Monday, May 12, 2008

trofasthet blant sprø musikkentusiaster

I kveld, på den berømmelige filmkvelden, så vi "High Fidelity" igjen. Jeg har etter hvert mistet oversikten over hvor mange ganger jeg har sett denne filmen og lest denne boken, men fremdeles er den i stand til å hensette meg til varm, glad følsegbrastemning. Og det er litt som å lese "Mathilda" av Roald Dahl, jeg gjenkjenner stadig noe nytt jeg har lest eller hørt siden sist, og blir glad fordi jeg er en såpass kulturell person at jeg henger med i de kulturelle referansene. Denne gang? De spiller jo Seymour Stein fra "The Boy With the Arab Strap"albumet til Belle & Sebastian! Har en kort diskusjon om det beste indierockbandet av alle! Alltid like kjekt. Om Belle & Sebastian er med blant filmmusikken, er det en fin film. Det slår nesten aldri feil. Og "High Fidelity" gjør meg avslappet og munter til sinns.

Dessuten, jeg oppdaget den replikken som refererer til min favorittdel i boken, men som sørgelig nok er klippet bort i filmen. I øyeblikket hvor vår helt får en telefonsamtale, og sier "Sure, I'm interested" - vet dere hva han er interessert i da?
I filmen får vi aldri vite det, og det er trist, for dette er den bitreste, mest hevngjerrige, mest treffsikre, mest skadefrydende delen av hele fortellingen, og den traff meg personlig midt i magen. Jeg leste, jeg lo så jeg gråt og jeg kjente et ondskapens frø spire i meg, et frø jeg voktet vel om og dyrket som i et drivhus i flere uker.
I boken får vår helt Rob en telefonsamtale fra en førti år gammel dame som skal selge en platesamling. Rob reiser hjem til henne og ser gjennom platesamlingen, og det er en fantastisk samling - her finnes alle skattene, uvurderlige plater av de store heltene, han blir helt matt av fryd, tenker at dette har han sannsynligvis ikke råd til, men han har heller ikke råd til å la dem gå fra seg... Og spør hva hun skal ha for dem.
Det er her det blir deilig. Damen skal ha en latterlig lav sum for dem, og han blir helt forskrekket, hun må da vite hva for en skatt hun besitter?
Jo, hun vet det. Samlingen tilhører ektemannen hennes, ektemannen som i øyeblikket befinner seg i varmeland sammen med sin unge, vakre sekretær, og dette er ikke en foretningsreise. Nå har mannen hatt nerver til å ringe hjem og be henne - konen - om å selge platene hans, og sende ham en sjekk. Hun kan få beholde ti prosent selv, sier han, og det har hun tenkt å gjøre. Hun har tenkt å selge platene hans, beholde ti prosent som utgjør en femdollarseddel eller noe sånt, og ramme denne inn, henge den på veggen. Kall det requiem for et ekteskap.
Har dere noensinne hørt handling så spekket med skadefryd? Er det ikke vakkert?
I slutten av andre klasse leste jeg denne boken i et forsøk på å få meg selv til å føle meg bedre, mens familien min var i fullt kaos. Min far hadde nettopp flyttet ut - ikke med sekretæren sin akkurat, men det var ikke langt i fra - og han hadde etterlatt seg... gjett tre ganger? En skatt av en platesamling. I kjelleren sto det et par mange tusen i plater som han, mange måneder etter fremdeles ikke hadde hentet. Jeg prøvde å skrape sammen penger til en klassetur, og jeg lurte oppriktig og lenge på om han skulle få finansiere den. Det er med sorg jeg innrømmer at min spire av ondskap og skadefryd var sped og sykelig, den døde før den fikk levd livet. Jeg kunne kverke samvittigheten min.

5 comments:

  1. oi! kvifor er dette teke burt i filmen?! guri, dei kunde lett dytta det inn. fyfasan!

    ReplyDelete
  2. Ikke sant? Jeg tipper de har hatt det med, og at det er klippet bort av økonomiske eller tidsmessige årsaker. Men likevel, sørgelige saker. Beste scenen.
    Og nå vet dere hvorfor jeg utbrøt "Men åh! Er det.. Nei, det er jo ikke...Jeg trodde ikke det var med i filmen!" da han fikk den telefonsamtalen :)

    ReplyDelete
  3. Men kva var det med Elvis som du skulle fortelje etterpå, men som eg trur vart gløymt?

    ReplyDelete
  4. Elvis? jeg husker ingenting om Elvis. Kanskje var det en Elvisplate blant den magiske samlingen til damen?

    Eller kanskje jeg virkelig hadde noe å si om ham, men det husker jeg ikke. Jeg skal si det hvis jeg husker det.

    ReplyDelete
  5. Ja, ikke alle ka være like ondskapsfulle som meg, eller dama i filmen. Men det var en lur hevn! Jeg elsker at mitt favorittband Jesus and marychain nevnes i filmen. Det høres teit ut, men jeg føler at de snakker til meg i tekstene sine.

    ReplyDelete