Monday, December 24, 2007

"det er rart med kjærlighet"

Da var julen begynt, og for de fleste regnes den som over. Jeg er den stolte, nybakte eier av mer te, noen ullsokker, mer sengetøy og en ubegripelig stor lübeckmarsipan, for å nevne noe. Og viktigst av alt, jeg er herved eier av Broderna Lejonhjärta, den vakreste boken jeg vet, på originalspråket - med en signatur innvendig fra den fineste damen jeg vet, med det fineste navnetrekket "allerkjæreste søster". Jeg åpnet den i morges, og tenkte at lykken knapt kan bli større.

og! Det må nevnes spesielt. Platehyllen min er forstørret med en plate, og etter første gjennomspilling visste jeg at dette blir en favoritt. Vi snakker om "på gjensyn", tekster av Rudolf Nilsen, Norges største lyriker noensinne, og melodi samt fremføring av Jon Arne Corell, som vet å uttrykke poesien hos den første. Det passer seg så godt å få politiske kjærlighetsdikt av han jeg alltid, alltid tenker på når jeg hører Rudolf Nilsen. Jeg hadde tenkt... Jeg ville gjerne ha skrevet deg et dikt.

Om noen skulle dele mitt kjærlighetsforhold til dette paret, så deler jeg gjerne ulovlige filer fra både "på Stengrunn" og "på gjensyn", det er bare å gi en lyd. Og til sist, her kommer en versjon av den beste julesangen noensinne, i følge alle jeg kjenner som betyr noe. Akkurat denne filmsnutten ble introdusert for meg av Kristian og jeg kjenner romantikken i ytterste lilletå. The Pogues og Kirsty Mccoll synger julen inn, og gjett hvem som har tittet dypt i glasset her? God jul.

Friday, December 21, 2007

streik!

Det blir sporadisk blogging om dagen, og jeg skylder i hovedsak på to ting. Delvis har julestresset tatt meg igjen i år også, enda jeg hvert år sverger at jeg skal utkonkurrere vedkommende. Dagene mine går derfor opp i gavehandel, gaveinnpakking og ikke minst julekakebaking (jeg baker syv sorter hvert år, det bringer julehell og lykke. Sårt tiltrengt.

Men at jeg er fraværende skyldes mer enn denne årlige lysfeiringen, det er nemlig også et spørsmål om annet fravær. Den fantastiske ruteren som skulle sikre oss trådløst nettverk og derfor meg uhemmet tilgang til både streaming av dårlige tvserier og grenseløs selvdyrkelse på bloggveven, den mener den får for lite i lønn og har bestemt seg for å streike. Den virker altså ikke. Det eneste som virker er en ledning som for det meste er opptatt andre steder, med andre ord er nettilgangen fraværende den med, og da blir straks skriblerier uten mål og mening litt vanskeligere.

Og det er vanskelig å motivere seg til å skrive noe som helst med alt julekaoset, særlig fordi jeg har en pressende følelse av at jeg burde spre litt propaganda på kanalen... det får vente til etter bryllupet. I morgen skal jeg nemlig i bryllup til en gammel, kjær venninne som pleide å få tankene mine til å fly høyere enn noen, den første til å dele et vennskapssmykke med meg (og det betyr en del) og den første til å lære meg at religion er noe mer enn søndagstortur. En annen gang skal jeg fortelle om den gangen hun ga meg det vennskapssmykket, eller kanskje jeg skal fortelle om den gangen vi var tolv og la ut kompliserte teorier om andre menneskers maskebruk til hverdag og fest, men det får bli en annen gang. I dag vil jeg bare lese, og ikke en gang på nett, men i gammeldagse bøker.

Friday, December 14, 2007

hvilemodus fra punkt til punkt

Dette blir en ny emopost, du er herved advart. Det blir gjerne sånn, når en skal legge ut på en lang bussreise og har så mangt å filosofere over, og jeg treffer på begge punkt - jeg vender snuten mot Bergen i morgen tidlig, og jeg tenkte jeg skulle fortelle om det som ligger mellom de to byene - nemlig reisen.

Her om dagen ringte Kristian meg og fortalte at han hadde hørt et rykte om at jeg planla å ta buss hjem til Bergen. Om jeg ikke heller ville ta fly?
Telefonsamtalen gjorde meg varm, så varm om hjertet, og jeg ble så glad, så glad for at han spør, og jeg takket ham veldig for omtanken, og svarte at jeg helst vil ta buss.

For studenter som har flyttet de sytti milene som skiller Bergen og Trondheim, er det tre måter å reise hjem på. De kan ta fly, som riktignok forurenser litt mer, men som har en reisetid på en time, og kanskje ventetid på to, tilsammen tre timers reise. Omtrent.
Et annet alternativ er å reise med tog, men fordi jernbanenettet i Norge er lagt opp i forhold til èn by, det vil si Oslo, må toget mitt innom Oslo før jeg setter kursen mot Bergen. Det betyr at togturen tar nærmere femten timer, så sant den går uten forsinkelser.
Det tredje og siste alternativet er å sette seg på en buss, som slett ikke går innom Oslo, men derimot foretar en snarvisitt til Førde, og som likevel også tar femten timer. Det er ikke underlig at Kristian lurer på om jeg heller vil fly, men det vil jeg altså ikke.

Du synes kanskje det er rart?

I lys av min shampootilståelse nedenfor er det kanskje underforstått at jeg har noen små og absurde gleder i livet, gleder få andre kan fatte og begripe at kan være gleder, men som er der likefullt. Det å reise med buss er en sånn ubegripelig glede. En hel natt og mesteparten av den neste dagen tar det å reise fra Nidaros til Bjørgvin, og denne turen gleder jeg meg til. Jeg skjønner godt hvis du synes jeg er rar.

Kanskje er jeg litt sigøyner eller litt tater, uten at noe sånt har vært påvist i slekten så vidt jeg vet. (Tvert i mot er jeg barn av en skikkelig bondeslekt på den ene siden og en mer akademisk basert familie på den andre, og i midten her finnes det svarte rasister, en gal gammel frue med ondskapsfulle utsagn og en annen gal frue som påsto at hun var etterkommer av de franske hugenottene, jeg tror til og med det er påvist slektskap til skåninger i Sverige og en familien Fisher i Calefornia (Gjett om jeg elsket den siste opplysningen - i min fantasi blir jeg dermed i slekt med Claire Fisher og co!), men noen omreisende familie er vi ikke. Jeg oppvokst innenfor et lite og koselig område på Landås, og når jeg flyttet i fjor måtte jeg kjenne virkelig etter hvordan det var å rive opp sine gamle røtter for å bosette seg et annet sted. Med unntak av Hellas, Egypt og et par turer til Etiopia har vi heller ikke reist så mye i den store verden, så når jeg påberoper meg sigøynerblod er det nok mest for å gjøre meg interessant. Men dette var en digresjon -)
Det er nemlig likevel et faktum at jeg kjenner meg trygg og levende på reise, og hver gang jeg reiser noe sted vurderer jeg mulighetene for å gjøre dette oftere. Det er selvsagt fint å treffe nye mennesker på nye steder, men min fryd over reisen har ingenting med dem å gjøre - jeg liker bare det å være i bevegelse. Jeg liker å treffe mennesker på et helt uforliktende plan, jeg kan til og med føre lette og tilfeldige samtaler med mine medpassasjerer, så lenge de ikke forventer noe mer av meg enn en rask replikk og et smil - så lenge de går av før meg. Det å være i bevegelse, på vei et sted, uten at noen kjenner meg, kjennes nesten tryggere enn å ha kommet frem, og dette har med problemløsning å gjøre.

Så lenge en er på reise, er en også midt mellom to punkter. En er i ferd med å trekke en mennesklig strek fra et kryss til et annet, men så lenge en er på reise er verden i konstant bevegelse, og akkurat som innerst i en storm er det også helt stille. Når en reiser befinner en seg på et vis i et vakuum, hvor det som vanligvis tynger en blir opphevet. Det finnes alltid problemer knyttet til punkt A, og det venter nye problemer på deg ved endepunktet B, men så lenge du er på reise er du fri for begge, for du er hverken ved A eller B. Det å reise et sted blir derfor litt som å ta seg en pause fra alle problemer og alt ansvar, en kan få lov til å tenke gjennom livet i fred og ro, uten vekten av ditt livs problemer.

Selv jeg kan synes at femten timers reise er langdrygt, med mindre jeg har en viss form for underholdning. Men jeg vil gjerne få oppleve reisen, og da blir bøker eller film rett og slett distraherende. Det beste kulturmiddelet for reise er derfor musikk. Mange timers buss eller tog åpner for nesten grenseløs musikknytelse, hvor en i fred kan lytte til musikk en ellers aldri finner tid til i en hektisk hverdag. Men øretelefoner i ørene kan en feste blikket ut av nærmeste vindu, og la fremkomstmiddelet frakte deg bort, bort, bort. Kanskje dysser ferden deg i søvn, og du kan sove trygt, vel vitende om at du er en fremmed og derfor kan gi til deg selv, uhemmet, uten tanke for noen av de andre som reiser sammen med deg. Du er deg selv nok, og det er greit, så lenge du er på reise. Reisen representerer med andre ord en ekte hvile, hvor du kan slippe alle bekymringer for en kort stund og bare la deg synke inn i dine egne tanker og din egen musikk. Etter noen timer på reise får jeg følelsen av å være vektløs, fordi tyngden fra alt som vanligvis blir båret rundt i store mentale ryggsekker blir lagt igjen, og tilbake er bare meg og de svevende tankene.

Når jeg gjør meg klar for en femten timer lang togtur, gjør jeg meg altså klar for femten timer i frihet. Jeg forbereder meg på å få lov til å være bare meg, uten forpliktelser, uten bekymringer, uten tyngde. I femten timer får jeg lov til å være vektløs, i en hvilemodus som bare reiser fremkaller i meg. Så får jeg heller være rar.

you nearly did me in



Etter en time med Ian Hunter på NRK er jeg etterlatt i en søt nostalgisk stemning som minner meg på lange, koselige - og særdeles skadelige for min mentale helse - kvelder i kjelleren hos min far, og påfølgende like så helbredende timer på et soverom i Johan Sverdrupsvei hos min beste venn. Dette var på den tiden jeg fremdeles mente gode ting om familien min, og jeg malte neglene på venstre hånd svarte og poserte som Freddie Mercury. Dette er ikke en musikkvideo, dessverre, men en sang den godeste Hunter spilte inn i 1976, og gjett hvem som korer i bakgrunnen? Ingen kan kore som dronningmedlemmene. Minus bassisten, han mimet bestandig.

