Tuesday, February 27, 2007

nye perspektiv

vel hjemme, og eksamenspresset er begynt. For dem som har savnet skribleriene mine, jeg har ikke hatt internett å bruke - og da blir det gjerne skrivetørke med. Nå er jeg altså hjemme igjen, og med meg har jeg helt nye filmerfaringer. Mr. R. Rodriguez har åpenbart enda et perspektiv av Tarantino, mexikansk mat og Antonio Banderas. Og jeg har lest ferdig Hunter S. Thompsons Fear and Loathing In Las Vegas, noe som etterlot hodet mitt ganske forvirret og ikke lite imponert. For å oppsummere mitt Bergensbesøk vil jeg gjerne sitere nettopp sistnevnte bok,

"this is not a good town for psychedelic drugs. Reality itself is too twisted. "

Ikke at jeg har brukt psykedelisk dop. Det er jo tross alt ikke nødvendig. Her i Trondheim er kanskje saken en annen, særlig med eksamen nærmende med skumle museskritt på mange mil. Jeg advarer derfor mine lesere, jeg vil nok fokusere min tid på russisk formalisme og engelsk nykritikk, fremfor meningsløse skriblerier her en ukes tid fremover. Dere tilgir meg nok hvis jeg står på eksamen.

Thursday, February 15, 2007

gjort.

og ja.

Jeg har sendt inn diktene mine. skriver selvfølgelig om det på min vakre og selvskrytende kunstnerblogg, men dette var så viktig at jeg måtte skrive en notis her også.

jeg har sendt diktene fra meg.

en ubendig trang

Jeg er en svak sjel. Da jeg forlot Bergen i januar, var det med den faste og ranke tanke at jeg skulle bevise meg selv uavhengig, jeg skulle være foruten familie i lang tid, det være lengre enn en måned, jeg skulle ikke engang se Kristian før konserten.

Nå viser det seg at jeg ikke makter. Savnet er for stort. Det brenner i brystet og klemmer i magen og sirkulerer i hodet. Jeg har en ubendig trang til å se kjæresten min igjen. I tillegg må jeg si unnskyld til min søster og kanskje hilse på bergensruere, som jeg plutselig er begynt å savne.

Jeg reiser denne helgen, tar med meg eksamensbøkene, svikter studiesirkel, trening, forelesninger, fakkeltog og jeg vet ikke hva, og blir for noen dager i hvert fall. Skal bli helt ufattelig godt.

Monday, February 12, 2007

lesehest

I min herlige lomme av fritid, det er ennå tre uker til eksamen og derfor enda en uke til nervene virkelig setter inn, i denne lommen skal jeg lese bøker. Som kjent har jeg lest Oscar Wilde i det siste, nå er jeg gått over til dystrere og tristere steder - jeg leser Trainspotting av Irvine Welsh og Dracula av Bram Stoker samtidig, for å balansere gruen i dem begge. Fungerer så langt utmerket, og jeg får jo uansett lest to gode klassikere på en gang. Er glad i klassikere.

Sånn apropo bøker, men som jeg ikke gidder å skrive fullstendig om ennå; en dag må jeg skrive om den utrolige, vidunderlige, ubeskrivelige antikvariatbutikken som finnes på bakklandet. Der finnes vakre bøker der!

levert. lettet sukk.

'Nå er den skremmende oppgaven levert. jeg har skrevet svada om Auerbach og hans realismeteori, som ikke er en teori egentlig - bare en ide om bibelske og homeriske tekster og deres betydning for moderne litteratur. Deretter har jeg skrevet enda mer svada om en kul marxist ved navn Georg Lukacs, med en apostrof et sted jeg ikke klarer å plassere. Sistnevnte tror jeg at jeg har skjønt hva vil, men jeg kan ta feil - og det tilfellet stryker både jeg og Annette. Kryss med andre ord fingrene i noen dager til. sensur faller fredag, og hvis den faller på ikke godkjent får vi ikke ta eksamen - forferdelse.

Veldig deilig å være ferdig i hvertfall. Dessuten har jeg skrevet så mange fantastiske ordkonstruksjoner i teksten min at jeg blir imponert over meg selv og alle mine herlige universitetsord. Det er alltid artig med oppgaver, når de er levert!

Saturday, February 10, 2007

Vintersol

Da jeg flyttet til Trondheim, var det med forventning og ikke så lite skrekkslagen frys - eh, fryd. Jeg skulle bo alene, jeg skulle forlate alle mine elskede bortsett fra en og stå helt på egne, vaklende ben. Og, det avgjørende skremselspoenget som omtrent alle mine kjære trakk frem som motargument når jeg sa jeg skulle til Trondheim - "Ellinor, du vet at det er kaldere og mørkere der, ikke sant? det kan bli opptil tyve minus!".

