Tuesday, October 28, 2008

Thanks a lot, Loudon

I kjølevannet av Bob Dylans episke lyrikk fulgte en hel hær av poetiske artister med fortellinger på hjertet. Dersom de er gode, blir de som regel sammenliknet med Bob, og en føler seg påtvunget til å påpeke likheter og forskjeller mellom dem, en setter dem i samme bås og deretter, så sant en kan, påpeker en at de slett ikke er like.

En av dem er far til Rufus og Martha, og allerede her burde det vært sagt nok. Loudon Wainwright III begynte sin solokarriere med en bunke Dylancovere og imiterte den store mannen. I senere tekster finner en klar inspirasjon og ikke særlig tildekket heller - sangen "talking new bob Dylan" avsluttes med "Everybody must get stoned! Thanks a lot, bob" - en referanse til åpningssporet på Dylans album "blonde on blonde". Når en søker ham opp, finner en derfor selvsagt parallellen til Bob. Det poengteres at "mens Dylan beskriver de surrealistiske aspektene ved livet, skildrer Loudon de små tingene i hverdagen". Den påstanden må nok nyanseres litt, særlig i lys av nettopp sanger som for eksempel "talking New Bob Dylan" eller "the Acid Song", men i et store og det hele stemmer det; Loudon Wainwright III er en helt selvstendig poet, uten hjelp fra idolet, og hans store styrke er egne sangtekster, treffende, underholdende, sterke dikt med melodi til. Han synger små fortellinger og situasjoner, små, hverdagslige historier, som treffer meg i kroppen.

Jeg har hørt mye på ham de siste ukene, han passer ypperlig til mørke kvelder og gult løv. Jeg har hørt på "White Winos", "Donations" og "Surviving twin", jeg har til og med hørt på "Daughter", som jeg fikk av min far for et par år siden - men det er ikke ham jeg tenker på når jeg hører sangen. I fjor fant jeg en sang som traff meg i magen. Nesten på ordentlig. Den traff meg så hardt at jeg måtte sette meg ned og tvinge tårene tilbake, over en ugjerning gjort mot meg for mange år siden, som jeg til daglig prøver inderlig hardt å late som om er forlengst glemt, om ikke tilgitt. Sangen er spor nr. seks på "history"albumet fra 1992, og heter "Hitting You". Den minnet meg om ham.

Jeg kan ikke skryte på meg en traumatisk bakgrunn. Jeg kan absolutt ikke klage på meg en voldelig familie. Jeg kan på ingen måte sette meg i bås med flere av mine nærmeste, som faktisk kan skryte og klage på seg disse tingene. Det nærmeste en kommer, er å kalle familien min dysfunksjonell, og hvem har ikke det i våre dager? Jeg kan føle meg truffet av denne sangen likevel, nettopp fordi Loudon synger om det i en hverdagslig situasjon, nettopp fordi han synger om en tilsynelatende liten hendelse som likevel blir så veldig, veldig stor.

Det var veldig stort for meg å bli slått så hardt at jeg slo hodet i veggen, mens lillesøsteren min lå i en ball under bordet og gråt. Jeg fikk aldri blåmerker, og det skjedde noen få ganger i løpet av noen uker, men det var veldig, veldig stort. Og etterpå? Etterpå var det veldig vanskelig, fordi jeg ikke klarte å forklare hvordan det som i den store sammenhengen sikkert var små, spredte slag, skulle rive grunnen vekk fra beina mine. Jeg prøvde å si til meg selv at det ikke var et stort overgrep, og at jeg overreagerte. Jeg prøvde å si til meg selv at det var et stort overgrep, og fikk meg aldri helt til å tro det. Jeg reagerte, og jeg følte skam over reaksjonen. Det var ikke den fysiske kontakten som gjorde så vondt, det var den psykiske reaksjonen, og den varte lenge.

Til slutt var det to gode venner av meg, som hver på sin måte har opplevd å bli tråkket i filler av et hannkjønn, som ordnet stormen. Hver i sin by, hver under sine omstendigheter, gjenfortalte de meg noe en psykolog hadde fortalt dem under deres sorgprosesser. Den første sa: Det er ikke et spørsmål om hvor mye over streken det gikk. Det er et spørsmål om å gå over streken.