Høstsang

Det hoper seg etter hvert opp med unge menn som vil si sære ting her på bloggveven, og jeg linker selvsagt allerede til de mest rødflammede av dem. Som regel kommenterer jeg dem også, for jeg har sansen for sprø utsagn, og jeg liker de unge mannfolkene som står bak.

Her for noen uker siden kom Lars med en sånn ting han ikke burde sagt, men som han sier likevel. Han uttalte høyt og midt i det verste eksamenskaoset at han elsker eksamen.

Det gjør som kjent ikke jeg. Absolutt ikke. Jeg pleide å like tentamener og mindre eksamener en gang i tiden, men de siste par årene har eksamen handlet om et fullstendig ukontrollerbart stress, med påfølgende søvnløshet, glemsomhet og fullstendig meningsløs økonomi. I år trodde jeg lenge det gikk bra, en oppfatning jeg baserte på det faktum at jeg faktisk sov om natten og hadde mat i kjøleskapet - jeg tok feil. Med en merkelig følelse av deja vu måtte jeg i det vi gikk inn i eksamenslokalet til min andre eksamen, foran en svær eksamenshelg, erkjenne at jeg i løpet av en uke har mistet bankkort, mastercard, studentkort og studentbevis, bibliotekskort og treningskort, for å nevne noe. Jeg har mistet hele kortholderen min, ganske enkelt.

Men jeg ser at disse unge mannfolkene, som alle er litt sprø, men sympatiske folk likevel, de får alle støtte for sine absurde påfunn. Og jeg har fundert på om kanskje det handler litt om kjønnsroller, at unge menn har lov til å si ting som til tider balanserer langt på kanten, mens jenter helst skal kunne dokumentere og argumentere for hver eneste påstand de tenker, det ville ikke forundre meg. Uansett har jeg tenkt å kopiere dem, jeg har tenkt å ta plass og hevde min rett til å være sinnsyk. Ettersom det er en allment kjent sak at jeg ikke liker eksamen, velger jeg et annet tema, noe annet og vel så merkelig, en liten glede jeg holder skjult for de fleste, men som jeg unner meg nettopp i eksamenstiden. Jeg unner meg selv shampooreklamer.

Dette er selvsagt fullstendig irrasjonelt og ikke så lite pinlig, all den tid hårreklamer er sånt en sender på tv for å irritere, og jeg egentlig skal oppføre meg som en god og sint feminist med mange års erfaring som kritiserer disse reklamene for sexistisk fremstilling av kvinner og for å styrke skjønnhetstyrraniet. Likevel hjelper det ikke, jeg blir aldeles fascinert av filmstjerner med hår som skinner som hamret gull, og ikke minst, hår som er like elastisk som strømpebuksebånd. Jeg drømmer om å ha hår som skinner sånn, og om å kunne dra i mine vakre krøllede lokker (håret mitt er alltid bølget i mine fantasireklamer) og oppleve "spensten" i mitt nyvaskede hår.

En sånn hemmelig lidenskap må i det stille dyrkes, enten jeg vil eller ei, og jeg har funnet mine metoder for å kunne være både feminist OG shampooreklameelsker. Løsningen ligger i et nesten uendelig forråd av kjerringråd som skal styrke og pynte håret. Når en bruker kjerringråd er en ikke bare narcissistisk og forfengelig, en forvalter også gammel folkekunnskap, og en er sånn passe alternativ og sprø, noe som alltid glir inn i raddisbildet. Derfor, mine kjære venner, er jeg en ivrig tilhenger av eddik, kamillete, nestlete og det som verre er i hårets siste skyllevann.

Det var verre før. I dag er jeg en nesten respektabel borger, om enn en mindre respektabel feminist, og jeg trives slik. Jeg benytter meg sjelden av de verste kjerringrådene, i stedet tillater jeg meg å bruke de mer skjønnhetstyrraniserende midlene en får tak i på Rema - jeg flasker meg opp på fin shampoo, balsam og hårkur når og hvor økonomien skulle tillate det, og holder alle tubene gjemt på badet. Bare en gang i blant havner jeg på skråplanet, og det særlig i eksamensperioden. Dersom hodet kjennes fullt av en merkelig organisk blanding av bomull og kaos, og særlig midtvinters, når en er fylt av en "jeg bryr meg egentlig ikke, men det hadde vært morsomt å være fin"følelse, da er det lett å gjøre sprø handlinger, som å miste bankkort og studentbevis, eller farge håret.



Dem av dere som nå skulle sitte med forventning om at jeg virkelig har gjort noe sprøtt, dere må belage dere på en skuffelse. Da jeg våknet opp nå nylig, etter vel endte eksamener (som gikk bra, litteraturteori ruller og jeg er en mester i Adornos marxistiske teorier om lyrikk, samfunn og motsetninger) oppdaget jeg at selv på kjøret har jeg en viss form for autopilot, som hindrer meg i å benytte meg av andre dødelige fargepigmenter enn dem jeg nesten har selv. Jeg har med andre ord bleket håret mitt, og ikke mye en gang, ettersom jeg ble kalt ut på krisebesøk halvveis i prosessen. Jeg har vært gjennom en skummel, skummel prosess hvor fargemidlene lukter skarpt, fremmed og dødelig, jeg har laget en lysere grunntone og med enda lysere lokker på strategiske plasser, og folk har ikke en gang sett forskjell. Men den er der, den er der! Håret mitt glinser som aldri før, og dessuten har jeg klippet det, nå faller mitt vanligvis lange hår ned over skuldrene mine som en liten foss av gyllent glitter - åh, hvor jeg elsker shampooreklamer.

Det er ikke mye moral å trekke ut av dette, er jeg redd, kanskje med unntak av at kjerringråd er artige og hårfarging temmelig skummelt. Eller en kan sitere Manic Street Preachers og håpe på det beste for fremtiden og julen, krig og fred og alt sånn der;

"when you think that you don't really care,
now baby, what have you done to your hair?"
(Autumn song. Verd å sjekke ut.)

Wednesday, December 5, 2007

kafeliv


En bruker gjerne endel tid på biblioteket som student, og I Bergen finnes det fineste biblioteket jeg vet, i et stort steinbygg midt i sentrum hvor veggene selv ånder av kunnskap, og det finnes små og kloke sitater om poesi langs trappen.
I Trondheim er bygget moderne og stivt, men det har dog sine lysglimt som selv hjembyen må se langt etter. Et av disse lysglimtene er bibliotekskafeen, med de største, beste (og dyreste) kanelbollene i byen, og ikke minst med det kuleste navnet på noen kafe noensinne.

mine kreative sider

Det kan jo forresten også være på sin plass å informere eventuelle interesserte at jeg omsider, omsider opdaterer kunstbloggen igjen. Dersom noen skulle undre på hva jeg gjør med mine mer kreative sider. Jeg strikker, maler og fortviler, så her finnes et julegavetips i tillegg.

Tuesday, December 4, 2007

"du är också jettevacker!" - en blank løgn

I dag, når jeg kom til naturalismen i norsk litteraturteori og jeg virkelig ikke orket å fordype meg i Skram og Lie, da skrudde jeg på tv i håp om at det skulle gå noe lettfattelig og teit. Jeg endte opp med å titte på debattprogrammet Standpunkt, om hvorvidt illegale innvandrere skal få lov til å bli i Norge, en debatt som så vidt jeg vet tok fyr etter Bjarne Håkon Hanssens (AP) påstand om "retur, retur, retur!". Jeg burde vite bedre enn å se på debattprogrammer om innvandring, i hvert fall når Hanssen og Erna Solberg (H) sitter i hovedpanelet, men jeg ble drevet med - det er Hanssen sin skyld. Hver gang han er på tv, blir jeg nemlig to ting;

jeg blir eitrandes forbanna, for å bruke et slikt uttrykk, jeg blir rødglødende sint og kjenner at jeg får lyst til å kvele. Det å fremkalle denne reaksjonen har han for såvidt til felles med Erna Solberg, og med dem sammen tror jeg tror det er sunt at det er en tvskjerm og noen mil mellom oss - jeg kunne nok bli direkte livsfarlig.

Men som folk vet, jeg liker egentlig ikke å bli så sint, jeg foretrekker å være engel. (Langt mer behagelig som kjønnsrolle.) Så hvorfor skrur jeg ikke av umiddelbart, slik jeg pleier å gjøre når jeg ikke har tid til å bli rødglødende, og jeg ikke kan drepe noen uansett, akkurat nå?

Jo, det har med Hanssen å gjøre. Jeg blir nemlig ikke bare sint, jeg blir også nysgjerrig på hva han skal si, jeg blir nesten lattermild når han får ordet. Han er nemlig så ufattelig dum. Jeg blir rett og slett sittende og se, for å observere denne trønderens hensynsløse, absurde idioti. Jeg mener, Erna Solberg er motbydelig, ja, hun er en heks og et hespetre og en gang i tiden var hun min nemesis i en asylmottakdebatt jeg engasjerte meg i, men hun tenker i hvert fall! Og i debatten kan jeg formelig se hvordan hun gremmer seg over Hanssens meningsløse svar, hans fullstendige ansvarsfraskrivelse, hans tomme blikk. Jeg gremmes i hvert fall, over at en mann som dette i dag kan sitte i regjering, og da ikke bare på grunn av hans innvandringspolitikk.

Første gang jeg ble virkelig oppmerksom på Bjarne Håkon Hanssen, var i februar 2002, i et uforglemmelig Først & Sistprogram. Vanligvis på fredagskvelden hoppet min mor og jeg galant over dette programmet, fordi Skavlan er en så ubegripelig kjedelig intervjuer. Han har dog sine lyspunkt, særlig når stilige kvinner er involvert, fordi de gjerne tar fullstendig overtak, og denne fredagskvelden skulle Liza Marklund komme. Hun prater engasjert og velformulert om hersketeknikker, om mannsarroganse, om feminisme og om å erklære seg feminist. Hvorpå Bjarne Håkon Hanssen uttaler, i fullt alvor;

- Det er få som er like vakre som deg, som kaller seg feminister i Norge.


Og hun ser først fullstendig perpleks på ham, før hun spruter ut i latter. Og han smiler litt dumt, skjønner tydeligvis ikke hva som er galt, og hun, som skjønner at han virkelig er dummere enn hun trodde i utgangspunktet, svarer kontant;

- Du är också jettevacker!