Dette siste var det egentlig skremmende ved denne nordlige byen (nord for Bergen, i hvertfall) - her kom det til å bli veldig, veldig kaldt. Tyve minusgrader. Som erkebergenser som aldri har opplevd temperaturer under seks, sju minus var dette skremselspropaganda av ypperste slag. Hadde det ikke vært for at Silje og Studier er sterke magneter ville jeg kanskje blitt for redd og stukket av. Som det var nå bet jeg tennene sammen, kjøpte ullundertøy og forberedte meg på å gå i hi. Dessuten, jeg så på det som en utfordring og en opplevelse - jeg skulle oppleve helt nye væropplevelser! Temperaturer på tyve minus er et nytt fenomen for en erkebergenser uten sans for fjell og snø.

Og den trønderske vinteren kom. Med snø i å store fall at selv trønderne ble overrasket og mørke nesten tyve timer i døgnet. Riktignok vil jeg sverge at Bergen er mørkere, fordi Trondheim faktisk har fire timer lys, mens Bergen har seks timers skumring, men det er ikke poenget.

Poenget er nemlig det at den store kulden nå har vært her på besøk. Sant nok, det ble ikke tyve minus. Det ble atten. Jeg nå har opplevd 18 minusgrader. Og overlevd. Erfaringen er nådd, det var kaldt som fy, men med ulltøy og innendørs lesing var alt egentlig fint. Særlig fordi i tillegg til den store kulden kom solen, stor og klar og veldig lys. Og den er her mye lengre nå enn før solsnu.

Ta den, du store kulde - aldri mer kan du skremme meg.

en avsløring. "haha"

Det er på tide med en avsløring. Gjør dere klare til å le en "haha"latter.

Dette er hvorfor dere aldri ser meg uten sokker.


Jeg håper dere ler. Haha.

En fin dag

I dag har vært en tvers gjennom fin dag. Den begynte med et politisk møte, et møte med ganske trist bakgrunn, men likevel et oppløftende og fint møtte. Videre ble den oppfulgt av tebesøk med gamle venner jeg ikke har snakket med på lenge, sammen med Silje, noe som alltid er en garanti for herlig besøk. Tebesøket tok hele kvelden, en kveld som ble fulgt av natten og mer kafebesøk. Jada, jeg vet at jeg skulle skrevet oppgave - men dette fullendte kvelden så aldeles perfekt.

Men tilbake til møtet. I høst skjedde det noe dypt tragisk og videre ganske kjipt - en politimann arresterte og deretter kvelte en svart mann utenfor sosialkontoret. Jepp, det høres brutalt og utrolig ut, men fakta er at en mann, liggende på magen med håndjern på, døde av skader rundt halspartiet påført av politiet. Og vi er fremdeles i Trondheim, ikke New York. For å gjøre det hele enda bedre, politimannen er tidligere tiltalt og dømt - dog frifunnet i ankesaken - for rasisme under tjeneste før. Det er altså ikke første gang han går over streken, men denne gang gikk han litt langt. Og i etterkant rulles frem stadig flere eksempler på rasistisk motivert trakassering fra det trønderske politiet, eksempler som dessverre ingen offentlige instanser tar til etterretning. Hva gjør en så, når avisen og kommunen og alle later som om problemet ikke eksisterer (eller kanskje bare for de svarte i byen, og de er jo mindre viktig)?

En starter grasrotbevegelser.

Rett etter drapet, som for øvrig ikke behandles som et drap ennå, trass i at det klart er det, rett etterpå kom en kjempedemo. Demoen besto av sikkert femhundre mennesker, noe som etter hva jeg forstår er stort i en trøndersk antirasistisk demo, og menneskemassen var vakkert blandet - gamle, unge, hvite, svarte, nagler og blondebluser. Med fakler og allsang stanset vi utenfor politihuset og ble stående der til en spinkel dust av en fyr krøp ut og snakket oss etter munnen. "vi skal gå i dialog" sa mannen spakt. "Vi beklager" mumlet mannen stille. "nei, politimannen er fremdeles i patruljerende tjeneste" hvisket han så lavt at det knapt ville vært hørbart, var det ikke for at vi var en illsint folkemengde som videreførte hvert ord bakover i rekkene. Etter godt og vel en time løste likevel rekkene seg opp, vi vendte hver til vårt og lot saken ligge en stund.

