Sunday, April 13, 2008

Den som har ein ven

Jeg er som kjent veldig glad i å ta bussen. Jeg hilser til sjåførene hver gang, og etter hvert er jeg også blitt ganske godt kjent med enkelte andre passasjerers bussvaner. Jeg kjenner en ung dame med langt svart hår som reddet mobilen min en gang, og hun tar bussen til byen i tretiden om ettermiddagen når hun skal på jobb. Av og til har hun med seg sin mor, som er lysebrun i huden og skrukket som en sviske i ansiktet, og det som må være lillesøsteren,g et sjarmtroll på kanskje åtte.
Andre dager reiser en eldre herre som ser ut som den sure, gretne naboen i en barnefilm, han lukter surt og skuler på alle. Han har ingen faste busstider, annet enn at det bestandig er på dagtid - han har en reiserute mellom ti og seks på ettermiddagen - aldri senere. Ellers har en også dragvollstudenten og aufmedlemmet som ser ut som en spissmus i ansiktet, men han er en ekte student og reiser til alle døgnets tider.

Det jeg nå skal fortelle, er likevel om noen helt andre som reiser på bussen min. Jeg vil fortelle om de mest trofaste bussassasjerene Othilienborg har, som også er de søteste figurene i min gate. Jeg vil fortelle om to små venner.

Hver eneste dag i tolvtiden står det to små damer og tripper ved bustoppet. De er kanskje rundt åtti år vil jeg tippe, og hver eneste dag, uansett vær, står de ved siden av hverandre og venter å bussen. De har matchende alpelue på hodet, men ellers kler de seg i forskjellige kåper og har som regel ulik farge på foldeskjørtene. Den ene damen har et bredt og muntert ansikt som ser ut som om det er på nippet til å være utadvent og flørtende med hele verden, den andre er en liten og tilknappet dame med snurpemunn som alltid ser snill, forsagt og sjenert ut. Og de reiser alltid sammen.

Jeg vet ingenting om dem. Riktignok har jeg hilst god dag når jeg har sett dem, mest fordi de varmer hjerterøttene mine, men jeg aner ikke hvem de er, hva de heter, hvor de bor. Sannsynligvis bor de i hver sin eldrebolig i nærheten, og sannsynlig er de innfødte trøndere, men jeg vet ikke, for jeg har aldri hørt dem snakke høyt. De snakker nemlig sjelden sammen, men av og til kan en høre den ene mumle noe, som regel damen med det åpne ansiktet, og kanskje hun får et nikk eller et mumlende ord tilbake. Det er alltid en privat samtale av den typen en fører når en er litt sjenert, meget dannet og i offentligheten med en person du kjenner veldig godt.

De er helt åpenbart bestevenninner. En kan se det i måten de forholder seg til hverandre, og i måten de kommuniserer på, uten å bruke noe særlig med ord. Jeg har smugtittet på dem når jeg har sittet på bussen sammen med dem, og jeg har lagt merke til at selv om de aldri snakker høyt, hender det at de snakker sammen helt lydløst, bare ved hjelp av kroppspråk og underforståtte hentydninger som ingen andre ser. Jeg liker å tenke at de har kjent hverandre nesten hele livet, og at de har vært bestevenner i alle disse årene. De ser ut som om de er hentet ut fra en fortelling, og i denne fortellingen ville de ha truffet hverandre i første klasse på barneskolen. De ville ha fått pulter ved sidena av hverandre, og i løpet av første time ville de, helt ordløst, blitt bestevenner for livet. De ville ha lekt sammen de første årene, og de ville ha betrodd hverandre de dypeste hemmelighetene. Kanskje de er kjærester, men det tror jeg ikke. Jeg tror ganske enkelt de er bundet sammen med sterke vennskapsbånd. Jeg tror at med tiden ville betroelsene handle om ens små forelskelser og håp om ekteskap, og at de etterhvert ville se hverandre gift med resektable ektemenn. I ekteskapet ville de plutselig oppleve å måtte dele hverandre med en annen, men på kryss av ektebåndene ville de pleie vennskapet. I perioder vil vennskapet lide under arbeidspresset fra omverden og familie, og det kan gå hele uker der de knapt snakker sammen, men det ender alltid opp med at de finner tilbake til hverandre. De vil fortsette å betro hverandre sine innerste tanker, for vennskap som lages på skolebenken i første klasse er ikke så lett å bryte ned.
Etter femti års ekteskap blir den ene enke. Dette fører dem enda nærmere hverandre. Sammen pleier de sorgen over den tapte ektefellen og frykten for alderdommen, som nå brått er blitt så virkelig. Tre år senere er ogsa den andre ektefellen død. De to vennene bestemmer seg for å flytte, og de finner seg hver sin leilighet i et kommunalt eldreboligområde. De har nå vært bestevenner i sytti år.