Det er en blank løgn, for maken til stygg trønder må en lete lenge etter. Kanskje er det fordi jeg har sånn antipati for mannen, men jeg ser ham og jeg tenker padde - det er ikke en flatterende sammenlikning for noen av dem. Og denne februarkvelden satt jeg og min mor i stuen og lo, vi også, lo av skadefryd over at en mann kan være så intenst dum at han, i en debatt om feminisme, kommer med en sånn uttalelse og, trodde vi, utsletter sin egen politiske karriere. Marklund trodde nok det samme;

" - Det var bra at norske velgere fikk vite hva slags kvinnesyn han har. Og hvis de i ettertid kommer fram til at de ikke vil ha en slik leder, tyder det jo på en viss begavelse i det norske folket. (...) den svenske feministen er på ingen måte imponert over likestillingsdebatten her i Norge.
- Dere sier «er du feminist?» på samme måte som «spiser du mark?». Som om det var noe kvalmt! I Sverige er det mye mer åpenhet i likestillingsdebatten. Selvsagt er jeg feminist. Jeg har da hjerne!"

Tydeligvis har ikke norske velgere det. I dag, fem år senere, sitter Bjarne Håkon Hanssen ved makten og igjen viser han sin idioti og sin mangel for respekt, og jeg blir lett desperat lattermild, for hvordan er det mulig? Alle mine venner, alle mine antirasister og feminister over det veldige land, hvordan kunne vi? Han er jo ikke bare kvinnefientlig og rasistisk, men stokk dum, han er den klassiske FRPeren, i Arbeiderpartikostyme. Hvordan kan en bevare sitt inntrykk av at nordmenn er som alle andre, litt dum og litt klok, når en mann som ham havner i posisjon?

Jeg siterer Dagbladet igjen, jeg, og håper virkelig at denne middagsavtalen blir gjennomført en gang:

"Når hun får høre at Bjarne Håkon Hanssen gjerne vil invitere henne på god vin og middag, fordi han er så lei for at hun har fått et helt galt inntrykk av hans kvinnesyn, sprekker ansiktet opp i et stort smil.
- Du får hilse og si takk. Kan vi snakke om kvinners vilkår, kommer jeg gjerne."

Sunday, December 2, 2007

Vi tenner våre lykter


"Ja, vi tenner våre lykter når det mørkner,
og når alle lyder pakkes inn i vatt
ja, vi tenner våre lykter når det mørkner,
for da lyser de til kvelden sier god natt"

Om Skomaker Andersen kan en si så mangt, men en gang i blant synes jeg norsk barnetv glimter til med skikkelig julestemning.

Saturday, December 1, 2007

advent

De siste atten månedene har lært meg at jeg har tatt feil i årevis. Jeg har nemlig levd i den villfarelsen at jul er et onde som prakkes på oss hver desember, julen er en ubehagelig stressfaktor i alt mørke og gråheten, en stressfaktor som på ingen måte veies opp for de små lysglimtene av koselighet. Jeg kunne ikke tatt mer feil.

I dag hadde jeg den første eksamenen, og som alltid innser jeg i ettertid at det egentlig gikk helt greit. Syntaks og morfologi er egentlig logiske og veldig morsomme ting, og litteratur er jo faktisk faget mitt.
Men da jeg kom hjem! Da ventet en overraskelse. En stor og varm og fin, fin, fin overraskelse fra min mor, som denne gangen har overgått seg selv over alle grenser.

Hun vet at jeg egentlig ikke er helt kalendertypen, så det prosjektet har hun oppgitt. Derimot nekter hun å oppgi tradisjonen med å gi barna, inkludert meg, en strømpe på første desember, og det er jeg veldig glad for. I år sendte hun derfor en strømpe til meg, uten å ane at jeg skulle ha eksamen først og at den derfor i år ville bli ekstra verdsatt - og hvilken gullstrømpe det var!

Ikke bare glitret den, helt bokstavelig, av diverse paljetter og annet horibelt krimskrams som gjør meg ør av fryd, den inneholdt en liten formue av alt sånt som en student i eksamenstiden har bruk for,
Den inneholdt et sjal som er perfekt til meg, og herved oppgradert til mitt peneste. Den inneholdt masse nam, og da min type nam, en tradisjonell kjærlighetssak, masse fruktkarameller og en sjokoladebit. Den inneholdt en hundrelapp som kommer vel med i eksamenstidens og ikke minst adventstidens ville innfall, og til sist, en såpe fra den herligste såpebutikken jeg vet i hele verden, en såpe med navnet "ubetinget kjærlighet". Om ikke glittersokken varmer tærne mine, så varmer den hjertet!

For øvrig, advent markeres med mer enn bare glitter og varm, varm hjertefølelse. De fleste, i hvertfall blant dem jeg kjenner, har noen faste desemberrutiner, noe de gjør bare i desember og som for dem markerer starten på advent. Det dreier seg gjerne om julemarsipan, eventuelt pepperkaker eller gløgg, og svært ofte er det et spørsmål om julebrus. Noen gleder seg til å lese akkurat den boken, eller gjøre akkurat de tingene - førjulsrutiner som skaper stemning og kos.
Jeg har en sånn jeg også, en ting jeg oppdaget som helt nødvendig det første året på videregående. Det fineste jeg vet ved hele juletiden, advent, julaften, festmat og gaver inkludert, er nemlig musikken. Hvert eneste år gleder jeg meg derfor voldsomt til første desember, for da har jeg lov til å sette på julesangene, og da synker ventetiden inn i meg og magen min.

La meg presisere at det ikke handler om julesalmer. Jeg kan i grunnen ikke fordra de klassiske julesangene som hører til juletrevandring, de som står i sangbøkene og som er det nærmeste vi kommer en norsk, levende folkedans. Jeg snakker selvsagt om radiomusikken, jeg snakker om rockelåter fra sytti og åttitallet først og fremst, jeg snakker om de sangene som Absolute Music, McMusic og alle andre samlealbum tjener rått på hvert år. Jeg har, ikke overraskende, en liste over sanger jeg må høre, og her er samtlige sanger presentert, med en kort forklaring på hvorfor:

Fairytale Of New York - The Pogues m. Kirsty McColl.
Dette er den fineste julesangen av alle, og det fullstendig uten sammenlikning. De fleste julesangtekster som skal ta opp et eller annet alvorlig tema, gjerne blir platte og fylt med klisjeer. I løpet av 4 minutter og 30 sekunder klarer denne sangen å gjøre en kjærlighetsfortelling tilknyttet julen aldeles episk, og den etterlater meg med klump i halsen hver gang jeg setter den på første desember.

2000 Miles - The Pretenders.
Nå kan det innvendes at dette ikke direkte er en julesang, men til gjengjeld er det er en sang full av barndom. Når jeg var ganske liten, gikk et tvprogram som het "pickup", som sendte gamle musikkvideoer. Min far var temmelig glad i både musikk, nostalgi og artige videoer, han spilte følgelig inn alt. En ting er at sangen er fantastisk, men viktigere er det at musikkvideoen er en kvinne på vandring i snøen, som etterhvert får besøk av diverse skogsdyr, og som til slutt fryser i et glansbildemotiv - julestemning i margen.

I Wish I had a River - Joni Mitchell
Jada, det kan innvendes at heller ikke dette er en sang om julen, snarere om være deprimert og stå fullstendig utenfor julestemningen til alle rundt, men det er jo Joni Mitchell! Det er jo nydelig! Og det er så veldig jul.


Merry Xmas (War is Over) - John Lennon og Yoko Ono
En langt mer tradisjonell julesang, og her finner vi alle eksemplene på platte klisjeer som følger med julemotivet. Jeg nyter hvert sekund.

Do They Know It's Christmas Time? - Band Aid (1985, selvsagt.)
Om kjæresteparet over er klisjefylt, er de reneste lyrikken sammenliknet med dette. Dette er sangen som vil at du skal "våkne opp og tenke selv", og det finnes knapt en sang som egger meg mer til Øverlands søvn. Jeg lever 11 måneder i året som god kommunist, jeg stiller kritiske spørsmål og ser konspirasjoner overalt. I desember, nettopp som jeg burde "våkne" og huske på at det finnes dem som hverken får snø eller mat, nettopp da velger jeg den romantiserte, idealiserte og helt sikkert blåøyde historien om Bob Geldof som satt i sofaen og deppet, skrudde på tven og oppdaget at noen sultet ihjel - hvorpå han gjorde et ærlig forsøk på å redde verden. Jeg glemmer bestemt at han tyve år etter forsøkte å melke sangen og statusen for enda mer penger, og at han, dersom han oppriktig ønsket å endre verden, kunne ha meldt seg inn i et kommunistparti og prøvd å endre maktforholdene. Tilbake står en deilig, deilig klisjè, som jeg nyter og nyter og stemmer hjerteskjærende i; "tonight thank God it's them in stead of You!"

Merry xmas Everybody - Slade
Dette er rockelåten sin, det. Jeg venter i spenning på det endelige skriket mot slutten, "it's chriiiiiiiiistmaaaaas!" og julen blir ikke komplett uten.

When She Came Home For Christmas - Mew
I fjor vinter oppdaget jeg denne, og den handler søren ta om meg og mitt. Jeg elsker når sanger handler om meg og mitt. Derfor også den siste på listen, denne gang;

Jul i Bergen - Asgeir Eide Olsen (julesingel 98)
Da jeg var elleve, startet Asgeir Eide Olsen og Atle Engelstad et juleprosjekt. Prosjektet gikk ut på at de skulle lage en platesingel med tre låter skrevet av Eide Olsen, og alle som deltok skulle jobbe på dugnad, og inntektene av platen skulle gå til Slumsøstrene i Bergen. All den tid jeg allerede den gang hadde mine kontakter, ble jeg spurt om jeg og noen venner hadde lyst til å delta - en manglet et englekor. Sangen handler om en bergensk versjon av piken med svovelstikkene, og vi engler står over Ulriken og synger vårt beste. Det jeg husker best, er at etter to timer i studio var jeg grusomt tissetrengt, og enda skulle vi synge mer, for en av oss - mulig meg, som et resultat av min situasjon - sang så grusomt surt. Det var herlig, det var lærerikt og det bandt oss tre jenter sammen for en lang, lang periode. (Jeg skal i bryllup til en av dem bittelillejulaften. Bånd mellom engler er vanskelige å bryte.)

Det hører forøvrig med til historien at platen ble en braksuksess, og alle platene ble solgt - det er derfor umulig å få tak i en original. I tredje klasse på videregående spilte jeg den for klassen i en adventsstund, og det viste seg at flere av lærerne mine eide platen fra den gang. Sangen ligger et sted på pirate bay, og ettersom jeg er medartist føler jeg ikke det minste skyld ved å være pirat - last gjerne ned og hør Engelen Engeline synge på ekte. Dessverre krasjet prosjektet to år senere, så det finnes bare to julesingler, og julesingel 99 er uansett ikke i nærheten av like bra.