Nå er det gått en stund, og i dag var det et nytt møte om hva som skjer. Og hva skjer? Stort sett ingenting. "Dialogen" vi ble lovet har vært en temmelig nøye utvalgt dialog med utvalgte allierte, ikke den åpne diskusjonen en håpet på. "etterforskningen" er, i følge Organisasjonen mot offentlig diskriminering, som følger saken, temmelig slunken. (gjorde du det? - nei. Neivel, da kan du gå. - Takk)
Dette holder ikke, og vi er heldigvis flere som mener det. Fra og med i dag er aksjonen startet, grasrotbevegelsen satt i gang, vi har satt ned noen krav og de skal vi stå for. Det aner meg at de neste månedene kan bli viktige og interessante, jeg gleder meg nesten til å rulle opp ermene og gi meg i kast med arbeidet. Slå Politimester Bastian (Trond Volden) ned. Kardemommeloven gjelder visst bare for oss andre, ikke for det trønderske politiet.

Blant de kule menneskene, og det var mange kule, satt der en ung mann med nykjøpte høytalere fra Clas Olson. Selv om jeg, kommer jeg på senere, har sett denne unge mannen gjentatte ganger, kjenner jeg ham ikke igjen. Ikke engang når han presenterer seg som "Elling, fra Porsgrunn", klarer jeg å trekke frem noe slags bilde. Det kan være fordi at hver gang jeg ser ham, står han på en scene og jeg hopper opp og ned og jubler. Han er nemlig dødsens kul, og han hiphopper (heter det det?) i Gatas Parlament, muligens den eneste hiphopgruppen jeg liker. Men i hvertfall, først da han gjør bruk av de omtalte høytalerne og spiller en ny låt fra det nyeste samarbeidet med hoppalong knut, beviset på at trønderne faktisk kan lage god musikk (tro det eller ei.), først da skjønner jeg sammenhengen. Og blir, som alltid når disse folkene stiller opp, supersuperglad for at det finnes populære berømtheter med såpass omløp i hodet at de fremdeles ser verden som den er og gidder å bry seg med å endre på det. Og jeg skriver en liten notis til meg selv i min svarte Moleskinbok som jeg fikk av Annette - Dette blir en kul dag.

Og jammen meg fikk jeg rett, dagen ble i grunnen stadig bedre.

Etter møtet, som jeg forlot litt for tidlig, reiser jeg hjem for å bake boller og trekke te. Jeg skal nemlig få besøk av Ingrid Ping, min søteste gladkristne venn, og min venn Corita fra veldig gammelt av, som jeg knapt har snakket med siden en sørafrikansk fest på ungdomsskolen der vi fulgte en skjønn gutt ved navn Sipo. Og selvsagt Silje, som alltid er invitert når jeg lager boller og te.
Etter litt famling langs snødekte veier finner alle frem, og vi spiser boller og drikker te i timevis - til vi bestemmer oss for å reise på kafe resten av natten. Jeg skyver bestemt tanken på oppgaven langt bak i hodet, kjenner meg fri og ansvarsløs, hvilket jeg virkelig er - og ikke lite lykkelig også. Resten av kvelden ler vi alle høyt og befridd på en choco bocokafe, over kakao, krem og vann. Jeg skipper tilogmed siste bussen, jeg er ansvarsløs og glad og tar nattbuss hjem for første gang i mitt liv. til nå har jeg bare gjort sånt i mareritt, dette var mer som en vakker drøm. Bortsett fra at jeg bør tenke økonomisk, var det absolutt noe å gjenta. Ping og Corita, kom oftere til Trondheim!

Nå skal jeg muligens si god natt. Det er litt sent, og jeg bør i det minste se på tekstene jeg skal skrive fem sider om i morgen.

Og i natt er jeg glad i alle, unntatt den teite politimannen. Og han skal vi jo kverke.

Ikke bokstavelig, da.

Friday, February 9, 2007

Emil


Som mange sikkert er klar over, hadde jeg denne uken besøk fra Bergen, besøk av min høyst elskede bror. Han kom en torsdag og dro forferdelig sent mandag kveld, til stor sorg for meg som ble igjen.

Men mens han var her, gjorde vi artige ting. Vi badet i pirbadet, rettere sagt han badet og jeg leste Hotell New Hamphire igjen, fordi jeg har plagsomme herpessår og enda mer plagsom samvittighet overfor de stakkers andre baderne. Det var egentlig flott, han stupte og klatret i buldrevegg, mens jeg drakk sitronbrus og latet som om det var sol.

Vi lekte i snøen, derav bildet, selv om snøen først var forferdelig glatt og deretter så kald at det nesten ikke var morsomt. Men litt gøy var det, så ut dro vi. Det er langt mellom akebakkene her i Trondheim, merkelig nok, så vi måtte vandre et stykke. Og Emil gremmet seg grønn over at han ikke hadde tatt med seg snowbordet sitt, han foretrekker de mer skumle snøsakene fremfor akebrett.