Hver eneste dag i tolvtiden reiser de, side ved side, til byen. Jeg aner ikke hvorfor eller hva de gjør. Jeg liker å tenke at de reiser på en stamkafé et eller annet sted i byen, og at de sitter på denne kaféen i den samme trygge, varme stillheten, mens de nyter hverandres vennskap. Det jeg vet, er at de omtrent to timer senere sitter på bussen hjem, på de samme setene som sist, iført den samme stillheten. En gang så jeg dem komme hjem med en plastikkpose fra Narvesen, og det var merkelig. Som regel har de små, søte håndvesker som de holder pyntelig og prikk likt på fanget, mens de fører denne stille samtalen.
Hver gang jeg ser dem, tenker jeg på hvor vakkert vennskap kan være. Og jeg tenker at jeg også vil ha en slik venn hvis og når jeg blir gammel - jeg tror alderdommen kan bli god hvis en har en venn som en kjenner så godt, og har kjent så lenge, å dele den med. For å sitere Janosch, "Den som har ein ven, treng ikkje vere redd for nokon ting. Ikkje sant, vesle Bjørn?"

8 comments:

  1. Kollektivtrafikk og brødsmuler i andedammen... :D

    ReplyDelete
  2. Forresten, for dem som måtte ha falt ut av denne interne skuddvekslingen kan det opplyses om at dette er sitat fra AUF sin valgkampplate for noen år siden. Jeg er dem dypt takknemlig for den platen, for en verre samling av sammenraskede sangtekster og grusomt kvinnefiendtlig koring skal en lete lenge etter - platen har vært en kilde til stor underholdning.

    ReplyDelete
  3. Ahahaha! Eg hugser! Min absolutte favoritt var songen der refrenget var "en big bag å bære".

    Big! Bag! Bære!

    Det var litt av ei plate, det der.

    ReplyDelete
  4. Visst var det det. Min personlige favoritt var alltid "Vi er AUFere" -

    "Vi (iiii) er AUFere (duaduaaa)
    De(eeeet) er de fleste som vi treffer (duaduuuaaaaa)

    ... eller noe i den gaten. I min politiske opplæring inngikk det at sekterisme var det styggeste i verden. Det er derfor befriende deilig med noen som ikke bare åpent innrømmer det, de skryter av det under valgkampen. For ikke å nevne koringene i bakgrunnen (duaduaa) iført glitrende, yndige ulestemmer verdig en p4jingle.

    ReplyDelete
  5. Panama, det er plassen me drøymer om, ikkje sant, Vesle Tiger?

    Kan gå med på at eldre menesker kan være sjarmerende... Det hender.

    ReplyDelete
  6. Eg er glad eg fekk høyra um dette fyre eg las det. For no kunde eg sitja med eit smil i andlitet og gle meg til alt det som skulde koma nedanfor, eg kunde nikka attkjennande til det eg las, og attpå få lagt til nokre detaljar du ikkje nemnde.

    Ja, dette var fine saker.
    Held fram med å smila åt deim.
    Slik --> :o)

    Kristin

    ReplyDelete
  7. Til Panama! Åh, Tora, Tora! jeg reiser gladelig til Panama med deg. Der er alt mye større enn her, og så lukter det av bananer frå ende til annen! Det har jeg lest.
    Du er vel blant dem jeg kjenner som vet mest om de mindre sjarmerende sidene ved eldre mennesker. Jeg velger å ikke tenke tanken at en av de søte venninnene på bussen har utlagt livmor og bærer underlivet sitt i den søte håndvesken. Det får være grenser for hvor langt fantasien skal trekkes!

    Og Kristin, takk! Det hender ofte at bloggtekstene mine starter som en samtale med noen, det er fint å få tilbakemelding om at det ikke blir kjedelig likevel. Det er en sånn hverdagsfortelling som jeg er glad i, og som jeg vil dele med flest mulig. Jeg skal nok smile til dem og hilse så smått som vanlig, og jeg skal tenke på deg med :)

    ReplyDelete