Det finnes flere julelåter, men dem kan dere jo gjette dere til. Og jeg er alltid interessert i hva dere synes om utvalget mitt, er det låter dere savner, og som jeg eventuelt burde høre?

Thursday, November 29, 2007

Taust

Det heter Eksamen. Eller, egentlig, Eksamener.

Thursday, November 22, 2007

dadabadadadabada bam bam ba

Da jeg var fjorten, utviklet jeg et temmelig intenst kjærlighetsforhold til Queen, et forhold som sant og si aldri helt har gitt seg. Dessverre var det den tidlige utgaven av Queen jeg falt for, med absurde vokaler, sanger utenom det vanlige og med sangtekster om alvekonger og slosskamper mellom troll. Det betyr selvsagt også at jeg leter og leter etter tilsvarende kunst, men ikke engang på syttitallet var det mange som delte Freddie Mercurys galskap. Da Silje og hennes kjære fant frem denne fra youtube nå i høst, måtte de derfor nesten holde seg fast i bordplaten av ren fryd over at slikt noe fantes. Dette konsertopptaket fra 1973 har alle elementer fra syttitalls Queen vi en gang falt så pladask for, men Focus har tatt det hele enda lengre - hvordan det nå kan være mulig. Se og nyt. Hocus Pocus.

Minner, hjerte og smerte.

Det er så mange, så mange som lurer på hva det er med meg og det å gi slipp på folk jeg er glad i, særlig den ene unge mannen jeg kretser rundt. Mine venner, og det er mange av dem, bekymrer seg og prøver med jevne mellomrom å overbevise meg om at det finnes andre, det finnes bedre alternativer enn ham jeg har valgt. De lurer på hvorfor det er så vanskelig å slippe taket, når det tilsynelatende ikke er noe som holder meg fast, når de negative elementene ikke bare overskygger, men fullstendig dominerer. Og jeg skjønner at folk lurer. I mitt forhold til den vanskelige kjærligheten er det nesten ikke positive elementer igjen, faktisk er det nesten ingen kontakt i det hele tatt, og det er helt klart at de har rett, jeg burde finne en annen. Så hva er det som holder meg fast?

For å finne noen andre, er jeg nødt til å løsrive meg fra en stor del av mitt eget liv. For fire år siden ga jeg mitt hjerte til en vakker, ung mann. Som litteraturstudent vet jeg utmerket godt hvor klisje dette lyder, men det er faktisk slik det føles, eller nærmere som om jeg tillot den unge mannen å gro fast i hjertet mitt. For å rive ham løs igjen, er jeg derfor nødt til å rive opp et stort sår i brystet, og jeg snakker om fysisk smerte her, det kjennes som om jeg må rive løs en del av min egen kropp uten bedøvelse. Jeg er redd for den smerten. Dessuten vet jeg ikke nøyaktig hvor den vil ramme meg, for jeg kan ikke kjenne hvor min kjære er grodd fast, uten å rive i ham. Jeg har flere forsøk bak meg, og for hvert forsøk har jeg oppdaget nye steder vi er grodd sammen, men først nå i det siste er jeg i ferd med å nøste dem opp. Det er langsommelig arbeid, og det er til tider smertefullt, men kanskje fruktbart. Jeg vet ikke ennå.

Et av de første minnene er fra en golfbane. Husker du at vi lekte? Det var sommer da også, den aller første sommeren vår, og vi møttes på kvelden for å fylle igjen alle hull på golfbanen, vår lille private hevn overfor rikmannsfolkene og deres teite, luksusoverklassesport. Vi vandret rundt i minst en time, og da vi hadde gjort så mye hærverk vi kunne finne på, gikk vi hjemover og plukket bringebær på veien. Innenfor bakte jeg brød, og vi kokte syltetøy av bringebærne. Det satt en fremmed mann i stuen din, og skjønt han presenterte seg og du bodde med ham i flere måneder var han så anonym at vi stadig er uenige om hva han faktisk het. Vi snakket aldri med ham. I stedet tilbragte vi denne delen av kvelden temmelig tause og hemmelighetsfulle, over syltetøy og brød, før vi gikk ned på rommet ditt i første etasje, forvirrede, sjenerte, dødelig forelskede. Du satt på en plate av Vamp, og vi snakket og lekte med hverandre - jeg var fortsatt jomfru da - til vi sovnet - uten å huske å skru av platespilleren. Vi våknet til noe som må ha vært tiende runde med "månemannen", hjertens enige om at platen var god, men nå fikk det være nok. Jeg tror aldri jeg hørte deg spille den igjen.

Jeg savner deg hver eneste gang noen spiller Vamp. Hver eneste gang.

Tuesday, November 20, 2007

Redd Musikken!

Mannen som helst vil vises som Lama, og som trass i lite flatterende bilde av en sådan anerkjennes som en av de fem mest attraktive menn jeg kjenner, har skrevet en knakende god kronikk i Dagbladet hvor han argumenterer for fildeling. Les, les!

Wednesday, November 14, 2007

Emoliv, de eldre og en blå hest

Litt av grunnen til at det er så vanskelig å skrive skikkelige bloggtekster om dagen, er at det skjer så voldsomt mye i bakhodet mitt for tiden, sånne ting som er vanskelig å sette ord på og som kanskje er for private til å blogge på en ellers ufarlig blogg. Dessuten blir det så voldsomt emo og selvsentrert, og jeg skulle jo forsøke å gjøre bloggen mer allmenn og koselig - i kveld skal jeg la det stå til og gjøre et forsøk på å skrive om alt dette likevel. Jeg vil gi ros i kveld. Skryte av mennesker jeg kjenner, som har vist meg støtte fra hold jeg overhode ikke ventet. Jeg har nemlig det siste året oppdaget at det finnes en masse mennesker som er glade i meg, og som har gitt meg en hjelpende hånd ut av det blå. Både koselige datanerder, modige feminister, oppslukte bokormer og kanskje mest av alt to uventede Eldre har stukket både neser og hender ut for å sjekke om jeg har det bra, og jeg har lagt merke til dem - jeg har sugd omsorgen til meg som blekk til dopapir. I kveld vil jeg bekrefte viktigheten av disse to Eldre, og dessuten gjøre noe usedvanlig og finurlig, jeg vil skryte av norsk psykiatri, som har overrasket positivt to uker i strekk.

Som kjent, sa min tante til meg i sommer at jeg burde oppsøke norsk psykiatri. Det er nå gjort, riktignok under visse tvil, og etter mange måneders venting, men mindre venting enn forventet, er jeg nå en del av et mye større nettverk som tapper penger av folk. Som mine faste lesere kanskje husker var jeg litt bekymret for at jeg skulle bli pådyttet medisiner, ikke samtale. Jeg har godt grunnlag for å forvente en sånn reaksjon, ikke bare mer enn antydet psykologen jeg snakket med i august at han trodde jeg trengte piller, men samtlige erfaringer jeg har fra psykiatrien sier det samme. "Her er resepten, gå på apoteket og få små piller på et brett" har for det meste vært mottoet fra både min svært sympatiske lege og min langt mindre sympatiske psykiater. Litt ulike piller hver gang, men med temmelig like bivirkninger, deriblant kvalme, hodepine og diverse andre fysiske plager. Ettersom jeg aldri har vært alvorlig syk, og medisinene derfor hjelper, har også de små, hvite pillene snart ført med seg en velsignet trøtthet og en behagelig smertefrihet. For all del, medisiner var veldig velsignet hjelp der og da, men små hvite piller hjelper så sørgelig lite i det lange løp, når det gjelder å bearbeide de stressfaktorene som skapte behovet i utgangspunktet. Jeg forberedte meg derfor med nebb og klør foran min første skikkelige time på poliklinikken, for denne gang skulle jeg ikke ha noen piller, jeg skulle ha noen å prate med! Jeg fyller to A4sider med tettskrift, og om det ikke er allverdens er det stadig nok å holde styr på. Særlig når en er en slik rotet og distre person som meg.

Under min første time hos et koselig kvinnemenneske ble jeg fullstendig avvæpnet. Hun svarer på min fordekte angrepsteknikk med "javisst, det finnes psykiatere her, men jeg er familieterapeut" og jeg tror jeg skal lette fra stolen. Jeg har jo ikke et problem i verden som ikke kan knyttes opp til diverse traumatiske familieforhold, som hver for seg er håndterlige nok, men som til sammen skaper en eneste stor grøt i hodet. Jeg forestiller meg levende hvordan studentpsykologen sendte meg videre til poliklinikken med forslag om "tung medisinering og lukket avdeling", hvorpå de ansatte så gjennom mine to sider og ristet på hodet; "nei, nei. Denne damen trenger en familieterapeut." Riktignok skal folk innen psykiatrien ha profesjonelle kunnskaper om psykiatri, men dette er første gang jeg har opplevd at de har hatt helt rett, og det kjennes godt. Dessuten kjennes det trygt, for jeg er nå mye mer oppstemt på å la dem tukle med mine innerste tanker, når de i første omgang viste såpass innsikt.

Hos denne damen har jeg blant annet oppsummert de viktigste menneskene i livet mitt, mest for at hun skulle klare å holde rede på dem alle sammen. Aller innerst havner nok min beste venn, som holder hodet mitt over vannet som en forbasket livbøye, selv i storm når jeg har vurdert å slippe taket. Dessuten havner min kusine temmelig langt inne, og selvsagt samtlige familiemedlemmer, som dessuten er hovedårsaken til at jeg er hos damen. Til slutt havner min kusines far og hans frue, min tidligere omtalte onkel og tante, på listen, og det er dem som skal få skryt i kveld.
Det var som sagt min tante som snakket med meg en hel natt i sommer, der hun hørte på mine innerste skrekkvisjoner av fremtiden og sendte meg til psykiatrien. Min onkel har vært der gjennom hele det siste året, han hørte på meg da jeg endelig brast sammen i november og deretter satt han ord på hva jeg var så redd for, ord jeg selv ikke våget å tenke engang. "Du kommer til å bli gal", sa han, "du vil bli gal hvis du ikke endrer på livet ditt. For du spiller med gale mennesker som ikke har noen logiske spilleregler, og for å overleve må du enten forsvinne eller bli gal". Han hadde rett, og jeg visste det veldig godt. Han ringte meg dessuten den søndagen i desember da min verste frykt var blitt bekreftet, og jeg tror han skjønte alt uten å si noenverdens ting. Han bare trøstet, og jeg tror han var den eneste voksne personen som husket å trøste meg i denne tiden. Og til slutt, han laget kakao til meg i sommer.
Etter bare to samtaletimer med familieterapeuten er det en ting som later til å være viktig at jeg forstår. Det er tydeligvis faktisk OK å fremdeles være litt barn, selv som tyveåring. Jeg har forsøkt så hardt å være voksen de siste par årene, at det å motta omsorg fra noen eldre nesten føles uakseptabelt - det er det tydeligvis ikke. Det er helt lovlig å synes at det er ubeskrivelig deilig at noen ordentlig voksne mennesker rundt meg tar ansvar. Jeg tror ikke noen fatter hvor deilig det er når min onkel lager kakao til meg og min kusine, eller hvor godt det kjennes at de aldri stiller spørsmålstegn ved at jeg ikke drikker, de bare skaffer alkoholfri drikke til meg i tillegg, som en hverdagslig sak. Jeg har kjent på denne fryden i hele kroppen hver gang jeg har reist til Bergen, og nå prøver jeg på å sette ord på hvorfor.

