Friday, April 11, 2008

Meg, Märtha og den lille katten

Nå som dere kjenner til englenes opprinnelse, kan vi like gjerne ta tråden lengre ut og fullføre utleveringene. Jeg gjør gjerne narr av Märtha Louise og englene hennes. Jeg vet det er slemt å latterliggjøre noen som så til de grader er ute av stand til å forsvare seg selv, men som min bestemor pleier å si, hun er godt betalt for det. I dag er det imidlertid tid for en aldri så liten innrømmelse, en aldri så liten vennskaplig håndsrekning til den godeste prinsessen, for det demrer for meg at vi kanskje har visse ting til felles. Jeg vil påberope meg bedre smak enn damen, jeg ville ikke giftet meg med Ari Behn selv for prinsesselønn, og om jeg så ble tvangsgiftet til en slik slimål ville jeg aldri i livet ha kledt meg i lakserosa og limegrønt og kalt ungene mine opp etter sminkeprodukter. Men når det er sagt, så må det jo innrømmes at vi har en felles interesse for engler, om enn for ulike engler - hun liker dem som svever i himmelen og kommer i kontakt med deg etter at du har betalt henne dyre summer for skolegang, jeg liker engler i hverdagen, men dog, hvor mye jeg enn hater det - englene er et felles begrep hos oss.

Det andre fellesbegrepet - og ut skal det, koste hva det koste vil - det andre fellesbegrepet er kommunikasjon. Med dyr. Jeg hadde nemlig et mareritt i natt, og det fikk meg til å tenke alvorlig over saken, og ransake meg selv på mest ubehagelig måte. Jeg drømte om Bergen i natt. Det gjør jeg relativt ofte, og når disse drømmene har enkelte tilbakevendende trekk. Et av dem? Jeg drømte at katten var død. Åh, hvor jeg elsker den katten.

Det gikk mange, mange timer før drømmen slapp taket i skuldrene mine. Jeg drømte om katten, det var selskap for min søster, og jeg kranglet med mamma, og alle naboene skulle henrette katten. Og mens jeg var opptatt med å stelle i stand og ta i mot folk, døde katten, enda jeg hadde sverget å beskytte den, og katten ble helt stiv og kald, den som før hadde vært myk og varm og kjælen. Det var egentlig over oppvåkningstid og jeg burde ha våknet før marerittet begynte, men jeg orket ikke - det var katten som holdt meg tilbake i drømmen, og da den døde våknet jeg. Og siden da har jeg lengtet, lengtet og lengtet, etter å kose med ham. Lille katten, som er så den største katten i gaten, jeg har lengtet sånn etter å kjæle med ham, lengtet etter varmet og mykheten og elegansen og lydene og luktene, som jeg strengt talt ikke ville kunne kjenne uansett så forkjølet som jeg er, men likevel, katten og alt katten bringer med seg. Jeg lengter etter katten. Fine katten. Myk og mett og varm, en ekte, kastrert hannkatt, full av seg selv og av mannlige instinker, han vil spise, han vil sloss, ikke leke med hokatter lengre, men gjerne sove, gjerne få kos. Den vil bare leve.

Og når den har vondt, blir den aggressiv. og jeg vet at mamma tenker på å avlive den. Sånn en gang i blant farer tanken gjennom henne, og hun vurderer muligheten, vurderer den økonomiske og den følelsesmessige utgiften det ville bety, hun vet at dersom den katten forsvinner vil begge døtrene hennes bli istykker av sorg, men hun vet også at en ustabil, aggressiv katt ikke er den beste samboer. Sannsynligvis er det oss døtre, og det faktum at det er et tiltak som krever energi og overskudd, som stanser henne. Hun liker ikke aggressive katter. Hvem gjør vel det? Strengt talt pleier vel ikke jeg å gjøre det heller, men det er noe spesielt med denne katten - denne katten er annerledes, denne katten er... Denne katten er en venn av meg. Vi er venner. Vi kommuniserer, vi er glade i hverandre - mitt forhold til katten er... Esj, hvordan skal en uttrykke dette uten å låte som Martha Louise? Hun forteller at hun begynte sine samtaler med englene ved at hun snakket dypsindig med hestene. Jeg snakker med katten. Ikke akkurat dype samtaler, nei, og englene er absolutt ikke invitert med i samtalen, men katten og jeg, vi kommuniserer i hvert fall. Og det er så fint, så veldig varmt, når han legger hodet inntil kroppen min og slapper helt av, når han kommuniserer til meg at min nærhet gjør ham trygg. Så fint.

