Thursday, November 22, 2007

Minner, hjerte og smerte.

Det er så mange, så mange som lurer på hva det er med meg og det å gi slipp på folk jeg er glad i, særlig den ene unge mannen jeg kretser rundt. Mine venner, og det er mange av dem, bekymrer seg og prøver med jevne mellomrom å overbevise meg om at det finnes andre, det finnes bedre alternativer enn ham jeg har valgt. De lurer på hvorfor det er så vanskelig å slippe taket, når det tilsynelatende ikke er noe som holder meg fast, når de negative elementene ikke bare overskygger, men fullstendig dominerer. Og jeg skjønner at folk lurer. I mitt forhold til den vanskelige kjærligheten er det nesten ikke positive elementer igjen, faktisk er det nesten ingen kontakt i det hele tatt, og det er helt klart at de har rett, jeg burde finne en annen. Så hva er det som holder meg fast?

For å finne noen andre, er jeg nødt til å løsrive meg fra en stor del av mitt eget liv. For fire år siden ga jeg mitt hjerte til en vakker, ung mann. Som litteraturstudent vet jeg utmerket godt hvor klisje dette lyder, men det er faktisk slik det føles, eller nærmere som om jeg tillot den unge mannen å gro fast i hjertet mitt. For å rive ham løs igjen, er jeg derfor nødt til å rive opp et stort sår i brystet, og jeg snakker om fysisk smerte her, det kjennes som om jeg må rive løs en del av min egen kropp uten bedøvelse. Jeg er redd for den smerten. Dessuten vet jeg ikke nøyaktig hvor den vil ramme meg, for jeg kan ikke kjenne hvor min kjære er grodd fast, uten å rive i ham. Jeg har flere forsøk bak meg, og for hvert forsøk har jeg oppdaget nye steder vi er grodd sammen, men først nå i det siste er jeg i ferd med å nøste dem opp. Det er langsommelig arbeid, og det er til tider smertefullt, men kanskje fruktbart. Jeg vet ikke ennå.

Et av de første minnene er fra en golfbane. Husker du at vi lekte? Det var sommer da også, den aller første sommeren vår, og vi møttes på kvelden for å fylle igjen alle hull på golfbanen, vår lille private hevn overfor rikmannsfolkene og deres teite, luksusoverklassesport. Vi vandret rundt i minst en time, og da vi hadde gjort så mye hærverk vi kunne finne på, gikk vi hjemover og plukket bringebær på veien. Innenfor bakte jeg brød, og vi kokte syltetøy av bringebærne. Det satt en fremmed mann i stuen din, og skjønt han presenterte seg og du bodde med ham i flere måneder var han så anonym at vi stadig er uenige om hva han faktisk het. Vi snakket aldri med ham. I stedet tilbragte vi denne delen av kvelden temmelig tause og hemmelighetsfulle, over syltetøy og brød, før vi gikk ned på rommet ditt i første etasje, forvirrede, sjenerte, dødelig forelskede. Du satt på en plate av Vamp, og vi snakket og lekte med hverandre - jeg var fortsatt jomfru da - til vi sovnet - uten å huske å skru av platespilleren. Vi våknet til noe som må ha vært tiende runde med "månemannen", hjertens enige om at platen var god, men nå fikk det være nok. Jeg tror aldri jeg hørte deg spille den igjen.

Jeg savner deg hver eneste gang noen spiller Vamp. Hver eneste gang.

4 comments:

  1. Sånt er forferdelig vanskelig og vondt. Og jeg forstår deg så godt, så godt.
    Hver gang man tror man er ferdige med det, så kommer det tilbake et lite glimt. Et lite minne som gjør deg så glad at alt det vonde forsvinner i et øyeblikk.
    Men det øyeblikket er kort. Og etterpå gjør det mye mer vondt.
    Fire år er lang tid, her sliter jeg med mitt ene, korte år... Men du kommer igjennom det. og blir det for ille, så ringer du til meg med kakaoen klar, så har vi en teknisk seanse. Jeg har Regia rett i koppen og er klar på 30 sekunder :)
    Varme klemmer!


    Forresten- akkkurat nå ser jeg inn til en polakk som står i vinduet sitt og løfter vekter i bar overkropp... Kan nesten glemme at han er polakk... Nesten.

    ReplyDelete
  2. Du er på Sonitus, Ellinor.
    Og det er vakker, vondt og likevel nødvendig.

    ReplyDelete
  3. Akkurat slik, min kjære kusine - akkurat slik! Jeg tror jeg er ferdig, og så dukker det opp et lite minne, og det gjør meg så glad at alt det andre forsvinner. Og så gjør det enda vondere etterpå.

    Dessuten har jeg ingen polakker å se på, og trønderne jeg har tilgjengelig har litt for mye bart og litt for lite vekter. Kanskje en kan importere noen, jeg hører det er så billig?

    ReplyDelete
  4. Kjenner meg litt igjen i det der med å ikke klare å rive seg løs. Det er vanskelig og hardt og så må man allikevel! For å si sånn som man alltid har sagt: Ta tida til hjelp!

    (Eller kom til Bergen og bli sammen med Rudolf Nilsen og meg!)

    ReplyDelete