Vi var på kino, der jeg ble overfalt av et velkjent ønske om å skaffe meg en drage. Bak oss i kinosalen satt en gruppe grusomme tenåringsjenter på alder med min bror - kanskje litt yngre - og de måtte ule hver gang det kom en kjekk ung mann på skjermen. Med en ung kjekk helt i hovedrollen er det ganske ofte. Forbausende godt å være sammen med sin fornuftige lillebror og irritere oss, sammen, over teite jenter.

Deler av tiden gjorde vi ingenting, vi spiste middag og så på gamle Buffyepisoder. Buffyserien har den makten at hvis en først ser noen episoder, blir en fullstendig avhengig for en stund, en galskap som grep meg i fjor og min bror nå. Han fikk følgelig med seg to sesonger hjem.


Som en konklusjon har jeg oppdaget at det å flytte hjemmefra aldeles ikke var dumt. Jeg får et godt og nært forhold til min bror, som plutselig oppdager at jeg har vært viktig, og jeg får fullstendig frihet fra de forferdelige storesøsterpliktene mesteparten av tiden likevel. Hvorfor gjorde ikke jeg dette for lenge siden?


Til slutt - se på dette. Syntes det ble så stilig.

Monday, February 5, 2007

Every time


Jeg er altså blant dem som synes disse bildene er fantastiske. Har alltid likt trusselen om at Gud dreper kattunger hvis jeg onanerer, en trussel som faktisk kunne tenkes å gå inn på meg. Denne her er bare herlig.

Sunday, February 4, 2007

klisjeer og sprettballer

Morsomt. Noen sendte meg nettopp en epost med gamle filer fra en gammel backupcd. Blant de gamle filene lå der gamle tekster og dikt, sånt jeg skrev når jeg var fjorten og virkelig sjarmerende fjortis. Trass i alle mine bestrebelser etter å være original kan mitt nittenårige øye se alle klisjeene jeg har brukt, og de fyller meg med en varm strøm av sympati og ironi over mitt selv fra den gang. Innemellom dukket det også opp tekster jeg hadde glemt at jeg hadde skrevet, fra en tid jeg var femten og forferdelig forelsket i en eldre venn fra Oslo. Jeg skrev åpenbart desidert best når jeg var opprevet, forelsket og redd. Interessant, betyr det at jeg har en ekte kunstnersjel, eller bare at gutten hadde god påvirkning?

Selv skrev han temmelige sprø dikt, så jeg tror han var en kunstnersjel på veldig ville veier. Han hadde en ting for sprettballer. Originalt, i det minste.

Og jeg er fremdeles veldig glad i ham.

Friday, February 2, 2007

Desolation Row

Jeg og Dr. Mudjahid har i flere måneder forsøkt å knekke en Dylankode. Vi vil vite, hva handler egentlig Desolation Row om? Teksten er spekket med litterære og historiske referanser, noe som alltid gir meg vann i munnen, med et interessant og gjentagende ettersleng. Alle figurene er tragiske på et eller annet vis, men nøyaktig hva er temaet?
Du finner sangteksten her. Hvis noen av mine lesere har teorier, de være seg aldri så ville og vanvittige, kan ikke dere poste inn forslag? Glade for alle forslag som måtte komme. Kommenter vilt i vei.


Og hvordan i all verdens dager klarte jeg å skrive Road? Hvordan, hvordan, hvordan? Det er Dylans skyld. Dylans skyld alt sammen.

jeg har en drøm

Jeg elsker drager. Virkelig, jeg ønsker meg en drage, en vakker og nydelig og fiiin drage. Den kan være snill eller slem, stor eller liten, grønn, rød, grå eller hvilken farge dragen nå kommer i, bare det er en drage. Og helst skal den kunne fly og sprute litt ild. En sånn drage vil jeg ha.

Og det har jeg gjort veldig lenge, men det ser ikke ut til at noen av mine venner har tenkt til å gi meg en. Kanskje er det veldig vanskelig å få tak i. Men jeg ønsker meg en!

Årsaken til dette plutselige følelsesutbruddet ligger i det faktum at jeg og min bror nylig var på kino og så Eragon. Der var det en pen drage. Ikke akkurat en klassisk drage, for denne kunne lese tanker og dessuten så den ut som en hund i ansiktet, særlig når den var liten, men det var likefullt en drage - en veldig fin en. Den hadde en nydelig grasiøs hals og vingespenn på mange meter, og den blåser nydelige flammemønstre. Jeg vil ha en sånn en, eller en annen...

Jeg vil ha en liten drag (ehehehehehe)
Jeg vil ha en liten drag (ehehehehe)
Jeg tenker på dragen hver dag, hvert sekund
Jeg vil ha en liten drag (eheehhe)

Fritt etter "jeg vil ha en liten hund."

(angående resten av filmen, den er helt grei. Den følger det klassiske eventyrmønsteret til punkt og prikke - og dere vet hvor glad jeg er i mønsterelever.)