Thursday, March 20, 2008

kunst eller klisje?

Tilgi meg den utrolig klisje tittelen, jeg er uhelbredelig glad i alitterasjon, og jeg griper enhver mulighet til å leke med forbokstaver, omtrent som en VGjournalist. Dessuten skal jeg ofre spalteplass på noe som er en kunstspalte i VG verdig, og da passer tragisk bokstavrim enda bedre.

Det er påske, og jeg tilbringer feriedagene med en av mine favorittsysler. Foruten skammarbøker hører jeg Karin Fossums romaner på lydbok om dagen, en produktiv måte å koble ut med strikketøyet noen timer hver dag, og disse aktivitetene har fått meg til å fundere over et spørsmål jeg ofte har pratet med litterære kunstsjeler om. Det reiser nemlig spørsmålet i meg, hvordan skal en definere krim? Er det middelmådig litteratur eller en undervurdert kunstform?

Mine litteraturstudenter hevder, nesten alle som en, at krim er "enkel" litteratur, i godt selskap med folkelige favoritter som Margit Sandemo og Anne B. Ragde. En finner unektelig ganske god ammunisjon for denne idèen i Ragdeeksempelet, ettersom hennes bestevenninne heter Unni Lindell og er en av Norges bestselgende krimforfattere. Og det er ikke til å komme utenom, krimfortellinger har sjeldent noe større mål enn å skape en spennende historie bygget på et enigma, hvor leseren skal prøve å løse fortellingens gåte og finne svaret til slutt. Hvem har drept hvem, og hvorfor har vedkommende gått til slike drastiske tiltak? Det finnes diverse norske krimforfattere som aldri strekker seg lengre enn dette, å skrive en god spenningsfortelling med en tålelig bra gåte i sentrum, og når det gjelder disse forfatterne, skjønner jeg at mine venner ikke helt ser det store, personlige utviklingspotensialet.

Men så er det dette, at krim kan være så uendelig mye mer. Bant de norske krimforfatterne er Karin Fossum klart min favoritt. Hun arbeider med psykologisk krim, der en ofte vet hvem skurken er fra begynnelsen av, og spenningen skapes i møtet med menneskesinn under stort press. Karakterene hennes er nydelig skildret, og hun tar gjerne opp andre tema enn selve krimmotivet, tema som gjør at fortellingene hennes blir noe mer enn spenningsfylte eventyr, de blir også samfunnskritiske og kloke fortellinger. Englands Elisabeth George gjør noe liknende, hun har komplekse fortellinger som til stadighet utfordrer leserens fordommer og utnytter dem i løsningen på gåten, og også hun makter å skape karakterer med dybde, karakterer en blir glad i. Kort sagt, blant alle de mer forutsigbare krimromanene finnes det et ganske stort og spennende område av alternativ krim, hvor fortellingen ikke bare handler om oppklaring av en gåte, men mest om fortellingen som spinnes rundt seve gåten. Disse romanene mener jeg er vanskelig å plassere i den vanlige krimhyllen, fordi bøkene havner i et grenseland mellom krim og annen type roman, og det er de rent litterære kvalitetene ved fortellingen jeg først og fremst verdsetter. Det er disse romanene jeg trekker frem i samtaler med litteraturstudenter, fordi det er dem jeg lettest kan forsvare, det er disse som faktisk kan møte bortskjemte litteraturstudenters ønske om språkbeherskelse og indre utvikling. Dette er gode bøker, først og fremst.

Men, idèt jeg forsvarer den alternative detektivromanen og påpeker alle de dype, psykologiske elementene som gjør at det blir en roman om mennesket, ikke mordet, idèt blir jeg også usikker. Har jeg ikke egentlig bare rodd meg unna selve problemstillingen her? Handlet ikke dette egentlig om hvorvidt krim kan ha en egenverdi i seg selv?

For jo, etter mye om og men, det mener jeg. Sant nok, jeg blir i sterk tvil hver gang jeg åpner en bok av Jo Nesbø eller Lindell, men når jeg tenker grundig gjennom ulike krimbøker jeg har lest i mitt liv, og særlig når jeg nyter mine engelske favoritter, kommer jeg bestandig frem til den samme konklusjonen. Krim er nemlig en sjanger, og det er en sjanger med ganske store krav. Det nærmeste jeg kan forklare det med er å trekke en ulogisk parallell til novelleformen. Det finnes en meget stram struktur i noveller, og av og til finner en noveller som er så velkomponerte at de treffer hvert eneste punkt i strukturen. På samme måte finnes det krimfortellinger hvis eneste prosjekt er å skape en gåte og en påfølgende løsning, men som likevel beholder en egenkvalitet, ganske enkelt fordi de er så velkomponerte. Jeg er en ivrig tilhenger av godt, litterært håndverk, og i krim, som i noveller, blir dette håndverket mer tydelig enn i mange andre sammenhenger. Jeg må rett og slett ta min høyst imaginære hatt av for strukturene i godt komponerte krimromaner, hvor forfatteren har skapt en ny fortelling med ukjent slutt, i et gitt mønster og med gitte elementer.