Med fare for å høres forelsket ut, det er mer ved ham jeg liker. Jeg liker kroppen hans. Jeg liker den svarte pelsen som dekker ham, jeg liker musklene som ruller under den, jeg liker formen på beina og formen på ryggen, jeg liker svaien i halen som forteller meg det meste om humøret hans. Dette er selvsagt ting jeg liker ved alle katter, men etter hvert liker jeg denne katten bedre enn de fleste, jeg liker særpregene hans, jeg liker ham. jeg liker hodet hans, som en gang så ut som et modellhode, som da vi fikk ham så ut som hodet til en utstillingskatt, men som nå er fullt av arr, fullt av rapporter fra personligheten hans. Jeg liker arrene som skjemmer ham, det gjør ham mer til min. Selv om han tilhører min søster. Selv om han drev min egen katt bort for et par år siden, selv om jeg sørget dypt og inderlig over det tapet. Ikke en gang det at han fordrev min egen katt, gjør at jeg liker ham mindre. Jeg liker hele ham. Men mest av alt liker jeg at han er så myk, så varm, så levende, jeg elsker at han er så full av liv og energi, selv når han sover, selv når han er på sitt mykeste, mest avslappede, selv når han er lykkelig inntil meg, selv da er han en ball av gnistrende liv. Og dette liker jeg.

Strengt talt, hva forteller det om meg at det er katten jeg lengter etter? Jeg lengter selvsagt etter min søster og min mor også, de andre familiemedlemmene som dukket opp i drømmen, og det var selvsagt godt å snakke med dem etterpå, men det var katten jeg lengtet mest etter. I drømmen gikk min søster gråtende rundt etter at katten døde, men det var katten jeg var urolig for, katten! Er ikke katten liksom en sånn karakter en ikke trenger å være glad i, en sånn som Lina i Emil fra Lønneberget blir sidestilt med? Jeg måtte ringe hjem og høre at alt sto bra til, jeg måtte be dem passe litt ekstra på ham og kjæle ekstra med ham for min skyld - bare så drømmen kunne slippe taket i meg.

Alt sto selvsagt bra til. Katten sløvet på sofaen med full mage, akkurat så myk og varm og levende som han skulle være.

8 comments:

  1. Ah, den katten ja ! Skjønn pus det, sist jeg så den lå den i den lille dukkelenestolen sin, sammenklemt med alle lemmene utenfor, men den koste seg visst der den var i drømmeland ! Jeg hadde en av Noras kattunger jeg også, skjønn, men gikk hen og døde stakkar.

    Litt forsvar for Ari, ikke så interessant forfatter, men jeg synes mennesker med merkelig og forvirrende oppvekst er interessante. Artig å se hva det blir til som voksen av et barn en er født i et kommunistisk kollektiv i Danmark av kunstneriske foreldre som senere blir svevende antroposofer, de flytter til England , Nord-Norge, Østlandet osv. Mange ulike og motstridende impulser for lille Ari, ikke rart han blir en smule spesiell som voksen da ! Jålete dandy som stemmer trauste Arbeiderpartiet, jo jeg synes det er artig med motsetningsfylte, uforutsigelige og forvirrende mennesker :-)

    Selv om jeg er republikaner: også prinsessa hans har da positive trekk; hun kunne jo valgt å beholde sin "kongelige høyhet", levd på apanasje og arvede midler, sluppet skatt ol. Så jeg synes ikke det er så farlig om hun selger engler, ingen er jo nødt til å kjøpe kursene hennes.

