Wednesday, July 18, 2007

brilliant banjospill

og nå, tid for å brilliere. Tid for å skryte og briefe med de kule, kule folkene jeg kjenner. Selv om de kanskje til tider fremstår som litt smågale, er de tross alt veldig, veldig artige bekjentskaper!

For noen år siden ble jeg altså introdusert for min gamle venninnes gamle venn Alexander. Jeg tror det var i attenårsdagen hennes, selv om jeg mener vi hadde truffet hverandre før. Spiller ingen rolle, for det var her vi virkelig fant tonen. Ettersom vår felles venninne elsker trance og det var hennes fest, spilte vi altså gammel nittitalls trance/techno og dere vet... Vi snakker teknofiserte BryanAdamsklassikere på fullt volum i mange, mange timer. Jeg hadde forberedt meg mentalt i lange tider på denne torturen, for slik å unngå enhver sårende kommentar.

Alexander var den som brøt stillheten, det sverger jeg på. Ved å kommentere at han egentlig hater sånn musikk, og i virkeligheten foretrekker irsk folkemusikk. Jeg trodde jeg skulle dåne, eller noe annet like kvinnelig, smelte bort som en våt flekk kanskje. Jeg sverger, var jeg ledig på markedet ville dette vært tidenes beste sjekketriks. Og dette var før herren trakk frem gitaren og spilte Burns "my love is like a red, red rose" eller min irske favoritt "song for Ireland".

Kvelden ble overraskende fin, også musikalsk, vi satt til nærmere fire og pratet om alt og ingenting, han med gitar og fløyte, jeg med en kopp te, vår felles søte venninne med et glass champagne. Alexander lovet å skaffe meg en plate med sitt favorittband The Dubliners, og jeg må innrømme at jeg feide litt vel kjapt over det løftet, en lover så mye halv fire om natten.
Et halvt år senere kom han hjem fra England med to cder med The Dubliners, som han forærte meg i gave. En gave jeg til stadighet setter pris på. (seven Drunken Nights er selvsagt på.)

Men jeg lovet brillianse. Og det er selvsagt Alexander som glitrer. For tror dere ikke mannen er i ferd med å bli berømt? I hvert fall i Irland, tror jeg. Han spiller i et band som naturligvis spesialiserer seg på irsk folkemusikk, og selv er han etter hvert en kløpper på femstrengers banjo, noe som kanskje en håndfull i verden mestrer å spille. En annen av den håndfullen er banjospilleren i Dubliners, Alexanders store forbilde - og for et halvt års tid siden ble de to venner. Bare det er jo kult i seg selv. Men det blir kulere.

Bandet var så på turne i Irland for noen uker siden. Litt forskjellige byer i Irland. De traff selvsagt Barney Mckenna, banjospilleren. I den første byen regnet de med en femti gjester kanskje, for det er det de får vanligvis på disse pubene. Det kom over 200.

I den neste byen ventet de 200. Da kom det over 500.

I den siste byen... kom det 1750 folk. Omtrent. puh. Og Alexander spiller en solo på sin elskede banjo, gir alt, og hva skjer? Han vinner en forbasket pris! En premie for beste banjospill! I banjoens hjemland!

De spilte inn masse penger på denne turneen, og nå er det spørsmål om hva de skal gjøre med dem. En av planene er at de skal lage plate, og den platen gleder jeg meg til.

No comments:

Post a Comment