14 comments:

  1. Jepp, ein skal ikkje dømme ein sjanger utfrå dei mest kommersielt synlege aktørane.
    Men no skal det seiast at alle som meiner at "enkle krimbøker" er lettvint litteratur burde prøve å skrive krimbok sjølv.

    :-)

    God påske!

    ReplyDelete
  2. Eg skulle no eigentleg ikkje kverulere, men det er tøys og fanteri å seie at ein ikkje kan kritisere litteratur utan å vere forfattar sjølv. Om det er lett eller ikkje _for forfattaren_ å skrive, er vel ikkje poenget - eg vil tru det er høgst individuelt alt etter kven som skriv. Det er produktet vi skal seie noko om.

    Det eg eigentleg skulle seie: Eg les "Kafka on the shore" no, og det tykkjer eg Ellinor òg skal gjere, så vi kan snakke om ho etterpå. Eg var skeptisk, men no er eg hekta og snart ferdig. :-)

    ReplyDelete
  3. Hahaha, kveruler i veg, om det er meg det er mynta på. Sjølvsagt skal ein kunne kritisere litteratur utan å skrive sjølv. Å vere ein god lesar, ein god litteraturvitar og ein god tenkar og ein god formidlar av litteraturkritikk er slett ikkje avhengig av at ein skriv litteratur sjølv.
    Men eg meiner berre at det å skru saman ei god krimbok nok er ei vanskelegare øving enn mange trur, når dei kallar det lettvint litteratur. I tydinga lettvint = lett å skrible ned.

    ReplyDelete
  4. God påske til begge! Spennende saker, jeg får et innslag av debatt i kommentarfeltet! Og Silje, det skal bli, straks bibliotekene åpner igjen. Eventuelt, hvis du blir ferdig innen tilbakekomsten kan jeg kanskje låne din? Kjenner jo til både bok og forfatter, så det skal bli. Jeg liker å diskutere bøker i lag med deg.

    Og Avil, jeg er enig med Silje. En skal ikke dømme etter kommersielle aktører, men det er gjerne dem jeg refererer til når jeg snakker om "enkel krim". Om forfatteren har jobbet vettet av seg for å skrive en krimroman, og resultatet er banalt, lettfattelig, billig, da har kanskje forfatteren brukt tiden sin feil. (Dessuten vet jeg ikke om jeg helt tror på deg, at det er umulig å skrive en god krimroman. Jeg har prøvd selv, og ja det er ikke enkelt. Men for å trekke frem en av de nevnte forfatterne av simpel krim, i følge Jo Nesbøs eget foredrag dro han på en toukers lang ferie til syden og kom hjem med en nyskrevet krimroman, som ble publisert kjapt og uten sideblikk. Dette er en utrolig enkel og lettfattelig krimbok, utmerket til sitt formål, men jeg kan på ingen måte forsvare at det er god litteratur. Som Virrvarr uttrykte det til meg, "han har snekret sammen litt diverse fra krimseriene på tv. Ta Jack Frost i en norsk utgave, klipp og lim litt fra diverse andre serier og legg på litt amerikansk action, og du har Jo Nesbøs krim.")

    Når det er sagt, så tror jeg det er forskjell på litteratur og forskjell på forfattere. Jeg har ikke noe problem i verden med å forestille meg en slapp, tretti år gammel mann på sydentur som bestemmer seg for å skrive en krimroman, og som gjør det kjapt og greit, bruker alt han har lest og sett før og skaper en enkel vri på det. Slik fungerer litteraturen, og det er ikke noe galt i det, det blir et håndtverk mer enn en litterær prosess. Men, jeg kjenner også diverse mennesker og blant dem stort sett kvinner, inkludert deg, som tar skriving som et stort livsprosjekt og som legger så mye sjel og arbeid inn i prosessen at det skinner gjennom i resultatet. Og når det skjer, når forfatterens egen personlighet pg vedkommendes arbeid skinner gjennom teksten, da er jo det en kvalitet ved den, ved det som leseren møter. Og dette, (tror jeg, og nå er vi helt inne på synsing) er blant annet det jeg prøvde å beskrive - en kan fint ha enkel, men god krim, hvis teksten er grundig gjennomarbeidet og legger vekt på å utnytte selve krimsjangeren. :)

    ReplyDelete
  5. Takk for flott post. Du setter ord på en del tanker jeg selv har gjort meg.

