Tuesday, September 4, 2007

revner og stolefall

Som en kan ha merket, det blir lite tid til blogging i disse dager. Uten at jeg helt var klar over det ble jeg ansvarlig for mobilisering til demonstrasjonen på lørdag (KOM; KOM; KOM!) og med herlige, herlige forelesninger og spennende, spennende litteratur på pensum blir det rett og slett litt lite tid til unødvendig blogging.

Noe kan en i hvert fall få ned på skjermen, slik at dere vet jeg lever. Og da tenker jeg å ta for meg to kjedelige ting som har hendt, i synkende rekkefølge.

Jeg fikk svar fra hodekrymperne, og det viser seg at min uerfarenhet har ført meg helt på villspor. Jeg hadde jo resonnert meg frem til at det smarteste ville være å legge ut om alle mine indre sorger, for slik å snike i køen og skaffe meg noen til å krympe hodet mitt kjapt. Derfor satt jeg i godstolen på Moholt Stundentsenter og presset ut en tåre (helt uten intensjoner, jeg forsikrer) og la ut om mine problemer, ett for ett. Da jeg kom til det siste og avgjørende punktet hørte jeg psykologmannen trekke et skjelvende pust og slippe den tungt igjen - et ektefølt sukk. Og deretter sa mannen noe sånt som "ja, det er tydelig at du er under mye press" og mer av liknende svada. Jeg satt der i godstolen og tenkte at "ja, dette går greit", og sørget for å nikke enig og legge til at jeg ønsket hjelp kjapt, så snart som mulig, ikke mange måneders ventetid. Han sukket igjen og sa seg enig, jeg trengte nok noe fort, han skulle nok tale min sak på det neste møtet, dette skulle gå fint.

Jeg, mitt naut, viste min uerfarenhet for andre gang her. Jeg glemte nemlig at disse folkene er eksperter, de er profesjonelt utdannet, til å få deg til å tro på hva de sier. Jeg trodde ham virkelig, jeg. Tenkte jeg hadde klart å overbevise ham.

Og det hadde jeg kanskje. Problemet er at jeg var for overbevisende, for desperat, for tragisk.
Jeg la på så mye at det ble i overkant. Jeg skulle nok latt tårene bli hjemme. I stedet for at mannen tenkte "hun trenger hjelp, henne flytter vi langt frem i køen" tenkte mannen noe sånt som "hun her har for store problemer, hun kan vi ikke ta hånd om. Hun risikerer jo å drikke arsenikk når som helst, og det kan vi ikke ta ansvar for. Vi sender henne til sykehus og medisinering i stedet, mye tryggere". Dermed flyttes jeg videre i systemet, hvor de er mer vant med sånne håpløse tilfeller som meg, og her blir jeg jo et mindre kritisk tilfelle. For arsenikk, jeg forsikrer, er langt borte fra mine planer - selv selsnepe er jeg skeptisk til. Skjønt jeg skal innrømme at jeg har vurdert mulighetene etter at jeg fikk svar fra Poliklinikken. De har nemlig langt mer alvorlige tilfeller enn meg, som bare er en stresset liten sjel med mange tanker, og sendte meg følgende brev:

"Du har rett på behandling innen 16 desember".

I mer klartekst, innen fire måneder. Som jo ikke er allverdens tid, men kjipt endog, da jeg presiserte at jeg ønsket noen å snakke med, og det litt kjapt. Disse menneskene vil jo i hovedsak dope meg ned, og jeg er redd rus ikke ligger for meg. Det synes meg at snareste veien til hodekrymperhjelp faktisk er å svelge arsenikk, men etter å ha lest om Madame Bovarys siste timer, med svart fråde og ekle kramper, virker ikke det så veldig fristende. De har nok rett i at jeg ikke er et kritisk tilfelle.

I etterpåklokskapens navn skjønner jeg altså at jeg burde ha holdt meg til èn av mine sorger, og heller smurt litt tykt på. Da ville nok mannen i den andre godstolen sukket litt mindre tungt og heller mer oppgitt over de teite studentenes trivielle sorger, og deretter flyttet meg fremover slik at jeg fikk pratet med en hodekrymper om et par måneder. Som det er nå er jeg mellom to stoler, jeg er for problematisk for psykologen og for lite problematisk for psykiateren. Jeg ønsker meg Tonks evne til å skifte ansikt, da skulle jeg gjort det hele en gang til og lært av mine feil.

Jaja. Livet mitt får gå videre, og som vanlig med litt hjelp av mine venner. Dagen etter, eller deromkring, begynte treningen igjen. Det vil si, jeg og Silje fornyet hvert vårt treningskort og dro på oss gamle treningsbukser og skjorter, svette joggesko og nytt strikk i håret. Vi kjente oss så flinke, en god følelse etter en hel sommers forfall. Og jeg setter kursen mot de fine syklene som står i ro, da jeg hører et lavt, nesten uhørlig ritsj. Det var buksen som revnet i skrittet. Stor revne.

Derfor skal en ikke kjøpe bukser på Ica, ja. Selv ikke på Ica Maxi.

3 comments:

  1. Oi. Oi både til bukserivning og til 16. desember. Det skal verkeleg ikkje vera lett.
    Var'n rik kunne'n jo bære finna en dugeli, privat krymper. Men slikt går jo ikkje for ei studentlomme(bok).
    Eg veit ikkje heilt kva eg kan bidra med. Kanskje laurdagsgraut og raud saft ei helg. For eg er ganske bra på graut.

    ReplyDelete
  2. Graut er bra. Og du vet, Silje er jo omvendt! I årevis har hun skydd grøt, men nå er kapitulasjonen kommet, og hun spiser grøt og synes det er godt!

    Denne lørdagen ses vi jo uansett, i demonstrasjon. Og deretter, søndag - er du klar for filmkveld og høytsvevende samtaler?

    ReplyDelete
  3. Ja! Å! Eg gler meg! Til både laurdag og sundag. Og eg diggar dykk!
    ;) - med eller utan graut.

    ReplyDelete