Friday, January 4, 2008

Over.

Godt nyttår, godtfolk.

Mennesker er ganske fine, synes jeg. Jul og nyttår har vært fulle av mennesker som har vist meg og hverandre kjærlighet, omsorg, tillit, varme. Jeg blir aldeles varm selv.

Nyttårsaften var fin, varm, jeg traff mennesker jeg er fryktelig glad i, og som jeg treffer sjelden. Og jeg så en fin jente jeg liker, som vanligvis er tøff som fanden selv, gå i tusen knas, som om det siste årets store påkjenninger plutselig ble altfor tunge å bære. Det fikk meg til å huske meg selv i fjor, og det fikk meg til å fundere over at nyttårsaften er den dagen i året hvor flest mennesker gir opp og ikke orker livet mer. Nyttårsaften, med alt bråket og de vakre fargene på himmelen, alle de elleville festene over det ganske land, med champagnen spudlende og påklistrede smil alle steder, viser oss også hvor tynn linjen er mellom liv og død, nesten som linjen mellom 31.12 og 01.01. I fjor vandret jeg rundt og trodde at innen vi gikk over i 2007, ville noen dø, og da klokken endelig entret midnatt sto jeg i frostrøyk blant gamle naboer og prøvde å holde tårene tilbake. I år hørte jeg den skarpe, tøffe damen jeg kjenner hulke frem mine egne tanker fra i fjor, som om det er noe overnaturlig, hvis en bare overlever den siste dagen i marerittenes år, da vil en kanskje overleve hele neste marerittår også. Kanskje.

I hvert fall, nyttårsaften var fin, og jeg sto i hovedstaden og betraktet historiens siste private fyrverkeri, mens jeg tenkte på dette; alle overlevde i år også. Det holdt hardt, men alle jeg er glad i har klart seg gjennom 2007, og jeg kjenner hvor inderlig takknemlig jeg er for det.

Og etterpå gjorde mine venner i hovedstaden det jeg er aller gladest i dem for. De hindret kvelden i å ende der, i tårer og dødsangst. Kvelden endte i grandiosapizza, vann og Erlend Loe leser dikt, i stille prat, popmusikk fra åttitallet og mer kake. Jeg sovnet i femtiden hos min venn Peter, som har bodd i et av mine hjertekamre i mange år, og jeg kjente meg lykkelig.


Og nå? Skal vi ha en kort oppsummering av 2007, av det siste årets mange seire og nederlag, av det siste årets kamper og håp?
Nyttårsaften i fjor endte med en krangel og en forsoning, en ikke lite symbolsk start. 8. januar startet jeg med ett av mine årsforsett, jeg gjorde min entrè som blogger og har holdt det gående siden da. De første månedene gikk med til litteraturteori og sene kvelder med Annette, samt sporadiske turer til Bergen når savnet ble for ille.
I mai laget vi, jeg og resten av det temmelig nyoppstartede Respekt den første av mange svære demonstrasjoner, i forbindelse med at Obiorasaken ble forsøkt dysset ned og henlagt. Mange tusen gikk i demonstrasjon, og det skal ikke nektes for at jeg er temmelig kry over arbeidet vi la ned.
I slutten av mai besto jeg igjen alle eksamener, og jeg kastet meg direkte i Kenneths bil til hjembyen, hvor jeg tilbragte de første dagene på Bergen Rød Ungdoms vårleir, et av årets høydepunkt. Kristian holdt leirens beste innledning, kveldene forsvant i koselig prat og jeg leste "his Dark Materials" av Phillip Pullman.
Deretter arbeidet jeg deler av sommeren, mens jeg lekte "a summer wasted" resten av tiden. Ettersom Silje tilbragte St.Hansaften i Sverige, holdt jeg midtsommerfest for alle mine venner, som viste seg å være stort sett ruere, en tvers gjennom vellykket kveld. Ellers gjenopptok jeg kontakten med en av mine eldste venner og min første store kjærlighet, en ung dame ved navn Kristin, fikk en invitasjon til en annen gammel venns bryllup og avsluttet en epoke i livet mitt.