Den andre venninnen min sa: det som gjøres mot kroppen din, går ikke over. Selv om det er lenge siden, selv om du nesten har glemt det, så husker kroppen din det. Både kjærtegn og slag sitter i huden din.

Jeg slo meg til ro med disse ordene, som når et beinbrudd gror sammen, men fremdeles er revmatisk på kalde dager. Fikk livet mitt på skinner. Brukte to år på å prøve å tilgi, brukte to år på å våge å berøre min far igjen. Vi snakket aldri om det, noen av oss.

Så, nesten tre år senere, flytter han fra oss. Han flytter fra oss fordi han har en annen kjæreste, og så vidt jeg har forstått i ettertid var det også stresset tilknyttet dette andre forholdet som fikk ham til å bli voldelig. For meg ble det en ny dråpe som rev opp alle gamle sår, og fremdeles snakket ingen av oss om det.

Og så skriver Loudon Wainwright III en sang.

Long ago I hit you, we were in the car
You went crazy in the backseat, it had gone too far
And I pulled the auto over, hit you with all my might
And I knew right away that it was too hard, I'd never make it right
You

Fortellingen om en far som slår ungen sin i raseri, i et forsøk på å få utløp for eget sinne og samtidig roe ned ungen, er helt historien om meg og min far. Den store forskjellen mellom personene i sangen og min egen virkelighet er at denne sangen eksisterer.

Da min far flyttet hjemmefra, så han meg i øynene som et såret dyr og spurte hvorfor hater du meg slik?

Min far satt ikke i en bil, han var full eller kanskje bakfull, og han var stresset fordi han hadde et forhold til en dame bare litt eldre enn meg. Men jeg nekter å tro, slik hele min familie lot som da, som han fremdeles later som, at han var så full/bakfull/stresset at han ikke husker det.

These days things are awful between me and you
All we do is argue like two people who are through
I blame you, your friends, your school, your mother and MTV
Last night I almost hit you, that blame belongs to me

Her er vi ved sangens kjerne. Sangens siste verselinje er sangens hele poeng, og det eneste som virkelig skiller den fra min virkelighet. I denne sangen oppfører faren seg som en voksen person, som innrømmer skyld. Underforstått og mellom linjene, dette er et skamfullt unnskyld til ungen sin. Skjønt det aldri uttales med klare ord, er hele sangen et forsøk på å vise at han vet at han gjorde feil, og at han er virkelig lei seg for det. Det blir å anerkjenne at det skjedde, at det var galt, og at skylden ligger hos den voksne.

Ingen i familien min stilte spørsmålstegn ved at jeg var den som var sintest, bitrest, over at min far flyttet fra familie og barn til fordel for en tyveåring, min far aller minst. Min mor tvang på seg rollen som såret, men tilgivende martyr, min bror prøvde seg som mekler og min søster var stort sett bare istykkerrevet. Jeg var, midt i sorgen, først og fremst rasende, og dypt i meg sitter fremdeles denne sårbare aggresjonen - følelsen av at det er uoppgjorte ting, og at de aldri kan bli oppgjorte fordi de ikke anerkjennes som overtramp. Riktignok har jeg, av hensyn til lillesøsken, av økonomiske årsaker, av diverse hensyn og muligens en dose stolthet, sluttet å krangle så ille. Ting mellom oss er ikke så ille som de var før. Jeg setter til og med pris på økonomisk støtte og tips til fin musikk, jeg setter pris på skinnet av vennskapelighet vi har bygget opp omkring oss og jeg bidrar til det med jevne mellomrom. Men jeg er fast bestemt på aldri å la ham få noen som helst nær kontakt med meg igjen, og litt av årsaken ligger her - han klarte aldri å si unnskyld. I stedet var han i stand til å se meg rett inn i øynene og spørre "hvorfor hater du meg?". Det at vi i dag kan late som om alt er bra, forteller meg at han aldri kom til denne forståelsen som faren i sangen tydeligvis kom til. "These days things are awful between you and me" - ting var forferdelige, og i stedet for å være en voksen mann som innrømmet sin skyld, prøvde han å skyve skylden over på meg, ved å sette seg i en såret, uskyldig posisjon. Fremdeles, midt i denne fredsavtalen, glimrer unnskyldningen med sitt fravær, og jeg er fremdeles redd når han dukker opp. Derfor er det så godt at denne sangen finnes. Den er en anerkjennelse av at selv når volden ikke er stor, langvarig, fysisk farlig, så er den helseskadelig, og den er ikke riktig. Den blir et substitutt for den unnskyldningen jeg skulle ønske jeg hadde fått som femtenåring.

