Wednesday, June 25, 2008

I begynnelsen var dedikasjonen

Helt i begynnelsen av en bok, før første kapittel, før innholdsfortegnelsen, før boken begynner, der finner en noen ganger en dedikasjon. En dedikasjon er når forfatteren har tilegnet boken til noen, gjerne med en liten forklaring til lesere. Noen dedikasjoner kan minne om takketalene under prisutdelinger, når den som har vunnet står i rampelyset og kommer med takksigelser til alle som fortjener det. Forfatterne dedikerer boken sin til noen med fullt navn og med en forklaring til leserne, som forteller hvorfor akkurat denne personen har gjort det mulig å skrive denne boken. "kjære X X, som var forlagsarbeideren min og ga meg nyttig tilbakemelding, kjære Y.Y., min ektemann som laget vafler mens jeg skrev, kjære Z.Z., Æ.Æ. og Ø.Ø., mine strålende barn som inspirerer meg." Selvsagt er det flott og glimrende og rørende for dem som får dedikasjonen, men for leseren er disse dedikasjonene formålsløse og uten verdi. De er utelukkende av betydning for den personen som har skrevet den, og den personen som mottar den - og da viser forfatteren at vedkommende ikke har fattet rekkevidden av en dedikasjon. Derimot finnes det dedikasjoner som absolutt ikke er kjedelige. Dersom forfatteren er en kvinne med det usynlige ordet i sin makt, kan dedikasjonen bli en uvurderlig, nødvendig del av boken, noen få linjer som for en tilfeldig leser blir like kjære som resten av teksten.
Til Jessica, som elsker historier
til Anne, som elsket dem, hun òg,
Og til Di, som var den første som hørte denne.
Slik begynner den første Harry Potterboken, norsk oversettelse, og allerede her ser en det litterære geniet som skulle riste de neste ti årene og forandre litteraturhistorien. I løpet av tre setninger, før selve prologen starter, skaper forfatteren magi. Bestandig når jeg skal referere til Harry Potterbøkene, pleier jeg å si at jeg husker første gang jeg leste denne boken. Jeg pleier å si at jeg husker første gang jeg åpnet denne boken og leste den første linjen i prologen, og jeg husker hvordan jeg følte at jeg hadde fått en gave, en uvurderlig gave, i form av en ny, ulest og ukjent roman i blekksporene til Tove Jansson, Roald Dahl og Astrid Lindgren. Og det er nok helt sant, jeg kan fremdeles kjenne en svak bølge av denne takknemligheten når jeg leser en av disse bøkene, men jeg tror kanskje jeg lyver også - jeg tror følelsen kom før prologen. Den første følelsen av at foran deg ligger en vidunderlig historie, denne følelsen ble født allerede i disse tre første linjene. Dedikasjonen forteller deg ingenting om hvem Jessica, Anne og Di er. Den personlige henvendelsen kan bare oppfattes og forstås av dem som faktisk er involvert i det personlige forholdet mellom dem og forfatteren. Likevel er denne dedikasjonen langt mer intim og samtidig mer inkluderende enn dedikasjoner som ramser opp familieforhold og forlagsarbeid. Meget implisitt henvender denne dedikasjonen seg til en fjerde karakter, nemlig leseren. Vi ser det i den første linjen. Leseren vet ingenting om hvem Jessica er, men en ivrig leser vil i et glimt av et øyeblikk identifisere seg med henne. Når så Anne omtales i fortid, vil leseren automatisk tolke det slik at Anne er død, og et lite glimt av sorg rammer hjerteregionen. Ikke at en noensinne har kjent henne eller visst hvem hun var, og ikke at en aner hvem hun var for forfatteren, men hun er borte, og dette minner leseren om to ting; om menneskets forgjengelighet og om fortellingens evighet. Den siste linjen, om den første gangen noen hørte denne historien, pirrer leserens nysgjerrighet. Historien som ligger foran deg, er fremdeles ukjent for deg, men den ligger der og venter, lokker. Slik kan en dedikasjon blir leserens første møte med historien, fremfor en kjedelig og uavhengig del av romanteksten. Mellom linjene skriver forfatteren en illusjon om et intimt forhold mellom forfatter. En dyktig forfatter kan bruke dedikasjonen til å skape et imaginært bindeledd mellom leseren og seg selv, som gjør at leseren får et mer personlig forhold til fortellingen. J. K. Rowling er en slik forfatter, og i den siste boken om Harry Potter finner vi også det klareste eksempelet på nettopp dette;
The dedication of this book is split seven ways: to Neil, to Jessica, to David, to Kenzie, to Di, to Anne, and to You, if you have stuck with Harry until the very end.

No comments:

Post a Comment