I ti år, nøyaktig halve mitt liv, har jeg lest og ventet på den neste Harry Potterboken. I år kom den siste. Under ventetiden dro jeg og min kusine på premieren til den femte Harry Potterfilmen, og to uker senere sto vi igjen sammen i kø ved midnatt, denne gang utenfor en bokhandler. I tillegg til at jeg "tilfeldig" traff alle mine venner, sto min mor og Atle ved siden av hverandre og samtalte vennlig og nesten naturlig, noe jeg aldri hadde trodd skulle skje igjen. Det var en magisk, nesten hellig kveld, og den siste boken oppfylte alle forventninger og enda litt mer.

Høsten kom, og delvis på oppfordring fra fine mennesker begynte jeg en slags opprydning i mitt eget liv. Jeg bestilte time hos en psykolog og jeg begynte et møysommelig arbeid med å kvitte meg med de verste eksemplene av "selvutslettende altruisme" - min venn Wilhelms uttrykk. Resultatene av mine grep har vist seg strålende, og både min sosiale omgangskrets og min mentale helse har forandret seg betraktelig. Julen ble mer vellykket enn jeg hadde våget håpe på, og den viste meg at selv om fjorårets problemer på ingen måte er løst, så er har de fleste jeg er glad i, meg selv inkludert, begynt en prosess mot en bedre hverdag, og hva mer kan en forvente?

Ja, mennesker er ganske fine. Folk arbeider så hardt for å gjøre de riktige tingene, folk er så fylt av kjærlighet til hverandre, og loddet i den kan en klare nesten hva som helst. Godt nyttår, folkens.

11 comments:

  1. Takker, takker! Tror det å være søt ligger til familien.

    HVordan var nyttåret ditt, og hvordan endte den store bildeutvelgelsen? Ble vi fine?

    ReplyDelete
  2. Mitt nyttår var flott det. Jobbet meg både ut av det gamle og inn i det nye året.

    Utrolig nok klarte vi å oppdrive et flott bilde hvor så godt som alle smiler og ser riktig så fornøyde ut. Til og med din kjære bror. Ikke verst!

    ReplyDelete
  3. næh, min bror smiler? Ikke verst! Nå er jeg virkelig spent.

    ReplyDelete
  4. Deilig å høre om ennå en vellykket nyttårsaften!

    ReplyDelete
  5. Vellykkede nyttårsaftener er de desidert beste, ja. Og jeg må få gratulere deg med en velkomponert nyttårspost selv! Jeg har sansen for dine bestrebelser etter å tenke negativt om andre, jeg tror nesten jeg vil du skal skrive en bok om det. Du vet, som en anstendig motvekt til alle "tenk positivt"bøkene som selger deg det perfekte liv. Hvem vet, kanskje det er en lukrativ forretningsidè?

    ReplyDelete
  6. Okei. No hev eg tenkt nokre dagar - utan å heilt koma fram til noko vitugt eg kann skriva når du fortel um slike nære, vare, djupe saker. Nyårstidi er ei øm tid.
    Eg tek ålvoret, men eg tek òg den lune humoren som stødt finst hjå deg.
    Difor skriv eg berre:

    Ja. Du hev heilt rett.

    (og eg skal syta for at det ikkje vert nokon krybbedaud her!)

    ReplyDelete
  7. Jau, og attpå undrar eg litt på kvifor du er på nedste trinn? (hev eg missa eit litterært verk eller noko?)
    Me er då mange som held deg ov-høgt.

    ReplyDelete
  8. ov- høgt, faktisk! Sånne komplimenter kan en ikke få fra vandre steder enn deg, så godt, så godt!


    Hva nederste trinn gjelder, jeg har mine forklaringer. Delvis er det jo den forferdelige romanen fra Irland, må vite, om engler på sjuende trinn, og delvis hele min svevende engleteori som det kommer en bloggpost om ganske snart... og det hele passer best over en kopp med te. Du må komme en kveld og smake japansk blomsterte!

    ReplyDelete
  9. Ja! Eg kjem! Steike, blommete hjå deg, og ny kaffi frå maskin hjå Silje. Eg vert då reint bortskjemd! :)

    Og eg gler meg til engelteorien. Heilt klårt.

    ReplyDelete
  10. Kaffe hos Silje, ja! Kanskje vi skal slå oss sammen, for strengt tatt har jeg ingen blank og pen mugge til blomsterteen min, men hun har. Alt hva den damen er i besittelse av!

    Det kommer en anstendig invitasjon ganske snart, bare jeg får summet meg nok til å betrakte tiden og uken i perspektiv.

    ReplyDelete