Long ago I hit you, we were in the car
You went crazy in the backseat, it had gone too far
And I pulled the auto over, hit you with all my might
And I knew right away that it was too hard, I'd never make it right

9 comments:

  1. Eg veit kor lengje du venta med å poste dette. Det var riktig å gjere det: fyrst og fremst for deg sjølv, men òg av di det gjeld dei fleste av oss. Nokre einskildsituasjonar, nokre relativt små overtramp, veks seg store når dei ikkje vert godkjent som det. Tause unnskyldningar er ikkje alltid gode nok. Det gjeld spesielt mellom oss sjølv og foreldra våre. Og det bør dei vite, men det er ofte ikkje mogleg å seie det. Difor trur eg dette er den viktigaste posten du har skrive.

    ReplyDelete
  2. Jeg er så glad i deg, Silje. Takk, dette trengte jeg å høre, trengte det veldig.

    ReplyDelete
  3. En uforbeholden unnskyldning er på sin plass. Og du har rett i det at det var mye som skjedde i livet mitt på den tiden, uten at det er noe annet enn kanskje en forklaring på hvorfor ting ble som de ble. Men det slaget den gangen er en av veldig få ting jeg har gjort som jeg skammer meg over fremdeles. Men..."gjort er gjort, og spist er spist" som det heter, og "you can't unfry an egg"

    Unnskyld.

    ReplyDelete
  4. Å, eg skulle ynskje eg kunne blogge om sånne ting, Ellinor, slik som deg, men eg skammar meg sånn og det gjer så vondt. Så vondt å lese, men allikevel er det fullstendig nødvendig.

    ReplyDelete
  5. Jeg stemmer i med Silje. Det er vondt og godt å kjenne seg igjen i en sånn tekst. Hvordan skal man forholde seg til de man er, eller var mest glad i, når de svikter i hovedoppgaven, å gi deg trygghet og omsorg? Tusen takk for at du tør, Ellinor.

    ReplyDelete
  6. Jeg er glad jeg er pasifist og ikke eier temperament, så jeg aldri kan gjøre noe sånt mot noen.

    Bra at du fikk skrevet det ned.

    ReplyDelete
  7. Sigurd! Jeg brukte to år på å forstå at menn som deg eksisterer. Jeg er så glad for at folk som deg finnes, trygge, trivelige mennesker som en kan stole på.

    og jenter! Dere modige, stilige, vidunderlige mennesker som jeg har tilbragt sene netter med i diverse telt og soverom, over et ukjent antall tekopper, dere er så bra. Det gjelder også dem som har sendt meg trivelige, private fjesbokmeldinger fremfor å skrive noe her. Det er godt å se at jeg skriver for flere, om flere, enn meg. Takk.

    ReplyDelete
  8. *nesten stum*

    Dette var så innsiktsfullt skrevet og så inderlig sant beskrevet at det ikke skal stå noe mer fra meg enn akkurat dette.

    Takk for at du la inn spor hos meg, slik at jeg og andre lesere kan følge dem!

    ReplyDelete
  9. Selv takk, Maria! Jeg er ikke spesielt glad i reklamere for meg selv, men du skrev om nettopp dette, og jeg skjønner så veldig godt tankene du skrev om - og jeg synes det er fint å dele hverandres erfaringer. Jeg er glad du kom innom.

    ReplyDelete