    Revisjonistisk hilsen Erna :-)

    ReplyDelete
  2. Akkja, kanskje du har rett. En vet jo aldri hva som kommer ut av danske, akademiske kommunistkollektiv, og hvis jeg leste VGforsiden riktig er visst moren hans i lykkelig konspirasjon med hans kones engler. Det er kanskje ikke så rart at han er blitt som han er blitt, men sympatisk er han ikke likevel.
    Hva angår prinsessen... Jeg hadde sansen for Märtha, jeg, helt til hun giftet seg. Siden da er hun blitt litt en for snakkesalig lysfontene med hårreisende smak og en noe misforstått forståelse av feminisme, jeg klarer ikke helt å svelge henne eller det faktum at hun vandrer rundt i Europa og representerer oss. Og mest av alt har jeg problemer med hennes valg av navn til ungene sine. Det er direkte slemt å kalle barnet sitt Leah Isadora. Jeg foretrekker faktisk kronprinsen, som oppfører seg kjedelig anstendig og lever livet som prins. I det minste siterte han fantastisk barnelitteratur som bare en kjenner har hørt om, i nyttårstalen sin. Jeg kan ikke unngå å like en kronprins som har lest "momo eller kampen om tiden" av Michael Ende.

    Den bittelille stolen, ja! Vi fikk den av naboen, til Maria egentlig, men katten har nok adoptert den. Har du lagt merke til at han stikker tennene ut når han sover? Som i et vampyrsmil, meget sjarmerende.
    Sørgelig med katten din, det visste jeg ikke. Du vet forresten at vi valgte den katten som virket mest robust i Noras katteflokk? Den robuste katten viste seg altså å være et spisevegrende, halvschizofrent nervevrak, vakker som synden og tilsvarende gal. Jeg er fryktelig glad i primadonnaen hennes (jeg kaller pusen det), og samtlige av barna hennes er aldeles smellvakre, men jeg tror ikke det er godt arvemateriale likevel. Har du vurdert å skaffe deg en ny?

    ReplyDelete
  3. Har adoptert Øysteins italienske gate-katt ! Den likte ikke innekattlivet i Øysteins lille leilighet og storkoser seg her ute på landet !

    Den katten jeg fikk av Nora var en smule nevrotisk den også, hehe. Ustabil personlighetsforstyrrelse tror jeg er en passende diagnose. Kanskje p-pillene gjorde henne litt humørsyk, hvem vet. Men når hun var i det snille hjørnet var hun utrolig søt, lå under dynen min, med hodet på puten og skulle bare kløs bak øret og klappes. Kjempesøt.. Savnet henne lenge.

    Angelica er forresten et fint navn, akkurat som Engeline ! :-)

    ReplyDelete
  4. Fysj! Jeg nekter å plassere meg i samme kategori som pompøse prinsessebarn! Om enn selve betydningen er den samme, har Angelica en ubehagelig overlegen tone ved seg, og jeg kan ikke dy meg for at det høres bibelsk ut. Nei du, takke meg til familietradisjoner og lineavslutninger!Kom ikke her med fornærmelser :P

    ReplyDelete
  5. Du er jo en prinsesse du og ! :-)

    ReplyDelete
  6. Erna, Erna - jeg er intet pompøst prinsessebarn, i hvert fall velger jeg hardnakket å tro det. Jeg er en engel, har du glemt det?

    ReplyDelete
  7. :-) Prinsesser, engler, feer, det er det samma det vel ! ( Bare spør en 5-åring i barnehagen som skal ha deg karnevalsdrakt ! ) Snille og vakre forventes de å være alle sammen ! Riktignok finnes det falne engler, stygge prinsesser og slemme feer, men du faller jo ikke i de kategoriene :-)

    ReplyDelete
  8. nåja, vi får se. Jeg har alltid hatt sansen for falne engler, og som litteraturviter har jeg fått nytt syn både på stygge prinsesser og slemme feer - de er de aktive subjektene som bryter med kjønnsrollen sin, og det står det jo resekt av! Du skal se jeg en vakker dag kryper ut av mitt gode skall og folder ut vingene som noe annet enn en prydelig engledame. Og den dagen - da er jeg trygg på å få applaus.

    Ellers har du ett poeng angående femåringer, og de har som regel rett. Jeg gir meg på det punktet - engler og prinsesser går nesten i ett. Bare spør Märtha!

    ReplyDelete