Thursday, July 24, 2008

Et lite hint av rødt

For to dager siden var det ingenting. Ikke et anstrøk av rødt var å spore, enda jeg lette, bringebærene var ganske enkelt ikke modne enda. Så, i dag, én dag med solskinn. Buskene bugner, og på vei hjem fra butikken blir først min høyre hånd full, og så den venstre, og til slutt er begge hendene ledige og vesken min er blitt midlertidig oppholdssted for bløte, saftige bringebær - som selvsagt delvis knuses til syltetøy mot låret mitt på vei hjem. Det er en del av sjarmen, det.

Det blir stadig tydeligere for meg at jeg er en sanker. Det er bare å innrømme det, jeg sanker alt mulig. Hele livet har jeg samlet på ting og tang, men først og fremst er jeg en natursanker. Som et lite ekorn arbeider jeg for å samle inn mat og liknende i små reservelagre, som enten tørkes, syltes eller fryses. Året gjennom er fullt av slike ting som jeg vil sanke, fra kastanjenøtter til karseblomster til kamilleplanter til brennesler. Jeg har såvidt vært innom både sopp og hasselnøttsanking, og det var morsomt. Men mer enn noe annet sanker jeg bær.

Bærplukking er bestandig en form for selvrefleksjon for min del. Jeg lever nemlig i den villfarelsen, kall det gjerne livsløgn, om at jeg er en dame uten særlig mye konkurranseinstinkt. Det er håpløst å spille kortspill med meg, for jeg lar deg vinne, det er umulig å leke kappløp med meg, for jeg sakker bevisst av farten hvis jeg leder. Jevnt over har Darwins naturlige utvelgelse fjernet min vinnertrang, og i stedet produsert et massivt ønske om å dele. Bortsett fra, selvsagt, når jeg plukker bær.
Når jeg plukker bær, må jeg nemlig revidere denne forestillingen om mitt eget konkurranseinstinkt. Jeg ser en bærtue, og jeg bestemmer meg for at de bærene må jeg ha, og jeg vil ikke dele dem med andre turgåere. Blåbær, bringebær, rips eller markjordbær, det spiller ingen rolle - jeg elsker å plukke dem. For hvert bær blir det viktigere å plukke masse, masse, jeg vil plukke mest! Og jeg kan ikke stanse, ikke før jeg rett og slett ikke har flere lommer, poser, hender eller spann å plukke i, eller det ikke finnes flere modne bær igjen på busken. Da kan jeg gå hjem, og det er med fryd jeg fryser pose på pose med bær, til jeg har fylt fryseren, og enda har jeg lyst til å plukke mer.

I dag plukket jeg første dose med bringebær, med solen i ryggen og hjertet summende i brystet. Bærene var myke, søte, litt sure, ingen kjipe leieboere, og de fylte både hendene og vesken min med friske lukter av sommer. Jeg forlot busken med knapt nok et hint av rødt, men i visshet om at akkurat dét tar solen og varmen og sommeren seg av i løpet av kort tid - kanskje så kjapt som over natten, for det tegner til å bli en lun natt.

No comments:

Post a Comment