Tuesday, April 29, 2008

back to the basics

Tilbake i hjembyen, som også er byen med de tunge skyene og den våte bakken, med fjell på alle kanter og små særegenheter som bare finnes her, med de nyutsprungede karseblomstene og rodhondendronbuskene på størrelse med lastebiler, byen med alle de tyngste tankene og menneskene jeg nærer en dyp kjærlighet for.

En av de tingene som har gjort mest vondt ved å flytte hjemmefra, er å føle at jeg stadig glir litt lengre unna småsøskene mine, min søster, men særlig min bror. Det er vanskelig å opprettholde kontakt med en pubertal tenåring med fullstendig annet temperament enn ditt eget, over en avstand på 70 km, selv om han er lillebroren din og du kjenner det i de minste hjerterøttene. Uansett hvor mange ganger jeg ringer, uansett hvor ofte jeg kommer hjem, er dette en periode med avstand. Og det at det er mitt valg å skape denne avstanden, gjør det er vanskelig å se dem i øynene til tider, begge to, vanskelig å vite at jeg i min egen utslitte desperasjon stakk av fra alt sammen til fordel for et fritt og uhemmet studieliv langt borte. Det var helt nødvendig, men det kjennes skamfullt likevel, som om jeg sviktet dem, og som om jeg mistet dem.
På sett og vis er det nesten verst når de krangler. Det er lenge siden jeg kranglet med mine søsken, annet enn som den voksne og trøtte damen som mister tålmodigheten over engelskleksene. Når jeg ser mine søsken krangle så ord og hårbørster flyr gjennom luften, da kjennes det som om jeg står utenfor søskenflokken, som om jeg er blitt for stor til å høre til. Jeg tok mitt valg, flyttet til et friere og tryggere liv, lot dem bli igjen i regnbyen, og dermed flyttet jeg meg selv ut av min søskenflokk, som jo har formet meg på et vis.
Da er det at sånne kvelder som i kveld er dyrebare, uvurderlige. I kveld har jeg gjort lekser med min søster, laget kveldsmat og sunget Catsmelodier på japansk, vi har kost med katten samtidig. Jeg har sett "hotel Cæsar" og "Desperate Housewifes", som jeg aldri ser på og egentlig ikke liker, sammen med min bror, etter å ha hørt ham spille Neil Young på gitar og snakket om å konfirmere seg. Rundt oss har det vært denne boblen av tilhørighet som er rundt søsken som kjenner på hvor godt fellesskapet er, hvor trygt det er å ha en søskenflokk. I kveld hører jeg faktisk hjemme her hjemme, jeg hører til og har min plass i en flokk på tre. En blir varm langt inn i brystet av å vite at en elsker sine lillesøsken over all fornuft, og de er glade i en selv også - en blir mindre ensom i all sin varme.

5 comments:

  1. Vet du hva jeg tror, Ellinor? Når familieforholdene slår sprekker (dvs foreldrene), så kan ofte søskenforholdene bli sterkere. I min familie er vi jo seks søsken. Vi fire som er eldst er sjelden sammen alle sammen samtidig, men når vi er det, kjennes det veldig riktig. Alle burde ha søsken.

    ReplyDelete
  2. Enig. Alle burde ha søsken. Jeg tror det er en viktig, viktig måte å lære å forholde deg til mennesker på, en lærer masse små kommunikasjonsmetoder og lærer å tøye tålmodigheten sin lengre på det viset. Dessuten er det noe forferdelig ensomt over å ikke ha søsken.

    Det med at alle burde ha søsken, det er noe sånt jeg har tenkt å si i konfirmasjonstalen.

    ReplyDelete
  3. sosken er fint.i hvertfall innimellom. Lykke til med konfirmasjonen paa sondag. Hilsen moi som er tilbake i pulen, har fubbet vinflasken og et usikret nett pa en av stamplassene, og er lykkelig frustrert over at livet er tilbake til det normale.eller i hvertfall sa nermt det normale det gar an a komme i den boblen pulen er.klem pa du.ps.nye dingsen min er genial.nesten verdt et tyveri.nesten.

    ReplyDelete
  4. Jeg er enig med deg. Fra mitt (og kan hende Marias) synspunkt, er søsken så stort og viktig, og når de kommer hjem etter å ha tilbrakt år i Trondheim er det noe helt spesielt. Man faller tilbake til gamle rutiner som oppsto da man var ti, som forsikrer deg om at selv om verden ruller videre så er det noe som er konstant.
    Jeg pleier for eksempel å sloss med Tore, og hver eneste gang er det jeg som får skylden sier mamma, for å ha startet det hele. Og det går greit, jeg bryr meg ikke, det er sånn det alltid har vært.

    ReplyDelete
  5. Haha! Jeg ser for meg dere, krangle hemningsløst, hvorpå det hele avsluttes med at din bror kiler deg til du vrir deg i krampelatter. Akkurat slik holder de på her hjemme!

    Og Tora, hva er det geniale ved dingsen din? Hvilke fantastiske duppeditter kan den gjøre?
    Konfirmasjonen går nok greit, jeg tror jeg har gaven i boks og det er fremdeles en dag igjen til å ordne alle ting og tangester. Ved godt mot fremfor monsterselskapet!

    ReplyDelete