I den omtalte bollywoodfilmen "Kabhi Khushi Khabhie Gham" er det en nydelig scene hvor Anjali forsøker å overtale Rahul til å gjenoppta kontakten med sin familie. Hun argumenterer med at unge trenger de eldre, og de eldre på samme vis trenger de yngre. I mitt liv har det i lengre tid vært manko på eldre støttespillere, og jeg har forsøkt veldig hardt å si til meg selv at det er riktig, fordi jeg selv er blitt voksen og liksom skulle fungere som en eldre selv. Men, som Anjali setter ord på, det er ikke nok! Yngre mennesker trenger de eldre til å veilede, til å snakke med, til å dele bekymringer med, og når de eldre mangler er dette et reelt savn. Jeg har ikke visst selv hvor stort savnet etter "the elders" har vært, annet enn i dette at når min onkel og tante har tatt ansvar for meg, har det føltes som om de tok bort enorme sekker med gråstein fra skuldrene mine. Hver gang de har snakket med meg, har jeg kjent meg uendelig lettet, og med påfølgende skyldfølelse for at jeg belemrer dem med mine problemer, jeg som skal være voksen og stor. Det er derfor viktig når familieterapeuten gjentatte ganger har nevnt at det faktisk er meningen at det skal være noen voksne i en ung jentes liv, noen voksne som har vært voksen en stund og som kan gi råd og veiledning i voksenlivet. Min onkel og tante skal ha mer ros enn de får, for at de har orket å ta på seg det ansvaret som de andre ikke har orket å ta på seg, og passet på meg. Det er rett og slett et spørsmål om hvem som skal trøste knøttet, eller meg, og i mitt tilfelle har det vært dem.

Livet er ingen bollywoodfilm, men når jeg legger sammen det faktum at jeg har to voksne i Bergen som har sagt seg villig til å være mine eldre en gang i blant, med alle mine venner som passer på meg og sørger for at jeg passer på meg selv, da tror jeg at jeg kan bli voksen for fullt. Da tror jeg på at en kan klare å løse ens egne problemer og våge å stå på egne bein. Moralen for i kveld er med andre ord noe sånt som at en aldri skal glemme at det finnes små, blå hester, og på samme tid små, blanke mennesker med varme hjerter.

Sunday, November 11, 2007

vinterkvinner

Ved begynnelsen av helgen falt det snø i flere sørlige områder av Norge, deriblant de to områdene jeg bryr meg om; Bergen og Trondheim. I Trondheim holder det på å regne bort akkurat nå, og kjenner jeg Bergens værguder rett har de allerede gjort det hvite, vakre om til grått slaps, men det spiller ingen rolle. Vinterens første skikkelige snø har falt, det har vært mulig å lage snøballer og ake ned bakker, og tærne har vært lyseblå av kulde. Og med snøen presenterer jeg også de ti fineste vinterlåtene jeg kjenner, sanger jeg henter frem når det er hvitt og kaldt og jeg vil se ut av bussruten med kald musikk i ørene.


Flown Away - Lene Marlin

The River - Joni Mitchell

Zookeeper's boy - Mew


Father and Son - Queen


Velvet Days - Thinkerbell


Adia - Sarah Mclachlan


Calypso - Suzanne Vega


Bizarre Love Triangle - Jewel


Sorry - Unni Wilhelmsen


Snø - Tramteateret


Og med denne listen merker jeg noe interessant. Mens sommermusikken og høstmusikken i stor grad er overrepresentert av menn, er vintermusikken min preget av stille jentepop. Er kvinnestemmer og piano kjøligere enn menn med kassegitar?

Lag gjerne lister, så kan vi sammenlikne.

romantikk på høyt nivå

Jeg er en romantisk sjel. Og jeg er glad i hverdagshelter og deres historier.

På fredag var det krystallnatta, og jeg var på en fin markering med fakler og tær som holdt på å dette av av kulde. Deretter gikk jeg til litteraturkveld på kunstkafèen "de ni muser", fordi det nyeste nummeret av Riss, tidsskriftet for litteratur og nordiskstudenter ved NTNU, skulle slippes. Og der, ved et lite bord som var overfylt av alle menneskene jeg liker best ved studiet mitt, der hendte kanskje høstens mest romantiske hendelse. Kan hende jeg skal ta så hardt i å si det mest romantiske noensinne. Det hendte med en av folkene rundt bordet, og en av mine hverdagshelter attpåtil.

Heldigvis har damen det gjelder blogg, for jeg ville gjerne fortelle om det, men det er hennes historie og hun skal få lov til å sette ord på det. Her forteller hun om bursdagsgave nr. 1. og jeg anbefaler folk å ta turen innom dersom dere i likhet med meg har sans for dypt rørende, romantiske og oppløftende hverdagsfortellinger.

11. november

Det er så rart hva en husker av frivillig og ufrivillig informasjon. I vår verden er det nesten umulig å unngå at hodene våre plukker opp informasjon som bare er til nytte for å bevare kapitalismen, og attpåtil finnes en del ekstra informasjon som vi en gang i vår tidligste ungdom frivillig tilegnet oss, og som vi siden angrer på at vi brukte hardiscplass på.

Det er gått en uke siden forrige post, min sedvanlige skrivekløe er stadig litt innesperret. Men det betyr at det er søndag i dag også, og jeg gjør klart for å rydde rom og vaske opp. Da, mens jeg aner fred og ingen fare, slår en av disse fullstendig unyttige informasjonsbitene ned i meg. 11. November, vet dere hvem som har bursdag i dag? En ung mann som blir betegnet som en partyløve av dimensjoner, en mann som tankene mine knapt har streifet siden jeg var elleve og oppover ørene forelsket i plakatene mine?

11. November har Leonardo Dicaprio bursdag.



Du verden, hva hjernen vår kan finne på å bevare.

Sunday, November 4, 2007

at Alice's Resturant

Jeg blir alltid så urimelig glad når det viser seg at andre deler mine kulturopplevelser, og da særlig når det er snakk om kulturopplevelser få andre har hørt om. Jeg har aldri klart å analyse meg frem til nøyaktig hvorfor jeg synes det er så fantastisk når noen andre har hørt den sangen, sett den filmen eller lest den boken, men en litt løs teori jeg jobber med er at det er et spørsmål om kjærlighet. Helt sikkert er det også et spørsmål om fellesskapsfølelse, men ettersom dette slett ikke skal være en filosofisk eller psykologisk tekst lar vi det bli med det.

Hver søndag preges av at det kommer en masse koselige jenter til meg for å se film. I kveld kom det faktisk besøk helt fra Bergen, en gammel klassevenninne fra Esta har, som den eneste av våre venner, gjort alvor av truslene om å besøke Silje og meg, og hun satt følgelig benket midt i blant oss. I kveld på vår "søndagsfilmkveld med venneraften" bestemte vi oss for å se en gammel musikalklassiker - "Hair". Selv har jeg sett filmen en gang tidligere, i en alder av tolv, og den forlot meg med i en tilstand av traumer, med magesmerter, brystsmerter og klump i halsen - en tilstand som ikke gikk over på flere uker. Jeg har derfor utsatt å se den om igjen, selv om den er en klassiker. I kveld tok jeg imidlertid mot til meg, og det er jeg glad for, det er en fin film, og jeg er blitt mer herdet enn jeg var for åtte år siden. Selvsagt trengte jeg en kopp te etterpå, men det var jeg ikke alene om, og tedronningen tilgis for å drikke te nesten når som helst.

Som folk vet, "Hair" handler om en hippiegjeng med en tøff og koselig frontfigur som møter en stille og forvirret ung mann på vei inn i Vietnamkrigen. Det skal derfor ikke mange historiske kunnskaper til før en trekker slutningen av at dette egentlig handler om motstanden mot Vietnamkrigen. Underveis i filmen satt jeg og frøs på beina, fordi jeg har glemt å vaske sokker (og jeg ga vekk det siste tørre paret i går), og funderte på en annen og litt tilsvarende historie jeg kjenner, en historie som også handler om Vietnamkrigen, men som heller aldri uttaler det eksplisitt. Historien er skapt i form av en sang, diktet opp og innspilt av sønnen til Woody Guthrie - Arlo. Denne 20 minutter lange Dylanliknende fortellingen til verdens koseligste, akkustiske gitarspill er en av mine favoritter gjennom alle tider, men ettersom den varer mer enn fem minutter og den er sunget på utpreget sørstatsdialekt, og mest av alt fordi ingen noensinne har hørt om hverken Arlo Guthrie eller sangen, lot jeg være å si noe.

Ved filmens ende ble vi seks jenter sittende og diskutere litt omkring dette med krig og fred og alt sånt, med det vi besitter av kunnskaper om Vietnamkrigen, første og andre verdenskrig og det som verre er. Og da, ut av det blå, utbryter Maren - merk, ikke meg - har noen andre hørt om Arlo Guthrie?

Jeg ble så overveldende glad, jeg. Og i flere minutter blir vi snakkende i munnen på hverandre om denne låten, som er så fantastisk, og vi gjenforteller den i stakkato bruddstykker slik at ingen av de fire andre skjønner et ord, før Maren plutselig husker at hun har jo låten på ipoden sin! Hun henter frem vidunderet, og i 20 minutter lytter vi til denne til tider hysterisk morsomme fortellingen om Thanksgiving, et lite lass med søppel, om en rettsak og om grusomme kriminelle, alt oppsummert i Alice's Resturant - ("it's the name of the song...")
Hadde jeg visst hvordan en fikk det til, skulle jeg lagt den ut til alle - Arlo Guthrie er sånn en kul fyr at jeg tror ikke engang han ville bry seg. Den finnes imidlertid rundt omkring på nett, så benytt deg av en ulovlig nedlastningsside og skaff den. I mellomtiden anbefaler jeg at folk leser teksten
, den er vel verd å få med seg.

