ikke tvilen, og jeg liker ikke temaet.
"Naturligvis", svarer jeg. "Vi følger hverandres fotspor, som vi alltid har gjort."
Riktig svar. Det puster ut i røret, tett ved øret mitt. Men vi skulle jo puste ut sammen, tenker jeg.

4 comments:

  1. Denne hausten vert interessant. Eg trur vi er ganske mange som plutseleg ikkje pustar ut når vi skal.

    ReplyDelete
  2. Du sier noe, høsten virker lovende på mange ulike plan. Men så tror jeg kanskje at det å puste i planlagt rekkefølge ikke er helt slik livet er. En kan ikke planlegge alt, og åndedrettet er en sånn naturlig ting som en egentlig ikke skal tenke over, bare gjøre.

    Jeg vil gjenoppta prosjektet med skrivekvelder, forresten. Puste i takt og med hensikt likevel.

    ReplyDelete
  3. Flott. Det er eg med på. Skrive- og teiknekvelder, kanskje? Eg saknar å teikne òg.

    ReplyDelete
  4. Absolutt! Åh, kanskje jeg kan skaffe gode tegneblyanter, som i gode, gamle dager. Kanskje på kafé, kanskje hos en av oss. Men hos meg er det litt dårlig plass til å både tegne og skrive, en burde hatt et skrivebord.

    Det er på høy tid at vi finner tilbake til skapelsesprosesser sammen. Verden var alltid best når vi laget ting i fellesskap.

    ReplyDelete