Thursday, February 7, 2008

meg, deg og bollywood

Jaja, jaja, jeg lovet dere en oppdatering, og her kommer den. Den kommer lovlig sent, for alle datavennene mine har endelig fått rett i alle sine dommedagsprofetier, og datamaskinen min lider under den Store Pesten, i form av diverse virus. For å fullføre de bibelske referansene, jeg satser på å kverke den for deretter å vekke den til live på nytt, og hvis alt går som jeg vil kommer maskinen til å kalles Lazarus fra neste uke. Det avhenger selvsagt av at en eller annen datavenn sier seg villig til å leke Jesus.

Så var det den store, deilige bollywoodfilmen jeg skulle fortelle dere om. Det viste seg å være vanskeligere enn forventet, og etter å ha sett den to ganger, lest om den på internett og fundert på hvordan jeg skulle angripe en anmeldelse, er jeg fortsatt litt usikker på hva jeg skal skrive.

Hum Tum er en mindre episk og mer kommersiell fortelling. Den viser et langt tydeligere slektsskap med hollywoodfilm enn de tidligere omtalte filmene, og skal en tro wikipedia er den også løst basert på hollywoodfilmen "when harry met sally". For å understreke det vestlige motivet foregår deler av handlingen i New York og Paris, men dessverre uten de særdeles underholdende mytene bollywoodindustrien bygger opp omkring vestens kulturliv. (Du har selvsagt noen glimt. Mer spesifikt er det ett glimt, en sangsekvens like etter intermission, og disse minuttene gjør hele filmen verdt å se. Chak De!)
Jeg skulle egentlig ønske at filmskaperne hadde holdt seg til hovedmotivet, til den kommersielle fortellingen om romantikk. Dessverre prøver den til tider hardt å skape de store følelsene, den forsøker å spinne bakgrunnshistorier om svik, død, udødelig kjærlighet og tilgivelse, hvilket blir litt påtatt og pinlig. Riktignok har filmen vunnet diverse priser for skuespill, sang og produksjon, men verken skuespill eller historien vant helt gjennom hos meg - bestandig. Det kan selvsagt være fordi jeg mangler endel referansepunkt innen bollywoodverden, blant annet forteller internett meg at filmen bobler over av referanser til en tidligere film, med både musikksnutter, valg av skuespiller og replikker, men selv med dette perspektivet fikk jeg meg ikke alltid til å tro på karakterene eller historien.
Når det er sagt presenterer den en romantisk sfære som appelerer til min innerste romantiske sjel, jeg elsker spirende romantikk blant venner, og dette er en tre timer lang hyllest til vennskapelige, langsomme romanser. Den har alle ingredienser jeg ønsker meg av en bollywoodfilm, den tilbyr både flagrende gevanter, gråtende menn, pene melodier og lykkelig slutt i lange baner. I tillegg serverer filmen en del gnistrende lidenskaplige utbrudd i beste dameromanstil, klisjefylte utrop fra heltens innerste, dypt hemmelige kjærlighet, det er så tærne mine krøller seg. Med andre ord er HumTum en fullstendig smertefri film, selv når den forsøker å være alvorstung og trist, og den blir utvilsomt en del av mitt filmrepetoar på grå dager.

Handlingen blir for det meste fortalt gjennom vår helt Karan, spilt av (merk deg, noen andre enn Sha Rukh Han denne gang!)Saif Ali Khan. Denne er en tegneserieskaper i ferd med å utvikle et nytt tegneseriekonsept kalt "Hum Tum" ( oversettes til meg deg). Gjennom hele filmen blir hvert sceneskifte introdusert av en tegneseriesnutt av Hum og Tum, de to tegneseriefigurene Karan arbeider med, og disse snuttene symboliserer stadig tydeligere hans forhold først til kvinner generelt, og deretter stadig mer direkte til den kvinnen han elsker, vår heltinne. På flyet til New York treffer han nemlig Rhea, spilt av Rani Mukerji, en ung motestudent som også tenker seg til USA for å studere. Bekjentskapet dem imellom er ikke akkurat problemfritt, noe som hovedsaklig skyldes at han generelt har et ubehagelig syn på kvinner og hun har et ubehagelig syn på umodne menn. Likevel treffer de på hverandre med jevne mellomrom, det være seg i New York, Dehli eller Paris. Moren hans ender opp med å arrangere bryllupet hennes, men da de treffes tre år senere er hun likevel alene. Karan bestemmer seg da for å muntre henne opp, hvilket først og fremst leder til forviklinger og konflikter. Enden på visen? Karan blir romanforfatter, bestselger og lykkelig gift.

Og jeg også. Lykkelig på slutten. Om du er i Trondheim og vil dele min filmskatt med meg, er du hjertelig velkommen.

No comments:

Post a Comment