Wednesday, October 31, 2007

Aisa Des Ha Mera

Og mens vi ennå er inne på Bollywoodfilmer og filmsnutter, ta en titt på denne (her hvis den ikke vil samarbeide.)



Zaara har lovet ham èn dag av sitt liv, slik at Veer kan vise henne "sitt land" India - hvilket han gjør i sangen. Får du ikke grenseløst lyst til å reise til India? (Nå er lyden fikset, også.)

kunsten å antyde

Dere må nesten se denne scenen selv. Egentlig burde dere fått de fire minuttene før musikken begynner også, hvor Rahul og Anjali vandrer langs markedet, og det formelig spraker mellom dem. Dette er kanskje den mest erotiske filmsekvensen jeg har sett noen gang, og det mest av alt fordi inderne kan det samme som forfattere på tidlig attenhundretall; de kan kunsten å antyde. Om dere ikke setter pris på youtubekvaliteten, kan dere se den samme filmsnutten i veldig mye bedre oppløsning her.

Tuesday, October 30, 2007

episk, politisk og evig vakkert

På listen under burde forresten "bollywoodfilmer" vært et punkt. I helgen fikk Maren endelig mulighet til å vise oss sin andre bollywoodfilm, og jammen var ikke denne minst like fantastisk som den forrige. Denne filmen het "Veer Zaara" og hadde en svært så liknende rolleliste, hvilket jeg forstår er vanlig i Bollywoodfilmer. I motsetning til Hollywoodfilmer er dette derimot ingen trist sak, det betyr for eksempel at Kabhi Khushi - helten Shahrukh Khan stadig har hovedrollen, og herlighet, hvor denne mannen er herlig! Hadde jeg prøvd å lage en liste over de hotte mennene jeg visste nå, ville han havnet øverst.

"Veer Zaara" er en episk kjærlighetshistorie om den brennende, trofaste og uselviske kjærligheten mellom den indiske piloten "Squadron Leader Veer Pratap Singh" og den noe mer bortskjemte smårødstrømpen Zaara Haayat Khan fra Pakistan. Hvor "kabhi Khushi Kabhie Gham" ofte er langtekkelig (dog herlig) og oppstykket, fordi handlingen hopper fra India til London og tilbake, utspiller "Veer Zaara" seg som en subtil metafortelling, hvor en eldre Veer sitter i et pakistansk fengsel og endelig, etter 22 år med taushet, bryter sin taushet ved å fortelle historien om Veer og Zaara til Pakistans første kvinnelige advokat.
Filmen er et produkt av samarbeid mellom både indisk og pakistansk filmproduksjon, men er spilt inn i India, med indiske skuespillere. Da den kom i 2004 ble den en kjempesuksess, ikke bare i India, men også i England, Tyskland, Frankrike og SørAfrika, noe som sier litt både om kvalitet og om aktualitet. I tillegg til at filmen åpenbart taler kvinners sak både i India og i Pakistan, på diverse områder og alltid med respekt både for kultur og for kvinner, problematiserer den også etnisitet, religionsforskjeller og arrangerte ekteskap som middel inne politikken.

Filmen er, så vidt jeg forstår, lett tilgjengelig på internett, skjønt jeg aner ikke om den har engelsk teksting. Gjør et forsøk likevel, om du har sansen for god, god film; dette er veldig fine tre timer å tilbringe foran en dataskjerm.

Og ettersom vi nærmer oss jul - jeg ønsker meg en av disse to i julegave.

Sunday, October 28, 2007

lyspunkt

I dag, på vei hjem fra en megahyggelig kveld hos Silje, med tilhørende sjokoladekake, sjasminte og masser av feministisk prat, oppdaget jeg at veien var blitt glatt. Idèt jeg tråkker av bussen kjenner jeg at bakken er sleip under meg, og jeg titter ned og får øye på tusenvis av små iskrystaller som pryder en ellers mørk gate. Som vanlig når jeg ser iskrystaller på asfalt, eventuelt kunstig glitter på flyplassterminalgolv, får jeg en søt og kriblende assosiasjon til Barbieleker. Jeg aner ikke hvorfra denne assosiasjonen kommer, for jeg hadde lite glitrende Barbier og heller ikke mye glitrende barbiestæsj, men assosiasjonen kommer likefullt, og det er en god assosiasjon. Jeg får lyst til å leke, eller synge, eller bare tråkke i stykker isenpå den nærmeste vanndammen. Jeg liker iskrystaller på veien.

Det er tid for emoblogging, og det passer meg bra. Høsten er nemlig en tid for så mangt, men
mer enn noe annet fyller høsten meg med emofølelser. Og da veldig lite av de trivelige emofølelsene - jeg snakker mørke, svartkledte følelser med dystre miner og dødsvisjoner.

Jeg hater høsten. Virkelig. Hver eneste høst, når mørket og kulden nærmer seg, kjenner jeg at kroppen begynner å gjøre vondt. Jeg blir aggressiv, jeg blir mer glemsom enn til vanlig, jeg blir uhorvelig kritisk til alt og alle, inkludert meg selv, og ikke minst, jeg blir et utrolig lett bytte for vekslende sinnstemninger. Min tilgang på endorfiner, som til vanlig er temmelig ustabil, blir rett og slett manisk - derav navnet manisk depressiv. Jeg som manisk depressiv blir ganske enkelt hardere rammet i løpet av vinterhalvåret. Og med smerter i kroppen, pinlig kort lunte og generelt nedstemthet er veien veldig kort til det en kaller vinterdepresjon - mørket inne i hodet vokser seg langt større enn det mørket som eksisterer utenfor - det er ikke rart jeg hater høsten. Og skjønt det hele varer hele vinteren gjennom, representerer høsten begynnelsen på marerittet.

Men, som jeg kritiserer naturalistene for, en har ikke lov til å se bare svart på livet. Det er alltid farger, selv når det ser ut som gråtoner, og det finnes alltid, alltid lyspunkt. Dessuten skal det sies til høstens forsvar, eller livets forsvar, kanskje - studentlivet løser mange av problemene som har regjert mine høsterfaringer til nå. Jeg må ikke lengre stå opp grusomt tidlig, en regelrett pine for et Bmenneske, jeg har ikke lengre plikter som tvinger meg ut i mørket, og jeg kan, dersom jeg vil, sitte innendørs og fordrive tiden med de tingene som faktisk gjør høsten levelig. Jeg sender mine kondolasjoner og flere varme klemmer til alle mine venner som ikke er like heldige som meg.

Naturalistene og Emile Zola var idioter. Iskrystallene på veien i kveld minner meg på nettopp dette, at livet er fint, selv vinterstid. Og denne emoposten skal handle om nettopp dette - hva annet gjør livet fint vinterstid?
Det er min leveregel, nå etter at jeg holder på å få livet mitt på rett kjøl igjen, å fylle hverdagene med disse fine tingene, og da er det smart å lage en liste. Her er min liste, og hvis noen andre føler seg kallet til å lage en tilsvarende liste over sine lyspunkt i mørket - gjør endelig det. Jeg er en ivrig leser.


  1. Det er vel ingen overraskelse at te står øverst på listen. Te hele året, men te om høsten aller mest. All slags te, bare den smaker godt. Og dersom det er fullstendig krise og jeg sitter på et RUkontor og er sliten, da fungerer all slags te. Selv tørr og bitter posete.
  2. Kastanjenøtter. I følge gammel overtro forebygger hestekastanjer gikt, og jeg velger å tro de gamle kjerringene ubetinget. Og dersom de ikke fjerner gikt, er det i hvert fall en kjennsgjerning at de er veldig morsomme å finne, er veldig pene å se på, veldig fine å ha i lommen og ta frem med jevne mellomrom for å holde i hånden, eventuelt for å gi vekk til noen og dermed gjøre noen glade - i det hele tatt gjør kastanjer humøret lettere for alle.
  3. Koselige bøker, selvsagt. Helst klassikere eller barnebøker. Gi meg Alexandre Dumas! Jeg fant hele "De tre Muskiterer" til gibortpris på Fretex her om dagen, i en nydelig utgave - dette gjør verden lett å leve. Og det finnes andre. Jeg nevner i fleng; Robert L. Stevenson! Jules Verne! Michael Ende! Astrid Lindgren! Eller, mer enn noe annet, Tove Janssons "trollvinter."
  4. Levende lys. Når det er kaldt og ekkelt ute, kan en tenne stearinlys, og de bittesmå flammene varmer opp rommet, lyser opp både i rom og i hoder, dessuten knitrer det av energi i ild, og energi er det jeg mangler mest av alt når det blir mørkt og skummelt.
  5. Høstmusikk. Nederst på siden, til venstre, står en fin, liten liste over musikk jeg er glad i på denne tiden, musikk som kommer tilbake og får gyllent solskinn til å spille på innsiden av øyelokkene mine. Det blir lett akkustisk, eventuelt avbrutt av stille strykere, det blir gjerne menn som kan synge snilt, og det blir fort stille og smådeprimert - "I'm only happy when the music is sad".
  6. Lappeteppe. I påsken begynte jeg på et lappeteppe, som i september ble forært min kusine i "flytte_til_det_kalde_Polen_gave". Vel tilbake i Trondheim begynte jeg straks på teppe nr. 2., og skjønt det stadig vokser i omfang har det allerede varmet meg og venner mer enn en kveld. Og i går fant jeg mørkebrunt garn på nytt, enda jeg trodde de hadde sluttet å produsere det. Det betyr at lappeteppe nr. tre, som etter planen skal flytte til Silje, faktisk kan få mørkebrune lapper i seg. Også fint å vite.
  7. Og så, den siste tingen jeg tyr til når høsten har tatt meg fullstendig, når ingenting i hodet mitt fungerer som det skal og jeg ikke orker noe. Når høsten bor i hele meg og det ikke er et koselig boselskap, da bryter jeg med alle gode konvensjoner, jeg reduserer meg til det mest utskjelte ordet jeg vet; jeg blir konsument. Jeg tyr til det mest konsumerende jeg vet; tvserier. Mer spesifisert, jeg tyr til magiske tvserier. Jo mer overnaturlige elementer, jo bedre. Helt siden jeg var femten og oppdaget xfiles, har magiske tvserier hele natten gjennom vært min beste resept for å overleve vinteren. Jeg har i min tid pløyd gjennom diverse sesonger av Angel, Xfiles, Charmed, Firefly og Smallville, for ikke å snakke om mitt nære forhold til Buffy The Vampire Slayer. I vinter har jeg planer om å utforske Roswell, samt gjenoppdage gamle klassikere - jeg gjør meg klar for "Lois & Clarke" og "Sinbad", så sant jeg finner dem. Jeg vet det, jeg vet det, det finnes langt bedre ting å foreta seg, men av og til! Ingenting er så deilig som det teiteste av actionsåpe.

