Sunday, September 9, 2007

blåbærmuffins og fleinsopp.

Gjett hva jeg gjorde i dag! Jeg gjorde noe jeg bare har gjort en gang før i hele mitt liv, og det på en skoletur i sjette klasse. Ellers har jeg bare lest om det i bøker, og mitt forhold til min nye erfaring er derfor noe romantisert.

Jeg var på sopptur.

Det har seg nemlig slik at Bjarke, min søte venn Bjarke som jeg fornærmet grovt ved å kalle "krølltopp", beklager det, den søte Bjarke inviterte Silje og meg på sopptur. Han kan nemlig litt av hvert om skog og mark og alt sånt der, og han er generøs med sin kunnskap og sine tjenester. I dag, en søndag i september, selvsagt, bega vi oss ut på biltur til et bortenforliggende sted like ved Trondheims drikkevann, hvor vi skulle finne sopp. Soppen hadde vi tenkt å lage lunsj av etterpå, en plan som virket utmerket i utgangspunktet.

Vi fant to. To sopp.

Dessuten fant vi en hel del ødelagt sopp, tydelig forkastet av noen med mer kunnskaper enn oss (evt. en soppbok, men det er juks, hevder Bjarke) og forkastet sopp nedverdiger vi oss ikke til å bruke. Altså, to brukbare sopp.

Nå skal det sies at tankene mine ofte var helt andre steder enn der de skulle være. Vi lette egentlig etter steinsopp, men ettersom jeg er i Mudjahidhumør enten jeg vil eller ei om dagen, tenkte jeg på sånn sopp som kan assosieres med ham- og det er selvsagt langt mer risikabel sopp. Dessverre var det mangel på fleinsopp, du skal se de foran oss også hadde sett Hotel Cezar og ville prøve ut rusen. Til gjengjeld så vi mye av rød fluesopp, identisk med barndommens tegneseriesopper, men dem våger jeg ikke en gang ta i. Gamle barndomstrusler om dødelige sopp henger godt igjen, og i motsetning til Bjarke og Silje synes jeg ikke engang de er vakre. De er bare skumle. Se på vablene! Som om den var syk! uuææ!



Videre klatret vi opp på høyt, høyt, nesten opp på et fjell, og jeg ble fuktig som en alke i puddefjoren, hvis det nå finnes alker der. På bena altså, jeg ble våt på føttene. For bare Silje hadde husket støvler, og Bjarke er jo naturkjent. Særlig da vi forlot stien, og bega oss ut i skremmende terreng med veltede stammer og glatte steiner og mosmyr en gang i blant, da var det godt å ha en naturviter med.
Øverst på fjellet fant vi ingen sopp, som vi hadde håpet, men til gjengjeld fant vi masse blåbær, og jeg ble fryktelig glad. Lenge har jeg vært overbevist om at blåbærsesongen nok var over, og det var trist, for jeg har nesten ikke fått plukket bær i hele år, enda det er blant de kjekkeste tingene jeg vet. Vi gjorde soppturen om til blåbærtur, og deretter kjørte vi hjem og laget muffins med bær i. Nam.

2 comments:

  1. ...oi dei var steike gode! Muffinsa!

    ReplyDelete
  2. Det var de, jammensanten. Sopptur er med andre ord noe en skal prøve seg på flere ganger, hvis ikke jeg følger mitt eget råd om å holde meg til sengekanten og kanskje en tur til frysedisken på solsiden, hvor de har fryste blåbær. Blåbærmuffins er nemlig noe jeg har lyst til å gjøre flere ganger.

    Eller kanskje bringebærmuffins er tingen? Da slipper en nemlig både skog, mark og solside, jeg har bringebær i frysen.

    ReplyDelete