Sunday, November 4, 2007

at Alice's Resturant

Jeg blir alltid så urimelig glad når det viser seg at andre deler mine kulturopplevelser, og da særlig når det er snakk om kulturopplevelser få andre har hørt om. Jeg har aldri klart å analyse meg frem til nøyaktig hvorfor jeg synes det er så fantastisk når noen andre har hørt den sangen, sett den filmen eller lest den boken, men en litt løs teori jeg jobber med er at det er et spørsmål om kjærlighet. Helt sikkert er det også et spørsmål om fellesskapsfølelse, men ettersom dette slett ikke skal være en filosofisk eller psykologisk tekst lar vi det bli med det.

Hver søndag preges av at det kommer en masse koselige jenter til meg for å se film. I kveld kom det faktisk besøk helt fra Bergen, en gammel klassevenninne fra Esta har, som den eneste av våre venner, gjort alvor av truslene om å besøke Silje og meg, og hun satt følgelig benket midt i blant oss. I kveld på vår "søndagsfilmkveld med venneraften" bestemte vi oss for å se en gammel musikalklassiker - "Hair". Selv har jeg sett filmen en gang tidligere, i en alder av tolv, og den forlot meg med i en tilstand av traumer, med magesmerter, brystsmerter og klump i halsen - en tilstand som ikke gikk over på flere uker. Jeg har derfor utsatt å se den om igjen, selv om den er en klassiker. I kveld tok jeg imidlertid mot til meg, og det er jeg glad for, det er en fin film, og jeg er blitt mer herdet enn jeg var for åtte år siden. Selvsagt trengte jeg en kopp te etterpå, men det var jeg ikke alene om, og tedronningen tilgis for å drikke te nesten når som helst.

Som folk vet, "Hair" handler om en hippiegjeng med en tøff og koselig frontfigur som møter en stille og forvirret ung mann på vei inn i Vietnamkrigen. Det skal derfor ikke mange historiske kunnskaper til før en trekker slutningen av at dette egentlig handler om motstanden mot Vietnamkrigen. Underveis i filmen satt jeg og frøs på beina, fordi jeg har glemt å vaske sokker (og jeg ga vekk det siste tørre paret i går), og funderte på en annen og litt tilsvarende historie jeg kjenner, en historie som også handler om Vietnamkrigen, men som heller aldri uttaler det eksplisitt. Historien er skapt i form av en sang, diktet opp og innspilt av sønnen til Woody Guthrie - Arlo. Denne 20 minutter lange Dylanliknende fortellingen til verdens koseligste, akkustiske gitarspill er en av mine favoritter gjennom alle tider, men ettersom den varer mer enn fem minutter og den er sunget på utpreget sørstatsdialekt, og mest av alt fordi ingen noensinne har hørt om hverken Arlo Guthrie eller sangen, lot jeg være å si noe.

Ved filmens ende ble vi seks jenter sittende og diskutere litt omkring dette med krig og fred og alt sånt, med det vi besitter av kunnskaper om Vietnamkrigen, første og andre verdenskrig og det som verre er. Og da, ut av det blå, utbryter Maren - merk, ikke meg - har noen andre hørt om Arlo Guthrie?

Jeg ble så overveldende glad, jeg. Og i flere minutter blir vi snakkende i munnen på hverandre om denne låten, som er så fantastisk, og vi gjenforteller den i stakkato bruddstykker slik at ingen av de fire andre skjønner et ord, før Maren plutselig husker at hun har jo låten på ipoden sin! Hun henter frem vidunderet, og i 20 minutter lytter vi til denne til tider hysterisk morsomme fortellingen om Thanksgiving, et lite lass med søppel, om en rettsak og om grusomme kriminelle, alt oppsummert i Alice's Resturant - ("it's the name of the song...")
Hadde jeg visst hvordan en fikk det til, skulle jeg lagt den ut til alle - Arlo Guthrie er sånn en kul fyr at jeg tror ikke engang han ville bry seg. Den finnes imidlertid rundt omkring på nett, så benytt deg av en ulovlig nedlastningsside og skaff den. I mellomtiden anbefaler jeg at folk leser teksten
, den er vel verd å få med seg.

7 comments:

  1. forresten - du kan se første episode av Flight of the conchords på http://webtv.canalplus.no/

    De ligger på adult channel. De har robotsangen, pinlig kjærlighet, en fan, og en sykkelhjelm med hår.

    veins in my teeth!

    ReplyDelete
  2. nydelig, nydelig. Spesielt spent på sykkelhjelmen. Og er det bra, mener du? Bortsett fra robotsangen, som vi jo alle elsker?

    ReplyDelete
  3. Ja, jeg syns det var bra. Si i fra hvis du ikke finner frem, det var litt tilfeldig.

    Snodig program...

    ReplyDelete
  4. Åh, Hair. Du må ikke snakke om det, jeg må gråte helt av meg selv. Mmm. EA var så sint da jeg viste den til henne. «DIN SLEMMING! Nå måtte jeg GRÅTE! For en juksefilm» sippet søsteren min. Mm.

    ReplyDelete
  5. Beroligende å høre at selv EA får emosjonelle utbrudd av denne filmen. Det gjør din ellers så tøffe søster litt mer mennesklig, samtidig som det rettferdiggjør at en noe mer sippete Ellinor stadig kan få vondt i brystet og klump i halsen. Jeg tror jeg foretrekker de andre musikalene, egentlig.

    ReplyDelete
  6. Ellers så må jeg jo si at den godeste Arlo er en usedvanlig trivelig kar, jeg intervjuet ham for rundtomkring tjue år siden(for radio RV selvsagt), når han var i Bergen for å spille på Hulen, han hadde da forandret litt på slutten av låten, sånn at den var "up to date" i forhold til daværende president Ronald Reagan, det store paradokset er jo at den er kanskje MER aktuell idag, enn det den var for tjue år siden..., men det var ikke det jeg skulle si.....
    Mr. Guthrie spilte på ovennevnte konsert også en låt av sin far, den godeste Woody, "this land is your land" , og påsto at det som faren hadde ment med linjen "from california, to the new york island" var ANDRE veien rundt.....eller som vi sier det her hjemme, arbeidere i alle land...foren eder....:)Keep up the good posts!

    ReplyDelete
  7. Haha! Jeg vurderte å ta med begge anekdotene da jeg skrev posten.

    ReplyDelete