    Nå ville ikke jeg slått George i hartkort med Fossum, men ellers er jeg enig i at i god kriminallitteratur finner man litterære kvaliteter som kan overgå det man finner i mye alminnelig skjønnlitteratur.

    George synes jeg skriver gripende skildringer av arbeiderklasseengland, og en annen forfatter jeg virkelig liker i samme gruppe, er Minette Walters.

    For rundt et år siden så jeg forresten at en litteraturkritiker i vg omtalte Georges bøker som dameromaner, selv om dette er en klar undervurdering av hennes litterære pondus. (Det hører med til historien at kritikeren noen måneder senere ga gode kritikker til Wilbur Smith.)

    ReplyDelete
  6. Eg trur me er ganske enige om mykje her.
    Eg meiner jo at god krim (GOD krim) er ei vanskeleg øving, men ikkje umuleg.

    Nei, no kan eg ikkje tenke noko som helst, fordi du skreiv: "Men, jeg kjenner også diverse mennesker og blant dem stort sett kvinner, inkludert deg, som tar skriving som et stort livsprosjekt og som legger så mye sjel og arbeid inn i prosessen at det skinner gjennom i resultatet. Og når det skjer, når forfatterens egen personlighet pg vedkommendes arbeid skinner gjennom teksten, da er jo det en kvalitet ved den, ved det som leseren møter."

    Og det blei liksom litt mykje for meg. For du pirka borti noko. Fnis.
    Stort livsprosjekt.

    Ja, det er det, for meg. Oi. Eg driv med eit Stort Livsprosjekt.

    ReplyDelete
  7. Flinke folk skal ha ros, og jeg mener hvert ord - jeg gleder meg til å lese boken din. Hvordan kan en unngå det, når du har en blogg ved navn haustjos, og du skriver med verdens fineste formuleringer? Og ja, jeg tror også vi egentlig er ganske enige - men i motsetning til Silje er jeg glad i å kverulere. (Dessuten så jeg ikke svaret ditt før etter trykket publish.)

    Og Anathema, du har helt rett, på flere punkt. Jeg er helt enig i at å sammenlikne George og Fossum er en smule urettferdig, de er gode forfattere begge, men i to vidt forskjellige kategorier. Saken er at jeg manglet Minette Walters som eksempel, og jeg ville ha flytende setninger :-)

    Jeg har nemlig truffet en del folk som "er så glad i krim", men som ved nærmere ettertanke aldri leser krim skrevet av kvinner - derfor forsøkte jeg å finne bare kvinnelige forfattere til eksempler. (Bortsett fra Nesbø. Han er så suppete at jeg ikke kan la væreå nevne ham likevel, som eksempe på billig krim.) Og Minette Walters burde vært nevnt i posten - hun er en forglemmelse, rett og slett. Takk for påminnelse.

    ReplyDelete
  8. Jeg leser ikke krim. Og jeg skjønner ikke hvorfor, for jeg tror egentlig jeg liker å lese krim. Jeg er litt rar sånn. Hvorfor spiser jeg heller ikke lam, når jeg liker det så godt. Oi.Nei, dette skal ikke handle om meg. Fin post!

    ReplyDelete
  9. Det verste eg veit er litteraturvitarar som stødt og stendigt må rakka ned på "folkeleg" litteratur. (Berre so du veit kvar eg stend.) So difor var det fint å lesa innlegget ditt. Eg er ikkje ein "proff" litteraturekspert, og eg ser at det er skilnad på litteratur, men so er eg fødd med ein sterk uhug mot alle som freistar å heva seg yver andre.

    Hm. Dette ber av garde i litt gale retning.

    Kor som er, det eg meiner er at det vert urett å segja at "krim" er enkelt, for krim er ein sjanger. Og ein sjanger er ikkje dårleg i seg sjølv. Dette syner du på beste måte ved å trekkja fram flinke krim-skrivarar.

    Og elles: god påske. Eg skal kommentera den siste posten din òg, berre eg finn noko ordentleg godt-i-magan-liknande og skriva.
    Hepp!

