onsdag 27. juni 2007

en magisk mann

At det finnes engler er jeg helt sikker på. Jeg har truffet for mange mennesker som, uten å vite det selv og uten at det var meningen, gjør noe tilfeldig som ordner opp og reparerer noe. I sånne situasjoner tror jeg menneskene det er snakk om, for en kort stund er engler. Jeg kan nesten se englevingene deres. Jeg tror ikke de er Guds utsendinger, jeg tror ikke de spiller harpe på en blå sky, jeg tror ikke engang de er overnaturlige vesener, men jeg er helt sikker på at i noen korte øyeblikk er de magiske vesener av pur godhet.


For nesten to år siden, da jeg var aller lengst nede, fikk jeg et spørsmål og en dingsedangs jeg levde lenge på. I dag fikk jeg en pegasus.


Den gang var det mørkt, midt i november og ekte bergensvær, hjemme var alt kaotisk og begredelig og jeg gikk rundt med tilløp til kjærlighetssorg fordi jeg hadde kastet ut det ene lysglimtet i tilværelsen. Og der, på en tur med en hund mamma hadde ønsket seg, men som jeg måtte lufte sent på kvelden, jeg som ikke en gang liker hunder, der traff jeg min venn Dennis.


Ikke det, jeg hadde truffet Dennis før. På kafe, midt i en samtale om Jesus og Lyset og det å bli banket opp av både foreldre og fremmede på gaten. For ikke å snakke om krig og Dronning Elizabeth, tema som er Dennis' varemerke. Kafe kafaan var, som du kanskje skjønner, trekkplaster for allverdens skadeskutte ungdom, og her pleide den selv noe skadeskutte Dennis å vandre rundt med sine historier. Som en annen romanfigur hentet fra John Irving på sitt beste brukte han fritiden sin og historiene sine på å lappe sammen triste og smågalne tenåringer som ellers ingen verken hørte eller så.


Og altså, for to års tid siden, da ble Dennis og jeg venner. På ordentlig. I ettertid har jeg lurt på om han så meg fra vinduet og kom meg i møtet, i hvertfall var han forunderlig ofte utenfor omtrent på den tiden jeg skulle lufte hunden, og slik fikk jeg selskap på denne ellers så mørke, våte og ensomme vandringen nattestid. Vi vandret sammen, og snakket om alt mulig. Særlig befattet vi oss med filosofi og store spørsmål, som gjerne bygget på erfaringer og opplevelser vi hadde.

På dette tidspunkt slet jeg med mange spørsmål og mange elementer i livet som jeg ikke klarte å plassere på egenhånd. I mitt eget livspuslespill hadde jeg de store trekkene, men enkelte småbiter manglet eller passet ikke inn, og det var ingen jeg kunne spørre om hjelp. Inntil Dennis kom. For Dennis hadde en merkelig evne til å vite akkurat hva jeg trengte å lære, og på umerkelig vis lappet han sammen puslespillet mitt til jeg kunne se på det og forstå mønsteret.


Denne kvelden i november vandret vi kort og pratet lenge. Jeg skulle til å vandre hjem, da han stopper meg på sitt typiske Dennisvis. "Do you believe in magic?" spør han, og jeg tenker på mine samtaler med magiske Gita og healing, jeg tenker på følelsen jeg har i brystet hver gang jeg har snakket med Silje og jeg tenker på kjærligheten som gjør at jeg alltid strekker meg lengre enn jeg egentlig kan for de jeg elsker. Svaret er selvfølgelig ja, jeg tror på magi.


Da stikker han en svart dingsebums i hånden min, trykker på en knapp og går. Den svarte dingsebumsen blir en propell med lysende fargemønstre i stadig endring, og jeg blir stående i regnet i flere minutter mens jeg ser inn i propellkjernen. Ren magi.

I dag er livet generelt mye bedre enn det var da. Utfordringene er helt andre enn det å se magien i hverdagen. Dennis trenger ikke lengre lappe meg sammen, men venner er vi fremdeles. Og i dag, på et spontant og usedvanlig trivelig kafebesøk, ser han plutselig opp på meg og snakker om pegasus og symbolikk. Han fikler med noe rundt halsen, trekker frem et sølvkjede, henger det rundt halsen min og sier; "Pegasus virker ikke lengre på meg. Det er din tur til å lære å fly." I sølvkjedet henger en liten, magisk pegasus, muligens mitt favorittdyr blant mytiske vesner, til styrke og håp.

Dennis er en magisk mann.

2 kommentarer:

  1. Åh, for en fantastisk liten fortelling fra livet ditt, Pellinor-pusen.

    Vi må prates en dag, tror jeg.

    SvarSlett
  2. hihi, jeg logger meg inn og leser dette, kanskje ti minutter etter å ha snakket med deg! Javisst, det var godt å få snakket sammen. Og mer blir det, om jeg bare klarer å karre meg til Oslo en tur, hilse på dere alle sammen. Åh, jeg gleder meg!

    SvarSlett