Dette er min liste. Dette er min plan. Den virket utmerket i fjor vinter, som var den første vinteren på mange år jeg kan kalle fin, og det trass i diverse kriser. Nå som en ny vinter står for tur, og jeg ser diverse tilsvarende kriser komme meg i møte på ny, ruster jeg meg med alt jeg har av våpen, og jeg akter å vinne.

Hvordan knekker dere andre ryggen på vinteren?

bloggen som eksistensiell kriseplass

En observant leser vil kanskje ha lagt merke til at det har vært usedvanlig taust på englebloggen de siste partre ukene. Forklaringen kommer her. Og før jeg starter, dette er en smakebit av mine mer forvirrede og selvsentrerte tanker, så med mindre du faktisk lurer kan du alltids hoppe over teksten og se på den som listefyll.

Det hele begynte, absurd nok, med invitasjonen til å skrive mer. Rett før den store stillheten senket seg, kastet jeg meg nemlig på en ny og spennende blogg kalt propagandakanalen. Ettersom jeg, meget bevisst, har holdt englebloggen temmelig fri for politisk snikksnakk, mente jeg det ville være flott å bli skribent på en politisk, kommunistisk blogg hvor jeg fritt kunne uttale meg om ditt og datt uten å skremme eventuelle kjære lesere av min fine og ufattelig ufarlige bloggeverden her. Jeg sørget altså for å bli en del av propagandakanalens kvinnealibi.

Deretter tenkte jeg at nå burde jo propagandakanalen introduseres her, samtidig som jeg gjorde meg bemerket på den omtalte kanalen ved å skrive etellerannet der. Jeg utsatte introduksjonen, mens jeg lette i hodet etter et passende tema å skrive om. Jeg kunne selvsagt skrive smart tull om feminisme, men helt oppriktig, det andre kvinnealibiet til propagandakanalen er egentlig flinkere med sånt. så, hva da? Jeg kunne skrive om antirasisme, etellerannet om KampMotAllRasismeDerDuJobberDerDuBor som jeg tross alt har skrevet og jobbet en del med siste året. Av en eller annen grunn fikk jeg heller ikke dette til. Det later rett og slett til at jeg, i løpet av hvem vet hvor lang tid, er blitt fullstendig rusten når det gjelder å formulere politiske tekster som ikke er innledninger.

Etter en ukes tid ga jeg opp mitt prosjekt om å skrive synkrone tekster på de to bloggene. Mine funderinger hadde nemlig kjørt meg fast i enda en problemstilling angående bloggvirksomhet, og denne nye problemstillingen ga meg hodepine.
Da jeg i januar begynte å skrive her, var det med forsettet å holde bloggen privat og til egen forlystelse. Jeg skulle skrive her, så lenge jeg fant det interessant selv, og jeg skulle gi stort sett blaffen i hvem som leste hva. Dette, fant jeg, var en sunn og fornuftig innstilling. Mine venner kunne lese hva jeg skrev, dersom de også fant det interessant, og ellers blogget jeg mest for å oppleve fryden over å skrive noe og deretter poste det veldig enkelt ved å trykke på noen knapper - og vips, Engeline fantes på internett! For en lite datakyndig person er ikke dette noen liten ting, og lenge har dette vært nok i lange baner. Men nå som jeg begynte å tenke alvorlig over saken, havnet jeg i en eksistensiell bloggkrise. Det ble nemlig klart for meg at dette kanskje ikke var nok lengre. Jeg leste mine egne skriblerier fra de siste månedene, og jeg sammenliknet med mine blogglinker, og jeg oppdaget at jeg skrev fullstendig meningsløst og at det jeg bablet om ikke en gang virket relevant for meg, som jo hadde skrevet det! Tankene mine begynte å bevege seg i baner som "hvem skriver jeg for?" og "hva formål har jeg med det jeg skriver?", spørsmål som tidligere hadde vært besvart med "meg" og "egen fryd", men som nå ikke lengre virket like åpenbare.

Jeg har slett ikke tenkt ferdig, heller. Jeg er nesten like forvirret som jeg var for to uker siden. Men nå, har jeg bestemt meg for, får det være nok selvhøytidelig forvirring. Og noen ting nærmer jeg meg en forståelse av. Litt av problemet har vært at bloggingen de siste par månedene har blitt vel mye dagbok, noe som er vel og bra i seg selv, men bare dersom det vannes ut med mer interessante tekster. Jeg skriver stadig for meg selv, men jeg vil gjerne forsøke å nærme meg poster fra januar, hvor jeg forteller historier og analyserer kunstverk, det være seg film, litteratur eller musikk, jeg setter pris på. Hvem vet om jeg får det til, eller om det i det hele er det mine fiktive lesere ønsker seg. Hovedpoenget er at med en målsetning og noen retningslinjer kan jeg faktisk komme i gang igjen, og forhåpentligvis til og med makte å skrive noe på propagandakanalen med.

Thursday, October 11, 2007

btw, it's nice weather

Prøver å laste ned "Lion King", som et resultat av et brått og overraskende ønske om å se Disneys beste film noensinne. Får bare opp denne feilmeldingen:

Moving some stuff, database is in use for backups, soon back again.. Btw, it's nice weather outside I think.


Er ikke Utorrent den herligste, ulovlige nedlastningssiden noensinne? Vedkommende tar dessverre feil, det er virkelig ikke vakkert vær utenfor, men etter en sånn søt gladmelding kjennes det nesten sånn ut likevel. Det gjør ikke en gang noe at meldingen betyr at siden ikke virker for en stund.

Monday, October 8, 2007

katten i mitt liv


Hånd i hånd,

på taket

En katt og en and

med hver sin sure fot i munnen.

Slik er vennskap


Avlys verden,

sa katten.

En så sinnsvak avtale

kan du ikke inngå ved dine fulle fem


Hvorfor ikke?

spurte anden

foran sin fjerde tekopp

Hvorfor ikke følge tråden

helt ut

og deretter skyte verden i pannen?

Det er i hvertfall en sinnsvak plan

med ambisjoner.

Wednesday, October 3, 2007

kabhi Khushi Kabhie Gham

I dag har Maren for øvrig frelst meg til bollywoodfilmens verden. Vi så "kabhi Khushi Kabhie Gham", og den var aldeles fantastisk. Her fant en alle ingredienser, adopsjon, en kvinne utenom det vanlige, den ufattelig søte romantikken som blomstrer mot alle odds, en helt med knust hjerte av gull, en standhaftig far med knust hjerte, søskenkjærlighet, episk tilgivelse og gjenforening, en rekke referanser til vestlig, antikk litteratur (hvilket får meg til å tenke på hvor mange østlige referanser jeg ikke oppfatter) og musikk - musikk over alle grenser. Fin musikk. Om du noen gang får sjansen, se filmen. Nyt.

fjerde kategori

Til sist kommer listen alle har ventet på, fordi den faktisk handler om det virkelige liv. Jeg blir forresten ikke overrasket om mange av mine lesere har baktanker ved sin interesse, heller - jeg er forsøkt giftet bort av mer enn en av mine venner. Dem må jeg nok dessverre også skuffe, av kandidatene er to allerede gifte, en er allerede på god vei til å bli gift med meg og den siste er ganske enkelt ikke et alternativ. Likevel, dette er kjekke mannfolk fra virkeligheten, folk jeg kjenner og som bestandig virker sympatisk på meg, utenpå som innvendig.

Det må sies, for øvrig, at denne listen på ingen måte favner alle attraktive menn jeg kjenner. En av de viktigste grunnene til at denne listen tok lengre tid enn noen annen, var fordi konkurransen var hard og bilder vanskelig å erobre. Derfor, om du er mann, bekjent av meg og likevel ikke på listen, fortvil ikke. Du har sannsynligvis vært på et av de tidligere utkastene.





Først; Min kjære. Denne mannen har det beste barnetekket jeg har sett hos noe menneske noengang, og det er alltid sexy. Under alle lagene av diverse sjåvinisme finnes det også et hjerte varmt nok til å smelte gull, en styrke som stiller alle andre i skyggen og ikke minst en urokkelig tro på mennesker.

Mannen dere ser her heter Børge Fredriksen og er tidenes kuleste lærer. Smart som fanden selv og genial til å legge opp undervisning. At han i tillegg i smug ble kåret til den hotteste læreren av EstAklassen, 87kullet, gjorde jo ikke engelsktimene kjedeligere.


Intellekt er alltid tiltrekkende, og dette er kanskje den glupeste karen jeg har truffet i mitt liv. Wilhelm Joys Andersen er et geni på data, tenker selvstendige tanker innen tung politisk filosofi og forklarer begge deler like enkelt. Det er dog ikke alt å være glup, og hadde han ikke farget skjæret av sylskarp intelligens med myke toner av vennlig omtanke og en ikke liten dose sjenert mystikk ville han nok vært mest skremmende. Det står til hans ære at han stadig er koselig, og ikke bare skummel. Det eneste måtte være at stadig flere oppdager hans fortreffelighet, og egoet hans står i fare for å vokse seg høyere enn bønnestengelen.


En kan knapt se det ut i fra bildevalget, men dette er også en mann med mange kvaliteter. Daniel Søland Jackson, her forkledt som Lama, er gnistrende smart, usedvanlig pen og, det skal også nevnes, han er pedagog til ytterste tånegl. Om du legger til at han er snill så det lyser har du ganske godt mannfolkemne. Likevel, det mest sexy ved denne mannen er faktisk det faktum at han elsker sin kone.







Av alle mannfolk i mitt liv er det likevel bare èn som vinner hjertet mitt hver gang, uansett hva han gjør. Min bror er den vakreste og snilleste personen av hannkjønn jeg vet i hele verden. Min venn Helene Jørgine pleide å advare meg om at jeg burde passe på, for hadde det ikke vært for at han er min bror ville hun vurdert å vente på at han skulle bli stor nok, som en ekte kvinnelig Mr. Knightley. Jeg skjønner godt at han er et varp av de store, men alle kvinner i hans liv skal gjennom min skadekontroll først.

into the woods

Mens oppgavetiden og Sigbjørn Obstfelder nærmer seg for fullt, forkjølelsen styrer og alle venter på at jeg skal røpe hvem de fem peneste menn jeg kjenner er, henviser jeg dere alle til å lese dette av Arild Nyquist, eller Jo, som han også heter, mannen som skriver oppgave om diktet. Det er et pent dikt.