    ReplyDelete
  10. :-) Bedre at folk leser dårlig litteratur enn at de ikke leser bøker i det hele tatt ! :-)

    ReplyDelete
  11. Erna: Helt klart. Riktignok har jeg en tendens til å falle i den fallgruven Kristin nevner, jeg skulle ofte ønske den sedvanlige poplitteraturen som får folk til å lese, bar med seg litt flere kvaliteter. Men så lenge det faktisk blir lest, er det en bra ting.

    Kristin; fra deg ville jeg ikke forventet noe annet, jeg kjenner ingen som er så tvers gjennom ydmyk, godhjertet og respektfull overfor alle. Og jeg vet ikke jeg, du har nå studert litteraturteori og diskutert det med andre littvitfolk, så jeg vil påstå du har en viss faglig tyngde bak dine argumenter! Ikke at det er et krav til å diskutere litteratur, men det kommer godt med når en skal vurdere litteratur og litteraturens funksjoner, som jo er det vi driver med her tror jeg. Og det er kjekt du liker eksemplene mine!

    Sunniva; du burde lese krim! Jeg er nesten sikker på at du vil like det, du pleier å ha sansen for litteratur med gitte variabler, i hvert fall hvis jeg skal dømme etter ditt forhold til norsk naturalisme, og krim er en deilig utforskning av ugjerninger, blandet sammen med en gåte, som regel en skurk og et par helter. Om du har tid ved siden av studiene, kan jeg når som helst grave frem et par krimromaner du kan prøve ut, dersom du skulle ha lyst? Jeg kunne høre med deg hvilken delsjanger av krim du synes høres mest spennende ut, så kan jeg finne en tittel som matcher? Virkelig, krim er som regel lettlest litteratur som kan by på masse glede - og som sagt - en viss makaber menneskeskildring. Det vil du muligens like :P

    Og god påske til dere alle. Det er så veldig, veldig kjekt at folk kommenterer og kommer med innspill!

    ReplyDelete
  12. Det er ikkje rart folk kjem med innspel, du tek upp so mange interessante og viktuge saker i bloggen din, det er rett og slett vanskeleg å _ikkje_ kommentera noko som helst.

    Eg meiner at so lenge folk fær gleda av å lesa, so trur eg det kjenst mest som eit åtak på dei sjølve når glede-kjelda deira vert kritisert. Men, eg hev opna mang ei seriebok på ei vilkårleg sida, og er ikkje hugteken av den "kunstnariske verdien" - men det er ut ifrå mine eigne, personlege mælestavar. Hm. Ja. Noko slikt.

    Ja, og so vil eg segja mange tusund takk for dei fine ordi ovanfor. Dei fær liksom so veldig tyngd når dei kjem frå deg.

    Elles hiv eg meg på Erna: betre at folk les noko enn ingenting. Jamvel um det kann vera meir nytta og gagn i "djupe" enn "flate" bøker.

    ReplyDelete
  13. Påske er krim. Krim er påske - av en eller annen grunn. Kanskje det første påskemysteriet fant sted for omtrent 2000 år siden?

    HVEM VAR DEN DØDE MANNEN PÅ KORSET?

    Æ bare spør!

    Hvertfall - jeg er glad i krim og liker å bli holdt i et spenningsgrep du må lese deg ut av. Og jeg syns Henning Mankells Wallander er flott. Ikke bare fordi det er velkomponert krim - men fordi det er omfattende og samfunnskritisk. Les Hundene i Riga!

    ReplyDelete
  14. Mankell er flott krim, det er helt sant. Blant mine store favoritter. I det hele tatt finnes det en hel liten gjeng av svenske krimforfattere som er glitrende flinke og sympatisk samfunnskritiske. Jeg tror det er et av vurderingskriteriene for krim, hvis du ser bort i fra perfekt krim hos Bjerke eller Christie, jeg liker at en kan stille spørsmålstegn ved makten i samfunnet. Overvekten av krimbøker jeg liker, tar opp i seg hvordan klassesystemet gjør rettssystemet urettferdig, og løsningen på krimfortellingen kan i de koseligste tilfellene gi en slags utløsning - en slags gjenopprettelse av rettferdigheten.

    En dag i kommende fremtid skal jeg kanskje fundere på krim i en samfunnsmessig situasjon. Det kunne for eksempel være spennende å tenke på krimhelter i et kjønnsperspektiv - hvor mange mannlige detektiver/politihovedpersoner vet dere om, som har en kvinnelig samarbeidspartner og biperson? Jeg kan på stående fot nevne ganske mange, nemlig, og det tror jeg må utforskes nærmere.

    ReplyDelete