Sunday, September 30, 2007

orddelingstoppen

Her er tre av Amos ti på topp orddelingseksempler, med tilhørende kommentarer. For resten av eksemplene, gå her.



"Vi tviler på at eventyret om den kloke Dr. Oetker og den feige Prinsesse Pudding vil slå så godt an."



"De kraftigste datamaskinene vi har her ved Institutt for teoretisk astrofysikk har løst kompliserte bevegelseslikninger i dagevis nå, og konklusjonen er klar: når det er kort tid igjen av et salg, bør man ikke slutte spurten. Derimot bør man løpe enda fortere, slik at man rekker fram til butikken før salget er over. Dette til orientering."


"Amo er åpen for alle, uavhengig av seksuell legning. Allikevel mener vi at du bør vurdere å oppsøke profesjonell hjelp hvis du liker å ha seksuelt samkvem med datamaskiner, selv om akten ikke finner sted på offentlig sted, men i lønn. "

AMO - Norges kuleste folk.

Det finnes en gruppe mennesker i Norge som jeg mener får altfor lite oppmerksomhet. Det rettes stadig søkelys mot hvor lite ungdom leser, det skrives ofte om den økende anglofiseringen i det norske språk og ikke minst, over alt skrives det i økende grad tekster oversprøytet med fryktelig skjemmende særskriving. Dette er klare tendenser i samfunnet som alle forteller den samme historien, språket forfaller.

Den gruppen som får for lite oppmerksomhet, er de som i stillhet motarbeider disse tendensene. Jeg tenker selvsagt til dels på de mange neglisjerte litteraturstudentene, enten det er allmenn litteratur eller nordisk litteratur, og naturligvis også en respektabel andel av språkstudentene med, men i tillegg til disse selvskrevne skikkelser finnes det også andre. Jeg personlig kjenner både filosofistudenter, barnehagearbeidere, profesjonelle malere, lærere, grunnskoleelever, elever ved videregående skole og slaskete sivilingeniørstudenter som alle er seg bevisste sitt eget språk, og som alle avskyr ord del ing s feil. Det er altså en ukjent gruppe der ute, en egen folkebevegelse, som alle gjør sitt beste for å skrive korrekt og som en, da det aldri foretas en større undersøkelse av hvor mange som faktisk misliker orddeling, ikke vet noen ting om. Det foreligger meg bekjent ingen statistikker som forteller hvor mange som egentlig behersker det norske språk korrekt, og heller ingen oversikt over hvor mange av de skrivekyndige i Norge som bevisst unngår særskriving. Det eneste som foreligger er de daglige påminnelsene om forfallet, i offentlige papirer, i elevers skoletekster og kanskje særlig i billige reklameplakater.

Denne tausheten omkring vår bevegelse anser jeg som et klart tegn på regjeringens politikk. Dette er myndighetenes forsøk på å kneble oss, usynliggjøre oss, rett og slett kvele oss ved å nekte å anerkjenne vår eksistens.

Heldigvis er det noen som har tatt saken i egne hender. Vi som er språkinteresserte burde takke dem på våre knær over at de har våget å stille seg i myndighetenes søkelys på den måten, trass i alle motarbeidende forsøk. Denne relativt lille gruppen er kanskje Norges kuleste forsamling av nerder og kaller seg astronomer mot orddeling.


Saturday, September 29, 2007

tredje kategori

Når det gjelder denne kategorien, bryr jeg meg ikke om å lage noen forklaring. Det får holde med en introduksjon, samt opplysningen om at de alle er født og oppvokst i Irland, og alle vet hva irsk aksent gjør med en jente.

Glenn Quinn

Jonathan Rhys Meyers

Liam Neeson

Stuart Townsend

Cillian Murphy

Thursday, September 27, 2007

andre kategori

Da Katarina er utålmodig, her er andre kategori.

I denne gruppen har jeg plassert menn utelukkende på grunn av utseende. Yrket, som tre av disse deler, er mer en tilfeldighet da det blant skuespillere er en fordel å være skjønn. På listen min snek det seg inn to musikere med, men dette er mest fordi de vakre skuespillerne som hører hjemme i denne kategorien, også er fra Irland.

Uansett, dette er menn som alle er usedvanlig vakre, eventuelt bare svært så tiltrekkende etter mitt skjønn, og da de er kjente får de ingen videre presentasjon. I stedet får de en replikk de alle har ytret på et visst tidspunkt, enten som privatperson i intervju eller i jobbsammenheng.

Vakre menn:


Mannen snakker flere språk, og på spørsmålet "Quelles sont les femmes de votre vie?" (Who are the women in your life?) svarte han "Ma mère, ma femme et Jane Austen" (My mother, my wife and Jane Austen). Som om ikke mannen selv var nok.











Den mørke mystikken har alltid fungert på meg. Skjønt, det er nok med vilje han skjuler tennene;

"I'm going to have my teeth done, I just haven't found the time".


















My body is a journal in a way. It's like what sailors used to do, where every tattoo meant something, a specific time in your life when you make a mark on yourself, whether you do it yourself with a knife or with a professional tattoo artist"














Oxygen gets you high. In a catastrophic emergency, you're taking giant panicked breaths. Suddenly you become euphoric, docile. You accept your fate. It's all right here. Emergency water landing - 600 miles an hour. Blank faces, calm as Hindu cows.















If he needs a third eye he just grows it
He just needs you to talk or to hand him his chalk
Or pick it up after he throws it.

første kategori.

Først ut er kategorien "menn som spiller seg hot". I denne kategorien havner menn som ikke burde hatt noen appell til meg i det hele tatt- og som i virkeligheten, som de skuespillerne de er, slett ikke har det, men som likevel, i en eller annen rolle, i en eller annen film eller tvserie, likefullt har klart å gi meg bankende hjerte og rødmende kinn.



John Hannah, her som James Hammerton. Mannen er ved første øyenkast ikke akkurat syndig pen, noe som forandrer seg i det øyeblikk han åpner munnen. Egentlig burde John Hannah få plass blant de vakre menn, for stemmen tilhører faktisk ham og ikke James Hammerton, men da det var karakteren hans i Sliding Doors jeg først oppdaget, hvor han elsker Beatles og Monty Python, havner James her. (Ja, jeg har sett både "Carnivale" og "Fire Bryllup...". Ja, han er like hot der.)



Dette valget er nok preget av at jeg nylig så "Becoming Jane", og i ettertid hr jeg vært forfulgt av denne mannen. Skjønt, han er kanskje hottest som faunen mr. Tumnus! Her; James McAvoy som Tom Lefroy.





Kyle Mclachlan som Dale Cooper. Mange ting kan sies om spesialagenten, men Silje oppsummerte det meste bra - entusiasmen! Damn good Coffee - and hot!


Samt mannen er tvers gjennom snill.








David Duchovny som Fox Mulder, en gammel svakhet. Sørgelig nok oppsto denne svakheten mens han regjerte xfiles som et råttent lik, noe min beste venninne fikk snusen i. Ingen mann, ikke engang på barneskolen, har fått meg så utledd.



Min helt gjennom hele videregående, James Marsters som Spike, her utkledt som Puppetdukke. Dersom mine lesere ønsker et mer flatterende bilde, sjekk ut den virkelige mannen er Her.




Ja takk, begge deler.

For lenge siden - sånn omtrent to uker siden - ble jeg tagga. Virrvarr ville at jeg skulle finne de ti mest attraktive mennene jeg visste, og da slik jeg forsto det, ikke bare "kjekke, skremmende menn" i Magrethe Munthestil, men menn jeg likte. Selve Taggingen er en del av virrvarrs bloggvise forskningsprosjekt, som går ut på å finne ut om det finnes noen typiske trekk ved de attraktive menn vi liker. Det er derfor verdt, i denne sammenheng, å også sjekke ut alternative løsninger, som for eksempel hos Katarina.

Helt siden kvelden Virrvarr postet sine valg, har jeg strevd med å lage min egen. Oppgaven syntes meg umulig. På den ene siden - det finnes flust med kjekke menn, jeg kunne fylle side opp og side ned med menn jeg finner attraktive. (ja, jeg tror jeg er full av hormoner.)
På den andre siden - for at menn skal fremstå som virkelig attraktive, må de også være svært sympatiske. Det betyr at jeg helst bør kjenne dem, for skjønt Johnny Depp fremstår som sympatisk, og skjønt Neil Gaiman ikke kan være noe annet, så vet jeg jo ikke. Og det samme med en del av de mannfolkene jeg ender opp med - jeg finner dem sympatiske mest av alt fordi de spiller en så sympatisk rolle, (de er gjerne skuespillere.) Når da jeg ender opp med for mange menn, hvem skal da forlate salen? De snille menn jeg kjenner og virkelig liker, de oppdiktede karakterene som egentlig ikke eksisterer, eller de virkelig hotte mannfolkene som mest av alt er det - hot?

Du skulle jo tro at det her var komplisert, men neida. Enda kommer en til sånne folk som jeg innerst inne fremdeles har en svak flekk for, trass i at det bare kan skyldes de pinlige tenårene - skal jeg ta dem med? Det går tross alt litt prestisje i sånne lister, og når mine venner trekker frem Sean Connory, Alan Rickman og Kaptein Picard - hvordan kan jeg da trekke frem en gammel flamme som Leonardo Dicaprio?

Jeg velger en typisk Engelineløsning, eller også kjent som Ole Brumm; Ja takk, begge deler. Men yoghurt fremfor rømme - jeg velger vekk Orlando Bloom.

I stedet ender jeg med fire kategorier, hvor jeg har valgt ut fem kandidater til hver. Blant kategoriene finner vi "de mest hotte", "de mest sympatiske eventyrfigurene" og "de mest attraktive mannfolkene fra det virkelige liv", hvorav siste kategori krever både et svært sympatisk ytre og et svært sympatisk indre. I tillegg kommer en siste liste, laget spontant, bare fordi jeg tydeligvis har en ting for irer. Kos dere.

For dem som synes jeg er feig og burde skjerpe meg, lage en skikkelig liste over ti mannfolk og ikke en delt liste med tilsammen tyve - dere kan gå inn her og se på listen jeg laget før Virrvarrs ide. Den er uten bilder, dog, fordi opptil flere av folkene er bokfigurer som eksisterer i mitt hode alene.